Jeg er ute av balanse

[AnonymDiskusjon]

De siste årene har jeg slitt mye. I perioder har alt vært grått, i perioder alt svart, i veldig korte perioder alt rosenrødt. Mye av dette henger sammen med mitt behov for kjærlighet fra det motsatte kjønn. Jeg lykkes lite med damer. Jeg er student. Mange av mine næreste venner nærmest oversvømmes av damer, og jeg har lenge foraktet fremmede som er penere enn meg fordi de får gratis det jeg slåss for. Kort sagt så har jeg er lite sunt forhold til damer, dating, og det seksuelle marked. Jeg er en gutt på 23 år.

Jeg er godt trent, slank, passe høy og presterer svært sterkt i mitt fagområde. Dette (foruten høyden) er sider ved meg selv som jeg har jobbet hardt og systematisk for å oppnå, over lengre tid. Det har funket, men i dating så har det ikke funket, og det tar knekken på meg. Jeg ser ikke bra ut til tross for min bra kropp, da jeg er uheldig med genetikken. Jeg er ikke attraktiv, selv om jeg fungerer bra sosialt, i alle fall med venner. Jeg kunne lagt ut mye om tema, men det har jeg gjort før. De siste årene har jeg nærmest månedlig skrevet lengre innlegg om alt som er gale, enten på Reddit, diskusjon.no eller Kvinneguiden.

Jeg tok tak i en del problemer for noen år siden og følte meg endelig klar for å begynne å forsøke finne dame. Datet svært mange de siste åra, mistet jomfrudommen, kysset mange, blitt avvist av langt flere. En periode gikk det svært bra, men så kollapset korthuset. Nå har jeg vært på bar bakke noen måneder, og det ser ikke ut til å bli bedre.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av det vonde tankemønsteret. Jeg har vært hos psykolog, jeg har vært hos helsesøster, men hver gang jeg blir avvist av ei jeg liker bare littegrann, så stikker det langt inn i hjerterota helt til jeg finner ei anna som viser litt interesse. Da svever jeg igjen, og syklusen gjentar seg, uavhengig av behandling hos psykolog eller whatnot.

Jeg er totalt ute av balanse. Det har foregått over så lang tid nå, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg er lei av opp- og nedturer, dominert av det siste. Føler meg bipolar, uten at jeg vet nok om diagnosen til å ville uttale meg om det. Mine beste år raser fra meg, og det føles som om jeg bare mislykkes og mislykkes, om og om igjen. De beste periodene i mitt liv har vært de månedene jeg har hatt noen å sovne ved siden av, men det har føltes så kunstig. Som om jeg ikke vil kunne klare å holde på det, som om jentene bare trenger litt tid for å innse at jeg ikke er fin, slik de fleste andre jentene innså umiddelbart. Eneste stedet jeg har klart å finne trøst, er på /r/TheRedPill, men frykter jeg er i ferd med å bli veldig kvinnehatende ved å lese der.


Noen som har kloke ord å dele? Jeg er mye alene for tiden og vil være det fremover grunnet jobb, og blir spist opp innvendig hver gang jeg ser ei fin jente eller en fin gutt.

Anonymous poster hash: ad8db...8c2

[Corp Por]

Antar at det hele ligger i din egen selvfølelse. At man utstråler selvtillit er alfa omega for å tiltrekke seg en sunn partner.

 

Hvis du bor hjemme foreldrene dine kan dette ha mye å si for din egen selvfølelse om du ikke føler seg selvstendig nok.

 

Uansett handler det om å slappe av.

Du vil nok få en sterkere psyke etterhvert som du blir eldre og slutter å bekymre deg så mye om hva alle tenker om deg.

 

Det er vanskelig for oss alle å gå fra ung til voksen og finne plassen vår.prøv å Ikke ha det så travelt med å finne noen. Det blir mye lettere når du slapper av og da unngår du å havne i et dårlig forhold pga din nåværende desperasjon.

 

Du har helt sikkert mye å tilby men i din alder er mange opptatt av "feil" ting. Om noen år skal du se at både jenter og gutter prioriterer annerledes.

[AnonymDiskusjon]

Er selvstendig. Flyttet alene til studiebyen på andre siden av landet og fått meg et nytt liv her, vekke fra alt kjent. Skal på utveksling til høsten, null problemer det.

 

Du skriver at mange på min alder er opptatt av "feil" ting. Jeg kan skjønne hva du mener, men sliter med å la dette virke som en trøst. Vil det ikke være et nederlag i seg selv å vite at man er uønsket i en alder hvor eksempelvis utseende spiller en stor rolle? Jeg vil da måtte bære med meg at utseendet mitt er lite bra, og fremtidige dater vil da føles som om de tar til takke med en som ikke er så pen, men kanskje kan forsørge de bra. Som en slags annenrang borger til de som ikke klarte å kapre den pene, vellykkede "alfahannen".  Lest mye om dette på TheRedPill, og kjenner meg selv bli stadig mer bitter. Spesielt når statistikk tilsier at langt flere menn forblir barnløse enn kvinner. Vil ikke bli en del av statistikken der.

 

Ellers har jeg alltid vært en nokså engstelig person, med det jeg selv oppfatter som et høyt innslag av nevrotiske trekk. Dette virker ikke i min favør, men gjør det heller vanskelig å slappe av på den måten du oppfordrer til. Føler meg som en gutt som lider av det omdiskuterte flink pike-syndromet, da mye av grunnen til at jeg presterer bra er at jeg ikke godtar noe som godt nok.

Anonymous poster hash: ad8db...8c2

[Aiven]

Jeg vil nå tro at du ser nokså bra ut, om du er så veltrent som du sier. Vårt samfunn har en ekstrem fokus på utseende, som gjør at mange faller utenfor. Med forbehold om at dette kan snu en dag, så kan vi velge å la oss trykke ned av det, eller vi kan velge å gå litt imot strømmen. Utseende skal nå engang gå til grunne etterhvert uansett, så det er kjedelig at det er det eneste som teller om dagen. Men allikevel så liker damer heldigvis ulike ting, så er ikke noen grunn til at du ikke skal få deg ei bra dame, du er fornøyd med. Du vil sikkert innse etterhvert, slik mange av oss har måttet gjøre "the hard way" at et vakkert utseende ikke er nok til å gjøre deg fornøyd med din partner. Det kan til og med være en fordel å fire litt på utseendekravet, dersom du får noen andre gode kvaliteter i stedet

[AnonymDiskusjon]

Problemet ditt er at du tror du må ha dame for å være lykkelig.

 

Du vil aldri få deg noen dame før du lærer deg å trives og være lykkelig alene.

Anonymous poster hash: d4ceb...2a3

[Kikert]

Jeg er lei av opp- og nedturer, dominert av det siste. Føler meg bipolar, uten at jeg vet nok om diagnosen til å ville uttale meg om det. Mine beste år raser fra meg, og det føles som om jeg bare mislykkes og mislykkes, om og om igjen.

 

Vær veldig forsiktig med å diagnosere deg selv, kan slå litt feil ut. Du bør unngå medisiner da de kan gjøre deg veldig flat og mange blir faktisk mer deprimert pga det.

 

Dine beste år er ikke nødvendigvis 20-års alderen. Mange som sier det er 30-års alderen og tilogmed 40-50-års alderen. Det uttrykket der er dårlig, jeg tror mange faller i den fella der og forsterker depresjon/ nedtur med en ting som ikke er reèll. Har lest her inne om folk som lo av seg selv pga de greiene og at 20-års alderen bare var et kaos av umodne tanker, de fikk det fantastisk etter at den kneika var overstått.

 

PS; Damer i 20-års alderen er ofte mye mer overfladiske enn de litt mer erfarne jentene. Det har også mye å si "hvilken butikk du handler i"