For sliten til å prate

[Ravnen]

Jeg opplever stadig vekk at det rett og slett er slitsomt å prate med andre. Dette kan være personer jeg er fullstendig trygg på, som min egen bestefar, vennegjeng eller kjæreste. Dette er ikke noe som har oppstått nylig, slik har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg lurer bare på om noen andre opplever det samme, og eventuelt hvordan dere håndterer dette. Jeg føler at jeg framstår litt som en try hard hvis jeg prøver å tvinge fram ord, men samtidig blir det jo kleint hvis jeg bare holder kjeft. 

Jeg vil også vektlegge at jeg ikke har det sånn hele tiden, men det gjør nok sjeldent en dag uten at jeg p[ et tidspunkt føler det slikt.

[Sue]

Dette kjenner ihvertfall jeg meg igjen i. Er særlig ikke glad i sosialt tomprat. Det var verre da jeg var yngre, og som du følte at det er noe uærlig over å bare si noe for å si noe. Vi blir flinkere til sosiale plattheter etterhvert

[Bytex]

Dere mangler bare essensielle smalltalk-skills. Det er noe man kan øve seg på. Og det er masse tips på nettet til å kunne føre samtaler med folk som ikke består i nøyaktig det man selv interesserer seg mest for. 

 

Du kan ikke forvente at alle skal vite like mye om det du brenner for, hele tiden. Men kan ikke la være å prate med folk rundt deg likevel. Da kommer smalltalk inn i bildet.

 

Jeg forventer ikke å ha dype samtaler om PC-spill og synthesizere på jobb, f.eks. Men jeg prater jo med kollegene mine uansett. Et tips er å lytte mere enn du snakker, og bare henge deg på tankerekka til den som snakker til deg.

Snakker noen om noe som er helt uinteressant til deg, lytt og si noe relevant tilbake eller still et oppfølgingsspørsmål.

 

Alle kan ikke være soulmates.

Endret 30. mai 2016 av Bytex

[Ravnen]

Dere mangler bare essensielle smalltalk-skills. Det er noe man kan øve seg på. Og det er masse tips på nettet til å kunne føre samtaler med folk som ikke består i nøyaktig det man selv interesserer seg mest for.

 

Du kan ikke forvente at alle skal vite like mye om det du brenner for, hele tiden. Men kan ikke la være å prate med folk rundt deg likevel. Da kommer smalltalk inn i bildet.

 

Jeg forventer ikke å ha dype samtaler om PC-spill og synthesizere på jobb, f.eks. Men jeg prater jo med kollegene mine uansett. Et tips er å lytte mere enn du snakker, og bare henge deg på tankerekka til den som snakker til deg.

Snakker noen om noe som er helt uinteressant til deg, lytt og si noe relevant tilbake eller still et oppfølgingsspørsmål.

 

Alle kan ikke være soulmates.

Dette er fullstendig feil. Jeg har fått høre fra mange rundt meg at jeg er lett å prate med, og nå for tiden starter jeg å undre om problemet kanskje er at jeg lytter for MYE, og at sosiale interaksjoner er kjedelige fordi alt jeg gjør er å høre hva andre har gjort imens prøver å legge til egen input der det føles naturlig.

Small er egentlig veldig ok, fordi det varer vanligvis ikke så lenge og jeg syns det er spennende å høre hva personer jeg kjenner har gjort siden sist. Det er når jeg må tilbringe lengre perioder med enkeltpersoner eller flere at jeg blir sliten og lei.

[djgudleif]

Du er kanskje en veldig introvert person.

Jeg er helt lik, jeg blir totalt utmattet og dersom jeg må snakke med kolleger eller andre så føler jeg at det er en helt vanvittig effort...

 

Unngar det jeg kan av sosiale settinger der alkohol ikke er innblandet.

 

Men når jeg er med spennende, rare, og interessante mennesker så føler jeg meg mye mer hjem.

Endret 30. mai 2016 av ikkespisgress

[Bytex]

Det kom ikke frem i første posten din så det kunne umulig jeg vite Du bare sa du orket ikke å prate med folk.

[FrihetensRegn]

Hvorfor må vi ha small talk? Er det påbudt å snakke bare for å unngå kleine situasjoner?

[Bytex]

Smalltalk får verden til å gå rundt. Hvis alle bare går mutt omkring og stirrer på føttene sine blir det stusselig rundt om kring på arbeidsplasser.

 

Jeg mener det er en ganske viktig egenskap å kunne engasjere seg i prat som ikke egentlig engasjerer en.