Tilbakevendende depresjon og medisiner

[AnonymDiskusjon]

Lite napp på KG, prøver her også. 

Jeg sliter med tilbakevendende depresjon, det har jeg gjort i mange år. Jeg går i terapi og nå skal jeg også prøve ut en annen form for terapi (kunstterapi) i tillegg til samtaleterapi. Jeg går på Wellbutrin 300mg fra før, og har gjort det i rundt 3 år. Tidligere har jeg prøvd SSRI preparater, men dette er mange, mange år siden. Da var det Cipralex og Fontex jeg prøvde, og jeg gikk på begge typene i en del måneder. På Fontex husker jeg ikke bivirkningene, men jeg tror jeg slet mye med selvmordstanker i oppstartfasen. På Cipralex ble jeg matt og likegyldig i stemningsleiet, noe som var til stor plage. Jeg følte ikke glede for noe men følte heller ikke sorg ovenfor noe. Selv om den tok bort de verste følelsene i nedturene mine så tok den også bort de beste følelsene i oppturene, om noen skjønner... Ellers har jeg gått på stemningstabiliserende, da Lamictal og Orfiril. Også har jeg gått på en del annet, blant annet antipsykotika, men jeg er ikke psykotisk og dette var altså feilmedisinering (Abilify og Seroquel blant annet). Jeg har vært utredet for personlighetsforstyrrelser, men er for ung (21 år) til at en slik diagnose kunne stilles av psykologen, selv om psykiateren mente at en utredning var på sin plass uansett. Er faktisk litt usikker på hva vi kom frem til, jeg hadde uten tvil symptomene på unnvikende personlighetsforstyrrelse slik jeg forsto det men som sagt er jeg ung. Tilbakevendende depresjon har blitt nevnt helt siden jeg begynte å gå i terapi som 14 åring. Har også vært utredet for bipolar lidelse men er ikke manisk i de gode periodene selv om jeg kan gå litt av skaftet når jeg har det som best. 
 

Greia er at de dårlige periodene blir bare verre og verre, nå sist jeg datt i kjelleren satt jeg å spekulerte i selvmord i evigheter. Kladdet selvmordsbrev og vurderte ulike måter å ta livet mitt på. Nå har jeg det forøvrig greit, men når jeg leser det jeg har skrevet når jeg har vært nedfor så kjenner jeg ikke helt igjen meg selv. Det er som dag og natt. Jeg har alltid tenkt at jeg er for feig til å ta livet mitt og jeg står fortsatt fast ved det, men syns disse spekulasjonene og vurderingene begynner å bli litt skremmende. De dårlige periodene mine varer i rundt noen dager, kommer som lyn fra klar himmel og forsvinner på samme vis, som oftest om noe bra har skjedd. Det har dog hendt at de dårlige periodene har vart i et par uker, men da har jeg ikke sittet med konstante selvmordstanker. Har kun vært veldig nedfor, grått mye, ikke orket å rydde, vaske, ordne meg og slike ting. Setter ting på vent, driter i å betale regninger, låser meg inne og nekter å møte folk, freaker ut om jeg kommer i en situasjon hvor jeg MÅ møte andre mennesker, henter ikke posten, går ikke ut med søppelet som resulterer i at kjøkkenet stinker. Klikker på mine nærmeste om de trenger seg på ved å besøke meg, sende meldinger eller ringe, så det ender jo med konflikter og da spesielt siden jeg ikke er åpen om at jeg sliter, de tror bare jeg er ei drittkjerring til tider. Roter jo til vennskap og relasjoner på dette viset også. 

Jeg har litt lyst til å bytte medisin, for jeg føler at wellbutrinen ikke gjør det den skal gjøre. Jeg blir nedstemt som faen når jeg blir deppa og depresjonene kommer og går som vanlig, tidligere merket jeg at depresjonene var ikke så dype som de pleide å være, men dette var kun de første to årene. Nå virker det som om jeg har blitt immun og bare tar denne medisinen for å ta den. Nå er jeg også i stor grad paranoid da, og er redd for at psykiateren bare tror jeg vil ta piller for å ta piller, så er litt redd for å foreslå dette og redd for å ikke bli tatt seriøst. Vet ikke om det gir mening. Problemet er vell også at psykiateren i utgangspunktet har sagt at ingen medisin vil hjelpe meg, men dette var når det var snakk om et enormt selvhat, dette selvhatet har jeg jobbet ganske mye med og jeg kan med hånden på hjertet si at det har blitt betraktelig bedre (derimot ikke i de dårlige periodene, men i de gode periodene går alt strålende egentlig, eneste jeg sliter med i de gode periodene er angst for å møte andre mennesker og å bli sett osv). 

Nå ble det en del oppramsing av den psykiske situasjonen min og jeg har faktisk prøvd å forkorte hele greia også. Uansett så leter jeg etter noen som kjenner seg igjen, som har fått merkbare resultater av medisin. Er ute etter å høres andre erfaringer, da spesielt med SSRI preparater. Jeg er møkklei av å drite meg totalt ut i de dårlige periodene, jeg kaster jo totalt bort livet mitt og jeg VET det, men jeg sliter med å ta grep. Jeg har lært meg å beholde rutiner når det kommer til velvære, før sluttet jeg å dusje, pusse tennene, vaske ansiktet og lignende når jeg var i de dårlige periodene. Nå greier jeg å gjennomføre morgenrutiner og kveldsrutiner for eksempel, men rutiner rundt mat, aktivitet og husarbeid samt økonomi går til helvete hver gang. Dette har vært spesielt plagsomt når jeg har gått skole, i de dårlige periodene har jeg ikke maktet å møte opp. Så møter jeg opp i de gode periodene og alt går kjempe bra, også faller jeg i kjelleren igjen og låser soveromsdøra. Det står helt klart en del på viljen og jeg prøver stadig vekk, men føler jeg trenger et spark bak og at kanskje medisiner da kan hjelpe? 

Setter stor pris på svar. Håper noen har erfaringer de kan dele. Andre tanker og synspunkt er så klart hjertelig velkomne men tviler på jeg ikke har hørt det før. Er ganske innforstått med situasjonen og vet at den eneste som kan fikse MEG er MEG, men hjelpemidler er aldri å forakte. 

Anonymous poster hash: c0a32...3e1

[dag1234]

Personlighetsforstyrrelse-diagnose kan stilles fra fylte 18 år, men mange behandlere vil helst at pasienten er et stykke opp i 20-årene.

 

Siden du har blitt prøvd på stemningsstabiliserende og har perioder der du 'går av skaftet', bør du absolutt utredes videre for bipolar lidelse. Det finnes flere undervarianter av denne sykdommen.

 

Har du prøvd kognitiv psykoterapi?

[AnonymDiskusjon]

Personlighetsforstyrrelse-diagnose kan stilles fra fylte 18 år, men mange behandlere vil helst at pasienten er et stykke opp i 20-årene.

 

Siden du har blitt prøvd på stemningsstabiliserende og har perioder der du 'går av skaftet', bør du absolutt utredes videre for bipolar lidelse. Det finnes flere undervarianter av denne sykdommen.

 

Har du prøvd kognitiv psykoterapi?

Da vil nok psykologen min det. Jeg husker som sagt ikke hva som var grunnen til at den diagnosen ikke kunne stilles, for jeg klaffet ganske godt/perfekt med alle symptomene. Kanskje fordi jeg er litt variabel, at jeg faktisk kan gå på butikken som normalt i veldig gode perioder, selv om det er uhyre sjeldent, i snitt kanskje 2-3 dager i måneden? Utfallet bruker derimot å være ganske dårlig. Jeg tror jeg er "tøff" og klarer det, går på butikken når det er stappfullt i mennesker og kommer hjem og bryter sammen. 

 

Sant. Unipolar lidelse har vært en diagnose som har vært stilt før, men tilbakevendende depresjon er mer den som står fast på meg, inkludert "vanlig" angstlidelse. Jeg er også proppfull i paranoia og ganske kraftig dødsangst når jeg har det bra. Dødsangsten er fraværende totalt når jeg er deprimert, for da vil jeg jo helst bare slippe alt, ikke sant. 

 

Jeg går i samtaleterapi i 45 minutter annenhver uke, noen ganger hver uke. Vi fokuserer på å kartlegge tankemønsteret mitt og finne triggere til hvordan depresjonene mine utløses. Vi snakker også mye om familieproblemer, da jeg har en del problemer med familien min og problemer med å takle dem. De er uvitende til hvor "alvorlig" situasjonen min er noen ganger, så da blir det ekstra vanskelig å forholde seg til dem. Med andre ord kan en psykologtime fort gå bort til kun fokus på familieproblemer, det er ikke alltid det bare er meg, meg og meg om du skjønner. Eksponeringsterapi er ikke lagt frem enda, jeg prøvde å utsette meg selv for sjokkterapi forleden, etter råd fra folk på nettet (og jeg skal slutte å ta til meg alt av råd, mildt sagt, hehe) og fikk streng beskjed med psykologen, på en fin måte, at jeg må ikke gjøre sånt mot meg selv. Det resulterte så klart i et mildt helvete, at jeg skadet meg og var suicidal lengre enn jeg pleide. Skal som sagt også begynne i kunstterapi ved siden. Det gleder jeg meg litt til. Har aldri vært innlagt, men skulle egentlig innlegges som 15 åring. Da var jeg dog også feilmedisinert og jeg tror ikke psykiateren jeg var i kontakt med da visste helt hva hun drev med, pøste på med antipsykotika og ba meg ved flere anledninger velge hva jeg ville begynne på... Det var ganske rart. Seriøst ble jeg tatt, men jeg ble ikke seriøst behandlet. Vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt nå men det er iallefall slik behandlingen min foregår. Vi har også jobbet en del med det kraftige selvhatet mitt, og det kommer seg som sagt gradvis. Det er bedre enn det har vært noensinne, men jeg er ikke så bra som jeg burde være. Jeg har gått ifra selvhat til kraftig nedsatt selvtillit og selvbilde, for å det slik. 

 

Anonymous poster hash: c0a32...3e1

[Bladkiosken]

​Har mye av det samme (av det jeg leste), men det er alt for langt skrevet til at jeg greier å holde på konsentrasjonen lenge nok.

[marius77]

jeg vet det høres merkelig ut, men jeg tror depresjon kan være et resultat av spirituell krigføring... dvs det finnes 2 makter, og den ene vil ødelegge oss. jeg fant ivertfall ut roten til mine problemer vedr. depresjon lå her. og når jeg i tillegg ga meg med disse pillene kombinert med gudstro, ble jeg mye bedre. dødsangst er ivertfall ikke noe problem for meg lenger.

 

husk at det er mye penger i å prakke på folk piller de ikke burde hatt, og hvis dere leser bieffektene på pakningene så ser dere selv at mye av dette her er rent svineri. jeg ville vurdert å kutte de helt ut.

Endret 9. juli 2016 av marius77

[dag1234]

Hvis dine unnvikende manøvre varierer veldig i løpet av en tidsperiode, er det mindre sannsynlig at du har en Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Husk at PF skal være din vanlige måte å tenke, føle og oppføre deg på i en rekke situasjoner - og det skal ha vært ved i alle fall i to år.

 

Jeg antar da at diagnosen din er korrekt; tilbakevendende depresjon. Det er ganske vanlig med sterk angst ved depresjon, gjerne i forkant av en ny runde med nedstemthet. Det er heller ikke uvanlig at angsten letner når en er som lengst nede.

 

Eksponeringsterapi er - som annen terapi - ikke noe man skal drive på med alene, og i alle fall ikke etter innfallsmetoden. Det er også en terapiform som først og fremst brukes ved angst; det er ikke førstevalget ved depresjon, som du jo har.

 

Mange som sliter med psykiske vansker får ikke et godt nok behandlingstilbud. Det gjelder både medikamentelt; mange får for mye medisiner, mens andre får for lite.

Men også når det gjelder psykoterapi får mange pasienter et for dårlig tilbud, og tilbudet er ofte ikke godt nok tilpasset pasientens behov og ressurser.

 

Har du diskutert gruppeterapi med psykologen din? Kunne det vært noe? Mange har god hjelp av det.
Kunstterapi kan være bra fordi det er en måte å få ut følelser på og en metode  for å tydeliggjøre for seg selv hva en sliter med. Fint hvis du får utbytte av det.

Trener du noe? Fysisk aktivitet i form av mosjonering hver dag, minst 30 minutter, har god effekt på mange plager, og kanskje spesielt på depresjoner. Men du må bli svett, da er effekten best.

[AnonymDiskusjon]

Hvis dine unnvikende manøvre varierer veldig i løpet av en tidsperiode, er det mindre sannsynlig at du har en Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Husk at PF skal være din vanlige måte å tenke, føle og oppføre deg på i en rekke situasjoner - og det skal ha vært ved i alle fall i to år.

 

Jeg antar da at diagnosen din er korrekt; tilbakevendende depresjon. Det er ganske vanlig med sterk angst ved depresjon, gjerne i forkant av en ny runde med nedstemthet. Det er heller ikke uvanlig at angsten letner når en er som lengst nede.

 

Eksponeringsterapi er - som annen terapi - ikke noe man skal drive på med alene, og i alle fall ikke etter innfallsmetoden. Det er også en terapiform som først og fremst brukes ved angst; det er ikke førstevalget ved depresjon, som du jo har.

 

Mange som sliter med psykiske vansker får ikke et godt nok behandlingstilbud. Det gjelder både medikamentelt; mange får for mye medisiner, mens andre får for lite.

Men også når det gjelder psykoterapi får mange pasienter et for dårlig tilbud, og tilbudet er ofte ikke godt nok tilpasset pasientens behov og ressurser.

 

Har du diskutert gruppeterapi med psykologen din? Kunne det vært noe? Mange har god hjelp av det.

Kunstterapi kan være bra fordi det er en måte å få ut følelser på og en metode  for å tydeliggjøre for seg selv hva en sliter med. Fint hvis du får utbytte av det.

Trener du noe? Fysisk aktivitet i form av mosjonering hver dag, minst 30 minutter, har god effekt på mange plager, og kanskje spesielt på depresjoner. Men du må bli svett, da er effekten best.

Jeg tror jeg er litt "butthurt" fordi jeg ikke fikk unnvikende diagnosen fordi jeg kjenner meg sånn igjen i den. Alt jeg har ramset opp har jo definitivt vedvart i over 2 år, de gode periodene jeg snakker om blir jeg impulsiv i og da utsetter meg for sjokkterapi for eksempel og knekker sammen, som da sender meg i kjelleren. Jeg fant frem "hovedsymptomene" på unnvikende personlighetsforstyrrelse og kommenterte dem, samt en rekke av de andre symptomene, men fant ut nå at jeg vil ikke publisere dem her. Kan sende det til deg på PM om du vil lese det, altså hvilke av symptomene som er likt meg og ikke. 

Gruppeterapi har det vært snakk om ja, men jeg har ikke turt å ta det steget enda så det er litt på vent. Jeg trener ikke fordi jeg føler jeg ikke får det til, jeg har ingen interesser eller hobbyer. Interesser og hobbyer jeg hadde tidligere greier jeg ikke ta opp igjen. For eksempel var jeg glad i å tegne tidligere, men syns ikke jeg er flink til det og dropper det. Føler meg skamfull om jeg tegner en tegning fordi det er grisestygt og jeg fatter ikke at jeg gidder å kaste bort tiden min på det. Føler meg for dum til alt og at jeg ikke strekker til på noen punkt. Eneste jeg føler meg trygg i er jobben min, så jeg fungerer med andre ord utmerket i jobbsammenheng, men har fått tilbud om å skifte avdeling for eksempel, det nekter jeg, for jeg er så kjent og trygg der jeg er. Nye ting er jeg LIVREDD. 

 

Diagnosen min er nok i det store og hele korrekt, men jeg føler "tilbakevendende depresjon" ikke tar for seg mine absolutte problemer, som da er store problemer i sosiale sammenhenger, følelsen av å aldri strekke til eller være verdt noe for noen andre og lignende.. Jeg har lyst til å være sosial, men jeg klarer det ikke, enkelt forklart. Jeg elsker mennesker og syns mennesker er spennende, dette gjør da også at jeg ofte inngår relasjoner med "ødelagte" mennesker som sliter med noe, er psykisk syke. De velter problemene sine på meg og jeg tar dem imot og prøver å ordne opp. 

 

Anonymous poster hash: c0a32...3e1

[dag1234]

Hvorfor vil du ha diagnosen Unnvikende PF?

 

Hvis du i gode perioder blir impulsiv og driver med uoverveide handlinger, styrker det mistanken om bipolar lidelse, og det svekker mistanken om PF. 

Husk at unnvikende adferd er et trekk ved en rekke tilstander, både angst og depresjon kan ha sterke unnvikende sider - uten at det gir en PF av den grunn. Men så hører det også med at det ene ikke er noen vaksine mot det andre; det går fint an å ha både angst, depresjon og PF samtidig.

 

Du trenger ikke sende informasjon på PM, du skriver jo her som anonym, så det er unødvendig.

 

'Alle' får til å trene, du kan gå en rask tur, sykle, jogge, svømme, ro, padle, klatre, hinke, hoppe, hva som helst - det er jo slikt vi er laget for å gjøre. Krever ingen prestering; finn noe du synes er kjekt og begynn med det én halv time hver dag. Hvis ingenting er kjekt, så begynn med det som er minst kjedelig.