Unnvikende personlighetsforstyrrelse og forhold

[AnonymDiskusjon]

Jeg har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Du kan bare søke på diagnosen om du ikke kjenner til den. Jeg sliter veldig med å få meg kjæreste for tiden. Selv om jeg ikke trives i sosiale sammenkomster så vil jeg så klart ha kjæreste, venner og lignende greier ikke jeg å betro meg til. Men jeg greier å betro meg til en kjæreste. Er lenge siden jeg hadde kjæreste sist, diagnosen fikk jeg "endelig" for to år siden etter å ha blitt feildiagnosert i mange år.. Jeg går i gruppeterapi, har samtaleterapi annenhver uke, bruker medisiner og prøver aktivt å bli bedre. 

Nå har jeg vært på datingmarkedet litt og har egentlig endt opp med å skubbe unna alle som kommer nærme. Så langt har jeg datet tre menn.. Den første mannen var veldig følsom og ganske ustabil. Jeg tror han slet med noe selv men han fortalte meg aldri om det. Jeg ble "skremt" av de steke følelsene og ustabiliteten fordi det minte veldig om meg selv, så jeg avsluttet det. Den andre mannen skjønte jeg fort at var narsissist, jeg tenkte først at jeg kunne da umulig ha såpass uflaks at jeg med MIN personlighetsforstyrrelse møter en narsissist.. Men jo, faktisk. Var kjapp å avbryte all kontakt for hadde jeg falt i klørne på han så hadde det vært game over. Den tredje mannen var utrolig herlig og flott, vi kom ganske langt men jeg feiga ut når han begynte å stille spørsmål ved væremåten min og det at jeg ikke snakket om private ting. Jeg er veldig privat og han kom litt for close, litt for fort. 

Ooooog nå har jeg møtt en ny mann. Han er så bra!! Problemet her derimot er at jeg er usikker på om han kommer til å forstå meg og "sykdommen min". Vi er litt ulike samtidig som vi er veldig like, f.eks humoren vår er veldig lik og vi prater lett om ting. Vi har blitt ganske godt kjent, vi har tilbringt mye tid sammen og han er ofte hos meg og ser film og jeg hos han, vi koser, kysser osv masse. Jeg har sagt jeg vil vente litt med sex pga jeg har arr på kroppen fordi jeg skadet meg mye når jeg var ung (lårene, leggene, magen.... han har fått sett dem). Han reagerte veldig fint, strøk på meg og så på dem men sa ikke så mye. Spurte litt hvorfor, hvordan. Forklarte at jeg har slitt litt som ung og det var ok, han sa han hadde ikke så mye peiling på sånt men prøvde å forstå. Han ble veldig tankefull og smådistansiert etterpå men det kom seg.. En annen grunn til at jeg vil vente med sex er jo fordi jeg har et enormt hat mot meg selv og veldig lavt selvbilde, men jeg "kamuflerer" det, han har ikke merket det tror jeg. Den sårbare delen av meg har han ikke sett så mye av, han vet jeg er følsom og han liker det sier han. 

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal fortelle han om det. Han er veldig kald, altså viser sjeldent følelser, han viser at han liker meg og har lyst på meg, men han snakker for eksempel sjeldent om barndommen sin, han har smått sagt at han har selv hatt en dårlig oppvekst når jeg fortalte om at jeg slet som ung, men når jeg prøvde å spørre ville han ikke snakke mer om det. Distansierte seg skikkelig og det gjorde meg plutselig veldig usikker, jeg er jo livredd for at han skal gå ifra meg. Og jeg bryr meg jo om han, og om han også sliter så vil jeg jo vite om det og hjelpe han på best mulig måte. Vi har kjent hverandre i 6 mnd. Han er ikke så interessert i det som foregår i hodet på folk på en måte, for eksempel er han irritabel noen ganger pga et par kolleger som alltid er sykmeldte pga psykiske grunner. Han viser ingen forståelse ovenfor det. Og da blir jeg naturligvis usikker.  Jeg fungerer i jobb og har aldri vært sykmeldt, men f.eks når jeg fikk tilbud om å forfremmes så takka jeg nei. Står på stedet hvil i jobben og kommer meg ikke videre MEN jeg jobber liksom. 

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget.. Bare få ut frustrasjonen. jeg er så redd for at om jeg forteller om diagnosen min så stikker han. Jeg er virkelig virkelig forelsket og har falt mer enn jeg hadde planer om, jeg tenker ikke et sekund på å pushe han bort eller droppe han selv, jeg vil ha han i livet mitt. Grunnen til at jeg også må fortelle han det snart er fordi han et par ganger har blitt irritert fordi jeg ikke vil gå inn på butikken når vi skal handle, vi handler sjeldent sammen fordi jeg ikke tør. Merket det i dag når vi skulle på butikken og jeg sa jeg kunne bli med i bilen men blir ikke med inn og da sa han ganske irritert "hvorfor kan du aldri bli med på butikken?" også sa jeg noe sånt som "jeg liker ikke folk" og da lo han bare og sa at det gjør ikke han heller men man må jo handle..   når jeg skal handle alene gjør jeg det rett før stengetid eller med en gang butikken åpner... Er bare så redd for at han ikke forstår det og bare ler av meg.   

Noen menn her inne som er av det litt kaldere vesenet som har vært sammen med ei med denne personlighetsforstyrrelsen? Hvordan reagerte du på det? Hvordan ville du reagert? :/ Jeg vil ikke miste han. Forlater han meg vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Er dårlig stemning her nå, virker som om han vil prate om et eller annet men han unngår det, jeg er hos han og nå stakk han i garasjen med noen venner for å mekke på bilen, han begynner altid å styre med bilen eller skru på et eller annet i huset når han er irritabel, haha.. Jeg er 27 år og han er 30 år forresten om det skal ha noe å si:) Setter stor pris på innspill. Kan virke som om han har temperament men han har aldri uttagert ovenfor meg, men han blir fort irritabel og sint ja. Men som sagt går det aldri utover meg, han svarer noen ganger litt frekt men unnskylder seg alltid. 

Anonymous poster hash: 7cff1...979

[Andysowhatgg]

Liker han deg, som jeg forstår at han gjør. Kommer han heller ikke til å dytte deg unna når du forteller han om personlighetsforstyrrelsen din. Kanskje han allerede har forstått at du har lignende problemer, og har allerede akseptert det? Han kommer nok kanskje til å trenge litt tid å tenke over ting, akuratt som da du viste han arrene dine. Men det tenker jeg er veldig normalt. (det å fortelle andre slike ting, selv om det er her på forumet som anonym eller til noen du stoler på. Så vil jeg si at det er helt normalt at det skal være vanskelig.) Vis han allerede forstår at du sliter litt, så kommer han nok til å bli veldig stolt av deg, og kanskje i beste tilfelle like deg enda mer. Fordi du viser han at du stoler på han så mye at du tørr å fortelle han slike private ting. Men man vet aldri før man prøver. (og det er vel det som er aller aller skumlest med sånt.)

Du skriver også at han ledde litt av butikk shopping vanene dine. Hadde jeg vært deg hadde jeg sett på det som en mulighet til å utfordre deg selv litt, til å takle din egen usikkerhet. Om det er ønskelig å prøve litt "sjokk terapi". Siden vist jeg har forstått personlighetsforstyrrelse riktig. Er at ja, selv om du er slik nå. Så betyr det ikke at du kan øve på å bli bedre, slik at du engang ikke har diagnosen lengre. (det at han ledde kan jeg også tenke er noe en gjør, fordi en gjenkjenner seg i en situasjon. Det gjør jeg stadigvekk. Kan være litt dumt å le av andres personlighets forstyrrelser, men jeg har min egen og det er med å le at jeg klarer å forholde meg til min egen og andres personlighetsforstyrrelser. Jeg syns det er litt dumt om jeg skal låse meg inne og gjømme megselv bort når det er snakk om personlighetsforstyrrelser. Da er det mye lettere for meg å le litt, og prøve mitt beste istedenfor.)

and Btw, vær direkte. Prat med fyren før det er forsent, han finner nok denne stillheten at dere ikke prater like ubehagelig som du gjør.

Endret 23. juni 2016 av Andysowhatgg

[AnonymDiskusjon]

Liker han deg, som jeg forstår at han gjør. Kommer han heller ikke til å dytte deg unna når du forteller han om personlighetsforstyrrelsen din. Kanskje han allerede har forstått at du har lignende problemer, og har allerede akseptert det? Han kommer nok kanskje til å trenge litt tid å tenke over ting, akuratt som da du viste han arrene dine. Men det tenker jeg er veldig normalt. (det å fortelle andre slike ting, selv om det er her på forumet som anonym eller til noen du stoler på. Så vil jeg si at det er helt normalt at det skal være vanskelig.) Vis han allerede forstår at du sliter litt, så kommer han nok til å bli veldig stolt av deg, og kanskje i beste tilfelle like deg enda mer. Fordi du viser han at du stoler på han så mye at du tørr å fortelle han slike private ting. Men man vet aldri før man prøver. (og det er vel det som er aller aller skumlest med sånt.)

 

Du skriver også at han ledde litt av butikk shopping vanene dine. Hadde jeg vært deg hadde jeg sett på det som en mulighet til å utfordre deg selv litt, til å takle din egen usikkerhet. Om det er ønskelig å prøve litt "sjokk terapi". Siden vist jeg har forstått personlighetsforstyrrelse riktig. Er at ja, selv om du er slik nå. Så betyr det ikke at du kan øve på å bli bedre, slik at du engang ikke har diagnosen lengre. (det at han ledde kan jeg også tenke er noe en gjør, fordi en gjenkjenner seg i en situasjon. Det gjør jeg stadigvekk. Kan være litt dumt å le av andres personlighets forstyrrelser, men jeg har min egen og det er med å le at jeg klarer å forholde meg til min egen og andres personlighetsforstyrrelser. Jeg syns det er litt dumt om jeg skal låse meg inne og gjømme megselv bort når det er snakk om personlighetsforstyrrelser. Da er det mye lettere for meg å le litt, og prøve mitt beste istedenfor.)

 

and Btw, vær direkte. Prat med fyren før det er forsent, han finner nok denne stillheten at dere ikke prater like ubehagelig som du gjør.

Ja klart han tenker tid til å tenke over det men er så redd han distansierer seg for mye. Da blir jeg usikker og redd for at han skal gå ifra meg og er redd jeg kommer til å freake ut fullstendig. Men det ligger jo i "sykdommen" min, eller, det er slik jeg er.. Jeg vil ikke han skal tro jeg er gal for det er jeg ikke bare redd for å bli forlatt av en som jeg er uhyre forelska i og ser for meg en fremtid med. Og han ser for seg en fremtid med meg også, han er monogam og ser etter et livslangt forhold, det har han sagt han tror (.... mulig det er det som har gjort meg usikker, at han bare tror enda) han kan få med meg. Man vet aldri før man prøver men jeg risikerer alt. Forlater han meg kommer jeg garantert til å gå i kjelleren. 

 

Sjokkterapi er dessverre ingen god idè for meg, de gangene jeg har prøvd det har det resultert i full isolasjon i mange uker. Får totalt panikk og jeg må være forberedt på det lang tid i forveien om jeg skal sosialisere meg på et eller annet vis... "Øve" på å bli bedre kan jeg og det er en personlighetsforstyrrelse man kan bli frisk fra men det tar sin tid. Jobber mye med meg selv og har forsøkt ulike former terapi og har jo gruppeterapi og samtaleterapi nå, bare det å starte med gruppeterapi tok meg lang tid. Hvilken personlighetsforstyrrelse har du? 

 

Takk for svar:) Har kommet seg nå, han er i godt humør igjen. I sted skulle han på butikken igjen og spurte om jeg ville bli med, sa det samme som at jeg kan bli med i bilen men ikke inn. Da lurte han heller på om vi skulle dra rett før det stengte og om jeg da ville bli med, da sa jeg ja og det gikk helt fint:) Der var heldigvis ikke folk så da var det ikke like skummelt. Skal ta det opp med han fortest mulig. 

 

Anonymous poster hash: 7cff1...979

[leaf103]

Høres ut som en du burde holde fast på. Han prøver så godt han kan og møter deg på halvveien. Det med at han klager over at folk på jobben hans er sykemeldt pga psykiske årsaker trenger ikke nødvendigvis bety at han ser ned på psykisk sykdom. 

 

Støtt deg på han, og sett pris på at han tar hensyntil deg og det du sliter med. Ikke pirk på de negative tingene ved han som irriterer deg. Bli med han i butikken neste gang? Vis at du stoler på han og at du føler deg trygg i hans nærvær. 

Involver han, og fortell han hva du synes er vanskelig.

 

For de som ikke har kjennskap til unnvikende personlighetsforstyrrelse, kan en litt dårlig dag for deg, for de føles som en kald og avvisende skulder. Da er det ikke rart at de snur i døren.

[AnonymDiskusjon]

Høres ut som det var nr 3 du burde ha holdt fast ved.

Anonymous poster hash: 48f07...38a

[Andysowhatgg]

 

Liker han deg, som jeg forstår at han gjør. Kommer han heller ikke til å dytte deg unna når du forteller han om personlighetsforstyrrelsen din. Kanskje han allerede har forstått at du har lignende problemer, og har allerede akseptert det? Han kommer nok kanskje til å trenge litt tid å tenke over ting, akuratt som da du viste han arrene dine. Men det tenker jeg er veldig normalt. (det å fortelle andre slike ting, selv om det er her på forumet som anonym eller til noen du stoler på. Så vil jeg si at det er helt normalt at det skal være vanskelig.) Vis han allerede forstår at du sliter litt, så kommer han nok til å bli veldig stolt av deg, og kanskje i beste tilfelle like deg enda mer. Fordi du viser han at du stoler på han så mye at du tørr å fortelle han slike private ting. Men man vet aldri før man prøver. (og det er vel det som er aller aller skumlest med sånt.)

 

Du skriver også at han ledde litt av butikk shopping vanene dine. Hadde jeg vært deg hadde jeg sett på det som en mulighet til å utfordre deg selv litt, til å takle din egen usikkerhet. Om det er ønskelig å prøve litt "sjokk terapi". Siden vist jeg har forstått personlighetsforstyrrelse riktig. Er at ja, selv om du er slik nå. Så betyr det ikke at du kan øve på å bli bedre, slik at du engang ikke har diagnosen lengre. (det at han ledde kan jeg også tenke er noe en gjør, fordi en gjenkjenner seg i en situasjon. Det gjør jeg stadigvekk. Kan være litt dumt å le av andres personlighets forstyrrelser, men jeg har min egen og det er med å le at jeg klarer å forholde meg til min egen og andres personlighetsforstyrrelser. Jeg syns det er litt dumt om jeg skal låse meg inne og gjømme megselv bort når det er snakk om personlighetsforstyrrelser. Da er det mye lettere for meg å le litt, og prøve mitt beste istedenfor.)

 

and Btw, vær direkte. Prat med fyren før det er forsent, han finner nok denne stillheten at dere ikke prater like ubehagelig som du gjør.

Ja klart han tenker tid til å tenke over det men er så redd han distansierer seg for mye. Da blir jeg usikker og redd for at han skal gå ifra meg og er redd jeg kommer til å freake ut fullstendig. Men det ligger jo i "sykdommen" min, eller, det er slik jeg er.. Jeg vil ikke han skal tro jeg er gal for det er jeg ikke bare redd for å bli forlatt av en som jeg er uhyre forelska i og ser for meg en fremtid med. Og han ser for seg en fremtid med meg også, han er monogam og ser etter et livslangt forhold, det har han sagt han tror (.... mulig det er det som har gjort meg usikker, at han bare tror enda) han kan få med meg. Man vet aldri før man prøver men jeg risikerer alt. Forlater han meg kommer jeg garantert til å gå i kjelleren. 

 

Sjokkterapi er dessverre ingen god idè for meg, de gangene jeg har prøvd det har det resultert i full isolasjon i mange uker. Får totalt panikk og jeg må være forberedt på det lang tid i forveien om jeg skal sosialisere meg på et eller annet vis... "Øve" på å bli bedre kan jeg og det er en personlighetsforstyrrelse man kan bli frisk fra men det tar sin tid. Jobber mye med meg selv og har forsøkt ulike former terapi og har jo gruppeterapi og samtaleterapi nå, bare det å starte med gruppeterapi tok meg lang tid. Hvilken personlighetsforstyrrelse har du? 

 

Takk for svar:) Har kommet seg nå, han er i godt humør igjen. I sted skulle han på butikken igjen og spurte om jeg ville bli med, sa det samme som at jeg kan bli med i bilen men ikke inn. Da lurte han heller på om vi skulle dra rett før det stengte og om jeg da ville bli med, da sa jeg ja og det gikk helt fint:) Der var heldigvis ikke folk så da var det ikke like skummelt. Skal ta det opp med han fortest mulig. 

 

Anonymous poster hash: 7cff1...979

 

Ser at du skriver at. "Det er slik jeg er."

 

Kan jeg spørre deg hvordan du ønsker å være? (Har opplevd at mennesker glemmer av sine ønsker og drømmer. Bare forvirrer seg inn i tanken på hvem de er, istedenfor å prøve å bli det en ønsker. Syns det er litt kjipt.)

 

Med sjokkterapi, tenkte jeg ikke at du skulle løpe ut naken mitt på karl johan. hahaha Jeg tror en vanlig mann i gaten hadde fort sperret seg inne på soverommet sitt da i uendelig med tid. Jeg tenkte mer at det er enklere å takle utfordringer sammens med en person en er trygg med. Så om du kunne blitt trygg på denne personen som prøver å utfordre deg litt, så står du ikke alene med å 'øve' på utfordringene dine. kanskje eventuelt oppnå noen drømmer?

 

Jeg er født med svært liten familie kontaktoverflate, som har gitt meg en mild blanding av flere personlighetsforstyrrelser. (jeg hadde ikke veldig lyst å dra opp psykolog papirene mine, hun hadde sånne morsomme ord på ting.) Men jeg har jobbet målrettet med å bli bedre på en og en ting om gangen, og jeg har fokusert på å lærdom. Ting har faktisk gått veldig bra for meg. Spesielt etter jeg fikk ristet av meg depresjoner, sosialangst, selvmordstanker og andre ting som har ligget å gnagd. Men ja, jeg har lenge bært på et stort sinne inne i meg. Som har fått meg veldig "motivert" til både det ene og det andre, og som har tvunget meg over alle slags grenser jeg trodde jeg hadde. Så jeg er kanskje litt heldig med akuratt det der. (som en motivasjon er kanskje sinne en veldig positiv ting? ^^)

 

Hoho, jo bare hyggelig! Jeg skal heie litt på deg! Så går det her med h*n peningen din veldig bra

[Løgn]

Han er veldig kald, altså viser sjeldent følelser, han viser at han liker meg og har lyst på meg, men han snakker for eksempel sjeldent om barndommen sin, han har smått sagt at han har selv hatt en dårlig oppvekst når jeg fortalte om at jeg slet som ung, men når jeg prøvde å spørre ville han ikke snakke mer om det. Distansierte seg skikkelig og det gjorde meg plutselig veldig usikker, jeg er jo livredd for at han skal gå ifra meg.

INFP møter INTJ/P.

 

Dere er på en måte like, og det har du allerede merket. Dere har begge en unnvikende tilknytningsstil. Forskjellen er at han har et negativt forhold til følelser og emosjonelle behov fordi han undertrykker dette i seg selv (åpenbart pga sin egen oppvekst. Les om CEN (Childhood Emotional Neglect), og forsøk og forstå hvordan det kan utarte seg i en voksen person). Du, på den andre siden, er klar over ditt eget behov for emosjonell nærhet, men du er redd for å ikke bli akseptert, og er derfor tilbakeholden med å engasjere deg i en dypere relasjon.

 

Han evner å forstå deg bedre enn mange andre fordi han har sine egne problemer. Han har også allerede gitt uttrykk for at han aksepterer deg, ved å vise empati da du viste ham arrene og fortale om oppveksten. At han sier han ikke har erfaring eller peiling på sånt, betyr bare at han selv ikke har drevet med selvskading. Det han imidlertid har erfaring med er en vanseklig oppvekst hvor han har følt seg vel så alene som du selv har gjort. Forskjellen er at han har undertrykket følelsene, mens du har gitt utløp for dem.

 

For din egen del bør du ta en sjanse på denne fyren. Her har du en god sannsynlighet for å bli akseptert, noe som bør styrke din motivasjon for å ta sjansen, siden risikoen for å ikke bli forstått eller bli avvist er lav. Men vær klar over at han fortsatt er i fornektelse av sine egne følelser. Han avviser andres emosjonelle behov fordi han velger å ikke forstå de underliggende sammenhengene, og dermed distanserer seg fra det. Det vil imidlertid sannsynligvis ikke være tilfellet i relasjon til deg, fordi han allerede bryr seg om deg, og følgelig er emosjonelt investert. Han trenger deg for å utvikle denne forståelsen hos seg selv, og om seg selv. Og du trenger ham for å føle en emosjonell tilknytning.

 

 

 

En eller annen gang i fremtiden vil du imidlertid merke at dere er i ferd med å gå fra hverandre. Du trenger ham mer enn han trenger deg. Når det skjer, så vil det være enkelt for deg å bruke ideen om selvmordstanker som strategi for å beholde ham. Men dette er en kortsiktig strategi som skader dere begge. Det er også en klassisk strategi, og den underbygger ditt eget og hans ubehag. Det er skadelig for din egen psyke, både fordi det forsterker depresjon og fordi det underbygger en offermentalitet som du allrede sliter med. For hans del vil det være en belastning fordi han bryr seg om deg. Dersom han innser belastningen, vil han sannsynligvis kutte deg ut for godt. En slik strategi hjelper derfor ingen av dere. Men selv om det er destruktivt, er det likevel forbløffende vanlig.

 

[Andysowhatgg]

 

Han er veldig kald, altså viser sjeldent følelser, han viser at han liker meg og har lyst på meg, men han snakker for eksempel sjeldent om barndommen sin, han har smått sagt at han har selv hatt en dårlig oppvekst når jeg fortalte om at jeg slet som ung, men når jeg prøvde å spørre ville han ikke snakke mer om det. Distansierte seg skikkelig og det gjorde meg plutselig veldig usikker, jeg er jo livredd for at han skal gå ifra meg.

INFP møter INTJ/P.

 

Dere er på en måte like, og det har du allerede merket. Dere har begge en unnvikende tilknytningsstil. Forskjellen er at han har et negativt forhold til følelser og emosjonelle behov fordi han undertrykker dette i seg selv (åpenbart pga sin egen oppvekst. Les om CEN (Childhood Emotional Neglect), og forsøk og forstå hvordan det kan utarte seg i en voksen person). Du, på den andre siden, er klar over ditt eget behov for emosjonell nærhet, men du er redd for å ikke bli akseptert, og er derfor tilbakeholden med å engasjere deg i en dypere relasjon.

 

Han evner å forstå deg bedre enn mange andre fordi han har sine egne problemer. Han har også allerede gitt uttrykk for at han aksepterer deg, ved å vise empati da du viste ham arrene og fortale om oppveksten. At han sier han ikke har erfaring eller peiling på sånt, betyr bare at han selv ikke har drevet med selvskading. Det han imidlertid har erfaring med er en vanseklig oppvekst hvor han har følt seg vel så alene som du selv har gjort. Forskjellen er at han har undertrykket følelsene, mens du har gitt utløp for dem.

 

For din egen del bør du ta en sjanse på denne fyren. Her har du en god sannsynlighet for å bli akseptert, noe som bør styrke din motivasjon for å ta sjansen, siden risikoen for å ikke bli forstått eller bli avvist er lav. Men vær klar over at han fortsatt er i fornektelse av sine egne følelser. Han avviser andres emosjonelle behov fordi han velger å ikke forstå de underliggende sammenhengene, og dermed distanserer seg fra det. Det vil imidlertid sannsynligvis ikke være tilfellet i relasjon til deg, fordi han allerede bryr seg om deg, og følgelig er emosjonelt investert. Han trenger deg for å utvikle denne forståelsen hos seg selv, og om seg selv. Og du trenger ham for å føle en emosjonell tilknytning.

 

 

 

En eller annen gang i fremtiden vil du imidlertid merke at dere er i ferd med å gå fra hverandre. Du trenger ham mer enn han trenger deg. Når det skjer, så vil det være enkelt for deg å bruke ideen om selvmordstanker som strategi for å beholde ham. Men dette er en kortsiktig strategi som skader dere begge. Det er også en klassisk strategi, og den underbygger ditt eget og hans ubehag. Det er skadelig for din egen psyke, både fordi det forsterker depresjon og fordi det underbygger en offermentalitet som du allrede sliter med. For hans del vil det være en belastning fordi han bryr seg om deg. Dersom han innser belastningen, vil han sannsynligvis kutte deg ut for godt. En slik strategi hjelper derfor ingen av dere. Men selv om det er destruktivt, er det likevel forbløffende vanlig.

 

Vet du hva løgn. Du er en svært gal mann Jeg liker det.

 

Kanskje jeg kan kritisere deg litt for skrive stilen din. Den har blitt mer direkte og kanskje litt overselvsikker i det siste. Det har postive og negative sider ved seg, men det finner vel du ut av hva du ønsker. Men da er du gjort oppmerksom.

Endret 25. juni 2016 av Andysowhatgg

[Løgn]

Kanskje jeg kan kritisere deg litt for skrive stilen din. Den har blitt mer direkte og kanskje litt overselvsikker i det siste. Det har postive og negative sider ved seg, men det finner vel du ut av hva du ønsker. Men da er du gjort oppmerksom.

Takk for heads up. Jeg har merket tendensen selv.