Er jeg helt urimelig? Jeg blir gal, LANGT

[AnonymDiskusjon]

Aner ikke hvordan jeg skal vri om på dette uten å bli gjort til kjenne. Men la gå, jeg prøver, jeg er desperat etter råd fordi jeg har ingen andre som kan gi meg råd. Venner har jeg ikke, jeg har en mann jeg holder på med men ønsker ikke å ta opp denne problemstillingen nå. Tusen takk om du tar deg tid til å lese og jeg setter pris på tilbakemeldinger/andre synspunkt..  Analyser meg, fortell meg at jeg er en drittunge eller fortell meg at det er foreldrene mine det er noe galt med, I don't care, jeg trenger bare at noen leser, forstår og ja.

Kort om meg. Jeg er en av de "heldige" som har veldig godt økonomisk stilte foreldre. De er ikke ganske rike, men rike nok til at jeg får bil, leilighet osv servert uten å betale noe som helst. Jeg får alt jeg peker på, spesielt klær, jeg kjøper ganske mye selv men mye kjøper moren min til meg også. Får en "liten formue" satt inn på konto hvert år. Har ikke økonomisk sans i det hele tatt så jeg splurger altfor ofte og bruker pengene opp rimelig fort. Trøsteshopper også ganske mye. Ja, jeg sliter så klart psykisk, noe så inni helvete også. Den siste tiden holder jeg virkelig på å gå på veggene. Har ingen spesifikk diagnose da det har vært mye frem og tilbake i psykiatrien men slik jeg skjønner det skal vi starte på utredning etter psykologen min er kommet hjem fra ferie. Veldig mulig at det er en personlighetsforstyrrelse jeg har, sier psykologen. Alderen min er ikke relevant men jeg er over 20 år og under 26 år. 

Slitt psykisk har jeg gjort siden tenåra. Hvor det gikk galt aner jeg ikke, moren min og faren min skriker ofte til meg at jeg er så bortskjemt at det er helt vilt og de lurer på hva i huleste de har gjort galt. Dette gjør de når jeg for eksempel blir litt stram i maska over å måtte tilbringe lenger tid med dem enn jeg vil. Jeg blir ikke sur, men jeg tenker liksom "søren også". Men så påstår de at jeg blir sur og begynner å fortelle meg hva jeg føler og tenker når det er stikk i strid med det de sier. De forventer hele tiden at jeg skal droppe ALT jeg har av planer for å hjelpe dem med noe, for eksempel i går måtte jeg ringe legen å si ifra meg en legetime jeg har ventet på i ukesvis fordi faren min ville jeg skulle hente noen et sted, attpåtil hadde jeg frisørtime og en del andre planer men det er ikke så viktig. Det er ikke første gangen lignende ting skjer, de driter helt og holdent i hva jeg driver med og hva planene mine er. De tror også jeg lyver om jeg sier at jeg har planer, fordi jeg har jo ikke venner. Hallo liksom. Jeg jobber forresten og jeg går skole. Elsker jobben min og trives med studiene. Men det tærer mye på psyken om jeg jobber mye, noe jeg gjør nå for tiden. Har to fridager i løpet av de neste to ukene og den ene fridagen MÅ jeg tilbringe med dem pga et eller annet dritt og den andre dagen var det noe tull jeg har glemt. 

Den siste tiden har ting blitt verre for meg og det har gått skikkelig løs på den psykiske helsa, jeg sover ekstremt dårlig hver eneste natt, jeg glemmer ting hele tiden, jeg sliter fælt med konsentrasjonen og har hatt et par skremmende opplevelser på jobb som har vært utløst pga mangelen min på konsentrasjon, effektivitet og hukommelse. Hukommelsen min har virkelig bleknet, det er direkte skummelt og jeg er veldig stressa hele tiden, både på jobb og fritiden. Hadde jo planer om å ta det opp med legen men er lang venteliste igjen, sa jo ifra meg den timen jeg hadde som var ment til noe annet dog, men kunne jo tatt opp dette også i samme slengen. Psykologen har ferie, så sitter her aleine. Jeg oppfører meg fiendtlig ovenfor bekjente og familie, jeg blir irritert og sint om noen prater til meg. Jeg kan ikke bare ignorere dem for da er helvete løst og jeg får høre hva jeg er laget av (bortskjemt, drittunge), får beskjed om å skjerpe meg, "helt rart at du jobber" og "helt rart at du greier å studere" og "DU KAN IKKE TENKE SÅNN" og bla bla bla. Her en dag spurte mamma meg om noe og jeg benyttet meg av muligheten til å klage litt og lette litt på hjertet fordi det passet seg der og da, men da sa hun det at jeg ikke kunne tenke sånn. Ble litt irritert men sa med rolig stemme at "det er ikke så enkelt, jeg prøver jo" og da ble hun sur og lurte på hva hun skulle gjøre. Jeg sa at det var fint om hun bare lytta til at jeg klaget. Da glefset hun at jeg lytter aldri til henne når hun syter. JO, DET GJØR JEG!!! HVER JÆVLA DAG!!! Hver satans dag hører jeg på klaging om både det ene og det andre, hvor fæl pappaen min er, hvor fæl foreldrene til pappaen min er, hvor fæl hennes familie er, hvor fæle alle i verden er, hvor fæl hun er, hvor fæl JEG er, alt er så forbaska sinnssykt jævlig og jeg må høre på det dag ut dag inn. 

Hvorfor har jeg kontakt med henne spør dere? JEG ER ENSOM. Jeg er helt mutters aleine, sitter her dag ut dag inn i leiligheten og griner fordi ingen liker meg. Har han jeg holder på med men er en viss avstand mellom oss og vi har ikke kommet så langt at jeg har åpnet meg helt for han. Moren min kan være grei i perioder og være som en venninne som jeg kan snakke om overfladiske ting med, men forholdet begynner å blekne. Jeg er så glad for at jeg har jobb, og studier. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten disse tingene. Holder som sagt også på med en fyr som jeg er blitt veldig glad i og som er kjempe forelsket i meg, og vi blir nok et par. Jeg gleder meg til jeg tør å prate om han om alt dette, men han har nok allerede ant ugler i mosen siden han enda ikke har fått møtt dem men jeg har fått møtt hans foreldre. 

Foreldrene mine påvirker meg negativt. De har lært meg å lyve, de har lært meg å overdrive, de har lært meg å overdramatisere og krisemaksimere. Lyve om småting, altså vri om på historier for å få dem til å virke bedre osv. Jeg HATER dette og tar meg selv ofte i det, jeg prøver for alt i verden å fikse dette. Jeg prøver å ikke overdrive (jeg gjør det ikke i dette innlegget f.eks). Krisemaksimering henger litt i hop med psyken min, jeg er i høy grad paranoid og sliter en del med angst. Er så klart sinnssykt deprimert, har prøvd utallige medisiner men ikke en dritt fungerer. Jeg prøver å karve meg opp fra dritten og jobber med å bli bedre, men jeg tror ikke jeg greier det så lenge jeg har kontakt med foreldrene mine. 

Moren min spør ofte om hvor alt gikk galt. Hva i huleste gjorde de feil som gjorde meg til den jeg er i dag. Greia er at de vet ikke noe om meg lenger. De vet ikke hvor mye jeg sliter og hvor vondt jeg har det, de tror bare jeg er sur fordi jeg ikke får viljen min og bortskjemt. Og jeg er så lei av å høre det, og det irriterer meg at jeg kan ikke forklare dem HVA som er problemet fordi de NEKTER å forstå. De er veldig lite åpen til sinns, de er veldig lukka og innelåste. Mamma for eksempel sitter 80% av tiden vi prater sammen å slenger dritt om andre. Hun og faren min har et ELENDIG forhold, men hun nekter å skille seg fordi det vil påvirke familien negativt. Jasså? For det er ikke allerede jævla negativt? De er også veldig stressa, hele tiden, stresser som faen overalt og jeg ble utsatt for mye stress og ustabilitet i humøret til både mamma og pappa når jeg var barn og ungdom. Dette påstår de derimot at ikke var slik, mamma påstår hun var rolig rundt oss når vi var barn men det stemmer ikke på en flekk. jeg husker bare uro og styr. Vi hadde stabilt bopel osv, men de humørsvingningene.. Fytti katta. Jeg husker som barn at jeg truet flere ganger med å stikke av, men gjorde det aldri fordi jeg hadde ganske høy respekt for foreldrene mine. Var ikke en spesielt rebelsk tenåring, satt for det meste på rommet mitt å kutta meg og las emodikt, foran PC'en, dag ut dag inn. 

Jeg klarer ikke slutte å gråte. Jeg er så fortvila. Jeg prøver å tenke om det er jeg som er problemet, er jeg virkelig så bortskjemt og teit i hodet, eller er foreldrene mine faktisk helt på tur? Å vise følelser ovenfor dem kan jeg ikke, ble lært opp til å ikke gråte. Men gråte gjør jeg mye. Men ikke foran dem. Jeg kan ikke snakke med dem om noe fordi dem vrir om på ALT. Eksempelvis om jeg sier "jeg fikk mye i lønn denne måneden, kommer til å kjøpe meg ny PC" så hører de "jeg er ekstra rik nå så nå skal jeg kjøpe meg flere nye PC'er og masse datautstyr og bruke opp ALLE penga mine!!!!". Altså sånn er det de tolker ting jeg sier, de vrir om på det. Jeg prøvde å forklare moren min forleden at jeg har det ikke så bra og at det er noe som skjer med hodet mitt som jeg ikke forstår (hukommelse, konsentrasjon osv verre enn noen gang, har seriøst glemt hva bursdagsdatoen min er og hva jeg gjorde for 2 minutter siden flere ganger, akkurat NÅ husker jeg ikke hva jeg gjorde for en time siden for eksempel). Men da snøftet hun bare og lurte på hvordan i helvete jeg klarer å jobbe. 

Jeg har stygge tanker, så stygge at jeg ikke vil skrive dem her, når jeg er så sint og fortvila som jeg er nå.. Ønsker at de forsvinner liksom. Den typen tanker. Ønsker selv noen ganger at jeg forsvinner, men jeg vil leve et fint liv, jeg er forelsket og vil være lykkelig men føler lykken blir holdt tilbake. Foreldrene mine er aldri støttende i noe, det er konflikter overalt, mamma er ekstremt lite reflektert og nekter å se ting ifra andre synspunkt. Jeg prøver å se meg selv fra deres synspunkt og blir oppgitt når de bare kaller meg barnslig og sur. Jeg er ikke sur. Jeg er jævla lei meg og skuffet.. Har snakka med psykologen om alt dette men vi har liksom ikke reflektert noe særlig over det siden jeg har hatt en del andre problemstillinger i livet som har blitt første prioritet. Jeg har det jævla bra med strøken leilighet, dritfin ny bil og alt er bra bortsett fra hodet mitt og forholdene i familien, ordet "familie" er tomt og ubetydelig for meg. Jeg vet ikke hva familie er. Men jeg drømmer om å bygge en familie sammen med mannen jeg holder på med nå. Han gir meg håp om at kjærlighet finnes, for jeg ser ikke det i mamma og pappa, de viser aldri hverandre kjærlighet. Har de vist meg kjærlighet? Joda.. Men hvordan viser man det? Med penger? For pappa har vist det kun med penger. Mamma derimot aner jeg ikke, jeg klarer ikke tenke klart fordi jeg er så lei nå. 

Det var utrolig godt å få dette ut. Jeg vil ha fred ifra dem, jeg er så vanvittig lei.. Jeg hater at jeg er avhengig av dem økonomisk, men jeg har vokst opp med god økonomi og med nesten pengene voksende på trær, jeg vet jo at dem ikke vokser, jeg jobber jo og alt, men tanken på å gå ifra å ha mange, mange tusen i måneden til å bare tjene et fåtall tusen og ikke kunne kjøpe meg det jeg vil er uutholdelig. Men dette er vell en holdning jeg har vokst opp med og som kan være vanskelig å snu. Ville før hatt fattige foreldre som viste at de var glad i meg enn foreldrene jeg har nå som kaster penger på meg og kaller meg stygge ting og nekter å forstå hva det er som foregår i hodet mitt. Jeg har to selvmordsforsøk bak meg, ene gangen dreit jeg meg skikkelig ut men andre gangen var det temmelig close før jeg la hodet. Det var glemt to dager etter hver gang og aldri snakket om igjen. De tar noen ganger på seg offerkappen og sier "ikke gjør det igjen vi hadde det så fælt når du gjorde det". Haha, og hvor fælt hadde ikke jeg det som våkna? Jeg skulle jo dø. MEN denne situasjonen ser jeg ifra deres synspunkt så jeg forstår det har vært tungt for dem. Men de skjønner ikke at det har vært tungt for meg også, det var jo jeg som prøvde å ta livet mitt. 

Nå skal det sies at jeg er langt ifra en lite empatisk sjel, jeg er veldig empatisk og jobber jo og studerer innen omsorgsyrker. Jeg er veldig glad i å ta vare på andre og er egnetlig det stikk motsatte av foreldrene mine. Men hvorfor er det slik? Jeg er noen ganger redd for at jeg mister meg selv, ovenfor "familien" er jeg jo kald som is og stoneface for det meste, mens ovenfor min fremtidige kjæreste er jeg varm og god. Men jeg greier ikke vise de fine kvalitetene mine til foreldrene mine lenger for det virker ikke som om de bryr seg eller setter pris på dem, og tar dem for å være falske osv.  

Dette ble så rotete.. Takk for at du leste.  


 

Anonymous poster hash: 93707...a21

[Kikert]

Første jeg tenker er at du bør flytte, avstand kan være befriende. Jeg har kuttet all kontakt med flere familiemedlemmer fordi de ikke gav meg noe annet enn dritt, men det er kanskje litt drastisk i ditt tilfelle(?).

 

God bedring og lykke til

[AnonymDiskusjon]

Første jeg tenker er at du bør flytte, avstand kan være befriende. Jeg har kuttet all kontakt med flere familiemedlemmer fordi de ikke gav meg noe annet enn dritt, men det er kanskje litt drastisk i ditt tilfelle(?).

 

God bedring og lykke til

Er dessverre litt drastisk ja, men jeg har planer om å flytte innen de neste årene da. Jeg prøver å kutte ned på kontakten men er ikke alltid like enkelt. 

 

Tusen takk.

 

Anonymous poster hash: dd8c8...a40

[Kikert]

Jeg vet at det er drastisk og det var det jeg tenkte i lang tid også, noe ala "kan jo ikke kutte kontakten, de er jo familie".

 

Så fikk jeg rett og slett nok. Kuttet kontakten på dagen etter en krangel. Sa at jeg ikke ville ha noe med personen å gjøre og gikk. En "bieffekt" av den saken der var at jeg samtidig kuttet ut kontakten med alle de andre lite konstruktive folka som bare rakker ned på andre uten å klare å se sin egen galskap.

 

Eneste jeg har angret på er at det også gikk utover en person som ikke fortjente "å miste meg", i mangel på bedre ord.

[Kasparov]

Jeg anbefaler at du slutter å ta i mot pengegaver fra andre og roer ned forbruket ditt hvis du får til. Da skylder du ikke noen å stå til disposisjon 24/7. Jeg ser ikke at det skal være verdt litt ekstra klær og slikt, noe du ser ut til å være enig i ut i fra hvordan du beskriver situasjonen. Min høyst personlige mening er at et sunt forhold, mellom voksne mennesker, bare eksisterer hvis de er mer eller mindre jevnbyrdige. Det er kanskje ikke rart forholdet ditt med familien din er dysfunksjonelt når det er preget av en slags byttehandel-logikk.

 

Dette er bare noen tanker, kanskje jeg er helt på bærtur, men du spurte:)

[Løgn]

Ja, du er bortskjemt, så til de grader. Og foreldrene dine forventer sannsynligvis noe tilbake, etter at de har kjøpt deg. Derfor tar de dette opp hele tida. Det er imidlertid ikke slik oppdragelse fungerer.

Du sier at du har en tendens til å være paranoid og overdramatiserende. Det tror jeg deg på. Du høres ut som en klisjé av en dramaqueen. Du har selvfølgelig null økonomisk sans. Dette er i utgangspunktet dine foreldres skyld, men det er også din egen skyld nå som du er bevisst på det. Dette kan læres. Lær det.

Trøsteshopper? DAFUQ!?

Du er overdramatisk og oversensitiv til motgang. Derfor blir du så stresset at du lar det gå inn på deg. Du sykeliggjør deg selv, og prater gjentatte ganger om hvordan ting "går løs på den psykiske helsa". Dette er en tendens som du selv underbygger fordi du ikke takler stresset du selv underbygger fordi du ikke takler stresset du selv underbygger fordi du ikke takler stresset du selv underbygger.... etc. Du løper til legen og psykologen for alt mulig slags fjas, forventer å bli "fikset" raskt, og knasker i deg piller. Så får du søvnproblemer og opplever mer stress.... Hmmm... (jeg har medisinen til deg i siste setning lenger ned).

Du har en offermentalitet, og du tar deg ikke i det - selv når du VET det. Jeg forstår at det må være frustrerende. Du må imidlertid hoppe i det kalde vannet her, og ta grep om ditt eget liv.

Som du selv allerede har konkludert med flere ganger: Distanser deg fra foreldrene dine. Det må skje. Ikke etterspør eller ta imot hjelp fra dem lenger. Ta vare på deg selv, og prioriter deg selv.

Du sier at du vil beholde kontakten med mora di fordi du ikke har noen venner. Dette er å holde seg i komfortsonen fordi du er redd. Kutt henne ut, og skaff deg venner. Du er student og du jobber. Som student må du sosialisere med jevnaldrende. Gjør det. Delta på studentarrangementer om kveldene. Drikk øl. Om du ikke har hobbyer, så finn deg hobbyer. Søk opp hobbymiljø på internett / facebook, bli med i interessegrupper og ta initiativ til å samles, gjerne med noen øl. Og vips, så har du et godt potensiale til å finne venner.

 

Jobb også med å kutte ut offermentaliteten din. Ikke pek på andre for alt mulig. I dette innlegget har du stort sett pekt på foreldrene dine, på den psykiske helsa di, på jobben din, på alt stresset du opplever, men ikke på deg selv. Ta ansvar. Ja, mye av tinga du peker på er problemer. Men du må ta ansvar for å fikse dem. Spesielt ved å distansere deg fra foreldrene dine.

 

Oppsummert så er du egentlig ikke så syk som du skal ha det til. Det du trenger er å distansere deg fra familien, og finne deg venner.

Endret 30. juni 2016 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet at det er drastisk og det var det jeg tenkte i lang tid også, noe ala "kan jo ikke kutte kontakten, de er jo familie".

 

Så fikk jeg rett og slett nok. Kuttet kontakten på dagen etter en krangel. Sa at jeg ikke ville ha noe med personen å gjøre og gikk. En "bieffekt" av den saken der var at jeg samtidig kuttet ut kontakten med alle de andre lite konstruktive folka som bare rakker ned på andre uten å klare å se sin egen galskap.

 

Eneste jeg har angret på er at det også gikk utover en person som ikke fortjente "å miste meg", i mangel på bedre ord.

Jeg tenker ikke akkurat slik, heller "jeg er avhengig av dem nå og noen få år fremover, men når jeg er ferdig med studiene er jeg fri".. 

 

Tror ikke jeg greier å distansiere meg til dem før jeg får flytta, som da blir lenge til. Er ikke bare bare å si opp jobb og bytte studiested når jeg er midt i studiene + godt etablert på arbeidsplassen. Må liksom prøve å distansiere meg mens jeg bor her jeg bor og det er vanskelig men jeg prøver jo. Takk for svar igjen 

 

Jeg anbefaler at du slutter å ta i mot pengegaver fra andre og roer ned forbruket ditt hvis du får til. Da skylder du ikke noen å stå til disposisjon 24/7. Jeg ser ikke at det skal være verdt litt ekstra klær og slikt, noe du ser ut til å være enig i ut i fra hvordan du beskriver situasjonen. Min høyst personlige mening er at et sunt forhold, mellom voksne mennesker, bare eksisterer hvis de er mer eller mindre jevnbyrdige. Det er kanskje ikke rart forholdet ditt med familien din er dysfunksjonelt når det er preget av en slags byttehandel-logikk.

 

Dette er bare noen tanker, kanskje jeg er helt på bærtur, men du spurte:)

Problemet er at det der har jeg prøvd før. Nekta å ta imot penger og levde på vann og brød bare for å bevise at jeg greier meg fint uten alle pengene de kaster etter meg. Men da fikk jeg denne "alt vi har gjort for deg oppigjennom årene, alt du har fått, lever som ei gudinne"... Jeg blir liksom konstant minnet på det og jeg kan ikke ha normal frihet som et voksne jevnaldrede mennesker fordi foreldrene mine holder meg fast. Og jeg jobber jo med å løsrive meg og vet at jeg må distansiere meg totalt. Men det skjer ikke før jeg får flytta, som igjen er en stund til. 

 

Neida er ikke på bærtur. Setter pris på synspunkt. 

 

Anonymous poster hash: 93707...a21

[Aiven]

Det høres ikke ut som det er noe spesielt galt med deg i mine øyne. At du ikke klarer å vise omsorg for foreldrene dine lenger skal du ikke være lei deg for. Det høres ut som en konsekvens av at de er noen drittsekker, undskyld uttrykket. Når man vokser opp med denne typen foreldre, så er det en naturlig reaksjon at man distanserer seg emosjonelt. Kjenner du noen andre godt voksne mennesker som du stoler på? Det kunne hjulpet deg mye om du hadde en tante, en onkel, en nabo, eller en annen tilfeldig person som du kunne gå til og prate med.

 

Det virker som du føler deg sosialt inkompetent og det er du kanskje, til en viss grad. Men det er jo ikke så rart. Du har blitt som du er, som en følge av dine omgivelser. Ditt innlegg her viser i alle fall at du ønsker å gjøre noe med det, at du ønsker å bli en bra person, til tross for utfordringene dine. Heldigvis så blir sosial kompetanse bedre, om man er sosial (som alle andre kunstarter, enten det er maling, sang, eller dans). Derfor må du bare komme deg mere ut. Forsøk å finne folk du liker og som liker deg som du er. Det kan ta litt tid, men det er verdt det når du kommer dit. Du må øve og du kommer til å drite deg ut, men belønningene blir gradvis bedre og bedre også. Den gode nyheten er at den bra personen har du egentlig allerede i deg, det er bare at du må bli flinkere til å ha god kontakt med deg selv, tar litt tid da Synes den sida her fungerer bra som en guide, om du er typen som liker å lese teori først. Evt. kan du bare kaste deg ut i det.

Endret 30. juni 2016 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Ja, du er bortskjemt, så til de grader. Og foreldrene dine forventer sannsynligvis noe tilbake, etter at de har kjøpt deg. Derfor tar de dette opp hele tida. Det er imidlertid ikke slik oppdragelse fungerer.

 

Du sier at du har en tendens til å være paranoid og overdramatiserende. Det tror jeg deg på. Du høres ut som en klisjé av en dramaqueen. Du har selvfølgelig null økonomisk sans. Dette er i utgangspunktet dine foreldres skyld, men det er også din egen skyld nå som du er bevisst på det. Dette kan læres. Lær det.

 

Trøsteshopper? DAFUQ!?

 

Du er overdramatisk og oversensitiv til motgang. Derfor blir du så stresset at du lar det gå inn på deg. Du sykeliggjør deg selv, og prater gjentatte ganger om hvordan ting "går løs på den psykiske helsa". Dette er en tendens som du selv underbygger fordi du ikke takler stresset du selv underbygger fordi du ikke takler stresset du selv underbygger fordi du ikke takler stresset du selv underbygger.... etc. Du løper til legen og psykologen for alt mulig slags fjas, forventer å bli "fikset" raskt, og knasker i deg piller. Så får du søvnproblemer og opplever mer stress.... Hmmm... (jeg har medisinen til deg i siste setning lenger ned).

 

Du har en offermentalitet, og du tar deg ikke i det - selv når du VET det. Jeg forstår at det må være frustrerende. Du må imidlertid hoppe i det kalde vannet her, og ta grep om ditt eget liv.

 

Som du selv allerede har konkludert med flere ganger: Distanser deg fra foreldrene dine. Det må skje. Ikke etterspør eller ta imot hjelp fra dem lenger. Ta vare på deg selv, og prioriter deg selv.

 

Du sier at du vil beholde kontakten med mora di fordi du ikke har noen venner. Dette er å holde seg i komfortsonen fordi du er redd. Kutt henne ut, og skaff deg venner. Du er student og du jobber. Som student må du sosialisere med jevnaldrende. Gjør det. Delta på studentarrangementer om kveldene. Drikk øl. Om du ikke har hobbyer, så finn deg hobbyer. Søk opp hobbymiljø på internett / facebook, bli med i interessegrupper og ta initiativ til å samles, gjerne med noen øl. Og vips, så har du et godt potensiale til å finne venner.

 

Jobb også med å kutte ut offermentaliteten din. Ikke pek på andre for alt mulig. I dette innlegget har du stort sett pekt på foreldrene dine, på den psykiske helsa di, på jobben din, på alt stresset du opplever, men ikke på deg selv. Ta ansvar. Ja, mye av tinga du peker på er problemer. Men du må ta ansvar for å fikse dem. Spesielt ved å distansere deg fra foreldrene dine.

 

Oppsummert så er du egentlig ikke så syk som du skal ha det til. Det du trenger er å distansere deg fra familien, og finne deg venner.

Det visste jeg allerede men takk for svar. Du får det jo til å høres ut som jeg ikke gjør annet enn å syte og at jeg ikke jobber med problemene mine og med å distansiere meg, men der tar du rimelig feil..  

 

Anonymous poster hash: 93707...a21