Sinne.

[LineMalen]

 

Men til vanlig så gidder jeg ikke å vise sinne. Jo jeg kan bli sint, men har lært meg en sak: for å unngå mer konflikt så er det bedre å roe ned og snakke fornuftig og velformulert voksent. Da slipper man unødvendig drama. Ingen som er enig i den?

 

Velg dine kamper med omhu, ja jeg er helt enig. Men å bli direkte sint pga drama er meningsløst, jeg har lært meg å bli oppgitt istedenfor

 

Men er folk her inne uenig med påstanden min? En blir sint for å bryte en ubehagelig situasjon. Vist jeg definerer ordet ubehag som jeg gjør?

 

Helt enig, å bli sint for å bryte ut av en ubehagelig situasjon er riktig, jeg vil si at det er delvis innstinktivt. Men sinne er mye mer enn det selvfølgelig.

 

Jeg har lært meg å leve med sinnet mitt og prøve å gjøre det til noe mer fornuftig. Jeg hadde enormt med sinne inntill for bare noen år siden. Jeg er veldig lite sint nå og de gangene jeg blir det så lærer jeg om meg selv

 

 

Enig i det. I ettertid er jeg oppgitt av at jeg måtte ha den krangelen på telefon i april. Jeg forsøkte egentlig å roe ned situasjonen, for jeg ba oss roe ned, men vedkommende sa nei og fortsatte inntil vedkommende lå på. Ja, så jeg roet ned, men jeg var veldig sint før jeg forsøkte å roe oss begge ned. I ettertid har jeg vært oppgitt over at det skulle bli sånn som det der. Det er for dumt å krangle. Life is to short.  Hvorfor skal man krangle... men lett å si og.... Det er så sjelden jeg krangler men denne er den siste skikkelige krangelen min som jeg har hatt med noen. 

 

Ja, gjelder å være rolig hele tiden uansett om motparten irriterer en grønn. 

 

Men har dere ikke bare sett på fotballbanen da. Tenk at folk kan bli så hissig bare for en ball.

Endret 23. juni 2016 av LineMalen

[LineMalen]

 

 

Men er folk her inne uenig med påstanden min? En blir sint for å bryte en ubehagelig situasjon. Vist jeg definerer ordet ubehag som jeg gjør?

 

Helt enig, å bli sint for å bryte ut av en ubehagelig situasjon er riktig, jeg vil si at det er delvis innstinktivt. Men sinne er mye mer enn det selvfølgelig.

 

Jeg har lært meg å leve med sinnet mitt og prøve å gjøre det til noe mer fornuftig. Jeg hadde enormt med sinne inntill for bare noen år siden. Jeg er veldig lite sint nå og de gangene jeg blir det så lærer jeg om meg selv

 

Ja, sliti en del med sinne selv. Spesielt når jeg begynte å rette mitt eget sinn imot megselv slik at det gikk fra å være et utadvent sinne til et innadvent sinne. (og dette har skjedd helt ubevist.)

 

Nå de siste dagene har jeg studert litt om sinne. Jeg har faktisk funnet ut at jeg bruker studering og filosofiske tankeganger for å kontrollere mitt eget sinne. Fordi mitt sinne kommer veldig mye ifra at jeg tenker at andre mennesker er idioter. (for å si det veldig galt.) Nå som jeg studerer, forstår jeg hvorfor andre mennesker er idioter. Så da er det litt vanskelig å bli sur på folk når jeg forstår hvorfor folk er "idioter". (PS: les som irnoisk/humor.) Det er mer morsomt og interessant enn noe annet hahahaha xD nei, vi alle er idioter. Bra er det!

 

 

Men hva skal man definere sinne som: jeg vil si at jeg kan ofte være sint på meg selv, men jeg forsøker da å si til meg selv: "Nei det skal du ikke være" Men så blir jeg det igjen, men så sier jeg "STOPP" til meg selv Sånn er det... 

Men dersom man skal tenke ordentlig sint på noen så er det svært sjelden jeg blir det. Gidder som oftest ikke å bli sint. Men dersom det er noe jeg bryr meg og jeg føler at noen skuffer meg ganske stort så kan jeg reagere med sinne. 

 

Men vi mennesker er morsomme.: skal vi si at det er sunt å bli sint på oss selv og nå? Ja det kan være litt sunt faktisk Av og til så kan vi bli sinte på oss selv fordi vi i ettertid ser at vi ikke alltid gjør det fornuftige som vi burde ha gjort i visse situasjoner. Og da kan vi faktisk forsøke å ta lærdom.

 

Men har lært meg en ting: dersom mobilen faller i gulvet og knuser, så nytter det ikke å bli sint på seg selv i en evighet etterpå. For det fikser jo ikke problemet. Da sløser man heller med tiden og livet for noe man ikke kan fikse opp i. 

Endret 23. juni 2016 av LineMalen

[Andysowhatgg]

 

 

 

Men er folk her inne uenig med påstanden min? En blir sint for å bryte en ubehagelig situasjon. Vist jeg definerer ordet ubehag som jeg gjør?

 

Helt enig, å bli sint for å bryte ut av en ubehagelig situasjon er riktig, jeg vil si at det er delvis innstinktivt. Men sinne er mye mer enn det selvfølgelig.

 

Jeg har lært meg å leve med sinnet mitt og prøve å gjøre det til noe mer fornuftig. Jeg hadde enormt med sinne inntill for bare noen år siden. Jeg er veldig lite sint nå og de gangene jeg blir det så lærer jeg om meg selv

 

Ja, sliti en del med sinne selv. Spesielt når jeg begynte å rette mitt eget sinn imot megselv slik at det gikk fra å være et utadvent sinne til et innadvent sinne. (og dette har skjedd helt ubevist.)

 

Nå de siste dagene har jeg studert litt om sinne. Jeg har faktisk funnet ut at jeg bruker studering og filosofiske tankeganger for å kontrollere mitt eget sinne. Fordi mitt sinne kommer veldig mye ifra at jeg tenker at andre mennesker er idioter. (for å si det veldig galt.) Nå som jeg studerer, forstår jeg hvorfor andre mennesker er idioter. Så da er det litt vanskelig å bli sur på folk når jeg forstår hvorfor folk er "idioter". (PS: les som irnoisk/humor.) Det er mer morsomt og interessant enn noe annet hahahaha xD nei, vi alle er idioter. Bra er det!

 

 

Men hva skal man definere sinne som: jeg vil si at jeg kan ofte være sint på meg selv, men jeg forsøker da å si til meg selv: "Nei det skal du ikke være" Men så blir jeg det igjen, men så sier jeg "STOPP" til meg selv Sånn er det... 

Men dersom man skal tenke ordentlig sint på noen så er det svært sjelden jeg blir det. Gidder som oftest ikke å bli sint. Men dersom det er noe jeg bryr meg og jeg føler at noen skuffer meg ganske stort så kan jeg reagere med sinne. 

 

Men vi mennesker er morsomme.: skal vi si at det er sunt å bli sint på oss selv og nå? Ja det kan være litt sunt faktisk Av og til så kan vi bli sinte på oss selv fordi vi i ettertid ser at vi ikke alltid gjør det fornuftige som vi burde ha gjort i visse situasjoner. Og da kan vi faktisk forsøke å ta lærdom.

 

Men har lært meg en ting: dersom mobilen faller i gulvet og knuser, så nytter det ikke å bli sint på seg selv i en evighet etterpå. For det fikser jo ikke problemet. Da sløser man heller med tiden og livet for noe man ikke kan fikse opp i. 

 

Når jeg tenker innadvent sinne. Tenker jeg at en reagerer på mange måter. Sinne som en prøver å fortrenge, tenker at det kan komme i utløp på mange måter.

 

Klandre seg selv, eller bli sint på seg selv for å ikke være god nok eller bra nok er vel det som er aller mest kjent. Ja, også det at en strammer muskler, nakke, kjeve, og skuldre. ovre delen av kroppen kan vel også være ganske kjent. Du ser at en person er klart sinna, men det kommer ikke noe "outburst"

 

Noe som jeg er veldig overrasket over, er at mye sinne rettet innover mot deg selv kan faktisk gi deg mange personlighets trekk over tid. Sånn som serkastisk, ironsik, sur, klovnete, klagete osv... Mens mer stille typer som ikke tør å reagere med sinne, kan bli mer at de går vekk i fra situasjoner, blir taus, kanskje til og med går og sover. ^^ Vel, det er hva jeg leste i hvertfall, og jeg må si at jeg gjenkjenner meg i det å være serkastisk og klovnete. I forhold til å skjule sinnet mitt i situasjoner. ^^

 

Så jeg vet ikke? Kanskje en balanse av alt er best? Kunne vise utadvent og innadvent sinne samtidig som en har selvkontroll i de situasjonene det kreves?

[LineMalen]

 

 

 

 

Men er folk her inne uenig med påstanden min? En blir sint for å bryte en ubehagelig situasjon. Vist jeg definerer ordet ubehag som jeg gjør?

 

Helt enig, å bli sint for å bryte ut av en ubehagelig situasjon er riktig, jeg vil si at det er delvis innstinktivt. Men sinne er mye mer enn det selvfølgelig.

 

Jeg har lært meg å leve med sinnet mitt og prøve å gjøre det til noe mer fornuftig. Jeg hadde enormt med sinne inntill for bare noen år siden. Jeg er veldig lite sint nå og de gangene jeg blir det så lærer jeg om meg selv

 

Ja, sliti en del med sinne selv. Spesielt når jeg begynte å rette mitt eget sinn imot megselv slik at det gikk fra å være et utadvent sinne til et innadvent sinne. (og dette har skjedd helt ubevist.)

 

Nå de siste dagene har jeg studert litt om sinne. Jeg har faktisk funnet ut at jeg bruker studering og filosofiske tankeganger for å kontrollere mitt eget sinne. Fordi mitt sinne kommer veldig mye ifra at jeg tenker at andre mennesker er idioter. (for å si det veldig galt.) Nå som jeg studerer, forstår jeg hvorfor andre mennesker er idioter. Så da er det litt vanskelig å bli sur på folk når jeg forstår hvorfor folk er "idioter". (PS: les som irnoisk/humor.) Det er mer morsomt og interessant enn noe annet hahahaha xD nei, vi alle er idioter. Bra er det!

 

 

Men hva skal man definere sinne som: jeg vil si at jeg kan ofte være sint på meg selv, men jeg forsøker da å si til meg selv: "Nei det skal du ikke være" Men så blir jeg det igjen, men så sier jeg "STOPP" til meg selv Sånn er det... 

Men dersom man skal tenke ordentlig sint på noen så er det svært sjelden jeg blir det. Gidder som oftest ikke å bli sint. Men dersom det er noe jeg bryr meg og jeg føler at noen skuffer meg ganske stort så kan jeg reagere med sinne. 

 

Men vi mennesker er morsomme.: skal vi si at det er sunt å bli sint på oss selv og nå? Ja det kan være litt sunt faktisk Av og til så kan vi bli sinte på oss selv fordi vi i ettertid ser at vi ikke alltid gjør det fornuftige som vi burde ha gjort i visse situasjoner. Og da kan vi faktisk forsøke å ta lærdom.

 

Men har lært meg en ting: dersom mobilen faller i gulvet og knuser, så nytter det ikke å bli sint på seg selv i en evighet etterpå. For det fikser jo ikke problemet. Da sløser man heller med tiden og livet for noe man ikke kan fikse opp i. 

 

Når jeg tenker innadvent sinne. Tenker jeg at en reagerer på mange måter. Sinne som en prøver å fortrenge, tenker at det kan komme i utløp på mange måter.

 

Klandre seg selv, eller bli sint på seg selv for å ikke være god nok eller bra nok er vel det som er aller mest kjent. Ja, også det at en strammer muskler, nakke, kjeve, og skuldre. ovre delen av kroppen kan vel også være ganske kjent. Du ser at en person er klart sinna, men det kommer ikke noe "outburst"

 

Noe som jeg er veldig overrasket over, er at mye sinne rettet innover mot deg selv kan faktisk gi deg mange personlighets trekk over tid. Sånn som serkastisk, ironsik, sur, klovnete, klagete osv... Mens mer stille typer som ikke tør å reagere med sinne, kan bli mer at de går vekk i fra situasjoner, blir taus, kanskje til og med går og sover. ^^ Vel, det er hva jeg leste i hvertfall, og jeg må si at jeg gjenkjenner meg i det å være serkastisk og klovnete. I forhold til å skjule sinnet mitt i situasjoner. ^^

 

Så jeg vet ikke? Kanskje en balanse av alt er best? Kunne vise utadvent og innadvent sinne samtidig som en har selvkontroll i de situasjonene det kreves?

 

 

Jeg kan virkelig bli sint på meg selv jeg og. Det er jeg iblant. Er alltid noe jeg kan klandre meg selv for. Er ikke feilfri og ser gjerne feilene mine etterhvert, og da kan jeg føle at jeg har dummet meg så jævli ut, men men., thats life  . Er interessant å se sine egne feil, for det er viktig, og det lærer man av. Så litt sinne på seg selv er faktisk sunt iblant!. Det heter å se seg selv. Se sine feil. En bra egenskap! 

 

Innadvendt og utadvendt sinne ja... Jeg tror at de fleste av oss kan bli sint. Men det gjelder å forsøke å holde kontroll på det ellers kan man få trøbbel!! 

Endret 23. juni 2016 av LineMalen

[guest_anon]

Enkelte blir oppriktig sint mens andre bruker det som er verktøy. Før du vet hvilken av de to motparten innehar så kan du ikke si noe om hvorfor det skjer. 

[LineMalen]

Enkelte blir oppriktig sint mens andre bruker det som er verktøy. Før du vet hvilken av de to motparten innehar så kan du ikke si noe om hvorfor det skjer. 

Noen kan late som om de er sint også , det er sant  

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når jeg tenker innadvent sinne. Tenker jeg at en reagerer på mange måter. Sinne som en prøver å fortrenge, tenker at det kan komme i utløp på mange måter.

 

Klandre seg selv, eller bli sint på seg selv for å ikke være god nok eller bra nok er vel det som er aller mest kjent. Ja, også det at en strammer muskler, nakke, kjeve, og skuldre. ovre delen av kroppen kan vel også være ganske kjent. Du ser at en person er klart sinna, men det kommer ikke noe "outburst"

 

Noe som jeg er veldig overrasket over, er at mye sinne rettet innover mot deg selv kan faktisk gi deg mange personlighets trekk over tid. Sånn som serkastisk, ironsik, sur, klovnete, klagete osv... Mens mer stille typer som ikke tør å reagere med sinne, kan bli mer at de går vekk i fra situasjoner, blir taus, kanskje til og med går og sover. ^^ Vel, det er hva jeg leste i hvertfall, og jeg må si at jeg gjenkjenner meg i det å være serkastisk og klovnete. I forhold til å skjule sinnet mitt i situasjoner. ^^

 

Så jeg vet ikke? Kanskje en balanse av alt er best? Kunne vise utadvent og innadvent sinne samtidig som en har selvkontroll i de situasjonene det kreves?

 

 

Jeg har også mine skriveleifer, men bare for opplysning til neste gang; sarkastisk ikke serkastisk.

 

Balanse er faktisk best i nesten alle situasjoner. Du har de som er for snille som har godt av å få litt mer av det motsatte, så har du de som alltid er sinte som har godt av å få mer av det motsatte. Nettopp for å havne mer i balanse på midten.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a850a...42d

[LineMalen]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når jeg tenker innadvent sinne. Tenker jeg at en reagerer på mange måter. Sinne som en prøver å fortrenge, tenker at det kan komme i utløp på mange måter.

 

Klandre seg selv, eller bli sint på seg selv for å ikke være god nok eller bra nok er vel det som er aller mest kjent. Ja, også det at en strammer muskler, nakke, kjeve, og skuldre. ovre delen av kroppen kan vel også være ganske kjent. Du ser at en person er klart sinna, men det kommer ikke noe "outburst"

 

Noe som jeg er veldig overrasket over, er at mye sinne rettet innover mot deg selv kan faktisk gi deg mange personlighets trekk over tid. Sånn som serkastisk, ironsik, sur, klovnete, klagete osv... Mens mer stille typer som ikke tør å reagere med sinne, kan bli mer at de går vekk i fra situasjoner, blir taus, kanskje til og med går og sover. ^^ Vel, det er hva jeg leste i hvertfall, og jeg må si at jeg gjenkjenner meg i det å være serkastisk og klovnete. I forhold til å skjule sinnet mitt i situasjoner. ^^

 

Så jeg vet ikke? Kanskje en balanse av alt er best? Kunne vise utadvent og innadvent sinne samtidig som en har selvkontroll i de situasjonene det kreves?

 

 

Jeg har også mine skriveleifer, men bare for opplysning til neste gang; sarkastisk ikke serkastisk.

 

Balanse er faktisk best i nesten alle situasjoner. Du har de som er for snille som har godt av å få litt mer av det motsatte, så har du de som alltid er sinte som har godt av å få mer av det motsatte. Nettopp for å havne mer i balanse på midten.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a850a...42d

 

 

Enig. Det beste er å tone seg litt ned, og havne i balansen på midten. 

 

Kan ikke si at jeg alltid har vært så god på å havne i balanse på midten, men jeg forsøker å lære. Og det å holde et kontrollert sinn kan være en kunst. "Et kunst-stykke uten sidestykke" for å bli litt filosofisk 

 

Jeg har begynt med å telle til 10 når jeg er sint på noen, og så sier jeg : 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10 og bak det så sier jeg ANGRY-BIRD, og ser for meg den røde sinte animerte fuglen, og må begynne å le. Da kommer humøret litt bedre på plass igjen. 

Endret 24. juni 2016 av LineMalen

[AnonymDiskusjon]

Frustrasjon er egentlig bare en motivasjon, da det skaper handling og endringer. Ytterpunktene (passiv aggresjon, aggresjon) skaper som regel mest bare hemninger og apati.

 

Midtpunktene er som regel noe en oppnår ved å vende blikket i motsatt retning av hva du trodde var det eneste du hadde i sikte, og hvis man i tillegg ser viktigheten i eksistensielle samtaler der en utfordrer, konfronterer og avklarer i stedet for å begrense, forvirre og innbille, er man godt på vei.

 

Anonymous poster hash: 98c12...7bf

[12345677]

.

Endret 22. september 2016 av Lithe

[LineMalen]

 

Frustrasjon er egentlig bare en motivasjon, da det skaper handling og endringer. Ytterpunktene (passiv aggresjon, aggresjon) skaper som regel mest bare hemninger og apati.

 

Midtpunktene er som regel noe en oppnår ved å vende blikket i motsatt retning av hva du trodde var det eneste du hadde i sikte, og hvis man i tillegg ser viktigheten i eksistensielle samtaler der en utfordrer, konfronterer og avklarer i stedet for å begrense, forvirre og innbille, er man godt på vei.

 

Edit: ikke anonym 

 

 

Å vise sinne kan bety at man bryr seg. Men det er måte på hvilke sinne og ord man skal bruke da. Beste er å dempe seg for da er det lettere å komme til enighet med den man krangler med. 

[Gjest Slettet+9817324]

 

Å , så sinna !

[Roedthaarogfregner]

Fikk brå assosiasjoner til Jedi og Sith når dere starta å snakke om innadvendt og utadvendt sinne. Vet ikke hva du har lest når du sier du har studert sinne nå, men begrepet catharsis er nok essensielt hvis du ønsker å se på det å la seg utagere/vende sinne utover. Sist jeg leste oppsummert forskning på det var vel en hovedkonklusjon at å "lette på trykket" ikke fungerer, men fører til mer sinne og mer utagering/aggresjon. Påfallende likt hvordan det i SW går med Sith som starter å bruke the dark side.

 

På den andre siden finnes det mange destruktive innadvendte måter å håndtere sinne på også. Konstruktiv sinnemestring er ikke enkelt, når man står i en situasjon der det koker over krever det litt å holde seg rasjonell.

[LineMalen]

Enkelte blir oppriktig sint mens andre bruker det som er verktøy. Før du vet hvilken av de to motparten innehar så kan du ikke si noe om hvorfor det skjer. 

Det kan skje at en møter en motpart som vekker negative følelser i seg på en eller annen måte, med sin adferd, og så blir man sint. Ja, jeg vet godt hvordan det er å være sint. Har vist temperament selv mot folk som jeg følte behandlet meg urett. Men har funnet ut at noen ganger burde man ha behersket temperamentet bedre... Lett å tenke det etterpå. Men dersom noen vil krangle med meg nå, så forsøker jeg å ligge midt på å ta det rolig. 

Endret 25. juni 2016 av LineMalen

[Yakamaru]

Er sinne noe en reagerer med for å bryte ubehagelige situasjoner?

 

Feks, en dum person blir ofte sint vist han blir dominert i en samtale av en smart person. Fordi det er ubehagelig å bli dominert, eller føle at andre er smartere enn deg?

 

Kan jeg si det?

Sinne har mange grunner. Dog kommer også ann på situasjonen og anledningen.

 

Hvis du misliker noe så sterkt at eneste måten er å bruke sinne, bruk det. Dog behersk deg nok.

 

Personlig bruker jeg noen ganger sinne hvis noe er så utrolig dumt at eneste måten å uttrykke meg for hvor dumt det er er å bruke sinne og banne til jeg blir grønn i trynet. Og sliten.

Endret 26. juni 2016 av Yakamaru