Å bo hjemme når man er 23 år, flaut, eller normalt?

[MartinR1993]

Jeg flyttet ut av huset når jeg var 19, for å begynne universitet. Gjorde det dårlig på et studie, derfor flyttet jeg hjem igjen fordi lånekassen kuttet stipend, har nå budd 8 mnd hjemme og spart litt penger, skal flytte ut om 2 mnd for å begynne på ny studie, men min nye universitetet er nærme hjemmet, så kommer til å være hjemme i helgene, er dette normalt, eller burde jeg ikke gjøre det? Er det uhøflig mot mine foreldre å bo hjemme, uten å betale leie og betale for maten jeg får hjemmefra? Burde jeg legge penger i konto til mine foreldre selv om de sier jeg ikke trenger? Er 23 år, og føler nå at det er meget flaut at jeg måtte flytte hjem i 8 mnd for å ta meg sammen igjen... 

[Kikert]

I følge dagens samfunn så kan det anses som flaut eller "feil", men det var veldig vanlig inntill relativt nylig. Jeg vil si at det er strategisk lurt. Jeg skjønner at de ikke vil ha penger, men de har nok ikke noe imot å bli satt pris på. En god måte å vise at du setter pris på dem er å kjøpe med litt god mat eller kanskje noe annet som trengs i huset.

[Hjemlengsel]

Å bo hjemme som student når dette er logisk ut fra stedet man skal studere er i seg sjøl ikke "feil", men jeg meiner likevel det er uheldig med tanke på modninga di. Du var åpenbart ikke moden for utflytting og et liv aleine som 19-åring (var du det ville du nemlig ikke gjort det dårlig på et studium..) og skal man modnes må man bort fra sin "barndomstilværelse" og over på noe annet. Som student bør man også være være knyttet til studiemiljøet, ikke til hjemmemiljøet, og da med tanke på det livet du skal leve etter studiene. Ser du bort fra de to sidene jeg nettopp har nevnt er .ikevel det å bo hjemme når det ellers er naturlig uten å pendle seg skeiv verken mer eller mindre feil enn andre alternativ - det er et spørsmål om hva du og dine foreldrene synes er best, ikke hva "bygda" synes!

 

At du "ikke trenger" betale for deg hjemme er et tegn på at du har foreldre som er glade i deg og vil deg vel, men det ikke identisk med at du ikke bør. Å ta ansvaret for eget liv også økonomisk er også ei side av å bli voksen, og jeg formoder du hi en alder av 23 år ar full mulighet for et studielån hos Statens Lånekasse - et lån basert på på nettopp det å ha ansvar for egne utgifter.

[nightowl]

1. [..] Du var åpenbart ikke moden for utflytting og et liv aleine som 19-åring (var du det ville du nemlig ikke gjort det dårlig på et studium..) [..]

 

2. [..] og skal man modnes må man bort fra sin "barndomstilværelse" og over på noe annet. [..]

 

3. [..] Som student bør man også være være knyttet til studiemiljøet, ikke til hjemmemiljøet, og da med tanke på det livet du skal leve etter studiene. [..]

1. https://no.wikipedia.org/wiki/Korrelasjon_medf%C3%B8rer_kausalitet

 

2. Hæ?

 

3. Kanskje, kanskje ikke. Håpløst å mene noe bastant om det.

 

--

 

Folk flest bør gi mer faen i hva andre kjente og ukjente måtte mene.

[Belfaborac]

Flaut og normalt.

[Hjemlengsel]

1. https://no.wikipedia.org/wiki/Korrelasjon_medf%C3%B8rer_kausalitet

 

2. Hæ?

 

3. Kanskje, kanskje ikke. Håpløst å mene noe bastant om det.

 

--

 

Folk flest bør gi mer faen i hva andre kjente og ukjente måtte mene.

 

 

 

1. Nei, absolutt ikke. Er man moden gjør man det ikke dårlig på studier for da har man valgt et studium man egner seg til etter moden overveie og også valgt å ikke studere om man ikke egner seg.  Er man ikke moden er man heller ikke rede for et liv på egne bein - uansett alder.

 

2. Hæ!

 

3. Absolutt ikke håplaust å meine noe om det, og jeg har også begrunna argumentet mitt.

[nightowl]

1. Nei, absolutt ikke. Er man moden gjør man det ikke dårlig på studier for da har man valgt et studium man egner seg til etter moden overveie og også valgt å ikke studere om man ikke egner seg.  Er man ikke moden er man heller ikke rede for et liv på egne bein - uansett alder.

 

2. Hæ!

 

3. Absolutt ikke håplaust å meine noe om det, og jeg har også begrunna argumentet mitt.

Man kan være moden og likevel gjøre det dårlig på et studie - og da av en hel haug av forskjellige grunner: F.eks. sykdom, død i familien, utrivsel, studiet viser seg å være noe annet enn det man trodde, familiestiftelse, the list goes on. Umodenhet hvor man har problemer med å ta ansvar for egen læring er bare en av flere mulige forklaringer.

 

Og etter studiet er over skal man ha seg jobb, som igjen er avhengig av at studiet er overstått og alle emner bestått. Å være involvert i studiemiljøet underveis har aldri vært noe krav, men det kanskje være smart. Det er helt avhengig av hva studiet går ut på og hvordan man er som person.

[Hjemlengsel]

 

1. Nei, absolutt ikke. Er man moden gjør man det ikke dårlig på studier for da har man valgt et studium man egner seg til etter moden overveie og også valgt å ikke studere om man ikke egner seg.  Er man ikke moden er man heller ikke rede for et liv på egne bein - uansett alder.

 

2. Hæ!

 

3. Absolutt ikke håplaust å meine noe om det, og jeg har også begrunna argumentet mitt.

Man kan være moden og likevel gjøre det dårlig på et studie - og da av en hel haug av forskjellige grunner: F.eks. sykdom, død i familien, utrivsel, studiet viser seg å være noe annet enn det man trodde, familiestiftelse, the list goes on. Umodenhet hvor man har problemer med å ta ansvar for egen læring er bare en av flere mulige forklaringer.

 

Og etter studiet er over skal man ha seg jobb, som igjen er avhengig av at studiet er overstått og alle emner bestått. Å være involvert i studiemiljøet underveis har aldri vært noe krav, men det kanskje være smart. Det er helt avhengig av hva studiet går ut på og hvordan man er som person.

 

Man kan ikke være moden og gjøre det dårlig på et studium dersom dette er så dårlig at Statens Lånekasse "kutter stipend" som TS skriver. Sjukdom (egen) kan endelig forklare dårlige resultater om sjukdommen er hard, men fører ikke til stipendkutt. Død i familien kan slå knalhardt, men slår den så hardt at man av den grunn ikke klarer å fullføre et studium mangler modenheten ennå et stykke. Utrivsel og at studiet "viser seg å være noe annet enn man trodde" er definitive signaler på egen umodenhet - en moden person setter seg nemlig inn i hva et studium er og han/hun er i stand til å takle sin egen utrivsel. En moden person øker heller ikke sin familie i studietid dersom det får studiekonsekvenser, slik gjør bare den umodne! 

 

Etter studiet skal man ha seg arbeid ja, og i det arbeidet vil man før eller siden ha å gjøre med sine medstudenter, dersom de er noe å samle på (og er de (vesentlig) ikke har man vist sin umodenhet og valgt feil studiested). Da er det definitivt en fordel å kjenne dem fra andre arenaer enn forelesingssalen - uansett hvordan man er som person. Forutsatt at man da sjøl har noe fornuftig å bidra med i studiet. 

[Gjest Bruker-245639]

Flaut. Definitivt flaut.

[Tåkefyrste]

Det er alltid flaut å bo hjemme når man er over 20, men det er også veldig normalt, spesielt i kortere perioder om uventede ting skjer.

 

 

I visse kulturer så er barn forventet å bo hjemme til de er minst 30, så ikke ta så tungt på det

[Lypsyls]

Fylte 21 for ikke så lenge siden og bor fortsatt hjemme. Havnet i et NAV helvette for å få utbetalt sykepenger å nå har jeg fan stått uten peng siden Februar. Håper det blir etterbetalt ellers går jeg jo konk

[Aiven]

 

 

1. Nei, absolutt ikke. Er man moden gjør man det ikke dårlig på studier for da har man valgt et studium man egner seg til etter moden overveie og også valgt å ikke studere om man ikke egner seg.  Er man ikke moden er man heller ikke rede for et liv på egne bein - uansett alder.

 

2. Hæ!

 

3. Absolutt ikke håplaust å meine noe om det, og jeg har også begrunna argumentet mitt.

Man kan være moden og likevel gjøre det dårlig på et studie - og da av en hel haug av forskjellige grunner: F.eks. sykdom, død i familien, utrivsel, studiet viser seg å være noe annet enn det man trodde, familiestiftelse, the list goes on. Umodenhet hvor man har problemer med å ta ansvar for egen læring er bare en av flere mulige forklaringer.

 

Og etter studiet er over skal man ha seg jobb, som igjen er avhengig av at studiet er overstått og alle emner bestått. Å være involvert i studiemiljøet underveis har aldri vært noe krav, men det kanskje være smart. Det er helt avhengig av hva studiet går ut på og hvordan man er som person.

 

Man kan ikke være moden og gjøre det dårlig på et studium dersom dette er så dårlig at Statens Lånekasse "kutter stipend" som TS skriver. Sjukdom (egen) kan endelig forklare dårlige resultater om sjukdommen er hard, men fører ikke til stipendkutt. Død i familien kan slå knalhardt, men slår den så hardt at man av den grunn ikke klarer å fullføre et studium mangler modenheten ennå et stykke. Utrivsel og at studiet "viser seg å være noe annet enn man trodde" er definitive signaler på egen umodenhet - en moden person setter seg nemlig inn i hva et studium er og han/hun er i stand til å takle sin egen utrivsel. En moden person øker heller ikke sin familie i studietid dersom det får studiekonsekvenser, slik gjør bare den umodne! 

 

Etter studiet skal man ha seg arbeid ja, og i det arbeidet vil man før eller siden ha å gjøre med sine medstudenter, dersom de er noe å samle på (og er de (vesentlig) ikke har man vist sin umodenhet og valgt feil studiested). Da er det definitivt en fordel å kjenne dem fra andre arenaer enn forelesingssalen - uansett hvordan man er som person. Forutsatt at man da sjøl har noe fornuftig å bidra med i studiet.

 

 

Skulle tro det var Judgement Day her inne. Du vet ikke en dritt om fyrens liv, men tar mål av deg å komme med denne typen diagnoser – det kaller jeg flaut.

[Aiven]

Jeg flyttet ut av huset når jeg var 19, for å begynne universitet. Gjorde det dårlig på et studie, derfor flyttet jeg hjem igjen fordi lånekassen kuttet stipend, har nå budd 8 mnd hjemme og spart litt penger, skal flytte ut om 2 mnd for å begynne på ny studie, men min nye universitetet er nærme hjemmet, så kommer til å være hjemme i helgene, er dette normalt, eller burde jeg ikke gjøre det? Er det uhøflig mot mine foreldre å bo hjemme, uten å betale leie og betale for maten jeg får hjemmefra? Burde jeg legge penger i konto til mine foreldre selv om de sier jeg ikke trenger? Er 23 år, og føler nå at det er meget flaut at jeg måtte flytte hjem i 8 mnd for å ta meg sammen igjen...

Bo hjemme, om du føler for det. Om det er flaut eller ikke kan du spørre 10 ulike personer om og få 10 ulike svar. Egentlig kan du velge helt selv hvem du vil høre på, evt. bare høre på deg selv.

 

Jeg gjorde det samme selv på din alder. Syntes jeg det var flaut da? Ja. Synes jeg det er flaut når du skriver det? Jeg har gjort det sjøl, så kan ikke akkurat dømme deg uten å dømme meg selv – kanskje den enkleste måten å unngå å dømme andre på?

 

Om du føler at du burde betale litt til foreldrene dine, så burde du antakelig det. Men snakk med dem om det, her finnes det ikke noen fasit. Noen ganger er det fint å kunne ta imot, så kan man heller gi på et senere tidspunkt.

Endret 26. juni 2016 av Aiven

[Rockàll]

Flaut er en ting. Jeg ville ha skammet meg litt om jeg ikke hadde klart å kjøpe meg noe eller vertfall leigd meg noe egenhendig i en alder av 23 år. Det er derimot nokså normalt men jeg ville personlig syns det var flaut. 

[Stonescream]

Det finnes mange alternativer til studiesteder, jeg ville sjekket opp andre steder fremfor bare gå over gata siden det var nærmest. Det er ikke ofte i livet du har mulighet til å starte på nytt og få nye impulser og se andre steder.

 

Jeg flytta hjemmefra når jeg var 16 pga 1,5 timers reisevei 1 vei for skole. Var mye hjemme i helgene og fikk noe økonomisk støtte samt jobbet på sommeren for å klare det. Det gikk med 2 typer pålegg i kjøleskapet og slikt. Hadde ikke orka å bo på "gutterommet" som 25 åring i en leilighet sammen med foreldra i en by.

 

1. Vær sikker på at det du skal studere er det du vil

2. Se om det finnes gode studier for dette andre steder i Norge - se på billige aktiviteter utenom skolen

3. Sjekk studentboliger og prisen for de 

4. Søk om studieplass og penger fra lånekassen

5. Jobb i sommer og spar opp "fest og aktivitetspenger nå i sommer".

6. Kom deg ut av barndomshjemmet og se litt av verden - men hør med foreldre om det fortsatt er OK å ha de som sikkerhetslinje og nett om det skulle bli nødvendig.

[djgudleif]

Staten har gjort det umulig å bo borte når man er student, med mindre man sponses av pappas konto, så hva er forskjellen?

Bo hjemme og drit i hva folk synes.

 

Du gjør jo faktisk noe med livet ditt så jeg vil ikke si du er en "taper".

Endret 28. juni 2016 av ikkespisgress

[Aiven]

Folk flest bør gi mer faen i hva andre kjente og ukjente måtte mene.

Støttes. Det er kanskje det minst viktige av de tingene vi bekymrer oss over i livet.

[Hjemlengsel]

 

 

 

1. Nei, absolutt ikke. Er man moden gjør man det ikke dårlig på studier for da har man valgt et studium man egner seg til etter moden overveie og også valgt å ikke studere om man ikke egner seg.  Er man ikke moden er man heller ikke rede for et liv på egne bein - uansett alder.

 

2. Hæ!

 

3. Absolutt ikke håplaust å meine noe om det, og jeg har også begrunna argumentet mitt.

Man kan være moden og likevel gjøre det dårlig på et studie - og da av en hel haug av forskjellige grunner: F.eks. sykdom, død i familien, utrivsel, studiet viser seg å være noe annet enn det man trodde, familiestiftelse, the list goes on. Umodenhet hvor man har problemer med å ta ansvar for egen læring er bare en av flere mulige forklaringer.

 

Og etter studiet er over skal man ha seg jobb, som igjen er avhengig av at studiet er overstått og alle emner bestått. Å være involvert i studiemiljøet underveis har aldri vært noe krav, men det kanskje være smart. Det er helt avhengig av hva studiet går ut på og hvordan man er som person.

 

Man kan ikke være moden og gjøre det dårlig på et studium dersom dette er så dårlig at Statens Lånekasse "kutter stipend" som TS skriver. Sjukdom (egen) kan endelig forklare dårlige resultater om sjukdommen er hard, men fører ikke til stipendkutt. Død i familien kan slå knalhardt, men slår den så hardt at man av den grunn ikke klarer å fullføre et studium mangler modenheten ennå et stykke. Utrivsel og at studiet "viser seg å være noe annet enn man trodde" er definitive signaler på egen umodenhet - en moden person setter seg nemlig inn i hva et studium er og han/hun er i stand til å takle sin egen utrivsel. En moden person øker heller ikke sin familie i studietid dersom det får studiekonsekvenser, slik gjør bare den umodne! 

 

Etter studiet skal man ha seg arbeid ja, og i det arbeidet vil man før eller siden ha å gjøre med sine medstudenter, dersom de er noe å samle på (og er de (vesentlig) ikke har man vist sin umodenhet og valgt feil studiested). Da er det definitivt en fordel å kjenne dem fra andre arenaer enn forelesingssalen - uansett hvordan man er som person. Forutsatt at man da sjøl har noe fornuftig å bidra med i studiet.

 

 

Skulle tro det var Judgement Day her inne. Du vet ikke en dritt om fyrens liv, men tar mål av deg å komme med denne typen diagnoser – det kaller jeg flaut.

 

 

 

Jeg har overhodet ikke kommet med noen "diagnose"- jeg har påpekt hva som er signaler på umoden atferd. Å ikke klare å se den forskjellen kaller jeg både flaut og et produkt av misforstått snillisme. Forstå folk er godt - forstå dem i hjel er det ikke.

 

Som du sjøl påpeiker, det er ulike oppfatninger om en sak som dette. Hva tilsier så at å stille krav er å "komme med denne typen diagnoser" og altså negativt, mens å si at "det du føler er alltid OK" - altså positivt?

 

Nei, Aiven, ikke gløm at det å stille tydelige krav også er kjærlighet! Et bilde av den bibelske sådan! 

[Aiven]

Jeg har overhodet ikke kommet med noen "diagnose"- jeg har påpekt hva som er signaler på umoden atferd. Å ikke klare å se den forskjellen kaller jeg både flaut og et produkt av misforstått snillisme. Forstå folk er godt - forstå dem i hjel er det ikke.

 

Som du sjøl påpeiker, det er ulike oppfatninger om en sak som dette. Hva tilsier så at å stille krav er å "komme med denne typen diagnoser" og altså negativt, mens å si at "det du føler er alltid OK" - altså positivt?

 

Nei, Aiven, ikke gløm at det å stille tydelige krav også er kjærlighet! Et bilde av den bibelske sådan!

Tydelige krav er nå en ting, å kalle noen umoden er ikke å stille krav. At du har rett er selvsagt en mulighet, men å avvise alle andre muligheter, som dårlig studiemiljø, dårlige lærere, ustabile familieforhold etc. kategorisk mener jeg blir altfor bastant. Videre er det lite konstruktivt å peke på en person og kalle ham umoden – tror ikke det noengang blir noen slager, hverken fra psykologer eller pedagoger. Jeg tror det er mer konstruktivt å møte en person på at han ikke har strukket til, noe han allerede er mer enn klar over og se på gode løsninger for den videre veien. Vi lever i et nådeløst samfunn og denne tråden bare enda et symptom på det. Vår oppgave som kristne i den sammenhengen er ikke å rette pekefingre, men i stedet å peke på at det finnes nåde for alle og en vei videre.

Endret 30. juni 2016 av Aiven

[Hjemlengsel]

Dårlig studiemiljø, dårlige lærere, ustabile familieforhold osv kan alt  være forklaringsfaktorer,  men de er aldri unnskyldningfaktorer og de kan akkurat like fullt være tildekningsfaktorerer av egen umodehet som forklaringsfaktorer. En moden person er uansett i stand til å håndtere alt dette i en studiesituasjon. (En god lærer gjør f eks tilværelsen lettere - det jeg vet jeg alt om fra egen skolegang - men sjøl den elendigste lærer hindrer ikke læring hos en moden person, det medfører bare tyngre tak og mer arbeid!)

 

Å si at "det (er) lite konstruktivt å peke på en person og kalle ham umoden" er typisk  tegn på snillisme-tale, og de to yrkesgruppene du viser til er proppfulle av slike, heilt særlig i Norge. Jeg utelukker det som grunn for både den norske skoles resultater tross alle pengene som pøses inn der og nordmenns sykelighet og sykestatistikk tross alle penger som pøses.

 

"Vår oppgave som kristne i den sammenhengen er ikke å rette pekefingre, men i stedet å peke på at det finnes nåde for alle og en vei videre" sier du. Ikke heilt - vår oppgave som kristne i den sammenheng er å ikke fordømme (som er noe heilt annet enn "ikke å rette pekefinger"!), men i stedet vise at det finnes nåde for alle og en vei videre - etter en erkjennelse av hva som gikk galt. Som jeg sa: Det å stille tydelige krav er også kjærlighet - og den kristnes forbilde Kristus var klar nok i sin tale på dette punkt. Kjærlighet  må aldri mangle, men kjærlighet og krav er ikke motsetninger - og det begynner med en erkjennelse av dagens situasjon før det er en vei videre.