Dersom kjæresten har en veldig god venninne/ kompis, er det naturlig å føle seg sjalu?

[LineMalen]

Dersom kjæresten din har en veldig god venninne. En venninne/ kamerat som vedkommende betror seg til om alt i livet. Kjæresten din sier at den venninnen/ kompisen er en som vedkommende setter høyere enn deg. De besøker hveandre jevnlig og er helt alene sammen iblant. De har hatt noe sexuellt sammen før. Begge er single på facebookstatusen. Hadde du orket å leve i en slik situasjon? Hadde du akseptert det?

 

Jeg har opplevd det samme to ganger, og nå vil jeg aldri oppleve det igjen. Jeg tenker automatisk at jeg kan være mer sjalu enn de fleste i og med at jeg reagerer på det.. men jeg reagerer. Jeg kan ikke for det.

 

Hører at folk er veldig ulike i syn om venninner/ forhold/ og syn på det.

Jeg vet at jeg kan ha tatt feil i de situasjonene jeg var i. Jeg vet at det kan ha vært et helt uskyldig vennskap, men jeg antok at de hadde sex. Men vet det kan være feil. Men uansett så er det et veldig tett når de går til kompisen/ venninnen med alle sine indre betroelser på den måten istedet for å gå til partneren å prate.

Endret 27. juni 2016 av LineMalen

[djgudleif]

En venninne/ kamerat som vedkommende betror seg til om alt i livet. Kjæresten din sier at den venninnen/ kompisen er en som vedkommende setter høyere enn deg.

 

Løp. Det er lov å sette andre høyere enn kjæresten men dette er ikke noe normale folk sier direkte.

[LineMalen]

 

En venninne/ kamerat som vedkommende betror seg til om alt i livet. Kjæresten din sier at den venninnen/ kompisen er en som vedkommende setter høyere enn deg.

Løp. Det er lov å sette andre høyere enn kjæresten men dette er ikke noe normale folk sier direkte.

Jeg mener det samme. Slike ting gir meg frysninger uansett om de har et uskyldig forhold eller ikke. Ja jeg finner meg ikke i slikt lenger. .

[guest_anon]

Hvis man ikke bryr seg så mye om å miste kjæresten så velger man å beholde slike relasjoner, hvis kjæresten er viktig for deg så gjør man ikke det. 

[AnonymDiskusjon]

Selvfølgelig godtar jeg ikke at partner setter en annen høyere enn meg. Unntak er familie og barn. 

Anonymous poster hash: 6a226...d6c

Anonymous poster hash: 6a226...d6c

[AnonymDiskusjon]

Hvor finner du alle disse møkkafolka hen.. Går det sport i å finne de som gir mest faen i deg og innlede forhold med dem?

Anonymous poster hash: 6ce8f...13c

[AnonymDiskusjon]

Dersom kjæresten din har en veldig god venninne. En venninne/ kamerat som vedkommende betror seg til om alt i livet. Kjæresten din sier at den venninnen/ kompisen er en som vedkommende setter høyere enn deg. De besøker hveandre jevnlig og er helt alene sammen iblant. De har hatt noe sexuellt sammen før. Begge er single på facebookstatusen. Hadde du orket å leve i en slik situasjon? Hadde du akseptert det?

 

Jeg har opplevd det samme to ganger, og nå vil jeg aldri oppleve det igjen. Jeg tenker automatisk at jeg kan være mer sjalu enn de fleste i og med at jeg reagerer på det.. men jeg reagerer. Jeg kan ikke for det.

 

Hører at folk er veldig ulike i syn om venninner/ forhold/ og syn på det.

Jeg vet at jeg kan ha tatt feil i de situasjonene jeg var i. Jeg vet at det kan ha vært et helt uskyldig vennskap, men jeg antok at de hadde sex. Men vet det kan være feil. Men uansett så er det et veldig tett når de går til kompisen/ venninnen med alle sine indre betroelser på den måten istedet for å gå til partneren å prate.

 

Nei, dette handler lite om et normalt vennskap, dette handler om noe helt annet. Dette er to personer som dyrker en kjærlighetsrelasjon langt utover det vennskapelige, uten å være kjærester. 

 

Anonymous poster hash: 2d4c7...b4c

[BadCat]

Det er ikke naturlig å føle seg sjalu med mindre man er usikker på seg selv.

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke naturlig å føle seg sjalu med mindre man er usikker på seg selv.

 

Å være sjalu er sunt og normalt for vanlige mennesker. Å være sjalu er ikke på kanten. ¨Å være usikker er ikke bestandig et dårlig tegn på et menneske, da ikke det mest selvsikre mennesket kan være selvsikker på ALLE punkt samtidig. Det er rent umulig for et vanlig oppegående og selvsikkert menneske. 

 

Problemstillingen med sjalusi er ikke om man er sjalu eller ikke, det er mer hva man gjør ut av sjalusien. Har man grunnlag for sjalusi er det en respons på det. Har man ingen grunnlag bør man gjøre noe med det.

 

Anonymous poster hash: 2d4c7...b4c

[BadCat]

Mennesker er ikke digittalt følelsesmessig av eller på. Det er mulig å være balansert et sted på midten.

 

Usikkerhet og sjalusi kommer av frykt.

 

Man bør være selvsikker nok til at man lar en kjæreste gjøre som vedkommende ønsker med konsekvensene det medfører.

Endret 27. juni 2016 av BadCat

[LineMalen]

 

Dersom kjæresten din har en veldig god venninne. En venninne/ kamerat som vedkommende betror seg til om alt i livet. Kjæresten din sier at den venninnen/ kompisen er en som vedkommende setter høyere enn deg. De besøker hveandre jevnlig og er helt alene sammen iblant. De har hatt noe sexuellt sammen før. Begge er single på facebookstatusen. Hadde du orket å leve i en slik situasjon? Hadde du akseptert det?

 

Jeg har opplevd det samme to ganger, og nå vil jeg aldri oppleve det igjen. Jeg tenker automatisk at jeg kan være mer sjalu enn de fleste i og med at jeg reagerer på det.. men jeg reagerer. Jeg kan ikke for det.

 

Hører at folk er veldig ulike i syn om venninner/ forhold/ og syn på det.

Jeg vet at jeg kan ha tatt feil i de situasjonene jeg var i. Jeg vet at det kan ha vært et helt uskyldig vennskap, men jeg antok at de hadde sex. Men vet det kan være feil. Men uansett så er det et veldig tett når de går til kompisen/ venninnen med alle sine indre betroelser på den måten istedet for å gå til partneren å prate.

 

Nei, dette handler lite om et normalt vennskap, dette handler om noe helt annet. Dette er to personer som dyrker en kjærlighetsrelasjon langt utover det vennskapelige, uten å være kjærester. 

 

Anonymous poster hash: 2d4c7...b4c

 

 

Jeg mener det samme. Jeg vil ikke si at jeg blir direkte sjalu i en slik situasjon. Men vil si at jeg føler en følelse av at vedkommende verdsetter en annen tidligere partner høyere enn meg tiltross for at det er over mellom de.  Det verste er å når de sier det.: da føler en seg liten, men samtidig så vil jeg da tolke det som at det er et hint til at vedkommende ikke er bra nok interessert, og at det er bare å komme seg unna. 

 

jeg nevner dette som eksempel .. Er ikke i en slikt forhold nå, men jeg har hørt om to ulike menn som har et slikt venninneforhold. Og dermed så begynte jeg å tenke på: hvordan får de noe slikt til å fungere? Må jo være noen som aksepterer et slikt forhold, men tror det er ganske få som liker å få høre at kjæresten betror seg dypere til en tidligere sexpartner enn seg selv. Og at han setter den andre damen/ eller mannen dersom motsatt høyere.. 

 

Jeg ser på det som deg. Jeg ser på det som om det er to personer som dyrker et kjærlighetsforhold , langt utover det vennskapelige, uten å være kjærester. De burde vært par!. 

Endret 27. juni 2016 av LineMalen

[LineMalen]

 

En venninne/ kamerat som vedkommende betror seg til om alt i livet. Kjæresten din sier at den venninnen/ kompisen er en som vedkommende setter høyere enn deg.

 

Løp. Det er lov å sette andre høyere enn kjæresten men dette er ikke noe normale folk sier direkte.

 

 

Jeg vil alltid løpe dersom jeg kommer opp i en ny slik situasjon. Nå er det 2 menn som har sagt det samme. De ville begge heller miste forholdet sitt, enn å miste den venninnen sin.... 

[AnonymDiskusjon]

 

 

En venninne/ kamerat som vedkommende betror seg til om alt i livet. Kjæresten din sier at den venninnen/ kompisen er en som vedkommende setter høyere enn deg.

 

Løp. Det er lov å sette andre høyere enn kjæresten men dette er ikke noe normale folk sier direkte.

 

 

Jeg vil alltid løpe dersom jeg kommer opp i en ny slik situasjon. Nå er det 2 menn som har sagt det samme. De ville begge heller miste forholdet sitt, enn å miste den venninnen sin.... 

 

 

Det er bra, ikke finn deg i at noen får deg til å føle deg liten.

Det er lov å si at man alltid setter venner høyest til syvende og sist men det er nesten ikke "lov" å nevne en spesifikk person, hvertfall ikke en av det motsatte kjønn.

 

Det blir som å si "han/hun er bedre enn deg"

 

Alle burde forstå at dette er en utrolig teit ting å si og ikke alle føler seg vel etter å ha hørt en slik kommentar.

 

Anonymous poster hash: d71e8...c64

[Løgn]

Jeg har tidligere skrevet en tråd som kan være av relevans.

 

Dersom jeg hadde stolt på henne, hadde jeg akseptert det. Men dette betyr i seg selv ingenting, for dersom jeg hadde stolt på henne, hadde jeg heller ikke vært sjalu fordi jeg ikke hadde vært usikker på henne.

 

Sannsynligvis ville jeg ikke stolt på henne nok til å la henne ha en nær relasjon med en singel, tilgjengelig mann som liker henne, forstår henne, og hvor det har vært tidligere gjensidig seksuell tiltrekning og aktivitet mellom dem. Jeg synes det høre fullstendig idiotisk ut å støtte en slik relasjon fordi det er direkte destruktivt for forholdet. Uavhengig av hvorvidt hun er utro, er relasjonen destruktiv for forholdet vårt fordi den underbygger min sjalusi, og viser hennes fraværende respekt både for forholdet og meg.

 

Jeg ville ha fortalt henne dette entydig, som også er nøyaktig hva jeg har gjort i tilsvarende situasjoner. Hennes reaksjon ville vist hvorvidt hun respekterte meg eller ikke. Dersom hun respekterer min forespørsel er alt greit, og jeg stoler på henne. Dersom hun ikke respekterer meg, er forholdet ferdig.

Endret 27. juni 2016 av Løgn

[Kikert]

Mennesker er ikke digittalt følelsesmessig av eller på. Det er mulig å være balansert et sted på midten.

 

Usikkerhet og sjalusi kommer av frykt.

 

Nope. Usikkerhet kan komme av at man ser ting fra fler sider og eventuellt ønsker bekreftelse. En vitenskapsmann som ikke er usikker og ikke dobbeltsjekker ting er ikke flink. Å ønske bekreftelse i et forhold er ikke nødvendigvis pga frykt.

 

Sjalusi er innstinktivt og ofte er det andre underliggende årsaker enn frykt. Det er vanlig å "slå ihjel motstanderen" for å få premien selv, det går da på konkurranseinnstinkt og ikke frykt. Heller det motsatte.

 

Du sier at følelser ikke er av eller på og da må du vel klare å forstå at alle følelser ikke nødvendigvis stammer fra en følelse. I dette tilfellet usikkerhet og sjalusi = frykt...

Endret 27. juni 2016 av SlikGårNoDagan

[Løgn]

Mennesker er ikke digittalt følelsesmessig av eller på. Det er mulig å være balansert et sted på midten.

 

Usikkerhet og sjalusi kommer av frykt.

 

Man bør være selvsikker nok til at man lar en kjæreste gjøre som vedkommende ønsker med konsekvensene det medfører.

Usikkerhet og sjalusi kommer av frykt. Og det viser at man verdsetter forholdet, og er observant på potensielle trusler.

 

Å lure seg selv til å tro at det "riktige" er å ignorere trusler, er å fremtvinge naivitet. Hva er hensikten med det? Blir man mer macho av å være naiv?

 

Du kan være så selvsikker du bare vil. Men dersom du ignorerer trusler, vil du til slutt måtte betale konsekvensen av det. Dersom du lar alle få seile sin egen sjø, er du beviselig en "pushover" som ikke etablerer posisjon. Da spiller du igrunn ingen rolle i noen øyne, og er heller ikke noe å samle på for dama di. Dersom du imidlertid er observant, kan du konfrontere trusselen og beskytte forholdet og familien. Det er dette som er macho. Det er dette som er å være en mann. Å være dominant, ikke likegyldig.

 

Edit: Det finnes selvfølgelig en balansegang.

Endret 27. juni 2016 av Løgn

[LineMalen]

 

Mennesker er ikke digittalt følelsesmessig av eller på. Det er mulig å være balansert et sted på midten.

 

Usikkerhet og sjalusi kommer av frykt.

 

Man bør være selvsikker nok til at man lar en kjæreste gjøre som vedkommende ønsker med konsekvensene det medfører.

Usikkerhet og sjalusi kommer av frykt. Og det viser at man verdsetter forholdet, og er observant på potensielle trusler.

 

Å lure seg selv til å tro at det "riktige" er å ignorere trusler, er å fremtvinge naivitet. Hva er hensikten med det? Blir man mer macho av å være naiv?

 

Du kan være så selvsikker du bare vil. Men dersom du ignorerer trusler, vil du til slutt måtte betale konsekvensen av det. Dersom du lar alle få seile sin egen sjø, er du beviselig en "pushover" som ikke etablerer posisjon. Da spiller du igrunn ingen rolle i noen øyne, og er heller ikke noe å samle på for dama di. Dersom du imidlertid er observant, kan du konfrontere trusselen og beskytte forholdet og familien. Det er dette som er macho. Det er dette som er å være en mann. Å være dominant, ikke likegyldig.

 

Edit: Det finnes selvfølgelig en balansegang.

 

 

Jeg må si at jeg har vært i kontakt med to slike menn, med slike forhold. Og begge sa at dersom jeg ikke aksepterte at den venninnen var den siste de ville miste i livet, og at hun alltid ville komme i viktigere prioritet enn meg, så ville det ikke fungere. Hun ville komme først for resten av livet. Hun ble jo som en "dronning" da haha. Må se humoren i det. Men det er rart at noen kan ha et slikt type forhold. Mannfolkene aksepterte ikke å høre spørsmål om henne og deres kontakt. De ville møte henne som de ville, uten at jeg skulle spørre om hva de gjorde på eller noe sånnt. Ellers så fikk jeg gå... 

 

Den ene fyren dumpet jeg på flekken!. Den andre så forsøkte jeg et slikt forhold. Jeg stolte faktisk på han 100 prosent. Men hadde en følelse inni meg som sa: "nå er du idiot mot deg selv altså". Det som hendte var at det var få ganger jeg følte sjalusi. Men følte litt på usikkerhet i blant når jeg foreks opplevde at hun postet videofilm med han på facebook, eller at hun postet ord om hvor fantastisk han var, og at han var den i livet hun ville gjøre "ALT" for.  Og at han lå på sofaen hennes å spiste... osv. Og når hun skriver om at hun vil ha han med til Dubai på ferie osv... 

 

Det gikk mer på at jeg opplevde situasjonen som et varsel på at noe var galt enn hva jeg følte av sjalusi. Om det ikke var de jentene så følte jeg at de ikke kunne være helt fornøyd med meg i og med at de lot de jentene overstige forholdet. Tenkte at de damene ikke var noen direkte trusler på en måte men samtidig så følte jeg at den største trusselen var at det uansett var et varseltegn på at jeg ville gå på en "smell". Og det gjorde jeg. 

 

Men jeg synes det er utrolig at noen kan klare å få slike situasjoner til å fungere. For man går lett med en uggen følelse om at noe er galt. Jeg følte det fungerte på en måte, men det som ikke fungerte var min tiltro til at han var seriøs og ute etter å ha et seriøst forhold. 

 

Jeg dumpet han ene før vi gikk inn i noe som helst. Mens han andre dumpet jeg ikke men han dumpet meg etter en lang stund, og det kom som forventet. Han dumpet meg etter at jeg bringte på banen usikkerheten anngående det spesielle venninneforholdet. Ja men dette har jo du sagt at du godkjente før og jeg vil aldri i livet mitt miste henne for noe som helst, og jeg elsker henne, og hun er viktigere enn alt sa han. Men jeg aksepterer det sa jeg. Bare stillte noen spørsmål. Nei det gjør du ikke sa han. Og så dumpet han meg. 

 

Aldri igjen. Dermed har jeg ikke tiltro til slike forhold. Og mannfolk som har et slikt forhold med noen er helt uaktuelle. 

 

Vil anbefale folk å løpe når det gjelder sånne situasjoner. Jeg tror ikke dette har med noe sjalusi å gjøre. Det har med hva kjærlighet er. Det er ikke kjærlighet for partneren, når de vil miste partneren fremfor en slik type venninne. 

Endret 27. juni 2016 av LineMalen

[Løgn]

Jeg må si at jeg har vært i kontakt med to slike menn, med slike forhold. Og begge sa at dersom jeg ikke aksepterte at den venninnen var den siste de ville miste i livet, og at hun alltid ville komme i viktigere prioritet enn meg, så ville det ikke fungere. Hun ville komme først for resten av livet. Hun ble jo som en "dronning" da haha. Må se humoren i det. Men det er rart at noen kan ha et slikt type forhold. Mannfolkene aksepterte ikke å høre spørsmål om henne og deres kontakt. De ville møte henne som de ville, uten at jeg skulle spørre om hva de gjorde på eller noe sånnt. Ellers så fikk jeg gå...

Det han fortalte deg er alt du trenger å vite. Grunnen til at du ble dumpet, er simpelthen at du selv ikke dumpet ham først. Jeg har sett selvtillit-tråden din, og her har du noe av forklaringen. Når du gjentatte ganger klamrer deg fast til et haltende forhold helt til du selv blir dumpet, blir du dumpet gjentatte ganger. Hvis du selv avslutter et forhold som du ser at går dårlig, kommer du ut av det med selvtilliten i behold. Det var dette #2 på lista di i selvtillit-tråden hadde innsett. Og han beholdt tydeligvis selvtilliten, og vel så det.

 

Men jeg synes det er utrolig at noen kan klare å få slike situasjoner til å fungere. For man går lett med en uggen følelse om at noe er galt.

For meg fungerer det bare dersom jeg egentlig ikke bryr meg noe spesielt om dama. Jeg har et seksuelt eksplisitt forhold nå, hvor jeg ikke er emosjonelt investert. Jeg bryr meg ikke om hva hun driver med, og spør henne aldri om hvem hun er med om hun ikke er tilgjengelig for meg (hun er langt mer nysgjerrig på meg). Vi ser hverandre et par ganger i uka. Jeg tror ikke hun er så betatt av meg at hun aldri ville vært "utro". Men jeg bryr meg rett og slett ikke så mye at det spiller noen rolle for meg - fordi jeg ikke er emosjonelt investert. Jeg har ingen grunn til å betvile henne når hun gir uttrykk for at hun kun vil ha sex med meg, men tanken på å miste henne tynger meg heller ikke nevneverdig. Jeg føler meg emosjonelt frittstående i relasjon til henne fordi hun ikke er mye mer for meg enn sex og overfladisk samtale. Jeg merket fort at jeg prater langt over hodet på henne når jeg blir for abstrakt, og jeg har dermed bare kuttet det ut. Vi har ingen dyp relasjon. Jeg anser naturligvis forholdet som midlertidig, så den emosjonelle konsekvensen av et brudd er uansett ikke så kostbar som i et "seriøst" forhold. Endret 27. juni 2016 av Løgn

[LineMalen]

 

Jeg må si at jeg har vært i kontakt med to slike menn, med slike forhold. Og begge sa at dersom jeg ikke aksepterte at den venninnen var den siste de ville miste i livet, og at hun alltid ville komme i viktigere prioritet enn meg, så ville det ikke fungere. Hun ville komme først for resten av livet. Hun ble jo som en "dronning" da haha. Må se humoren i det. Men det er rart at noen kan ha et slikt type forhold. Mannfolkene aksepterte ikke å høre spørsmål om henne og deres kontakt. De ville møte henne som de ville, uten at jeg skulle spørre om hva de gjorde på eller noe sånnt. Ellers så fikk jeg gå...

Det han fortalte deg er alt du trenger å vite. Grunnen til at du ble dumpet, er simpelthen at du selv ikke dumpet ham først. Jeg har sett selvtillit-tråden din, og her har du noe av forklaringen. Når du gjentatte ganger klamrer deg fast til et haltende forhold helt til du selv blir dumpet, blir du dumpet gjentatte ganger. Hvis du selv avslutter et forhold som du ser at går dårlig, kommer du ut av det med selvtilliten i behold. Det var dette #2 på lista di i selvtillit-tråden hadde innsett. Og han beholdt tydeligvis selvtilliten, og vel så det.

 

Men jeg synes det er utrolig at noen kan klare å få slike situasjoner til å fungere. For man går lett med en uggen følelse om at noe er galt.

For meg fungerer det bare dersom jeg egentlig ikke bryr meg noe spesielt om dama. Jeg har et seksuelt eksplisitt forhold nå, hvor jeg ikke er emosjonelt investert. Jeg bryr meg ikke om hva hun driver med, og spør henne aldri om hvem hun er med om hun ikke er tilgjengelig for meg (hun er langt mer nysgjerrig på meg). Vi ser hverandre et par ganger i uka. Jeg tror ikke hun er så betatt av meg at hun aldri ville vært "utro". Men jeg bryr meg rett og slett ikke så mye at det spiller noen rolle for meg - fordi jeg ikke er emosjonelt investert. Jeg har ingen grunn til å betvile henne når hun gir uttrykk for at hun kun vil ha sex med meg, men tanken på å miste henne tynger meg heller ikke nevneverdig. Jeg føler meg emosjonelt frittstående i relasjon til henne fordi hun ikke er mye mer for meg enn sex og overfladisk samtale. Jeg merket fort at jeg prater langt over hodet på henne når jeg blir for abstrakt, og jeg har dermed bare kuttet det ut. Vi har ingen dyp relasjon. Jeg anser naturligvis forholdet som midlertidig, så den emosjonelle konsekvensen av et brudd er uansett ikke så kostbar som i et "seriøst" forhold.

 

 

Ja , jeg er enig i den. Jeg kunne lett ha dumpet han først. Jeg ble rådet og advart om hva jeg gjorde meg selv av noen i familien og venner. De sa at før eller siden så vil han dumpe deg om du ikke dumper han, for etter hva han har sagt om den venninnen så viser han at han ikke bryr seg skikkelig om deg. Og det var jo sant. Han brydde seg mer om å ha henne i livet for han ville jo aldri i verden miste henne. Mens det betydde ikke noe om han mistet meg. 

 

Jeg innser at slike relasjoner er dømt nord og ned, så lenge man ikke ser på det som "lek" og ingenting mer der og da. Jeg må ærlig si : ja jeg så på det litt som en lek, men allikevel kom bli-glad-i-følelsene mine automatisk for vi var på en god del bilturer sammen, kinoer, osv sammen... og da kom de følelsene som ikke burde komme... båndet. Båndet til en person som jeg forsto ikke var glad i meg, men samtidig kunne det føles som om han var glad i meg,  som jeg burde ha vett til å ha dumpet. Og faktisk: jeg er i dag skuffet på meg selv for det, og skuffet på meg selv for at jeg ikke fikk vist han at han ikke var verdt en skit med den måten å behandle meg på, istedet så følte jeg meg som den taperen av en dust av en jente som viste følelser for han, men jeg må gi slipp på bitterheten. Det var han som skulle fått nederlaget med å ha blitt dumpet. 

 

Jeg tenkte å dumpe han, og sa det til han noen ganger. Jeg sa til han at jeg følte at han ikke var nok interessert, og at det var årsaken til at jeg vurderte å gå.  Da sendte han meg hjerter og skrev at jeg måtte føle meg trygg. Og skrev at han forsto ingenting av hvorfor jeg ville dumpe han. Dermed så fortsatte jeg med tankene om at jeg burde dumpe han i meg hele tiden. Tenkte at snart er jeg dumpet, og det er desto vondere. Det stemte : jeg ble dumpet. Det lå i kortene hele veien. 

 

Jeg har lært en sak og det er å aldri akseptere det igjen. Jeg følte meg ikke så sjalu anngående venninnen, men jeg følte henne som et svar på at jeg ikke var elsket og verdisatt slik en bør være i et skikkelig forhold. 

 

SELV-VERDI er viktig. Føler ikke at selvtilliten min er så bånn. Føler at jeg er ganske sterk i grunnen. Men det største var skuffelsen over å oppleve at en som brukte så mye tid med meg, ikke verdsatte meg tiltross for at han brukte så mye av sin egen tid med meg. Og mest av alt skuffet på meg selv for at jeg kunne forgude han slik jeg gjorde, uten at han brydde seg tilbake. Og i dag forstår jeg fortsatt ikke noe av situasjonen. Og lurer på hva som egentlig skjedde. Hvorfor kunne det føles som om han egentlig elsket meg samtidig som jeg hadde en følelse om at han ikke elsket meg... ville han egentlig gå eller måtte han pga situasjoner..... osv.. alt det der dukket opp... og det dukker opp fremdeles iblant. Men samtidig så tenker jeg : er faktisk glad at jeg slipper å leve i en slik situasjon mer. Det er mer harmonisk nå. 

 

Noen venner av meg sa til meg da en fyr forsøkte seg på meg forleden. Han var ganske freidig og likte ikke type vesen, og de så at jeg snudde ryggen og ignorerte han, og da klappet de meg på skulderen og sa: Fremskritt!!!! Yesss, bra jobbet! Vet at du er altfor snill mot menn som ikke fortjener det, så YESSS Nå gjorde du det riktige!". Viktig å se seg selv, og våge å stå alene. Bedre det enn i feile settinger og situasjoner 

 

 

 

"Forelskelse kan gjøre en blind" - Lærdom: "Ikke la en forelskelse gjøre deg blind" "Feile situasjoner: "Let it go" 

Endret 27. juni 2016 av LineMalen

[12345677]

. 

Endret 22. september 2016 av Lithe