Bli norsk statsborger?

[mix122]

Er det lett å bli norskstatsborger med begge nasjonaliteter ? Mens- dobbelte polsk/norsk statsborger? Bodd i Norge i 5år snart

[Visum]

Det er ikke lett, men det er mulig. Se UDI sine sider.

[Lumanova]

Norge har ganske strenge regler for dobbelt statsborgerskap, og det er og litt avhengig av de polske reglene. Noen land løser deg automatisk fra statsborgerskap om du søker om ett nytt, mens andre krever at du søker. Om ikke du automatisk mister ditt polske statsborgerskap når du søker om Norsk, vil trolig Norge kreve at du søker. men det er visse unntak. les mer om dette her: https://www.udi.no/ord-og-begreper/dobbelt-statsborgerskap/

[Kikert]

Hva er poenget med å ha dobbelt statsborgerskap?

[mix122]

 

Da får du rettigheter i begge land )

Hva er poenget med å ha dobbelt statsborgerskap?

[krikkert]

Og plikter i begge land...

[Mr.Duklain]

Og plikter i begge land...

Ja det er det ikke alle som tenker på. Tror det er best for TS å velge, enten å være polsk eller norsk statsborger. 

[mix122]

Egentlig sant det!!

[Dubious]

Hvilke plikter?

[Skandinav]

Hvilke plikter?

 

Militærtjeneste for eksempel.

[Kikert]

Når ble militærtjeneste en plikt?

[Uderzo]

Når ble militærtjeneste en plikt?

I Norge? For lenge siden.

Du kan lese litt om loven her: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1953-07-17-29

 

Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue.

 

Grunnlova § 119​​

 

 

Litt historie:

I Norge har trolig alle menn, uansett stand, fra meget lang tid tilbake vært pliktige til å delta i forsvaret av sitt lokale samfunn. Bygdeborgene fra 500–600 e.Kr. hadde neppe vært anlagt og brukt uten en slik plikt. Prinsippet er i alle fall slått fast i Utgjerdbolken i Gulatingsloven, som blant annet påbyr at «tegn og træl» skal møte ved leidangsskipet dersom en fiende angriper landet.

 

Den allmenne møteplikt ved fiendeangrep er også presisert i Landsloven fra 1270-årene (f.eks. i Landevernsbolken). Verken kongen eller norske stormenn hadde råd til å holde en vervet hær.

 

Den norske hær ble organisert som en bondehær. Således ble bondeoppbud satt inn under Sjuårskrigen 1563–70. Først ved en kongelig ordinans utstedt av Christian 4 i 1628 ble det opprettet en mer «moderne» norsk landarmé basert på verneplikt. Fire gårder ble lagt sammen i en «legd», med plikt til å holde en fotsoldat. For første gang fikk Norge da stående vernepliktige styrker i fredstid. Verneplikten hvilte på bøndene, som utgjorde ca. 90 prosent av landets innbyggere. For borgerne i byene, kystbefolkningen og befolkningen i Nord-Norge var det ingen verneplikt.

 

Allmenn verneplikt som konsept, og slik vi kjenner den i dag, er et produkt av den franske revolusjon (1789-1799) og Napoleonskrigene (1800-1815). På slutten av 1700-tallet hadde utviklingen av metoder for industriell serieproduksjon gjort det mulig å produsere store mengder våpen til en forholdsvis billig penge. I de folkerike statene i Europa åpnet det muligheter for å bevæpne og utruste massearmeer. Det oppsto en forestilling om at enhver nasjon har en viss «vernekraft» og at denne kunne måles i antall menn under våpen.  Nasjonalstatens samlede ressurser skulle kunne mobiliseres for total krigsinnsats i eksistensiell krig mellom nasjoner. Nasjonalisme, massearmeer basert på verneplikt, og total krig inngikk i en symbiose.

 

I Norge ble individuell verneplikt for landbefolkningen innført i 1799, og ble deretter innarbeidet i § 109 i Grunnloven av 1814 (§ 119 etter grunnlovsendringen i 2014), som lyder: «Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet, i en vis tid å verne om sit fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue. Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger den bør ha, bestemmes ved lov.»

 

Den norske hæren hadde fra gammelt av vært organisert i to forband, linjen og landvernet, en ordning som også ble innarbeidet i Grunnloven av 17. mai 1814. Da Grunnloven ble revidert i november 1814, for å avspeile unionen med Sverige, ble det inngått et kompromiss der landvernet ble reservert for bruk innenlands, mens Karl Johan fikk disponere linjen fritt. Da grunnloven ble endret 18 november 1905,  for å avspeile unionsoppløsningen, ble novembergrunnlovens bestemmelser om linjen og landvernet stående. 

 

Fram til den første vernepliktsloven kom i 1816, sto tre prosent av befolkningen i de militære ruller. Etter 1816 var andelen innrullerte redusert til én prosent. Årsaken til redukjsonen var at så lenge Norge var alliert med Sverige, og Karl Johan førte en nøytralitetspolitikk, var det ikke behov for noen stor hær. I realiteten var verneplikten ikke allmenn. Gjennom den såkalte «stillingsretten» var det anledning til å kjøpe seg fri ved å leie inn en stedfortreder, og en rekke grupper, blant annet byungdom, var fritatt. Utskrivning av byungdom ville hindre økonomisk vekst i landet og denne ungdommen var dessuten ikke fysisk skikket til  det harde livet i felt.

 

Det norske forsvaret etter 1814 var heller ikke noe rent vernepliktsforsvar. Grunnlovsfedrene på Eidsvoll var i tvil om hvor hensiktsmessig et slikt forsvar ville være, rent militært. Samtidig innså de at det ikke ville være mulig å sette opp en stor frivillig hær av nordmenn. Løsningen ble et todelt forsvar: en mindre, stående, styrke som enten var frivillig eller utvalgt ved loddtrekning, kombinert med en større styrke basert på verneplikt.

 

Fritak for byungdommen forsvant med lov om allmenn verneplikt kom fra1854. Stillingsretten fantes frem til 1876, da en tilleggslov fastslo at alle tjenestedyktige vernepliktige skulle utskrives. 

 

Innføring av parlamentarismen i 1884 førte til  en ny hærordning i 1887. De  vervede avdelingene ble nedlagt. Hæren ble omdannet til en desentralisert mobiliseringsarmé og et invasjonsforsvar tilpasset nasjonale behov, i tråd med partiet Venstres nasjonsbyggingspolitikk, hvor allmenn verneplikt spilte en sentral rolle. Den nye ordningen sto i motsetning til Høyres linje i forsvarspolitikken som gikk ut på at Forsvaret måtte kunne utføre den «unionelle plikt»: å bidra til Unionens forsvar med linjetropper som kunne settes inn i tilfelle et russisk angrep på Sverige. Høyre ønsket derfor å forsterke linjen - den delen av Forsvaret som i henhold til loven kunne operere utenlands, på bekostning av landvernet.

 

Venstres nasjonsbyggingspolitikk, som blant annet la vekt på statsborgerlige rettigheter til politisk deltakelse i tillegg til plikter overfor staten, slike som verneplikten, førte til at det i 1897 ble innført verneplikt også i Nord Norge. En annen årsak var økt forsvarsbehov i nord som følge av forestillinger om økt trussel fra Russland, etter omfattende utbygging av veier og jernbane på russisk og finsk side av grensen. Ofotbanen mellom Norge og Sverige hadde dertil opphevet den «naturlige hindring» mot militære bevegelser som ødemarken hadde representert.

 

Det norske forsvaret var ellers i liten grad preget av konkrete ytre trusler og sikkerhetspolitiske vurderinger. De viktigste drivkreftene ble i stedet innenrikspolitiske, sosiale og institusjonelle behov og interesser. Forsvaret ble først og fremst et speilbilde av samfunnet preget av demokratiske og folkelige idealer. Statsviteren Ståle Ulriksen har pekt på at det dannet seg en forestilling, en norsk forsvarstradisjon, om vernepliktens nasjonsbyggende virkning og demokratiske verdi, som ville bidra til at forsvarsviljen i et folk som baserte sitt forsvar på verneplikt var sterkere enn blant et folk som baserte sitt forsvar på profesjonelle styrker. Nederlaget våren 1940 viste at forsvarsviljen antakelig først og fremst var et produkt av tilstrekkelig trening og profesjonell ledelse, enn av verneplikten som system.

 

Under den tyske okkupasjonen iverksatte eksilregjeringen i London verneplikt for mannlige borgere i utlandet fra desember 1940. Fra juli 1942 ble det også innført verneplikt for norske kvinner i utlandet (se K-soldater). Verneplikten var i dette tilfelle en ren rekrutteringsordning. Når London-regjeringen  til å begynne med var tilbakeholden med å innføre verneplikt, var det fordi den var usikker på egen legitimitet. Regjeringens status som bærer av norsk suverenitet var skjør, og dens stilling kunne raskt bli undergravet dersom den foretok seg noe som svekket tilliten. London-regjeringen hadde heller ingen jurisdiksjon eller maktmidler til å iverksette maktmidler mot den som ignorerte innkalling til tjeneste. Historikeren Kjetil Skogrand har påpekt hvordan den norske regjeringens sårbare stilling i denne situasjonen er en illustrasjon av at vernepliktsinstituttet både er kilde til og uttrykk for statens makt.

 

I 1942 forsøkte Quisling å innføre verneplikt i Norge i tråd med Grunnloven. Han ville med det vise at regimet utøvde effektiv kontroll over befolkningen i Norge og var anerkjent som forvalter av den norske statsmakten. Hjemmefronten sørget for at alle forsøk på utskrivning ble møtt med bred motstand og den tyske okkupasjonsmakten avviste forslaget. Det som skulle vært en demonstrasjon av legitimeitet og styringsevne ble i stedet en demonstrasjon av avmakt.

 

Det norske forsvaret som ble bygget opp etter den andre verdenskrig ble igjen basert på allmenn verneplikt i tråd med Grunnloven. Verneplikt for kvinner, som var blitt etablert under krigen bortfalt.

 

 

Endret 17. juni 2016 av Uderzo

[krikkert]

Vernepliktsloven § 3: 

 

 

 

§ 3.Norske statsborgere er etter utskrivning vernepliktige fra 1. januar det året de fyller 19 til utgangen av det året de fyller 44. Norske statsborgere som også innehar fremmed statsborgerskap, er ikke vernepliktige her i riket såfremt konvensjon med den fremmede stat er til hinder for det.

[Dubious]

Blir vel litt sånn som i Band of Brothers, hvor en Amerikaner dro til Tyskland for å krige for Hitler, for så å bli skutt av en Amerikaner