Dersom kjæresten har en veldig god venninne/ kompis, er det naturlig å føle seg sjalu?

[Løgn]

...så viser han at han ikke bryr seg skikkelig om deg. Og det var jo sant. Han brydde seg mer om å ha henne i livet for han ville jo aldri i verden miste henne. Mens det betydde ikke noe om han mistet meg.

Dette var heller aldri noe puslespill du trengte å "finne ut av". Han sa dette angivelig direkte til deg. Jeg tror du rett og slett rasjonaliserte at selv om han egentlig ikke prioriterte deg på samme måte som du prioriterte ham, og selv om du egentlig visste at forholdet ville være kortvarig, så synes du at det var verdt det - selv den lille tiden det kom til å vare.

 

En kvinne som har dårlig selvtillit på grunn av sin egen passive holdning til å avslutte forhold, legger selv grunnlaget for sitt dårlige selvbilde. Og på en måte legger dette også etterhvert et grunnlag for en ond sirkel: Når du ser forholda i retrospekt er det kanskje enkelt å se at forholda var destruktive, og at du aldri skal gjøre noe tilsvarende igjen. Men samtidig har du nå dårlig selvtillit. Du har en dårlig selvfølelse. Det betyr at du har et større insentiv til å satse på en mann, selv om du ikke er overbevist om at han er av god kvalitet - nettopp fordi det å ha ham, selv for en kort periode, mitigerer din egen dårlige selvfølelse øyeblikkelig. Dersom det føles godt nok å være sammen med ham, vil du rasjonalisere bort det faktum at han er kortvarig, selv om du hører og ser det fra alle kanter - selv fra ham. Dette er mekanismen som mange kvinner lever om og om igjen, men ofte er blinde for selv. Når du spør deg selv "hvorfor ender jeg alltid opp med råtne menn?!", så prøv å besvar dette spørsmålet ved å se på motivasjonen for å velge dem du velger. Motivasjonen er alltid emosjonell: De får deg til å føle deg bedre, og du vektlegger dette langt høyere enn mannens dårlige kvalitet. Det er svaret.

 

Og i dag forstår jeg fortsatt ikke noe av situasjonen. Og lurer på hva som egentlig skjedde. Hvorfor kunne det føles som om han egentlig elsket meg samtidig som jeg hadde en følelse om at han ikke elsket meg... ville han egentlig gå eller måtte han pga situasjoner..... osv.. alt det der dukket opp... og det dukker opp fremdeles iblant.

Det er fordi han manipulerte deg. Han brukte "dread game", som er å gjøre partneren sjalu. Han gjorde deg konstant usikker og utrygg. Han hadde kontradiktorisk atferd, som også er grunnen til at du ikke visste hvor du hadde ham. Selv om han sa at du bare måtte føle deg trygg, og selv om han tilbrakte mye tid med deg, og dere hadde det fint sammen når det bare var dere, så sa han også at han prioriterte ei annen dame over deg, og han sa indirekte at han ikke trengte deg, og ikke ville brydd seg noe særlig om han mistet deg [fordi han uansett hadde henne]. Du oppfatta at han egentlig ikke var emosjonelt investert, men opplevde noen annet gjennom hvordan han var når dere f.eks var på turer sammen. Ikke alle damer ville falt for dette, fordi det åpenbart er bullshit fra ham. Men siden du i utgangspunktet har dårlig selvtillit, er du naturligvis mer sårbar fordi du legger mer vekt i hva andre sier enn hva du selv mener.

 

Når man er offer for manipulasjon er det klassisk at man har vanskelig for å se selve det emosjonelle angrepet man blir utsatt for. Man føler at man er under angrep, men kan ikke sette fingeren på det. Man blir forvirret og frustrert, og tror at man selv er en dårlig person som tviler på den andre. Svært ofte utvikler offeret også depresjon. Og hvis offeret har en "dependent" personlighet (som er mye vanligere hos folk med et dårlig selvbilde), kan forholdet utvikle seg til å bli et slags emosjonelt fengsel, hvor offeret er emosjonelt avhengig av overgriperen ("overgriper" i emosjonell forstand). Ei dame med dårlig selvtillit, egenverdi / selvbilde, hva enn du vil kalle det, er et klassisk offer fordi hun er alt for lett å manipulere. Hun manipulerer nesten seg selv ved å fornekte alle åpenbare farer, og kun se seg blind på sin egen idealisering av "overgriperen". Uanhengig av hvor fremtredende tendensene er hos deg, tror jeg likevel du har dem. Det er temmelig typisk for kvinner med lav selvtillit.

 

Det å vise seg sårbar, naiv og godtroende er i seg selv å kringkaste et insentiv til menn om at du er lett å utnytte. Dersom en mann oppfatter deg som lett å få, så vil hans oppfattede verdi av deg også være noe lavere. Han vil dermed automatisk ikke verdsette deg like mye som du verdsetter ham. Siden emosjonell investering i relasjonen dermed er i ubalanse, vil du være i en mye mer sårbar situasjon, mens han er i posisjon til å kutte deg ut akkurat når han vil - som vanligvis er når han finner noe bedre. Du blir ansett som midlertidig, mens du lurer seg selv med håp, tro, idealisering eller fornektelse. Noen menn har nok lettere for å utnytte kvinner enn andre. Men problemet ligger uansett hos deg selv. Og første steg er å bli bevisst på det.

[LineMalen]

 

Dersom kjæresten din har en veldig god venninne. En venninne/ kamerat som vedkommende betror seg til om alt i livet. Kjæresten din sier at den venninnen/ kompisen er en som vedkommende setter høyere enn deg. De besøker hveandre jevnlig og er helt alene sammen iblant. De har hatt noe sexuellt sammen før. Begge er single på facebookstatusen. Hadde du orket å leve i en slik situasjon? Hadde du akseptert det?

 

Jeg har opplevd det samme to ganger, og nå vil jeg aldri oppleve det igjen. Jeg tenker automatisk at jeg kan være mer sjalu enn de fleste i og med at jeg reagerer på det.. men jeg reagerer. Jeg kan ikke for det. Hører at folk er veldig ulike i syn om venninner/ forhold/ og syn på det.

Jeg vet at jeg kan ha tatt feil i de situasjonene jeg var i. Jeg vet at det kan ha vært et helt uskyldig vennskap, men jeg antok at de hadde sex. Men vet det kan være feil. Men uansett så er det et veldig tett når de går til kompisen/ venninnen med alle sine indre betroelser på den måten istedet for å gå til partneren å prate.

 

Jeg backer deg opp her. Jeg godtar vennskap mellom begge kjønn, men jeg godtar ikke irrasjonelle relasjoner pg vennskap.

 

-Du nevner at du aldri vil oppleve noe sånt igjen, at du tror at du er mer sjalu av den grunn og at du ikke kan noe for at du reagerer med sjalusi. Mitt tips er at du fremover lytter mer til magefølelsen din fremover, du kommer til å ha mye mer utbytte av det enn det du gir deg selv cred for. Oppfatter deg som en reflektert jente med gode intensjoner og holdninger. Men stol mer på magefølelsen, den sier ifra når noe er irrasjonelt. Hør på vennene dine, er fint å lese senere i tråden at de vil ha deg fremover og støtter deg.

 

Jeg har vennskap som består av begge kjønn og det er skummelt for den som er veldig styrt av sjalusi eller har mye imot at man har vennskap av motsatt kjønn. Men mitt hensyn består ikke av å tilrettelegge for sånt i omgivelsene mine, jeg synes det er bunnløst. Det er ikke fordi jeg har noen hensikt med å ha irrasjonelle relasjoner, heller det motsatte.

 

I forhold finnes det ingen forsikringer, du kan bare være så modig som du tør, og kjenne kjærlighet til tross for at du noen ganger kan kjenne stikk av sjalusi. Jeg vil ikke kreve eller be en kjæreste om å tørre så mye mer enn det; så det er viktig at man prater om det og ikke gjør det til noe svakt, heller noe sterkt. Alt dette rundt usikkerhet, tiltrekning og grenser er ting som voksne mennesker klarer å prate om. Jeg har alltid vært mest tiltrukket av menn som er lette å prate med, har bena på jorda og er rett frem og ærlige. Man må legge viktige hensyn og tilrettelegge for at noe sånt skal kunne fungere. 

 

Det er stor skille mellom et menneske som er veldig styrt av sjalusi og et menneske som kan være usikker eller sjalu. En person har ingen grunn til å be meg om å ta bort vennene mine, det ser jeg på som et stort faretegn. Men jeg setter kjæresten foran eksene mine, tidligere tiltrekninger og seksuelle tiltrekninger. Har heller ingen problem med å frastå slike vennskap for en kjæreste, er selv ikke opptatt av å ha en mann som har hatt sex med halve venneflokken. En kjæreste er heller ikke mindre viktig enn vennene mine, for meg er jo en slik person en viktig del av livet mitt i likhet med vennskapene jeg har.

 

Personlig synes jeg vennskap mellom begge kjønn er fine både for meg og en kjæreste, og normalen er jo å inkludere hverandre og presentere. Man får flere forskjellige synspunkter og mer sosialt innhold hvis man har tilgang til å sosialisere eller lytte til mer enn ett kjønn på vennskapsbasis, det er jo noe begge bør kunne være interessert i og være oppegående nok til å være i stand til.

 

Men har du en dårlig magefølelse så er det som regel en grunn til det. Du vet det egentlig godt, LineMalen. Du bør virkelig ikke føle deg mer sjalu enn andre da det var en ganske normal reaksjon på en skikkelig kjip oppførsel. Selv hadde jeg blitt veldig skuffet om kjæresten min var så irrasjonell. Mennesker som respekterer deg vil at du skal ha grenser, mennesker som ikke respekterer deg vil konstant få deg til å utfordre grensene dine og sette deg i en dårligere stilling.

 

Det er flere forskjellige merkelapper man kan sette på fyrene du beskriver at du har vært i et forhold med; martyr, lav selvtillit, svake kommunikasjonsevner, uærlige. Men jeg hadde uansett bare sagt next - det er ikke så veldig givende å spekulere i hvorfor de personene er dårlig kjæresteemne. Magefølelsen din hadde rett og det er nesten naturstridig å trosse den, det ender som regel med at man går nese i grusen. Prøv heller å fokuser på hva slags egenskaper du ønsker fremover. 

 

 

Jeg aksepterte faktisk vennskapet deres. Men problemet mitt ble at jeg hadde en følelse om at jeg aksepterte noe som magefølelsen sa var galt å akseptere. Jeg ville ikke høre på hva magefølelsen sa. Ville leve i min egen fantasiverden. 

 

Jeg møtte den mannen via nettet. Og allerede før han møtte meg så skrev han at dersom jeg skulle møte han så måtte jeg akseptere at gamlekjæresten hans var en dame som han aldri vil miste ut av livet sitt. Hun og han hadde en fantastisk fin kjemi, og kontakt, og den kontakten ville han ikke miste. Magefølelsen sa: "Ikke møt han. Da kommer du bare til å bli såret". Jeg tenkte : "Jeg møter han tiltross for det. Kanskje han bare blir for glad i folk som har vært i livet sitt, og eier så mye kjærlighet inni hjertet sitt og at det er årsaken til at gamlekjæresten ble så viktig. Han eier gjerne et KJEMPE-stort hjerte med omtanke og følelser for folk". Magefølelsen sa: " Er du morsom du? " Nå må du SLUTTE. Kom DEG bort før du gjør deg selv vondt". 

Gamlekjæresten bodde 100 vis av mil i fra han, så hun virket jo ingen fare. Men... allikevel ( jeg tror faktisk på at de hadde sex når de møttes og overnattet hos hveandre... tror ikke på at det var slik at han ikke fikk lyst å ha kroppskontakt med henne - mine tanker men mulig feile men men) : Det er hva han sa til meg som gjorde at jeg tenkte: at han ikke var seriøs mot meg. 

 

Jeg valgte å møte han, og valgte å forholde meg til situasjonen. 

 

Jeg valgte å akseptere venninnen og lot han holde på med henne som han ville.. Begynte å se opp til det kjærlighetsfulle. fantastiske gudommelige snille menneske som jeg ønsket å tro han var. Venninnen hans skrev om han på facebook, som om han var en guddommelig gud... og jeg begynte å tenke at hun hadde rett i blant Han kunne gjøre hva som helst omtrent, og jeg ville unnskylde alt. Magefølelsen sa : "Nå er du stokk dum mot deg selv." 

 

Vi tilbragte ganske så mye tid sammen. Og i ettertid så forstår jeg ikke hvordan han kunne bruke så mye tid sammen med meg uten å være glad i meg, og uten å savne den tiden sammen med meg. Samtidig så går jeg litt att og frem og tror av og til at han egentlig har følelser for meg men er sammen med den andre dama og derfor så måtte han dumpe meg osv.... Og at han er FORFERDELIG lei seg for det for egentlig så ville han ha meg og... . For han har vist frustrasjoner og gråt veldig da han dumpet meg... og virket helt fortvilt og stresset ut. Men samtidig : NEI jeg tillater ikke meg selv å spekulere. Handlingen hans teller, ingen spekulasjoner om hvorfor!. 

 

Samtidig føler jeg meg som en heks som ville tro at han og venninnen hadde sex Men ja jeg tror det, selv om jeg vet jeg kan ta feil. Han var ganske sur på meg etter at han dumpet meg og jeg bringte på banen at jeg trodde de hadde sex. Magefølelsen min sier at han hadde det, og jeg er dum dersom jeg tror noe annet. Men jeg har ikke svaret, men jeg hadde nok alle årsaker til å tenke sånn. 

 

Takker for forståelsen til min refleksjon over hendelsene. 

Endret 28. juni 2016 av LineMalen

[LineMalen]

 

...så viser han at han ikke bryr seg skikkelig om deg. Og det var jo sant. Han brydde seg mer om å ha henne i livet for han ville jo aldri i verden miste henne. Mens det betydde ikke noe om han mistet meg.

Dette var heller aldri noe puslespill du trengte å "finne ut av". Han sa dette angivelig direkte til deg. Jeg tror du rett og slett rasjonaliserte at selv om han egentlig ikke prioriterte deg på samme måte som du prioriterte ham, og selv om du egentlig visste at forholdet ville være kortvarig, så synes du at det var verdt det - selv den lille tiden det kom til å vare.

 

En kvinne som har dårlig selvtillit på grunn av sin egen passive holdning til å avslutte forhold, legger selv grunnlaget for sitt dårlige selvbilde. Og på en måte legger dette også etterhvert et grunnlag for en ond sirkel: Når du ser forholda i retrospekt er det kanskje enkelt å se at forholda var destruktive, og at du aldri skal gjøre noe tilsvarende igjen. Men samtidig har du nå dårlig selvtillit. Du har en dårlig selvfølelse. Det betyr at du har et større insentiv til å satse på en mann, selv om du ikke er overbevist om at han er av god kvalitet - nettopp fordi det å ha ham, selv for en kort periode, mitigerer din egen dårlige selvfølelse øyeblikkelig. Dersom det føles godt nok å være sammen med ham, vil du rasjonalisere bort det faktum at han er kortvarig, selv om du hører og ser det fra alle kanter - selv fra ham. Dette er mekanismen som mange kvinner lever om og om igjen, men ofte er blinde for selv. Når du spør deg selv "hvorfor ender jeg alltid opp med råtne menn?!", så prøv å besvar dette spørsmålet ved å se på motivasjonen for å velge dem du velger. Motivasjonen er alltid emosjonell: De får deg til å føle deg bedre, og du vektlegger dette langt høyere enn mannens dårlige kvalitet. Det er svaret.

 

Og i dag forstår jeg fortsatt ikke noe av situasjonen. Og lurer på hva som egentlig skjedde. Hvorfor kunne det føles som om han egentlig elsket meg samtidig som jeg hadde en følelse om at han ikke elsket meg... ville han egentlig gå eller måtte han pga situasjoner..... osv.. alt det der dukket opp... og det dukker opp fremdeles iblant.

Det er fordi han manipulerte deg. Han brukte "dread game", som er å gjøre partneren sjalu. Han gjorde deg konstant usikker og utrygg. Han hadde kontradiktorisk atferd, som også er grunnen til at du ikke visste hvor du hadde ham. Selv om han sa at du bare måtte føle deg trygg, og selv om han tilbrakte mye tid med deg, og dere hadde det fint sammen når det bare var dere, så sa han også at han prioriterte ei annen dame over deg, og han sa indirekte at han ikke trengte deg, og ikke ville brydd seg noe særlig om han mistet deg [fordi han uansett hadde henne]. Du oppfatta at han egentlig ikke var emosjonelt investert, men opplevde noen annet gjennom hvordan han var når dere f.eks var på turer sammen. Ikke alle damer ville falt for dette, fordi det åpenbart er bullshit fra ham. Men siden du i utgangspunktet har dårlig selvtillit, er du naturligvis mer sårbar fordi du legger mer vekt i hva andre sier enn hva du selv mener.

 

Når man er offer for manipulasjon er det klassisk at man har vanskelig for å se selve det emosjonelle angrepet man blir utsatt for. Man føler at man er under angrep, men kan ikke sette fingeren på det. Man blir forvirret og frustrert, og tror at man selv er en dårlig person som tviler på den andre. Svært ofte utvikler offeret også depresjon. Og hvis offeret har en "dependent" personlighet (som er mye vanligere hos folk med et dårlig selvbilde), kan forholdet utvikle seg til å bli et slags emosjonelt fengsel, hvor offeret er emosjonelt avhengig av overgriperen ("overgriper" i emosjonell forstand). Ei dame med dårlig selvtillit, egenverdi / selvbilde, hva enn du vil kalle det, er et klassisk offer fordi hun er alt for lett å manipulere. Hun manipulerer nesten seg selv ved å fornekte alle åpenbare farer, og kun se seg blind på sin egen idealisering av "overgriperen". Uanhengig av hvor fremtredende tendensene er hos deg, tror jeg likevel du har dem. Det er temmelig typisk for kvinner med lav selvtillit.

 

Det å vise seg sårbar, naiv og godtroende er i seg selv å kringkaste et insentiv til menn om at du er lett å utnytte. Dersom en mann oppfatter deg som lett å få, så vil hans oppfattede verdi av deg også være noe lavere. Han vil dermed automatisk ikke verdsette deg like mye som du verdsetter ham. Siden emosjonell investering i relasjonen dermed er i ubalanse, vil du være i en mye mer sårbar situasjon, mens han er i posisjon til å kutte deg ut akkurat når han vil - som vanligvis er når han finner noe bedre. Du blir ansett som midlertidig, mens du lurer seg selv med håp, tro, idealisering eller fornektelse. Noen menn har nok lettere for å utnytte kvinner enn andre. Men problemet ligger uansett hos deg selv. Og første steg er å bli bevisst på det.

 

 

Du skriver så bra. Ja jeg har min egen skyld for at jeg havnet i slike situasjoner før. Jeg var sårbar, naiv og godtroen. Det er han som skulle vært dumpet. Jeg ville dumpe han, men han overtalte meg til å bli hver gang, helt til han dumpet meg. Og jeg forsto at noe var galt. Jeg var sårbar, naiv, godtroen, og laget et bilde av han som en gudommelig enestående fantastisk gud - den mest snille og fantastiske fornuftige person på jorden. At det går ann? " Ja, jeg levde i en absurd verden... og den verden vil jeg ikke havne i igjen. 

 

Problemet ligger hos meg selv, for jeg skal ikke la slike ting skje. Jeg lot han holde på slik selv om jeg forsto innerst inne at det burde jeg aldri tillate. Problemet er hva jeg tillot!. Og ikke noe annet!. Det var mitt ansvar!  Tror at han bedro meg. Han sviktet meg iallefall uansett. Jeg burde ha satt grenser! Jeg lyttet mer til forelskelsen og gladifølelsene enn fornuften. Så ja jeg ble sint på meg selv for dette, men jeg har ikke lov til å føle sinne mot meg selv lenger. Det hjelper ingenting. 

 

Konklusjon: Men dette beviser jo ikke bare at jeg er overdramatisk sjalu. Føler at det ikke har så mye med sjalusi å gjøre. For jeg følte meg ikke så sjalu når det gjaldt hun damen.. selv om det han sa ga meg dårlig magefølelse. Dette viser at jeg tillot for mye.Og dette viser at jeg må ikke være for naiv og godtroen. Greit , jeg valgte å stole på han, men forstår at det var for naivt i denne sammenheng. Det gikk som magefølelsen sa i starten. Den fortalte meg at det ville gå sånn på forhånd. 

Endret 28. juni 2016 av LineMalen