Hvilken sang blir du aldri lei av?

[Fender87]

La oss lage en liste sammen og legg til en sang som betyr noe for deg 

 

#1  "Mambo Sun" T-Rex 

Endret 25. mai 2016 av Fender87

[FrankZito]

01.  Mambo Sun - T-Rex 

Det finnes ei rekke forskjellige og meget ulike versjoner men det er likevel den originale album versjonen og dens klagende saksofon solo som fortsatt hjemsøker meg. En nydelig påminnelse om hva denne kortlivde men meget kreative og energiske John Foxx - Ultravox! besetingen fra 1976-78) var kapable til.

 

 

[Fender87]

01.  Mambo Sun - T-Rex 

Det finnes ei rekke forskjellige og meget ulike versjoner men det er likevel den originale album versjonen og dens klagende saksofon solo som fortsatt hjemsøker meg. En nydelig påminnelse om hva denne kortlivde men meget kreative og energiske John Foxx - Ultravox! besetingen fra 1976-78) var kapable til.

Hvorfor har jeg aldri hørt om dem før! , Elsker saksofon så skal definitivt sjekke mer av dem.

Endret 25. mai 2016 av Fender87

[FrankZito]

Hvorfor har jeg aldri hørt om dem før! , Elsker saksofon så skal definitivt sjekke mer av dem.

Tenkte det samme da jeg først kom over den sterkt undervurderte 

, for en del år tilbake. Hadde til da kun kjennskap til den langt mer glattpolerte 80-talls hit maskinen under ledelse av Midge Ure.

Ultravox! (1976-78) kan vel best beskrives som det mindre pene avkommet til band/artister som Kraftwerk, Neu!, Roxy Music, Bowie/Eno og The Sex Pistols og selv om det store gjennombruddet aldri kom, skulle de vise seg å bli en viktig forløper for en ny generasjon med unge og sultne musikere som forlengst hadde sett seg lei på punk og disco, og så til Ultravox! og deres unike lydbilde som den perfekte plattformen til å videreføre det neste store innen britisk musikk.

 

Ultravox! The Island Years 4CD Box

I Juni slippes deres 3 studio album oppusset i en splitter ny utgave spekket med bonusmateriale sammen med ei fjerde skive bestående av tidligere uutgitte låter, rariterer, live klipp etc, til en meget hyggelig pris hos amazon.co.uk

 

Når det gjelder saksofonen så var det en one-off (tror ikke Ultravox! bød på fler lignende låter) og ei fantastisk gjesteopptreden av C.C. fra goth/punk bandet Gloria Mundi.

[FrankZito]

01.  Mambo Sun - T-Rex 

02. 

03. 

 

"All my silence and my strained respect, missed chances and the same regrets"

Fortsetter med ei annen favoritt og denne gang via 80-talls pop mesterverket Steve McQueen (i statene kjent som Two Good Wheels) av britiske Prefab Sprout. Vanskelig nok å utelukke så mange Sprout låter, men å plukke ut kun en fra ei samling med så mange nær perfekte sanger er aldri noen enkel oppgave. Men fra første stund av ble det klart for min del at albumets absolutte høydepunkt var, Bonny.

Ei låt som visstnok var en av grunnene til at musiker og produsent Thomas Dolby påtok seg oppgaven med å hjelpe Prefab Sprout bort fra rollen som en av mange uslepne pop-diamanter til å skape noe av det absolutt beste britisk musikk hadde å by på i 80 og tidlig 90-tallet.

Dolby's deltagelse og erfaring var med å bidra til et imponerende spekter av varme og spennende lydeffekter som igjen skulle passe utmerket inn sammen med vokalist og låtskriver Paddy McAllon's skarpe og hjerterå tekster.

Fullt mulig en av de vakreste og mest spilte sangene jeg fortsatt ikke er lei og (håper det fortsetter slik) der gåsehudfaktoren går rett i taket hver gang.

Popmusikk blir ikke stort bedre enn dette.

 

[Fender87]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. Leave Me - Scorpions

 

Legger til en sang fra mitt favoritt band og et av 70 tallets mest undervurderte plater.

Scorpions var bandet som introduserte meg til 70 tallet da jeg fikk min første cd av dem som 8 åring trur jeg. Glem hva du vet om Scorpions for dette er noe helt annet fra en tid med Scorpions sjeldent nevnt, et band som strever med å finne seg selv. Det er så mange lyder på en gang at det er vanskelig å sette et navn på hva det er. Siden saksofonen i Ultravox sangen hjemsøker deg MikeZito, har Leave Me den samme effekten på meg. Gitaren fra introen som ligger å lurer i bakgrunnen gjennom hele sangen, er bare genial. Tekst messig så er det ikke noe mesterverk,  men det er ikke meningen, det hele ligger i atmosfæren alle musikerne skaper. Måten vokalist Klaus meine drar stemmen som han aldri har gjort siden, bassen koser seg i bakgrunnen til koringene, tromisen skaper en god rytmer og fantastisk solo bidrag av Michael schenker. Han skinner virkelig på denne plata, ikke rart UFO hentet han inn. 

Endret 27. mai 2016 av Fender87

[^fmj]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04.

05. Fleetwood Mac - Eyes of the world (denne versjonen)

[^fmj]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04.

05.

06. The Proclaimers - I'm Gonna Be (500 Miles)

07. Joe South - Games People Play

[FrankZito]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

 

"All I need is co-ordination I can't imagine, my destination - My intention, ask my opinion - But no excuse, my feelings still remain"

På tampen av 70 og tidlig 80-tallet skulle Liverpool by igjen bli senter for en ny og spennende musikkbølge, der band som Echo & The Bunnymen, Frankie Goes to Hollywood og A Flock of Seagulls kom til å dominere hitlistene i årene som fulgte, men det var noen som kom dem alle i forkjøpet, og det var ei gruppe med det "velklingende" navnet, Orchestral Manoeuvres in the Dark eller bedre kjent som OMD.

De hadde sett seg lei av den gitarbaserte rocken som dominerte og bestemte seg heller for å se mot fremtiden enn å bli igjen i fortiden.

Lite skulle de ane at den kom til å oppsøke dem ikke lang tid etter.

I 1976 ankom fire velkledde herrer fra Düsseldorf, som viste at man ikke trengte å kunne mestre 20 minutter lange gitarsoloer for å få platekontrakt, og blant et fullstendig uforberedt konsertpublikum hadde OMD gutta Andy McCluskey og Paul Humphreys fått en solid smakebit på hva de ønsket å vie resten av sitt liv til.

 

Etter to solide album og en mindre porsjon listesuksess var det med deres tredje fulllengder Architecture & Morality (1981) at gruppa kom til å ta et stort steg fremad, både som låtsnekkere og musikere.

Og den første smakebiten ut var singelen Souvenir, en av få OMD låter som var både skrevet og sunget av Paul Humphreys.

Den stemningsfulle introen går raskt over til ei repeterende men vakker melodi og som sammen med Humphreys skjøre vokal skulle føre bandet til deres høyeste listeplassering noensinne i hjemlandet og som ble starten på ei rekke med imponerende singelutgivelser. 

Av en eller annen grunn ble Souvenir nærmest total ignorert over den store Atlanteren, og det skulle ta nærmest 5 år før de ble tatt inn i varmen da som bakgrunnsmusikk i John Hughes og Molly Ringwald tenåringsfilmer.

 

Tross suksessen i Europa og ry som en av synthpopens fineste stunder, har Souvenir forblitt en sjelden gjenganger på radio, og med tiden blitt omtalt som en av de veldig mange, "glemte" 80-talls klassikerne. Noe som kanskje er like greit, da om P4 hadde fått kloa i den og spilt den ca: 20 ganger i døgnet, ville den neppe vært en sang jeg hadde inkludert i denne tråden.

Endret 26. mai 2016 av FrankZito

[Fender87]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04.

05. Fleetwood Mac - Eyes of the world (denne versjonen)

Fantastisk versjon fmj. Det er så mange eldre jeg vet om som misliker pop sida av Fleetwood Mac men jeg har alltid likt tiden med Christine McVie, Lindsey Buckingham bedre. Har Tusk på LP som er min favoritt av dem. 

 

Endret 27. mai 2016 av Fender87

[FrankZito]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

 

"Let me breathe - Let me breathe the colour of spring"

Alle gode ting er tre, og sammen med et solid budsjett, musikere i verdensklassen og større frihet, bega Talk Talk seg i vei med å gjøre unna sin tredje fulllengder, The Colour of Spring (1986). Anført av de fantastiske singlene

og 

 skulle albumet vise seg å ikke bare ende opp med å bli bandets mestselgende utgivelse, desto viktigere, det var et stort veisskille som sto i sterk kontrast til alt de hadde gjort opp til da.

Det ble også et skille blant fansen, der enkelte ytret sterk misnøye med gruppas nye lydbilde, mens andre igjen så dem i et helt nytt lys.

Albumet ignorerte trommemaskinene og synthesizere som tidligere hadde fått dominere grunnet et langt smalere budsjett, og i stedet ble det satset tungt på improvisasjon, varme og rene tilfeldigheter.

Med seg hadde de et stjernelag av erfarne gjestemusikere som Steve Winwood, David Rhodes, Robbie McIntosh, Danny Thompson samt musiker og produsent Tim Friese-Greene som alle bidro til å dytte både kostnadende og kvaliteten til himmels.

 

Der forgjengerne hadde bydd opp på gode singler og lovende enkeltspor men innehatt en del unødvendige fillers, var The Colour of Spring med sine 8 låter, uten et eneste svakt øyeblikk, og tross god kritikk var det ikke alle som var helt enige i det. Der særlig to spor ble uglesett, April 5th og

.

Enkelte kritiske røster mente de ikke hadde noe der å gjøre, og at de ødela noe av skivas stemning.

Likevel er det nettopp disse to vakre og stemningsfulle stykkene som skulle komme til å bli kanskje noe av det aller viktigste bandet hadde gjort verken før eller etter, og var samtidig en fin pekepinn på hva en hadde i vente.

 

April the 5th står igjen for meg som noe av det absolutt vakreste 80-tallet hadde å by på, og samtidig et fantastisk tidsdokument for ei gruppe som i løpet av en tiårsperiode tok steget bort fra å være ei utskjelt Duran Duran kopi med dårlige odds, til å gjøre musikkhistorie med sin nær perfekte albumtrilogi, og der takken for innsatsen var å bli belønnet med at deres eget plateselskap tok dem til retten. 

Grunnen var at musikken ikke lengre ble ansett som kommersielt tilfredsstillede nok, og etter en langvarig og bitter feide, klarte så Talk Talk å rive seg løs fra EMI sine klør.

Under kontrakt med Polydor Records skulle det avsluttende kapittelet til et av 80-tallets beste og mest unike band bli forbigått i nærmest total stillhet. 

Mon tro om det ikke var nettopp slik bandleder og vokalist Mark Hollis ønsket det, selv om han 7 år senere gjorde comeback med ei nydelig solo skive, for deretter å trekke seg bort fra musikkbransjen for godt.

Endret 27. mai 2016 av FrankZito

[Uderzo]

01. Mambo sun

02. Hiroshima Mon Amour - Ultravox! (1977)

03. Bonny - Prefab Sprout (1985)

04. Leave Me - Scorpions

05. Fleetwood Mac - Eyes Of The World (denne versjonen)

06. The Proclaimers - I'm Gonna Be (500 Miles)

07. Joe South - Games People Play

08. Souvenir - OMD (1981)

09. April 5th - Talk Talk (1986)

10. The Offspring - Dirty Magic (Ny)

Endret 27. mai 2016 av Uderzo

[Fender87]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

10. 

 (Ny)

11. I Believe (1993)  

 

 

 

Mye bra låt valg her folkens, noen jeg aldri har hørt om også!. Er fantastisk at etter så mye musikk man hører at det går ann å finne noe nytt, setter pris på alle kommentarer, la listen vokse 

 

Legger til en av mine pop favoritter I Believe med Robert plant, skrevet for og dedikert til sin avdøde sønn Karac. En av få sanger jeg fortsatt får gåsehud av. Nydelig tekst og melodi.  Hit Parader har kåret Plant som "Greatest metal vocalist of all time" kan sikkert diskuteres uendelig, som det  sikkert finnes en annen tråd for;P, men hans vokal spekter og høye vokal selv i en alder av 67  imponerer meg enda, har selv sett han live på Bergen festen 2014 og det er et av mine beste øyeblikk.

Han er den eneste av Led Zeppelin medlemmene som har en suksessfull solo karriere,  ingen hadde vel forutsett det totale stil skifte han kom med på tidlig 80 tallet etter å ha vært front figur i et av historiens største og mest inflytelsessrike rocke band. Etter sønnen døde i 77 så var han klar for å gi opp musikken, trekke seg tilbake å bli lærer til Bonham kom å fikk ham tilbake. Er veldig glad for at musikken fortsatt lever i han. Han står bak noen av de vakreste sangene fra 80 tallet som "Big Log", "Heaven Knows" (Jimmy Page på gitar!),og  "Little by Little".

Et annet av høydepunktene hans er det fantastiske samarbeid med Alison Krauss.

Endret 27. mai 2016 av Fender87

[^fmj]

 

01. Mambo sun

02. 

03. 

04.

05. Fleetwood Mac - Eyes of the world (denne versjonen)

Fantastisk versjon fmj. Det er så mange eldre jeg vet om som misliker pop sida av Fleetwood Mac men jeg har alltid likt tiden med Christine McVie, Lindsey Buckingham bedre. Har Tusk på LP som er min favoritt av dem. 

 

Thumbs up! Nicks, Buckingham, McVie / Perfect, McVie, Fleetwood er min favoritt-line-up.

 

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

10. 

 (Ny)

11.

 

12. Paul Simon - The Boy In The Bubble

Endret 29. mai 2016 av ^fmj

[Sebby]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

10. 

11.

 

12. Paul Simon - The Boy In The Bubble

13. Circus Maximus - Arrival of Love

Endret 29. mai 2016 av Sebby

[FrankZito]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

10. 

11. 

12. 

13. 

14. 

 

"So beautiful, you were waltzing - Little frozen rivers all covered with snow - All fragmented and broken up - Oh weIl I guess it's time to go"

Det britiske post-punk kollektivet The Mekons hadde for lengst gjort seg bemerket som et navn å regne med på tampen av 70-tallet, først ut via den herlig rølpete og hysteriske,

: "I'm always in the toilet - Pissing out the noise, Pissing out the noise", som var et komisk sleivspark i retning deres mer profilerte pønk kolleger i The Clash og deres hit White Riot.

Med det var med andre forsøket, den rå og energiske pønk klassikeren 

 som skulle gjøre at godordene satt løst blant landets kritikere og navn som John Peel og David Bowie. 

Men da verken debutalbumet eller dets oppfølger klarte å skape noe særlig til blest, ble det bestemt at bandet skulle legges på is inntil videre.

 

Med et brennende engasjement for det som foregikk i hjemlandet da via gruvearbeiderstreiken mellom 1984-85 og med en sterk kjærlighet til amerikansk country/folkrock skulle de britiske eks-pønkerne The Mekons sammen med et splitter nytt lydbilde og besetning stå bakom et av tiårets mest imponerende comeback med skiva Fear and Whiskey (1985).

Der britisk pønk gikk i perfekt harmoni sammen med amerikansk country, og begreper som ku-pønk og alternativ køntri ble benyttet, på godt og vondt.

Mekons var ikke alene om å spille denne type musikk, der band som Meat Puppets, The Pogues, The Replacements og The Clash hadde eller kom til å henge seg på i samme periode, men i motsetning til de nevnte hadde ikke Mekons noen planer om å bare drive på ei stund og så gå videre. De gikk helt inn for å "perfeksjonere" sitt nye sound og i årene som fulgte kom ei rekke lignende godbiter ut, før de avslutta det hele med å gjøre sitt kanskje beste verk (sammen med Fear and Whiskey), i Rock 'n Roll (1989).

Last Dance står igjen som kanskje det mest uperfekte/perfekte Mekons noensinne lagde og en må være en rimelig kjip type dersom den ikke får deg til å ville dra ut rockefoten og stampe i takt en eneste gang, i løpet av de neste 3 minuttene.

[FrankZito]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

10. 

11. 

12. 

13. 

14. 

15. 

 

"Suicide in the hills above old Hollywood - Is never gonna change the world"

Etter å ha gjort unna ei rekke jobber som turnemusiker, deriblant det vakre synth-temaet i Foreigner's monsterhit, 

 til å skrive den fengende (burde-ha-blitt-en-hit) New Toy for Lene Lovich, benyttet en ung Thomas Dolby sine oppsparte midler til å påbegynne sitt debutalbum, The Golden Age of Wireless (1982). 

Med seg hadde han et imponerende arsenal av musikere og talenter der navn som blant andre Andy Partridge (XTC), Daniel Miller (Mute Records), Lene Lovich, Mutt Lange og Akiko Yano medvirket til det som i senere tid har blitt omtalt som en av synthpopens mest oversette utgivelser.

Etter å ha utgitt tre flotte og sterke singler men med liten gevinst, var plateselskapets beskjed soleklar, "ingen hit, ingen karriere".

Men på fjerde forsøket skulle Dolby få sitt etterlengtede gjennombrudd, via en låt som kom til å definere han på godt og vondt i She Blinded Me with Science.

Alle så ut til å legge sin elsk på den fengende hiten og dens eksentriske og fargerike musikkvideo. 

 

Men i stedet for å nyte godene av sitt harde arbeid, var Dolby allerede i gang med på gjøre unna et nytt album, The Flat Earth (1984).

Han hadde såvidt unnagjort 7 låter da en glovarm telefon ringte for å informere om at han nå skulle lanseres som popstjerne i Amerika.

En slik sjanse ville trolig aldri komme igjen, og Dolby ble satt på første flyet over Atlanteren og der plateselskapet hans presset på så godt de kunne med å melke på det gale professor imaget for alt det var verdt.

 

Det nærmeste The Flat Earth (1984) kom sin forgjenger var med

, som opprinnelig var tiltenkt Michael Jackson, men da Thomas aldri fikk noen svar valgte han å gjøre den selv. Et klokt valg, men i motsetning til She's Blinded Me, ble den sett på som en nedtur salgsmessig, tross et kort opphold på de britiske hitlistene.

Skiva mest kjente stund kom via den solide nyversjonen av Dan Hicks, 

, som setter tonen for Dolby's nye lydbilde.

Borte vekk var det komiske professor imaget og de rare men fengende låtene, og dersom en forventet mer av The Golden Age of Wireless var en inne for en overraskelse.

The Flat Earth med sine 7 spor, er langt mer ambisiøs og personlig, mer neddempet og stemningsfullt, og minner mer om senere Roxy Music (Avalon) enn hva Dolby hadde gjort tidligere, noe som bidro til å støte bort en stor andel av sine tilhengere, men som samtidig anskaffet seg en del nye, deriblant musikk kollegene i Prefab Sprout, som så til Thomas som deres nye produsent og medmusikant.

 

Skivas fineste stund, og en personlig favoritt er Screen Kiss, som med sitt varme og drømmeaktige lydbilde, ispedd herlig jazz aktige preg men ikke fult så hyggelige tekst, tar visstnok for seg et elsk/hat forhold til englenes by, og dets mindre glamorøse side, og for min del står igjen som noe av det beste Dolby kom med, både som musiker og låtskriver. 

 

I utkanten av 2009 ble hans to første album utgitt i nyoppussede utgaver, med ei rekke tidligere uutgitt bonusmateriale men den virkelige godbiten var live konserten Live Wireless på disc 2 av The Golden Age of Wireless.

[FrankZito]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

10. 

11. 

12. 

13. 

14. 

15. 

16. 

 

"All day - Hiding from the sun - Waiting for the golden one - Waiting for your fame - After the parade has gone"

En hvilken som helst karaoke bar med respekt for seg selv ville aldri funnet på å avslutte kvelden uten å ha kjørt gjennom minst ei runde med 

.

En låt som av mange fortsatt blir omtalt som en av de kanskje mest "perfekte" synthpop utgivelsene fra tidlig 80-tallet og som tok The Human League til topps på listene over store deler av verden.

Men dens overlegne b-side, kom aldri til å bli noen stor karaoke eller radio slager, og det er nok like greit, da spesielle sanger fortjener bedre.

 

Seconds drønner i vei med nærmest militær aktig presisjon etterfulgt av tunge synthriff, med en tekst som meget mulig tar for seg drapene på kjente personligheter som JFK, Martin Luther King og John Lennon, og står igjen som bandets kanskje beste og mørkeste stund. 

[FrankZito]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

10. 

11. 

12. 

13. 

14. 

15. 

16. 

17. 

18. 

19. Aerial - Kate Bush (2005)

 

Hiver inn et par kremlåter fra The Replacements, Afghan Whigs og Frk. Busk. Hadde tenkt å slenge inn et par godord om de sistnevnte men det ser ut til at ting forsvinner sporløst her inne fra tid til annen, så får ha det til gode.

[FrankZito]

01. Mambo sun

02. 

03. 

04. 

05. 

06. 

07. 

08. 

09. 

10. 

11. 

12. 

13. 

14. 

15. 

16. 

17. 

18. 

19. Aerial - Kate Bush (2005)

20. 

21. 

 

Norsk bidrag, da via to uforglemmelige barndomsfavoritter fra Gustav Lorentzen (Ludvigsen) - Ikke Slå og Sure Sivert av Maj-Britt Andersen. 

Selv om jeg var for liten til å forstå noe særlig av tekstene, skjønte jeg at det var noe trist over dem, til tross av at musikken var meget fengende og behagelig å høre på, særlig Andersen sine Folk er Rare utgivelser som bød opp på mye fin jazz aktig stemning over seg, og skulle likt å hatt dem i et fysisk format, (hadde Folk er Rare 2 på kassett men den endte som båndsalat etter eks antall gjenhør).

 

"Jenta ynker seg i søvne, det er sent på natterstid.

Hun har bamsen med i senga, han er kledd som politi.

Mamma setter seg der inne, stryker datteren på kinnet,

men hun gråter når hun hører barnet si:

 

Ikke slå. Ikke slå. Ikke slå. (Ikke slå.) Ikke slå."

 

Ikke Slå var en gjenganger i musikktimene i barneskolen, og en av få ganger der det var helt stille blant alle elevene. Ingen latter eller prating, gjøre narr av musikken/teksten, alle skjønte at det var ikke noe som egnet seg.