Plan- og bygningsloven og domstolenes myndighet

[IngHar]

Retten har full kompetanse til å vurdere om vilkårene etter plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledder er oppfylt eller ikke, fordi det er et rettsanvendelsesskjønn.

 

At retten har myndighet til det betyr ikke derimot at denne benyttes. Domstolene kan bli bedt om å utvise tilbakeholdenhet med prøvingen av forvaltningsvedtak grunnet forvaltningsorganets særskilte erfaring og sakkunnskap. Jeg tenker da særlig på at «fordelene ved å gi dispensasjon [må] være klart større enn ulempene», er dette vurderingstemaet utpreget skjønnsmessig hvor retten bør være tilbakeholden med å overprøve forvaltningens vurderinger? Retten skal ikke opptre som et forvaltningsorgan, jf. Rt-1975-603 (Swingballdommen), LH-2013-16358, og LB-2009-131909.

[krikkert]

Dispensasjon gis etter et hensiktsmessighetsskjønn, jf. pbl. § 19-2 første ledd. Selv om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt vil ikke forvaltningen ha plikt til å dispensere. Dette hensiktsmessighetsskjønnet prøver domstolene bare etter myndighetsmisbruksstandarden.

[IngHar]

For å presisere: hvis forvaltningen har funnet at vilkårene er oppfylt, og en borger ønsker vedtaket kjent ugyldig, hvordan er domstolsprøvingen da? Første innlegg var ment å sees med dette som utgangspunkt.

Endret 10. juni 2016 av IngHar