Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Barneoppdragelse, er det vanskelig


  

8 stemmer

  1. 1. Hva tror du er grunnen til dårlig oppførsel hos barna?

    • Foreldrene gidder ikke/gir opp
    • Barna lærer ikke at noe kan få konsekvenser


Anbefalte innlegg

Jeg har selv to barn,  et i barnehage og et på skole.

 

Nå er det jo slik at alle skryter jo av sine barn,  som regel i allefall,  og mange skryter også av andres barn,  "å så snille de er osv"   Men til meg så får jeg høre at, joda de sier gjerne det til alle foreldre,  men at mine barn, der mener de det.

 

Jeg har barn som står opp når klokka ringer om morran,  de finner frem klær selv,  kommer løpende inn på badet når jeg gir beskjed, så vi får ordna hår og tannpuss.  De spiser all slags mat,  de har i grunnen vokst opp med det. 

 

Når vi reiser på butikken så er de gjerne som andre barn,  rett i godtehylla eller bladhylla og vil ha et eller annet,  men de godtar nei for et nei uten å klikke i vinkel eller begynne å grine.

 

Når de skal legge seg om kvelden så legger de pent fra seg det de holder på med og går på badet for å ta kveldsstell og så er det i seng ca kl 20-20.30

 

 

Skal sies at de har fått en tydelig, men rettferdig behandling fra de var små,  de har aldri fått kjeft eller noen form for fysisk avstraffelse.  

De skjønner at alle hendelser får konsekvenser, om konsekvensen er positiv eller negativ varierer jo ut i fra hendelsen. Og man har vært konsekvent,  som f.eks  hvis du ikke kan legge deg når jeg sier ifra så blir det ingen lesing av bok.   Og er vi 2 minutter på overtid, ja så blir det ingen bok.

 

Og hvis man har sagt at de skal få en is hvis de ikke maser om det,  ja så får de is.  Men hvis det er så mye som et pip om masing, så blir det ikke is.

 

Derfor har vi som foreldre sluppet unna mye tull og mas i hele oppveksten, og har to barn som er flinke til det de holder på med,  de er glade for fornøyde fordi de vet akkurat hvor de har oss, de vet selv hvor de fleste grensene går.

 

Jeg er selvfølgelig evig takknemlig for at mine barn er som de er nå, men det kom jo ikke gratis.

 

Jeg er av den formening at hvis vi voksne bare er tydelige nok og legger opp til litt faste rutiner, så blir også oppførsel/oppdragelse på barnet en enkel sak,  men at kanskje mange er redde for å være tydelige i frykt for å bli den "slemme", og hvis man innfører rutinger,  ja da er man nesten diktator.

 

Tro meg,  fornøyde voksne betyr også fornøyde barn.

 

 

Det jeg vil frem til er at jeg ser mange andre barn som mildt sagt må være et helvete å ha med å gjøre,  leggeprosessen tar 3 timer,  morran er helt forferdelig med hyling.   Butikkturen er noe mor og far gruer seg til hele året.

 

Var også hjemme hos noen venner, hvor barna normalt sett bruker laaaang tid på leggeprosessen,  hvor de skal ha et glass vann,  eller må ditt eller datt først.   Så en dag så sa jeg at jeg tar leggingen så kunne de slappe av.   15 minutter senere sov begge barna.  Ja, jeg har mine triks,  men det er jo ikke akkurat top secret,   man kjenner jo sine egne barn best, og burde jo da klare å finne løsninger til problemene som dukker opp.

 

 

Er det slik at folk gir mye faen,  aldri gir konsekvenser,   og at man gir opp for tidlig ?

 

 



Anonymous poster hash: 3e616...11c
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg hadde blitt litt bekymret hvis barna mine aldri testet grenser eller gjorde litt opprør. Jeg vil jo ikke ha unger uten egne meninger eller evnen til å stå på sitt. Jeg har to veldig forskjellige barn, og hun eldste ligger an til å bli statsminister, mens hun yngste blir nok heller noe innenfor omsorg :p Jeg har tro på at personlighet har minst like mye å si som oppdragelse når det gjelder om unger er lette å ha med å gjøre eller ikke.

 

Såklart er det lettere å legge andres barn. Unger flest hører mer på andre voksne enn sine egne foreldre.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg hadde blitt litt bekymret hvis barna mine aldri testet grenser eller gjorde litt opprør. Jeg vil jo ikke ha unger uten egne meninger eller evnen til å stå på sitt. Jeg har to veldig forskjellige barn, og hun eldste ligger an til å bli statsminister, mens hun yngste blir nok heller noe innenfor omsorg :p Jeg har tro på at personlighet har minst like mye å si som oppdragelse når det gjelder om unger er lette å ha med å gjøre eller ikke.

 

Såklart er det lettere å legge andres barn. Unger flest hører mer på andre voksne enn sine egne foreldre.

 

Jeg tror det blir litt for lett å si at personlighet har like mye påvirkning, man har jo eksempler hvor en foreldre har langt mer autoritet enn den andre og barnet kan oppføre seg som engel eller djevel avhengig av hvem foreldre som er i nærheten. Der hvor foreldrene er enige om strategi går jeg ut fra at man opplever mye samme oppførsel, men for min egen del hvor jeg ikke er enig med mor om beste strategi er det mange ganger som vi snakker om forskjellige barn hvis vi beskriver dager hvor barnet har vært med en av oss.

Lenke til kommentar

For min del hever jeg så å si aldri stemmen men jeg er rask til å fjerne rettigheter som internet eller spillemaskiner. Jeg lar meg heller aldri bestikke - ungene vet at hvis jeg har sagt at internett og playstation er konfiskert i Helga så nytter det ikke å vaske kjøkkenet eller badet i et forsøk på å få straffen opphevet.

 

Jeg har samtidig få regler som skal følges og de får være oppe så lenge de vil og styre seg selv så lenge de samtidig gjør det jeg krever av dem som å vaske sine egne klær, rydde opp etter seg selv, stå opp av seg selv om morgenen osv.

 

Eneste gangen jeg har eksplodert og hamret neven i bordet var når eldstemann ble avslørt i å være med i en mobbegjeng mot en jente. Da fikk jeg kontakt med en politimann igjennom kjente som var med på en skremselskampanje med liksomavhør osv med hjelp av jentas foreldre og hennes chat logger.

 

Barn er uansett barn.

Jeg oppførte meg selv veldig fint so. Barn når det var voksne til stede men kunne være en real drittsekk om jeg kunne komme unna med det. Vi kan bare gjøre så godt vi kan og håpe at det blir skikkelige mannfolk av dem. Det er nok umulig å følge en oppskrift på hva som er rett og galt men i mine øyne så er det tre ting som er alfa omega å jobbe med:

 

Bygg selvtilliten til barna. Lær dem å være selvstendige så tidlig så mulig og hjelp dem å være sosiale slik at de får et greit nettverk med venner slik at de kan luke ut de dårlige vennene og forhåpentligvis ende med positive mennesker rundt seg.

 

Unger er fullverdige mennesker. De skal hverken kues til å følge andre mennesker blindt gjennom tyranni hjemme eller dulles hjelpeløse av armputer.

Lenke til kommentar

Foreldre velger selv hvordan dem vil oppdra sine barn, enkelte foreldre vil heller at butikkturen skal være et helvette enn å ha barn som er kontrollert som roboter. De føler at det blir mer feil enn at barn får utfolde seg naturlig. At du velger det andre er selvfølgelig ditt valg. Men du må bare akseptere at ikke alle velger din metode, de kunne gjort det, men har valgt å ikke gjøre det. Så enkelt er det. Vær fornøyd med ditt valg og respekter at andre ikke mener det samme så får du et konfliktfritt liv. 

Lenke til kommentar

Jeg kjenner meg og oss igjen i mye av det trådstarter skriver, og sjøl er vi foreldre til to barn som nå er myndige. Sjøl meiner jeg at dette er heilt naturlig konsekvens dersom man har oppdradd sine barn og ikke latt dem seile i sin egen sjø og nabolaget her (bor utenfor Norge) later til å være temmelig enig. (Det eneste en del av dem var skeptiske til var at yngste i en alder av fire fikk lov å komme hjem selv om han så ut som han var trukket gjennom en åker eller et kloakkrør uten å få røde ører og blågul bakende. Neida, han måtte "bare" gå bakveien til rekkehuset og stanse utenfor kjøkkendøra uten å så mye som ta i dørhåndtaket, få kjeledressen vrengt av utenfor døra og bli spylt en omgang i dusjen like innenfor før han fikk gå videre. Kunne da ikke bli renslige skolebarn av slikt.. Sjøl meiner imidertid både ektefellen og jeg at man har vaskemaskiner for å håndtere skitt og at det er tegn på sunn fireåring som ser slik ut etter fire timer "ute å leke" i nabolaget på en våt dag. Kan man slippe fireåringer ut alene i fire-fem timer og få dem tilbake er de enten overtrøtte og har sovna på nærmeste benk eller så har noe gått galt et sted i oppdragelsen.)

 

Som ung lærte jeg fra en person med mer forstand (i hvert fall hva gjaldt "administrere en husholdning", barneoppdragelse inkludert) enn boklig utdanning, og hun spissformulerte saken omtrent slik: Barneoppdagelse var overhodet ikke noe det var nødvendig å ha eksperter med spesialutdannelse til å utføre, det kunne absolutt enhver person tørr bak ørene og med normal tankeevne og dømmekraft utføre sjøl og egenhendig. Bare én forutsetning krevdes: Vilje til mye og knallhardt arbeid! Oppdragelse var i bunn og grunn så enkelt - og så krevende - som at den voksne som hadde ansvaret tenkte nøye og grundig gjennom alt han/hun sjøl gjorde og sa før han/hun gjorde og sa - og så fortsatte med det 24/7 de de neste 15-20 årene. Barn sanser nemlig svært godt - langt bedre enn den mest årvåkne og veltrente politibetjent - hva foreldrene deres gjør og kopierer etter beste evne, slik som kattunger når mor lærer dem musefangst. (De er heller aldri så våkne og rede til å lære noe nytt som når foreldre kunne tenkt seg de lukket øyne og ører et øyeblikk...)

 

Oppdragelse handler i bunn og grunn om

a) sette rammer, og

b) så langt barnet evner å forstå begrunne rammene, seinere også samtale om dem og lytte til den unges syn på dem og tanker om dem (men IKKE som en likeverdig partner, for det er en grunn til at A er lærling og B er lærer), og

c)" konsekvent håndheve konsekvenser ved rammebrudd, så barn lærer å forstå at de rammene ER der og at en test av den saken gir akkurat samme konsekvens i dag som i går som i forgårs. (Derfor sier man fra en - og bare én - gang hva konsekvensen er, etterpå blir konsekvensen følbar og ikke hørbar.)

 

Når man lar rammebrudd A gi "mykt resultat" B i dag, får passere ubemerka i morgen og resulterer i "hardt resultat" D i overmorgen er det ikke konsekvenser man håndhever, det er tvert i mot inkonsekvenser! Slikt registerer sjølsagt ethvert normalt utrusta barn pr ekspress , trekker så lærdommen "når jeg gjør A kan resultatet bli alt fra fra D til ingenting" - og så har man bestilt langt grundigere uttesting hos barnet for å finne ut ha som utløser D, hva som utløser C og hva som utløser ingenting, altså mange flere rammebrudd A for teste ut dette. Finner barnet mønster i saken gjør det etterpå sjølsagt alt for å få de situasjonene hvor rammebrudd A får passere ubemerka, finner barnet ikke ut av et slikt mønster blir det usikkert. Et barn usikkert på sine omgivelser er et frustert barn, og et frustrert barn er aldri et lykkelig barn - ganske ofte ikke særlig lett å håndtere for de samme omgivelser heller.

 

Barneoppdragelse i starten - ett år - er presis som gammelt militær lederteori, nemlig "jeg vil, du skal - og gjør du likevel ikke hva du skal venter kort, kontant og brutalt møte med konsevensen". Teorien er heldigvis forkasta i militæret fordi den legger til grunn at befals underordna er akkurat like umodne som ett- og toåringer, men i forhold til ett- og toåringer er faktisk dette et ypperlig lederprinsipp - hittil intet bedre kjent. Dessverre er altfor mange foreldre i Norge anno 2016 redd for å bruke den (mens enkelte andre ikke klarer å se at tida ei god stund har vært overmoden for solid taktikkbytte innen toåringen er tolvåring).

 

Altfor mange foreldre er etter mitt syn for dovne i starten av oppdragelsesarbeidet. Slik dovenskap går rimelig upåakta hen der og da, men foreldrene betaler oftest dyrt for den dovenskapen og unnasluntringa både ti uker og ti år etterpå! Hva enda viktigere er: Mange ungdommer som plutselig og "som lyn fra klar himmel" "blir rabiate" blir dette slett ikke så plutselig. De har i år etter år etter år stilt seg spørsmål om foreldrene deres egentlig er glad i dem når de oppfører seg så inkonskvent og uforutsigbart mot dem, men forstår også intuitivt at de er avhengig av sine foredre og ikke kan klare seg uten dem uten å gå til grunne sjø og tar derfor ikke opp noen kamp. En (u)skjønn dag har de etterhvert trukket slutningen at de nå kan klare seg uten foreldrene uten å gå til grunne sjøl - og så blir husets unge Mr Jekyll endra til Mr Hyde nesten fortere enn man rekker å si "oppdragelsespolitikk".

 

Nei, det er med barneoppdragelse presis som med luking av blomterbed: Ugras ryddes klart lettest når det er lite og knapt synlig - og da blir også bedet penest å se til. Vinn-vinn altså, både for barn og foreldre.

 

Og darkness: Du har heilt rett i at barn skal teste grenser og heit rett i at personlighet spiller inn mht om de er "lette barn" eller "krevende barn" - men i begge tilfeller gjelder samme formelen for sjølve oppdragelsesarbeide. En undersøkelse av bl a den nylig avdøde barnepsykologen (med doktorgrad) D R Campbell fra USA gir en indikasjon på at ca/drøyt 75 % av barn fra fødselen er "lette barn" og ca/knapt 25 % "krevende barn" som skal og må teste grenser til den store gullmedalje (sjølsagt med glidende overgang, vi snakker om hva som dominerer hos barnet). Metoden for oppdragelse er imidlertid i vesen100 % lik for begge case, sjøl om "krevende barn" gir sine foreldre langt flere praktiske utfordringer og grå hår i arbeidet og stiller deres problemløsningsevner på langt større prøver enn "lette barn". Man skal derrfor aldri trekke konklusjonen at når naboen ikke lykkes like raskt og effektivt med metode X som man gjør sjøl er det naboen det er noe galt med - det kan tenkes naboen har et barn på "vanskelig" side av skalaen og en del flere utfordringer enn en sjøl med et barn trygt på "lett" side. (Foreldre får noen ganger en overraskelse hos barn to eller tre her. Velprøvde og velfungerende tidligere metoder er som å skvette vatn på gås, slik at både hjul og krutt må finnes opp på ny.)

 

Dersom man opplever at "unger flest hører mer på andre voksne enn sine egne foreldre" , slik du uttrykker det, darkness, (bare minner om at dyr har unger, folk har barn...) mener jeg derimot at noe allerede har gått galt i oppdragelsen. Sjøl opplevde vi absolutt ikke dette for noen av våre egne barn og vi så aldri slike tendenser i nabolaget heller. Har et førskolebarn og et småskolebarn tillit til sine foreldre hører det tvert om mer på foreldrene enn på noen andre. Imidlertid kjenner de også foreldrene bedre enn noen andre, og aldri vet de som der hva som skjer dersom de nå gjør A, B eller C.

 

guest_anon, at noen foreldre "vil heller at butikkturen skal være et helvette enn å ha barn som er kontrollert som roboter" er for det ene et ikke-reelt skinnvalg og for det andre ikke bare dere egen sak med mindre de foreldrene er helt alene i den butikken. Det er et ikke-reelt skinnvalg fordi det er fullt mulig å ha barn som ikke er "kontrollert som roboter" uten at de begynner å oppføre seg som akutt sinnsyke av den grunn - dette er kun et spørsmål om et stykke håndverk. Videre er det ikke automatisk et "eget valg" hvordan barn oppfører seg i det offentlige rom - denslags er forbeholdt privat sfære samt oppførsel som ikke får noen betydning for andres hverdag og livsførsel. En treåring som oppfører seg en kombinasjon av rakett uten lunte og brannsirene uten lydvolum i en butikk har faktisk betydning for andres hverdag også, og da er grensene for "egen valgrett" passert. 

Lenke til kommentar

Adopter noen barn, gi dem samme oppdragelse som dine egne, og se om den genetiske faktoren kanskje også spiller en vesentlig rolle.

Det er en vanlig argumentasjon - at det er forskjell på barn.

 

Joda, selvfølgelig er det forskjell, men å få barn til å følge grenser, få verdier, struktur osv er ganske så likt. Man får iallefall ikke unger fra spekteret 'snill' til 'ramp' bare pga gener. (hvis det ikke er noe galt med de)

 

Har masse erfaring med andres barn(samt egne), 'problembarn', 'ADHD' mm og alle som en har oppført seg når de har lært seg våre grenser osv - samme barna ikke stort bedre hos foreldrene. Så tydeligvis forholder de seg til at foreldre ikke kan det, eller gir f ... eller hva som er grunnen til at de ikke følger - "klare grensesettinger" (som følges opp), "struktur" og "masse kjærlighet"(inkluderer god tid sammen med de i div aktiviteter/samhandling) - det er ikke vanskeligere enn det.

 

Endret av KarpeSkrotum
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...