Nathan Drake er tilbake - En noen lunken brukeranmeldelse av Uncharted 4

[chrissare]

Begynnelsen
Jeg testet demoen til Uncharted: Drake's Fortune da den kom ut i 2007 til PS3. Kontrollen var litt rar, lyden var litt svak, og jeg tenkte dette ikke var noe å for meg. Noen år senere så jeg en trailer som skulle endre min mening: Uncharted: Among Thieves. Dette spillet virket veldig lovende! Jeg fikk låne det første spillet av en god venn, og min tidligere skeptiske holdning forsvant som dugg for solen. Og når jeg testet Among Thieves, som var en spektakulær spillopplevelse med humor, spenning, drama, action, og fantastiske lokasjoner, ble jeg skikkelig fan! Uncharted 2 bydde på det meste! Og da er det ikke unaturlig å tenke seg at forventningene mine til Uncharted 3: Drake's Deception ble svært høye. NaughtyDog innfridde disse, and then some, og jeg vil spesielt trekke fram utviklingen av forholdet mellom Nathan og medhjelperne, og musikken i Uncharted 3. For en musikk!


Ventetiden
Da nyheten om Uncharted 4: A Thief's End kom ble jeg naturlig nok satt i høygir! Samtidig ble Uncharted-serien pusset opp og utgitt til PS4, noen som gav meg mange nye, deilige timer i dette universet (jeg har 100% trophies på PS3 og PS4-versjonene, slik at det er lett å se for seg at jeg har brukt noen timer med disse spillene).


Endelig i gang!
Jeg tok fatt på Uncharted: A Thief's End med stort iver, men etter å ha spilt ihjel A Thief's End (man må da gå for Platinum-trophien her også, ikke sant?) så sitter jeg igjen med en følelse av å ha vært vitne til en noe uinspirert historie. Den er litt kort og mangler dybde. Og det er faktisk litt frustrerende når jeg tenker på hvordan NaughtyDog tidligere har fortalt mange spennende og underholdende historier (spesielt min favoritt: Last Of Us). Det virker som om tapet av Amy Hennig har satt dem tilbake når det gjelder evne til å formidle en god og engasjerende historie. Og det er stynd, for dette kunne vært gjort bedre.


Historien
For å begynne med historien først: Jeg dras med på reise tilbake til Nathan's barndom, og blir mer kjent med hans fortid. Det er forsåvidt en interessant del av historien, men dette har jeg en følelse av å ha sett før. Og det blir også veldig uoriginalt egentlig. Husker du Marlow? Hun sier det veldig treffende: "It's all so Dickensian". Men uansett: jeg blir kastet videre til en annen del av hans fortid, mens forholdet mellom noen av karrakterer videreutviklet, men samtidig gjøres det noen grep som fratar meg opplevelsen av å bli overrasket. Derfra og ut handler det meste om de tidligere hendelser som får følger i nå-tid. Da dukker gamle konflikter opp til overflaten igjen, og gamle sår rives opp på nytt. Det gir vår helt noen uante (men likevel forutsigbare) mellommenneskelige utfordringer som han håndterer overraskende dårlig. Presset mot veggen er han nesten villig til å risikere alt for å beskytte seg selv. Framdriften er noe tynn tatt historien i betraktning, og minner fra de tre foregående historiene tvinger seg fram: som f.eks. hvordan Nathan og andre har diskutert på hvilket grunnlag de skal fortsette jakten på tross av alle hindringer de møter. I de tre andre spillene har Nathan kanskje hatt et slags moralsk grunnlag for å fortsette, selv om han har vært tvilende et par ganger, men i A Thief's End er det mindre aktuelt, slik historien utvikler seg i denne gangen. Det gjør også historiens hovedfiende noe mindre "skummel" enn tidligere. Han gjør noen åpenbare valg som gjør ham tydelig til en skurk, men jeg skulle ønske NaughtyDog for én gangs skyld ville ta et noe dypere dykk i personligheten og fortiden til vedkommende. Det er sagt at Uncharted 4 vil bli supplementert med nye kapitler, og kanskje får vi noen svar. Det ville vært både gledelig, og skuffende. Gledelig fordi det er det jeg etterspør; skuffende fordi da føles Uncharted 4 enda mer ut som et uferdig spill. Det spiller ingen rolle for meg om dette er trenden i bransjen. Trender er ikke noe man nødvendigvis må følge. Trender endrer seg, og blir nye trender.

Et av de store momentene i historien, selve konflikten mellom Nathan og hans medhjelpere, som ligger og lurer under overflaten, blir knapt rørt. Mer av tyngden burde ligge her, men det gjør den altså ikke, og det skuffer meg. Potensialet til å fortelle en dramatisk og engasjerende historie forsvinner ut av hendene på NaughtyDog, og jeg sliter meg i håret i frustrasjon over den tapte muligheten. For jeg vet jo at de kan dramatikk!


Talk to me!
Dialogen er svakere enn tidligere. Jeg merker meg kommentarer jeg har hørt før. Ikke i tidligere spill (eller jo, det også); kommentarer jeg nettopp hørte, for bare noen minutter siden. Noen gamle vitser fra de tidligere spillene dukker også opp, men det eneste morsomme er at det kommenteres i spillet at vitsen er stjålet. De må da kunne komme opp med noe bedre enn dette?


Musikken
En annen ting som skuffer meg er musikken. Der musikken i Uncharted 3: Drake's Deception var fremragende, er musikken denne gangen nesten intetsigende. Det finnes noen få sekvenser der musikken bæres fram, og da tenker jeg spesielt på ett øyeblikk der du blir tatt med på en kort reise gjennom spektakulær natur. Musikken skal underbygge noe dramatisk mellom noen av karrakterene, men jeg skulle så gjerne sett mer drama akkurat her. Som jeg sa så rører NaughtyDog knapt konflikten som venter på å bli undersøkt.


Grip dagen
Det er et par nye element i serien. Gripekroken, bilkjøring, og aking...?

Tidlig i spillet skal du ake ned et tak. Okey, greit nok. Deretter følger flere tak og skråninger av ulike slag, på grus og gjørme, og du sklir etterhvert en del meter i dette spillet. Det er morsomt et par ganger, og litt morsomt hvordan det blir kommentert underveis, men som Nathan ville sagt "Come on, ND! This is getting old!". Noen ganger må du også hoppe mellom ulike skråninger eller fra skråningen og til en vegg. Du risikerer å falle ned, og du dør kanskje et par ganger før du kommer deg videre. Noe unødvenig og frustrerende spør du meg. På det tidspunktet har du kanskje mest lyst til å komme deg til neste sted, men ikke før du må skli litt til.

Introduksjonen av gripekroken kommer like etter akingen, og er et litt rart valg i mine øyne. Den kommer inn på et tidspunkt i serien som gjør at jeg lurer på hvorfor den ikke var like dominerende i de tre tidligere historiene. Den er åpenbart en smart ting å ha med seg når du farter rundt i verden og klatrer høyt og lavt. Dessverre kan den kun brukes på utvalgte steder, og kan ikke hjelpe deg eller dine medhjelpere opp noen enkle nivå eller ut av noen leie kniper. I stedet må du finne på et alternativ til dine medhjelpere (du må klatre litt), eller så må de finne alternativ til deg (ved å dytte ned tung ting som du kan klatre på). Gripekroken har du med deg hele tiden, men der du burde kunne bruke den, kan du bare glemme den. Den kan av og til brukes til å overraske fiender ved å svinge deg litt rundt, og det kan være riktig så morsomt å lande på fjeset med knyttneven først, men stort sett har den begrenset bruk. Riktignok brukes en slags gripekrok i ett av de andre spillene, men da er det ikke Nathan selv som tar den i bruk; Tenzin er heldigvis smart nok til å ta en med seg et tau når du utforske grotter i Himalaya-fjellene. Tau er jo naturlig for en klatreentusiast.

Bilkjøringen er forsåvidt en enkel sak. Du får et større område der du fritt kan kjøre rundt å utforske. Styringen er helt grei også. Det er ikke lagt så mye vekt på realismen i denne delen av spillet, men det fungerer kun greit nok, og det lever jeg fint med, men hei, du kan i det minste tute litt!

Og så var det all denne klatringen da. Jeg tror NaughtyDog har hørt for mye på tidligere kritikker og kuttet ned på skytingen, og lar i stedet Nathan klatre seg til VM-gull. Det er rett og slett for mye. I kombinasjon med gripekrok og aking er det dette som er dominerende i dette spillet. Du har med deg en medhjelper i store deler av spillet også, som gjør at det er færre av disse klatrepunktene som svikter i dét du hopper videre oppover (da ville jo ikke medhjelperen kommet seg opp - vent litt, hva med gripekroken tenker du? Vel, som jeg sa: glem dét...).


He's here!
Fiendemøtene er også unnagjort litt for raskt. Du møter dem litt for sjeldent. Det bryter opp litt mellom all klatring, svinging, aking, og bilkjøring, men jeg savner de virkelige store heseblesende og hektiske kampene vi kjenner fra tidligere spill. Noen av de meste actionfylte sekvensene i A Thief's End er også hentet rett fra tidligere spill i historien. De har pusset dem opp litt virker det som. NaughtyDog har tatt med et helt nytt element: Du kan snike deg rundt! Det fungerer bra (nå skal jeg være positiv). På de enkle nivåene har du en trussel-indikator som forteller deg når du er i ferd med å oppdages. Du kan rulle mellom høyt gress og holde deg helt skjult flere ganger. Du kan fint snike deg usett forbi flere steder, og ta deg videre til neste del (det er et par tropies du bør sjekke ut). Du kan overmanne dine fiender der du sitter på huk, og Nathan drar dem forsiktig inn i det høye gresset. AI'en i slike spill blir jo egentlig aldri bra, fordi de er programert med et handlingsmønster som er lett å lese, men det er helt okey her. Mens jeg sitter i dekning og venter på at helsen min skal regenereres, er de høflige nok til å forholde seg rolige. De skyter litt og roper litt, men stort sett snille. Det som gjør kampene vanskeligere er vanskelighetsgraden, der de treffer bedre, og skader mer. Økt vanskelighetsgrad inkluderer også at flere granater kastes, så du får ikke sitte like mye i ro da, og dette fungerer også bra.


Gåtene
Gåtene har alltid vært, i alle fall tidvis, morsomme, vanskelige, og interessante avbrekk fra alt som skjer, og en naturlig forbindelse mellom de ulike historiene. I A Thief's End er oppgavene tidvis kreative, men de er litt for enkle. Noen ganger får du så mange tips til hva du skal gjøre, at jeg vil neste anbefale deg å skru av teksting (om du har den på), og skru av lyden. Og hva er det med alle dørene du skal presse deg igjennom, og alle ting du skal løfte/flytte på for å komme deg videre? Du trykker tre ganger for å komme deg igjennom. Alltid. Ingen overraskelser der. Og enkelte ganger klør jeg meg i hodet over hvorfor Nathan må løfte på den kassen der for å krype under? Setter han seg på huk og bøyer hodet litt, så kommer han fint under. Ingen stress. Men da hadde ikke vi spillere fått like mye å gjøre antagelig.


Slutten
Avslutningen på spillet er todelt. Du møter ingen fiender hele veien fram til slutten, slik du gjør i de andre spillene. Det er et lite antiklimaks for min del. Du sitter igjen med en lengre sekvens der du skal løpe, hoppe, klatre, skli, svinge, og svømme deg fram til slutt-kampen. Den inneholder også en noe merkverdig exit av én av karrakterne som ble introdusert tidligere i spillet, helt uten forklaring. Hvor ble vedkommende av?

Det siste kapittelet i spillet er en ren nostalgi-tripp av de sjeldne. Jeg skal ikke si mer egentlig. Kanskje du rett og slett bare må oppleve det selv, men det forutsetter kanskje at du har et følelsesmessig forhold til Nathan Drake, og at du har spilt de andre spillene. Den er laget for fansen, og denne sekvensen vil jeg gjerne takke NaughtyDog for!


Konklusjon
Jeg leser andre anmeldelser rundt og ser at folk er svært positive til dette spillet. Det er jo da ingen grunn til å høre på en gammel grinebiter som jeg, og i stedet teste det ut selv. Men jeg følte jeg måtte si noe. Jeg gledet med tross alt veldig til dette spillet!

Grafikken er nydelig, helt enestående. Og noen av lokasjonene imponerer virkelig, med sine farger og detaljer, delikate til og med, selv om jeg har sett noen av dem bedre, spesielt i de to foregående spillene, og noen av dem er nesten direkte kopiert også. Lydene i spillet er behagelige, og våpnene føles bra. Du får leke deg med noen skikkelig tøffe våpen og lyden gir meg en veldig god følelse, og det veier tross alt opp en del.

Det første spillet er fortsatt det svakeste, men jeg aksepterer det, da det var det første i serien, og NaughtyDog måtte teste ut ting før de fikk sving på sakene (de la mellom annet bort hele sixaxis'en fra det første spillet, og takk for det!). Nathan Drake måtte få tid på seg til å etablere seg som en figur i en allerede overfylt verden av tøffe helter og heltinner. Nolan North har også satt sitt preg på Nathan, selv om jeg synes han er noe svakere denne gangen. Spill nummer to i rekken er kanskje en favoritt. Det har mye å gjøre med innfridde forventninger og historien, og humoren som for alvor setter seg. Spill nummer tre har noen helt utrolige sekvenser med action (skipet og fly-scenen spesielt) og noen av de mest storslåtte lokasjonene (byen i ørkenen). Og som jeg nevnte er musikken magisk (jeg vil trekke spesielt fram jakten på Talbot i Jemen)! Nummer tre er nok den beste i rekken.


Så, hvor kommer nummer fire inn?
Grafikken er bra. Lydene i spillet er bra. Skytemekanikker og snikingen fungerer bra.
Lokasjonene har jeg sett bedre (bare ikke i bedre grafikk), men dog. Ødeleggelsene og action-sekvensene har jeg sett før (som sagt er noen av dem til og med kopiert). Historien er noe svak, og det samme gjelder dialogen og stemmeskuespillet.


Karrakter: 6/10

[GrinderX9]

Bra skrevet anmeldemse, selv om jeg ikke deler ditt synspunktpå. Spillet. Menmange glemmer ofte at det ikke er karakteren tik slutt som gjør en anmeldelse god eller dårlig. Men at anmelderens synspunkter kommer godt fram.og blir argumentert godt. Slik at den som leser den kan få ett godt grunnlag for om man selv vill teste spillet. Noe jeg synes du absolutt får til :-)