Har du vært utro?

[Løgn]

Du er en mester [...]

Takk, du hadde virkelig ikke trengt å si mer Men greit.

 

...i å anta ting uten å ha fakta foran deg og du er veldig glad i å dikte opp dine egne historier for at dine meninger og synspunkt skal virke troverdige.

Det kalles å argumentere. Merk også at jeg kun bygger på det du selv har sagt. Du har angivelig skrevet historien din, men deretter slettet den. Forvent derfor ikke at jeg har lest innlegget du slettet. Det jeg imidlertid har lest er at du drakk deg full, at du var utro i fylla, du "var villig og med på leken", og at du i ettertid kaller utroskapen for et "overgrep". Det henger ikke på greip. Som så mye annet du skriver.

 

"Du drakk deg full for å kunne spre beina....". Leser du selv hva du skriver?

Essensen her er vel at jeg leser det du skriver.

 

Har du vært utro selv og angrer så til de grader eller har du opplevd utroskap i egne forhold? Et eller annet er det iallefall når du legger så mye energi i å tråkke på meg.

Jeg prøver å hamre inn i deg at du åpenbart nekter å ta ansvar for dine egne handlinger, og så lenge du ikke tar ansvar, så lærer du heller ikke av det. Du sier at du ikke kommer til å være utro igjen, men med din tankegang så vil du heller ikke lære neste gang. Du gir deg selv lov til å gjøre det du vil (i øyeblikket), og skylder på omgivelsene (du var full, typen var slem, mannen du plukket ut var i ettertid en overgrepsmann) i ettertid, slik at når du angrer, så kan du anse deg som et offer, fremfor den ansvarlige for det som skjedde. Gjør deg selv en tjeneste og innse hvem du er. Og. Ta. Ansvar.

 

Hva er uansett hensikten din med det du skriver til meg? Skylde på fylla, hvor skylder jeg på fylla? Jeg har skrevet at jeg var ruset og at...

HER SKYLDER DU PÅ FYLLA ->

 

 

når man er ruset mister man dømmekraft og hemninger, noe som er helt normalt og du har opplevd det selv om du har drukket alkohol. Det er ikke en unnskyldning, men en forklaring.

Altså "jeg gjorde det jeg gjorde fordi jeg var full". På grunn av fylla. Fylla har skylda.

 

Jeg digger det faktumet at du faktisk skriver at alle som har blitt utsatt for et overgrep har vært skyldige i det selv! Blir helt satt ut, jeg. Dette blir for useriøst. 

Ja, dette er useriøst. Det er også interessant at dette "faktumet" om hva jeg "faktisk skriver" ikke engang kunne backes opp med et sitat. Dette er stråmannsargumentasjon. Jeg har ikke pratet om "alle", og jeg har ikke pratet om "overgrep". Jeg har pratet om deg, og folk som deg, som drikker seg fulle, blir kåte, villige og "med på leken", har sex, angrer, og forkarer det som et "overgrep" i ettertid. Det er en motbydelig holdning. Og jeg siterte deg der du skrev det.

 

Edit: Jeg forstår ikke helt hvorfor du er så engasjert i dette emnet da du har ligget med damer som har type. Du hadde lett entret om jeg spredde beina for deg selv om jeg hadde type. Er du så mye bedre selv mener du? Du er nok ikke det. Dårlige verdier har du selv om du ikke respekterer andres forhold og faller for fristelser.

Og nå prøver du faktisk å skylde på meg... Når skal du innse at det er du som er ansvarlig for hva du selv gjør?

 

Ja, jeg har ligget med damer som har type. Ingen av dem var imidlertid særlig fulle. Det er heller ikke et problem for meg å si "nei". Det er også urimelig å forlange at jeg skal respektere et forhold som dama jeg ligger med ikke respekterer selv. Jeg har ingenting med det forholdet å gjøre, og situasjonen er ikke sammenlignbar med en situasjon der jeg selv er utro. Men om jeg hadde vært utro ville jeg uansett holdt meg for god til å skylde på at dama jeg var utro med utnytta meg fordi jeg var full, villig og med på leken.

 

Det skal forøvrig mer til enn at dama sprer beina om hun vil ha meg.

 

Og ranglende fulle damer holder jeg meg unna, nettopp på grunn av holdningen du selv skildrer her. Jeg trenger ikke å bli beskyldt for overgrep, uavhengig av kvinnfolkets vrangforestillinger.

[Gjest Bruker-245639]

 

Enhver situasjon der partneren over tid har fått en til å føle seg ubetydelig. Når en gjør slike ting mot den som en angivelig skal være en støtte til, da kan en ikke forvente annet enn at den undertrykkede tar imot den bekreftelse som er mulig. Noe annet er direkte naturstridig.

Dette er et argument for å avslutte forholdet. Ikke for å være utro.

 

I tillegg er rasjonaliseringen et godt eksempel på ansvarsfraskrivelse. Man frasier seg ansvaret man selv har for å holde sitt eget løfte, og man frasier seg ansvaret man har for å avslutte forholdet, eller rette opp i det på annen måte. Men alt er jo så klart partneren sin skyld. Man er jo et offer, er man ikke? Da må man jo tross alt være upålitelig, feig og svak. Det har man jo rett til, har man ikke?

 

Konklusjonen er at man er et dårlig menneske dersom man er utro.

 

Jeg føler med deg som har en så høy hest at du ikke ser mennesket. Men, så er det deg og dine like jeg oftest får skamfulle og sjokkerte innrømmelser fra. Så, frasier en seg ansvaret ved å forklare hvorfor en begikk en feil? Eller er en bare selvransakende og ærlig med seg selv?

 

Å heve seg selv over andre, på det mest arrogante vis, jeg vet ikke... Men det er ikke deg noen tar en kule for om nødvendig.

[Gjest Bruker-245639]

 

 

Enhver situasjon der partneren over tid har fått en til å føle seg ubetydelig. Når en gjør slike ting mot den som en angivelig skal være en støtte til, da kan en ikke forvente annet enn at den undertrykkede tar imot den bekreftelse som er mulig. Noe annet er direkte naturstridig.

Dette er et argument for å avslutte forholdet. Ikke for å være utro.

 

I tillegg er rasjonaliseringen et godt eksempel på ansvarsfraskrivelse. Man frasier seg ansvaret man selv har for å holde sitt eget løfte, og man frasier seg ansvaret man har for å avslutte forholdet, eller rette opp i det på annen måte. Men alt er jo så klart partneren sin skyld. Man er jo et offer, er man ikke? Da må man jo tross alt være upålitelig, feig og svak. Det har man jo rett til, har man ikke?

 

Konklusjonen er at man er et dårlig menneske dersom man er utro.

 

 

Du sparte meg egentlig for et innlegg her. Veldig enig i det du skriver.

 

For min del er det du sier om ansvarsfraskrivelse det som er kjernepunktet, og det som provoserer meg mest. Jeg ser det overalt i dag, ikke bare i forhold, men i mange situasjoner der noen blir konfrontert eller må forklare en oppførsel. 

 

Helt ufattelig hvordan folk forsøker å rasjonalisere, bortforklare, ansvarsfraskrive og komplisere helt åpenbare hendelser for å unngå å fremstå i feil lys. Snakk om bjørnetjeneste for seg selv.

 

Det er grunnen til at vi er i en verden der McDonalds blir saksøkt for din egen overvekt, fartsboten er politiet sin feil og at hunden spiste leksene dine.

 

Så å reflektere over egne handlinger, årsaker og sammenhenger er ansvarsfraskrivelse? Så det du sier er at alle som er i forhold lever i en isolert boble, totalt upåvirket av sin partner? Imponert over hvor liten innsikt i menneskers psyke det er mulig å ha.

[Gjest Bruker-245639]

 

...de aller fleste med vettug tankegang skjønner at jeg ble i bunn og grunn utsatt for et overgrep når jeg var i en tilstand hvor jeg ikke kunne gjøre rede for meg selv. Jeg valgte selv å havne i en slik tilstand men jeg valgte ikke å bli utsatt for det jeg ble utsatt for, selv om jeg på daværende tidspunkt har vært villig og blitt med på leken.

Si meg, hva vil det si å bli utsatt for et overgrep? Inkluderer det å være villig, og å være med på leken?

Hva vil det si å ikke kunne gjøre rede for seg selv? Inkluderer det å være villig, og å være med på leken?

 

Nei. Det gjør det ikke. Du ble heller ikke dopa ned mot din vilje. Du var rett og slett full og kåt. Jeg tror også du visste, eller antok at du skulle være utro før du drakk deg drita. Spesielt fordi du var utro to ganger.

 

At du selv anser dette som et "overgrep" håper jeg er noe du holder for deg selv, eller kun prater om som anonym. At du angrer endrer ikke hva som hendte. At du angrer gjør ikke mannen du lå med til en overgrepsmann. Du var full og kåt. Ta ansvar for deg selv. Å kalle dette et "overgrep" er å frasi seg sitt eget ansvar, innta en offerrolle, og legge ansvaret på den du selv valgte å ligge med. Det er patetisk og ynkelig, og det hindrer deg fra å lære noe som helst.

 

Du jamrer deg over at folk ikke vil "forstå hvorfor" du gjorde det du gjorde, og påstår at "forklaringen" ikke er en unnskyldning. Greit, jeg kjøper eksempelet ditt om Breivik. Å forstå et hendelsesmønster er ikke det samme som å sympatisere. Men når du etterpå frasier deg ansvaret for dine egne handlinger, og skylder på omstendighetene, på mannen du lå med, på din egen underbevissthet som du ikke har kontroll over, så er ikke dette en forklaring. Det er en bortforklaring. En unnskyldning.

 

Prøv deg gjerne på å analysere hendelsen for deg selv. Men ikke frasi deg ditt eget ansvar i proessen. Ikke legg skylda på andre. Du sier at du ikke kommer til å være utro igjen. Men det er nøyaktig når du nekter å ta ansvar, og når du skylder på andre, at du ikke lærer av hva du gjorde galt. Neste gang du er utro tenker du sannsynligvis på samme måte: "Årsak og konsekvens. Jeg har ikke fri vilje, men er et offer for omstendighetene, og når jeg er full, kåt og villig blir jeg utnyttet". Jeg skjønner at fornektelse er en forsvarsmekanisme. Du føler deg sikkert bedre med deg selv så lenge du kan tenke slik. Du slipper jo å konfrontere deg selv. Du slipper å ta ansvar. Men du lurer heller ingen andre enn deg selv. Uansett hvordan du selv rasjonaliserer det, så drakk du deg full så du kunne spre beina og skylde på fylla. Du er ikke på langt nær den første. På tide å våkne opp.

 

Men så finnes det også de menneskene som havner i et håpløst tankemønster i et ulykkelig forhold hvor de ikke evner å se løsninger på problemene og tyr til den verste, veldig midlertidige løsningen, nemlig utroskap. For noen er det heller ikke en løsning, heller en oppvekker.

Og igjen skriver du "jeg er et offer, og ble tvunget til å drikke meg full så jeg kunne være utro og skylde på fylla, typen, og alt mulig annet". Du bekrefter også det jeg sa tidligere om å ikke kunne stole på seg selv. Å anse seg selv som et offer, drikke seg drita og spre beina "i et forsøk på å løse problemet med forholdet" er bare tafatt, tåpelig og patetisk. Det er nettopp dette som forteller andre om hvor verdiene dine ligger. Dette er handlingsmønsteret til en person som ikke eier ryggrad, og som ikke engang tør å se seg selv i øynene uten å være drita full.

 

Noterer meg at du forsvarer å feie over mennesker som er ute av stand til å gjøre rede for seg. Godt jobba!

[Sebby]

Woah! Endre tittel på tråden snart kanskje?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har vært utro. Liker den følelsen av å gjøre noe så ondt, samtidig er det greit vite at jeg alltid har noen hjemme i tilfellet det ikke blir noe på byen. 

 

Syntes ikke dagens samfunn er lagt opp til å ha langvarig forhold. 

Samfunnet er blitt for likestilt, kvinner trenger ikke menn mer. Det er blitt et "bruk og kast" samfunn, selv for kvinner. 

Anonymous poster hash: a72d3...b69

[Løgn]

Men, så er det deg og dine like jeg oftest får skamfulle og sjokkerte innrømmelser fra.

Dette er en tom påstand uten noen som helst form for substans, og det har heller ingenting med saken å gjøre.

 

Hvor er min skamfulle innrømmelse?

 

Så, frasier en seg ansvaret ved å forklare hvorfor en begikk en feil? Eller er en bare selvransakende og ærlig med seg selv?

Nå synes jeg du var svært så generell i uttalelsene dine. Kanskje du tror du kan prate deg rundt det du sa i forrige innlegg.

 

Men det du sa var at "enhver situasjon der partneren over tid har fått en til å føle seg ubetydelig [er et godt eksempel på når utroskap kan forsvares med bakgrunnen for handlingen]". Her snakker du ikke om en forklaring på en "feil", men en rettferdiggjørelse av utroskap. Det er ikke å være "ærlig med seg selv", og det er overhodet ikke en "selvransakelse" etter at en feil ble gjort. Det er ikke engang å innrømme feilen, men snarere å fornekte den samtidig som man forsvarer handlingen. Man har altså ikke lært noen ting. I tillegg legger du umiddelbart skylda på partneren, og du avviser dermed ansvaret til den som begår utroskapen, med argumentet om at "man kan jo ikke regne med annet". Det er jo nettopp dette jeg prater om. Ser du det virkelig ikke selv?

 

Men på en måte har du jo rett. Man kan vel ikke regne med annet enn svik fra personer som ikke eier ryggrad, som ikke tar ansvar for egne handlinger, og som anser seg selv som et offer. Det er naivt å stole på slike mennesker, nettopp fordi de knekker så fort ting blir vanskelig. Og når de knekker, så er det aldri deres skyld. Det er alltid noen andre som "får de til å" gjøre, eller føle, eller tenke, eller bryte sine egne verdier, holdninger og prinsipper. Det er folk som visstnok ikke eier kontroll over seg selv. De er prisgitt andre, og mangler tilsynelatende fri vilje - så lenge de gjør noe galt, vel å merke. Dette er å leve med mentale skylapper.

 

Og du kaller det "selvransakende"?

 

Å heve seg selv over andre, på det mest arrogante vis, jeg vet ikke... Men det er ikke deg noen tar en kule for om nødvendig.

Jeg blir i det minste ikke skutt av en sjalu eks for å ha bedratt henne.

 

Noterer meg at du forsvarer å feie over mennesker som er ute av stand til å gjøre rede for seg. Godt jobba!

Ja, det er godt du noterer, for her må du fabrikere grunnlaget for påstanden din selv. Jeg synes imidlertid strofene "ikke kunne gjøre rede for meg" og "selv om jeg var villig og med på leken" virker noe kontradiktorisk. Derfor trekker jeg hele det aktuelle avsnittet i tvil, særlig når fyren hun lå med beskyldes for overgrep i ettertid.

[Loverdose]

Løgn, du er faen flette meg ikke klok! Beskyldt fyren for overgrep? Hvor i huleste har du det ifra? Jeg har ikke kontakt med mannen den dag i dag og brøt den tvert og snakket ikke om hendelsen til noen andre enn fagfolk. Det at jeg var villig og med på leken var hans ord, aldri mine, for hundrede gang må jeg gjenta meg selv at jeg husker absolutt ingenting. Du vrir om på hver eneste ting jeg skriver for å få det til å passe den lille perfekte historien din om at jeg er ei løs hore som drikker for å spre beina. Passer meg vanvittig dårlig da jeg kun har misbrukt alkohol en periode og før perioden med misbruk drakk jeg ikke og etter det som skjedde drikker jeg ikke lenger heller. Jeg har aldri lagt skylden på han jeg hadde sex med, jeg vet fullt og holdent at det er min egen feil at det som skjedde, skjedde, fordi jeg mistet kontrollen over mitt eget sinn og kropp. 

Hva i huleste vet du om at jeg ikke har tatt ansvar? Tror du virkelig jeg skriver alt som omhandler forholdet før og etter sidespranget mitt her i tråden? Tror du virkelig ikke jeg har prøvd å gjøre det godt igjen? Nei, for i ditt forskrudde hode så er det ikke mulig å gjøre noe opp for seg, og uansett hva man gjør så forblir man en person med dårlige verdier og holdninger dømt utifra en handling/hendelse/situasjon. Jeg som person har alltid blitt beskrevet som et ydmykt og godt menneske som står til ansvar for sine handlinger, noe som er sant. Jeg legger aldri skylden på andre med mindre det faktisk er vedkommende sin skyld (eksempelvis ble jeg rygga på en gang når jeg stod i ro med bilen), da var det uten tvil idioten i den andre bilen sin skyld som ikke kunne se i speilene når han rygga bakover. Når jeg lå med denne mannen i beruset tilstand gikk ikke jeg til typen min da og sa at "buhu jeg var så rusa i natt og en mann hadde sex med meg herregud alt er hans feil". Men jeg gjorde vell det i ditt lille hode, gjorde jeg ikke? Og i ditt lille hode drakk jeg vell meg full den kvelden fordi jeg hadde lyst til å pule og hadde store planer om å være utro mot min daværende kjæreste som jeg hadde problemer med, men som jeg likevel elsket? Du lever virkelig opp til brukernavnet ditt. Noen poeng har du ellers i tråden, men når det kommer til meg og min situasjon er du så skakkjørt at jeg nesten får sympatifølelse for deg. Det må jo være fælt å være så korttenkt og ikke kunne se saker fra andre synspunkt? 

Drittsekk. Fei for din egen dør og se deg selv i speilet før du dømmer andre. Jeg trodde jeg noen ganger levde i en fantasiverden, men jeg er tydeligvis mer realitetsorientert enn det du er. Du klarer jo ikke å lese og innhente informasjon, du dikter jo din egen historie. Det verste jeg vet er mennesker som forteller MEG hva jeg har gjort, føler, tenker, hva som er mine verdier og holdninger når vedkommende er så på bærtur at de snart faller ut for en skrent. Derfor blir jeg ytterst provosert og jeg er glad for at jeg har muligheten til å ignorere deg og kunne slippe å lese innleggene dine.      

[Armador]

Løgn, du er faen flette meg ikke klok! Beskyldt fyren for overgrep? Hvor i huleste har du det ifra? Jeg har ikke kontakt med mannen den dag i dag og brøt den tvert og snakket ikke om hendelsen til noen andre enn fagfolk. Det at jeg var villig og med på leken var hans ord, aldri mine, for hundrede gang må jeg gjenta meg selv at jeg husker absolutt ingenting. Du vrir om på hver eneste ting jeg skriver for å få det til å passe den lille perfekte historien din om at jeg er ei løs hore som drikker for å spre beina. Passer meg vanvittig dårlig da jeg kun har misbrukt alkohol en periode og før perioden med misbruk drakk jeg ikke og etter det som skjedde drikker jeg ikke lenger heller. Jeg har aldri lagt skylden på han jeg hadde sex med, jeg vet fullt og holdent at det er min egen feil at det som skjedde, skjedde, fordi jeg mistet kontrollen over mitt eget sinn og kropp. 

 

Hva i huleste vet du om at jeg ikke har tatt ansvar? Tror du virkelig jeg skriver alt som omhandler forholdet før og etter sidespranget mitt her i tråden? Tror du virkelig ikke jeg har prøvd å gjøre det godt igjen? Nei, for i ditt forskrudde hode så er det ikke mulig å gjøre noe opp for seg, og uansett hva man gjør så forblir man en person med dårlige verdier og holdninger dømt utifra en handling/hendelse/situasjon. Jeg som person har alltid blitt beskrevet som et ydmykt og godt menneske som står til ansvar for sine handlinger, noe som er sant. Jeg legger aldri skylden på andre med mindre det faktisk er vedkommende sin skyld (eksempelvis ble jeg rygga på en gang når jeg stod i ro med bilen), da var det uten tvil idioten i den andre bilen sin skyld som ikke kunne se i speilene når han rygga bakover. Når jeg lå med denne mannen i beruset tilstand gikk ikke jeg til typen min da og sa at "buhu jeg var så rusa i natt og en mann hadde sex med meg herregud alt er hans feil". Men jeg gjorde vell det i ditt lille hode, gjorde jeg ikke? Og i ditt lille hode drakk jeg vell meg full den kvelden fordi jeg hadde lyst til å pule og hadde store planer om å være utro mot min daværende kjæreste som jeg hadde problemer med, men som jeg likevel elsket? Du lever virkelig opp til brukernavnet ditt. Noen poeng har du ellers i tråden, men når det kommer til meg og min situasjon er du så skakkjørt at jeg nesten får sympatifølelse for deg. Det må jo være fælt å være så korttenkt og ikke kunne se saker fra andre synspunkt? 

 

Drittsekk. Fei for din egen dør og se deg selv i speilet før du dømmer andre. Jeg trodde jeg noen ganger levde i en fantasiverden, men jeg er tydeligvis mer realitetsorientert enn det du er. Du klarer jo ikke å lese og innhente informasjon, du dikter jo din egen historie. Det verste jeg vet er mennesker som forteller MEG hva jeg har gjort, føler, tenker, hva som er mine verdier og holdninger når vedkommende er så på bærtur at de snart faller ut for en skrent. Derfor blir jeg ytterst provosert og jeg er glad for at jeg har muligheten til å ignorere deg og kunne slippe å lese innleggene dine.    

 

For et patetisk svar. 

Du prøver deg på hersketeknikker men feiler miserabelt. Du ser heller ikke selv at det er du som "vrir" på det du tidligere har skrevet for å ro deg ut av en diskusjon du ikke mestrer. Nivået på teksten og argumentasjonen er rett å slett så lavt at det er vanskelig å følge tankemønsteret ditt.

 

Forøvrig har du forsåvidt med dette innlegget gått med på at det var din skyld at du selv var utro (noe du ikke har innsett tidligere). Problemet er bare at du faller i den typiske kategorien med folk som hater å bli belært og går til personangrep på den som gjorde deg oppmerksom på det. (Her kunne kanskje Løgn forsøkt å få deg til å tro at det var du selv som kom med svaret)

 

Morsom tråd! 

[Løgn]

Loverdose, jeg ser du i det siste gnålete innlegget ditt angivelig har valgt å ignorere meg, og melder deg med det ut av diskusjonen. Jeg sitter naturligvis igjen med følelsen av å ha blitt lurt av et troll. Som troll må jeg si at du har gjort et godt valg da du inntok rollen som offer for overgrep/eget utroskap. Det er et kontroversielt tema, spesielt når du omtaler det som et overgrep, og jeg har tydeligvis gått fem på! Kudos til deg.

 

Likevel har jeg allerede brukt en del tid på å nøste opp i vrøvlet ditt, og det har vært veldig gøy Så for ordens skyld:

 

Løgn, du er faen flette meg ikke klok! Beskyldt fyren for overgrep? Hvor i huleste har du det ifra?

Jeg har aldri lagt skylden på han jeg hadde sex med, jeg vet fullt og holdent at det er min egen feil at det som skjedde, skjedde, fordi jeg mistet kontrollen over mitt eget sinn og kropp.

Her omtaler du hendelsen som et overgrep...

Et fåtall av de som er aktive i tråden her rakk å lese mitt innlegg før jeg slettet det og de aller fleste med vettug tankegang skjønner at jeg ble i bunn og grunn utsatt for et overgrep

Jeg betegnet det ikke som et overgrep før jeg fikk beskjed med både psykolog og psykiater at jeg burde anmelde det

Du prater veldig rotete, nekter for ting du har sagt, forandrer forklaring, sletter ting du har skrevet, og enkelte ganger sier at du ikke husker noe som helst. Dette er igrunn klassiske tegn på en fabrikkert historie. Jeg påstår ikke at du har diktet alt opp. Men troverdigheten din står overhodet ikke sterkt. Heldigvis har jeg for vane å sitere deg med referanse der jeg kritiserer deg. Dermed bør det være enkelt for deg å forstå hva jeg kritiserer i det du sier. Du har omtalt hendelsen som et overgrep gjentatte ganger. Dette er å implisitt kalle mannen du lå med for en overgrepsmann.

 

Det at jeg var villig og med på leken var hans ord, aldri mine, for hundrede gang må jeg gjenta meg selv at jeg husker absolutt ingenting.

Jeg valgte selv å havne i en slik tilstand men jeg valgte ikke å bli utsatt for det jeg ble utsatt for, selv om jeg på daværende tidspunkt har vært villig og blitt med på leken. Det er sannsynligvis underbevisstheten som har sagt "kjør på!".

Her sier du at du har vært villig, og at det er pga underbevisstheten din sa "kjør på!". Jeg ser ikke helt hvordan dette kan være noe du har blitt fortalt. Og så sier du at du ikke husker noen ting. Så hva er det du egentlig prater om? Hvor kommer alle disse detaljene fra om du ikke husker noe?

 

Og har du virkelig gjentatt deg selv hundre ganger? Diskusjonen vår har pågått i nesten 2 uker. Først i går, i ditt forrige innlegg, ga du ytterligere detaljer om hva som skjedde. Beklageligvis fikk jeg riktignok ikke med meg akkruat dette innlegget, men innlegget var heller ikke rettet til meg. Disse detaljene er også uforenelig med hva du har sagt tidligere. Du sier "han" fortalte deg at du var villig, og angivelig også at underbevisstheten din sa "kjør på!". Jeg vet ikke helt hvordan han kunne fortelle deg noe om underbevisstheten din, men jeg vet heller ikke hvem denne fyren er. Er det han du lå med?

Kompisen min sa jeg var villig, men skal man se på den fysiske tilstanden jeg var i etter den natten så er det lite så tyder på at jeg var villig.

Eller var det kompisen din? Er "kompisen" den samme fyren som du lå med? Han kompisen du ikke har hatt kontakt med siden? Eller er dette to forskjellige mennesker, som angivelig også vet noe om underbevisstheten din?

 

Igjen, jeg siterer deg hele veien. Historien din har vært vås fra ende til annen. Hvor mye som er sannhet, misforståelser eller reint oppspinn er umulig å vite. Men du har beskrevet situasjonen som et "overgrep", og det er overhodet ikke troverdig med en så famlende forklaring du har kommet med. Jeg skjønner at det er frustrerende å ikke bli forstått. Men man kan bare forstå deg på bakgrunn av hva du selv sier. Og det du sier er kontradiktorisk fjas.

 

Samtidig skriver du jo ting som dette:

Jeg forstår veldig godt hvorfor jeg var utro i det forholdet jeg var i. Selvfølgelig angrer jeg på det, men da kun for min egen del. Følelsen av å ha gått bak ryggen på et annet menneske når jeg er så lojal og ærlig som jeg er av meg, er ikke god.

Her høres det ikke særlig ut som et overgrep. Er det fortsatt snakk om samme hendelse?

For meg blir det vanskelig å angre på noe jeg ikke husker å ha gjort, men jeg angrer jo som en hund på at jeg betrodde meg til denne mannen og ruset meg med han, hadde jeg ikke gjort det så hadde ikke denne situasjonen oppstått i det hele tatt.

Så følelsen av å ha gått bak ryggen på et annet menneske er ikke god, eller er det rett og slett "vanskelig å angre på" siden du ikke husker at du har gjort det?

 

Det verste er når folk putter ord i munnen på deg og påstår noe som ikke henger på greip med det som har skrevet, eksempelvis at jeg liksom har rettferdiggjort mitt utroskap med min daværende partner sitt utroskap? Ikke faen!

Men så finnes det også de menneskene som havner i et håpløst tankemønster i et ulykkelig forhold hvor de ikke evner å se løsninger på problemene og tyr til den verste, veldig midlertidige løsningen, nemlig utroskap.

Han brydde seg fint lite om hva som hadde skjedd, ble i stedet bitter og lot det gå fullstendig utover meg. Dritt fikk jeg før jeg var utro, dritt fikk jeg i overflod etterpå. Men at HAN var "emosjonelt utro" i over en lengre periode uten at han var påvirket av rusmidler som kunne svekke dømmekraften og var ved sitt fulle fem, nei DET skulle vi ikke snakke om og jeg hadde ingen grunn til å være lei meg for det. Hvorfor gikk jeg ikke? Nei, så var det dette med kjærlighet og onde dager og sånt "tull" da....

Dette høres veldig ut som en rettferdiggjøring av utroskapen. At du i det hele tatt poengterer at typen var "emosjonelt utro" uten å være rusa er bare fullstendig latterlig. Spiller dette virkelig noen rolle? Du var jo tross alt rusa i ditt utroskap, liksom. Da burde han vel akseptere det...? Og likevel påstår du at du ikke avviser ansvaret ditt?

 

Og hva handler den lille beskrivelsen din om det ulykkelige forholdet som presser en stakkar til utroskap for å finne en "løsning", om ikke det handler om deg?

 

Dette kan jeg analysere om igjen og om igjen, men kommer ikke frem til noe annet enn at jeg var utro, som også var det jeg sa til min daværende kjæreste. Jeg nevnte ikke rus eller noe til han for jeg følte det var en uvesentlig detalj og var redd han skulle henge seg mer oppi det.

Så... Det VAR utroskap, og ikke overgrep? Og i tillegg, DU nevnte ikke noe om rus eller noe annet. Så det var altså ikke typen som ikke var interessert i å høre, men du som unlot å forklare fordi du følte det var en uvesentlig detalj.

 

Er disse sitatene tatt ut fra forskjellige virkeligheter? Snakker jeg fortsatt med samme person?

 

Du vrir om på hver eneste ting jeg skriver for å få det til å passe den lille perfekte historien din om at jeg er ei løs hore som drikker for å spre beina. Passer meg vanvittig dårlig da jeg kun har misbrukt alkohol en periode og før perioden med misbruk drakk jeg ikke og etter det som skjedde drikker jeg ikke lenger heller.

Jeg betegnet det ikke som et overgrep før jeg fikk beskjed med både psykolog og psykiater at jeg burde anmelde det og dra til lege for å ta blodprøve for å se om jeg hadde fått i meg noe jeg ikke var klar over, men jeg visste at blodprøven kom til å slå ut på mye rart, så det turte jeg rett og slett ikke.

Da snakker vi en real fyllekule!

Det er også bra at du ikke anmeldte noe, for du ser jo fortsatt ut til å duppe ut og inn fra fantasi, virkelighet og totalt hukommelsestap.

 

Jeg vrir virkelig ikke på hva du sier. Jeg prøver å snekre det sammen til en konsistent historie, men det er fullstendig umulig når du sier rett ut ting som er det motsatte av hva du har sagt tidlgiere. Ingenting her henger på greip. Og når du summerer alt med at du ikke husker noen ting, hvordan kan du da forvente at noe av det du sier skal bli tatt seriøst? Det ser forøvrig ut som du fortsatt lider av sporadiske hukommelsestap når du ikke engang husker hva du har skrevet i denne tråden alene. Jeg tror fortsatt ikke det er for sent å ta de blodprøvene...

 

Når jeg lå med denne mannen i beruset tilstand gikk ikke jeg til typen min da og sa at "buhu jeg var så rusa i natt og en mann hadde sex med meg herregud alt er hans feil". Men jeg gjorde vell det i ditt lille hode, gjorde jeg ikke?

Poenget er at du gjorde det i denne tråden da du skrev at du ble utsatt for et overgrep, og da du gjentatte ganger skyldte på fylla og hva annet du var redd for at skulle dukke opp i eventuelle blodprøver. Jeg har sitert deg flere ganger på dette. Du nektet til og med at du skyldte på fylla, for så å skylde på fylla igjen før du engang hadde rukket å sette punktum!

 

 

Skylde på fylla, hvor skylder jeg på fylla? Jeg har skrevet at jeg var ruset og at når man er ruset mister man dømmekraft og hemninger, noe som er helt normalt og du har opplevd det selv om du har drukket alkohol.

Dette er spesielt latterlig...

 

Å si at du har blitt utsatt for et overgrep er å legge skylda på den som angivelig forgriper seg på deg. Det er naturligvis aldri greit å forgripe seg på noen, uavhengig av hvor rusa overgriperen eller offeret er. Men det kan vanskelig anses som et overgrep når begge er ved godt mot, og kvinnen er "villig og med på leken", som du selv sa at du var. Etterpå sier du at dette ble sagt av "han", og en annen gang ble det sagt av "kompisen" din, og en annen gang var det en konsekvens av underbevisstheten din som sa "kjør på!", samtidig som du ikke husker noen ting. Velg én forklaring, og hold deg til den. Det lille hodet mitt sliter med kontradiktoriske forklaringer fordi de ikke kan summeres i en klar konklusjon - noe du helt sikkert har merket selv, beviselig gjennom din egen vinglete og famlende resonnering.

 

Og i ditt lille hode drakk jeg vell meg full den kvelden fordi jeg hadde lyst til å pule og hadde store planer om å være utro mot min daværende kjæreste som jeg hadde problemer med, men som jeg likevel elsket?

Det er dette inntrykket du har gitt av deg selv. Hvorfor skulle du ellers trekke inn problemene med kjæresten? Hvorfor prate om hans "emosjonelle utroskap" og poengtere at "han ikke engang var påvirket av rusmidler da han var emosjonelt utro". Akkurat som det spiller noen rolle, dersom du nå sier at det ikke gjør det? Hvorfor snakke om et "håpløst tankemønster" i et "ulykkelig forhold" hvor "løsningen" er å være utro?

 

Jeg trodde jeg noen ganger levde i en fantasiverden, men jeg er tydeligvis mer realitetsorientert enn det du er.

Du nevnte at du ikke ville ta blodprøve av frykt for hva de ville finne. Det virker som noe av dette fortsatt henger igjen.

 

Du klarer jo ikke å lese og innhente informasjon, du dikter jo din egen historie. Det verste jeg vet er mennesker som forteller MEG hva jeg har gjort, føler, tenker, hva som er mine verdier og holdninger når vedkommende er så på bærtur at de snart faller ut for en skrent.

Jeg har allerede bemerket at det var ett av innleggene dine jeg ikke fikk med meg. Det innlegget skrev du i går. All annen informasjon fra deg som jeg har kritisert, har jeg også gitt referanse til. Og innlegget du la til i går, hvor du ga informasjon som ikke samsvarer med andre ting du har sagt annulerer ikke det som har blitt sagt tidligere. Det fører bare til at du presenterer en haltende og lite troverdig historie. Når jeg kritiserer deg for noe du skriver, og du etterpå endrer forklaring for å forsvare din egen historie, så bygger du faktisk en ny historie. Jeg vet ikke engang om du snakker om én eller flere hendelser, for de to forklaringene avviker på flere vesentlige områder. Uansett kan jeg umulig konkludere med annet enn at du ikke er pålitelig. Jeg ville ikke stolt på deg for fem flate øre. Hvorvidt du prøver å være pålitelig spiller jo ingen rolle så lenge du har to gjensidig utelukkende versjoner av "virkeligheten" i hodet samtidig, hopper sporadisk fra den ene til den andre, og påstår underveis at du ikke husker noen ting. Vet du i det hele tatt hvem du er?

 

Derfor blir jeg ytterst provosert og jeg er glad for at jeg har muligheten til å ignorere deg og kunne slippe å lese innleggene dine. :tease:

Du er kanskje mer vant til at folk kjøper offerrollen din, eller innser at du ikke har greip på virkeligheten, og at folk derfor ikke stiller deg til ansvar for det du sier og gjør. Jeg gidder imidlertid ikke å sy puter under armene dine. Jeg tar heller utgangspunkt i hva du sier. I denne tråden har du tegnet et bilde av deg selv som er vinglete, lite troverdig og moralsk forkastelig. Det kan spekuleres i hvorvidt du bevisst frasier deg alt ansvar og fabrikkerer unnskyldninger og villedende historier, eller om du rett og slett har et så dårlig tak på virkeligheten at du har problemer med å skille fantasi fra realitet, noe som så klart er veldig synd. Men jeg kan uansett ikke konkludere med noe annet enn at du ikke kan stoles på. Det er vel det eneste som med sikkerhet kan sies om deg.

 

 

[Sebby]

Veldig interessant diskusjon, og du er god til å

argumentere, Løgn - det skal du ha. Tviler sterkt på at du får noen (gode) motargumenter fra Lover til det siste innlegget ditt.

[BadCat]

Å argumentere på nett ovenfor folk og situasjoner man ikke kjenner er like nyttig som å rulle naken gjennom en kveil av piggtråd.

[AnonymDiskusjon]

For å svare på trådens tema: Nei, jeg har aldri vært utro med noen. Jeg har flørtet via tekst med andre mens jeg har vært i forhold, som jeg selv ikke synes er greit, men det kan ikke sammenlignes med fysisk utroskap. Spesielt ikke når det aldri er noe man hadde gjort noe med i virkeligheten. Kjæresten min sier seg sterkt uenig, til det punktet at jeg nå, i hans øyne er noen som legger seg ned med hvem som helst, hvor som helst. Men det er hans problem. Dessuten har han lite han skulle sagt, da han har vært mer "utro" enn meg. Han hadde telefonsex med ei dame tidlig i forholdet vårt. Det tok meg to år før jeg kom over det. 

 

Når det gjelder denne diskusjonen som har pågått mellom Løgn og Loverdose, så er det flere ting jeg stusser over. Løgn mener at man har et alternativ; å avslutte forholdet. Ja, det er sant i mange tilfeller, men hva med forhold der den ene parten er så voldelig og truende at man rett og slett er redd for hva som kommer til å skje dersom man prøver å forlate vedkommende? Nei, utroskap er ikke greit da heller, men i slike tilfeller kan det være veldig lett å havne i en slik situasjon. Dette er 100% hypotetisk, forresten, og har ingenting med meg eller Loverdose å gjøre. Bare lurer på hva du mener en person i en slik situasjon skal gjøre? Kontakte politiet, ja, men noen er jo livredd for å gjøre det også. Min beste venn var i et slikt forhold. Hun ble fysisk og psykisk misbrukt, inkludert voldtekt. HELDIGVIS og TAKK OG LOV klarte hun å komme seg ut av det til slutt. Men dessverre er det ikke alle som er like heldige. 

Anonymous poster hash: 00c4c...478

[AnonymDiskusjon]

Løgn, du er intet mindre enn legendarisk! En retorisk virtuos, om du vil.

 

Anonymous poster hash: ab91b...b7b

[Løgn]

Når det gjelder denne diskusjonen som har pågått mellom Løgn og Loverdose, så er det flere ting jeg stusser over. Løgn mener at man har et alternativ; å avslutte forholdet. Ja, det er sant i mange tilfeller, men hva med forhold der den ene parten er så voldelig og truende at man rett og slett er redd for hva som kommer til å skje dersom man prøver å forlate vedkommende? Nei, utroskap er ikke greit da heller, men i slike tilfeller kan det være veldig lett å havne i en slik situasjon. Dette er 100% hypotetisk, forresten, og har ingenting med meg eller Loverdose å gjøre. Bare lurer på hva du mener en person i en slik situasjon skal gjøre? Kontakte politiet, ja, men noen er jo livredd for å gjøre det også. Min beste venn var i et slikt forhold. Hun ble fysisk og psykisk misbrukt, inkludert voldtekt. HELDIGVIS og TAKK OG LOV klarte hun å komme seg ut av det til slutt. Men dessverre er det ikke alle som er like heldige.

Jeg ser uansett ikke hvordan utroskap - samtidig som man forblir sammen med den voldelige partneren - er mindre risikabelt enn å forlate den voldelige partneren.

 

Jeg ville anbefalt vedkommende å kontakte politiet. Start alltid der. Ikke trekk andre bekjente inn i situasjonen og forlang eller forvent hjelp, beskyttelse og støtte fra dem. Det kan ende mye verre enn å kontakte politiet - for flere enn henne og den voldelige typen.

 

Situasjonen med en voldelig kjæreste har egentlig ingen ting med utroskap å gjøre. Det er en egen, separat situasjon. Å blande utroskap inn i en slik situasjon kan umulig gjøre situasjonen bedre.

 

Selv om du spurte om dette, spesifikt, har det seg slik at de fleste utroskap ikke har rot i et voldelig forhold. I de fleste tilfeller har man altså valget om å avslutte forholdet når man merker at man ikke lenger respekterer partneren. Og hvem vil være sammen med noen som ikke respekterer deg?

 

I en perfekt verden bør hendelsesforløpet utspille seg på følgende måte:

A:"På grunn av [årsak₁, årsak₂, årsak₃,... årsak_n] respekterer jeg deg ikke lenger, og forholdet vårt bør følgelig avvikles."

B:"Mottatt. Slutt."

 

Derretter kan både A og B hoppe til køys med hvem som helst. Det er ryddig.

 

 

 

I prinsippet synes jeg heller ikke det er greit å flørte med andre, selv på tekstmeldinger, når man er i et forpliktet forhold. Dette er selvfølgelig ikke svart/hvitt, og det kommer naturligvis veldig an på hva du legger i "flørt". Flørt er ofte første skritt for å legge til rette for alternativer dersom problemer skulle oppstå med kjæresten. Det er også en måte å friste seg selv, og eventuelt legge opp til drama og problemer i forholdet, slik at man kan rasjonalisere at kjæresten "presser" en til å møte, og bygge en nærere relasjon til "flørten" fordi man "føler seg bedre forstått" av denne personen. En slik tankegang er imidlertid bullshit. Og det er fullstendig gjennomsiktig. Dette skjer riktignok unntaksvis, og er ikke en opplagt konsekvens av å flørte med andre når man er i et forhold.

 

Men det faktum at du flørter med andre, sier uansett noe om deg selv, og hvordan du anser forholdet. Hvorfor trenger du flørtete oppmerksomhet fra andre? Hva skal du med det? Er det rart at typen reagerer på at du trenger bekreftelse fra andre? Hva sier det om ditt syn på ham? Er det unaturlig at han oppfatter flørtene dine som potensielle trusler? At han spekulerer i hvorvidt du er fornøyd med forholdet, eller ser etter utveier? Og sist med ikke minst, hvorfor i det hele tatt gjøre noe som du vet at vil lage drama, spesielt dersom du ikke anser deg selv for å i det hele tatt trenge bekreftelse fra andre? Da er jo hele greia meningsløs, og utelukkende destruktivt for et forhold som du mener at du er fornøyd med. Sånn sett henger ikke flørt særlig på greip med et velfungerende forhold.

 

Jeg vet så klart at flørt er gøy. Men dersom du anser flørt for å være så gøy at det er verdt risikoen ved å lage drama i forholdet du allerede er i, så kan du umulig anse forholdet som mer dyrbart enn det å ha det gøy med flørt. Du risikerer å ende opp i et surt forholdt hvor man ikke stoler på hverandre, og hvor flørten følgelig har høyere sannsynlighet for å ende opp i fullbyrdet utroskap. Og det hele fordi du ville ha det gøy (slippery slope fallacy, men jeg ville illustrere et poeng og en tankevekker).

 

Typen din brøt så klart en moralsk barriere.

 

[Kikert]

Woah! Endre tittel på tråden snart kanskje?

 

Helt enig Kan prøve å dra den inn litt jeg da; Jeg har vært utro.... Jeg angrer lite på utførte handlinger siden det ikke er moralsk eller logisk å si unnskyld etter at man har gjort noe. Blir som å være trist i en rettssak pga X etter man ble tatt, hadde man vært trist pga handlingen så hadde man meld seg selv.

 

Jeg forstår dog godt at det ikke er riktig og at jeg ikke burde gjort det. Jeg visste hva jeg gjorde når det skjedde og var (ganske full) oppegående når det skjedde. Jeg lærte noe av det da, at man ikke får noe igjen for en runde utroskap. Hvordan var det etterpå? Jeg hadde spruta sperm i en jente jeg ikke burde og det var det. Verdt det for et bittelite øyeblikks "nytelse"? Definitivt ikke.

 

Så har vi det artige spørsmålet om det kommer til å skje igjen. Vel, det går umulig an å svare nei. Menn er veldig svake og hvis det kommer en supermodellsilikonhorebimbosomsugerkukksomengud så hadde det sikkert ikke gått bra for å si det slik.

 

Mange (svake) mennesker gjør slike ting for å få en "bekreftelse" på at de er attraktive, selv om det egentlig ikke er det. Samfunnet i dag har fått en del rare grunner til å være utro som ikke har med innstinkter å gjøre. Jeg tror mye utroskap handler om de innebyggde innstinktene vi har til å formere oss med den "sterkeste" partneren. Hva "sterkeste" betyr er individuellt, men målet er å få et godt avkom. Vi mennesker er satt sammen av innstinkter og logikk (logikk er relativt i denne sammenhengen) og de flyter ganske godt sammen så det fører til at samfunnsting påvirker innstinktene våre.

 

Har ikke lest alle innleggene så dette er mine helt uavhengige tanker basert på null argumenter mot eller for det andre har sagt

[AnonymDiskusjon]

Du har helt rett i at det ikke gjør situasjonen noe bedre, men det er lett å havne der hvis man har mistet alt av følelser for den man er sammen med, men ikke tør å gjøre det slutt. I et slikt tilfelle, vil jeg faktisk kunne forstå at en person er utro, og ha medlidenhet med vedkommende. Du kan få lov til å være uenig.

 

Du kan snakke for deg, Løgn, det skal du ha, men du har ikke rett i alt du skriver.

 

For det første, ordet jeg brukte var flørtET. Ikke at jeg fortsatt gjør det. Jeg hadde sluttet med det innen det ble oppdaget.

 

Nei, det er ikke greit. Dog er jeg uenig i det du skriver om at man føler seg bedre forstått av flørten er tull. Det UNNSKYLDER ikke handlingen, men det kan forklare hvorfor man gjorde det. I mitt tilfelle, var nettopp det grunnen. Ikke for å skape noe drama, eller være manipulativ. Hadde jeg vært litt smartere, hadde ikke dette en gang blitt et tema, da det som sagt var over før det ble oppdaget. Og det hadde ikke oppstått igjen heller, da jeg ikke ønsket at det skulle fortsette på grunn av skyldfølelse. Det sa jeg til "flørten" også.

 

Det sier lite om meg, fordi jeg er stikk motsatt av det handlingen impliserer. Så på det punktet tar du feil. Jeg anså forholdet som håpløst på det punktet, det innrømmer jeg ovenfor meg selv og kjæresten. Det var en midlertidig måte å få meg selv til å føle meg bedre på. En gal måte, riktig nok.

 

Jeg følte det som at jeg trengte den oppmerksomheten, fordi jeg ikke fikk den av den jeg var sammen med. Og flørtingen var stort sett av emosjonell natur. Jeg snakket om ting som plaget meg og ting jeg ikke følte jeg kunne snakke om med kjæresten min, noe som forøvrig var sant. Prøvde jeg å ta opp et vanskelig tema, fikk jeg ting som "get over it" og lignende til svar. Og kritikk skulle absolutt ikke nevnes. Da ble det månelyst. Så jeg følte meg fanget med en jeg ikke fikk til å snakke med. Flørten var den personen jeg kunne snakke med. Det handlet ikke så mye om bekreftelse (seksualitet) som forståelse. Jeg er en veldig følsom person, og på den tiden var ikke personen jeg var i lag med forståelsesfull ovenfor meg i det hele tatt. Hadde jeg et problem, så var det bare å "get over it". Så nei, forholdet var alt annet enn velfungerende. Men jeg elsket denne personen så høyt at til tross for alle problemene, ville jeg ikke gi slipp på ham. Men jeg mener ikke at det var det riktige å gjøre, eller at noen av disse tingene unnskylder handlingen. Jeg var korttenkt og var så redd for å snakke med partneren at jeg heller gikk til en annen med problemene mine.

 

Det var ikke gøy, det var en lettelse. Jeg fikk ting av skuldrene mine som jeg ikke kunne snakke om med noen andre på den tiden. Jeg hadde verken venner eller familie å snu meg til. Sistnevnte har jeg ikke i dag heller, men jeg har i det minste en god venn å prate med nå.

 

Jeg anså ikke forholdet som dyrebart, men jeg elsket personen jeg var med så høyt at det skulle mer til enn avvisning gang på gang for å ville forlate vedkommende. Så er det andre ting som også gjør at jeg ikke bare kan bryte det av. Hadde det ikke vært for de omstendighetene som omringer forholdet, hadde jeg nok gjort det slutt for lenge siden. Men noe mer flørting blir det ikke uansett. Og dersom jeg skulle bli singel igjen en gang i fremtiden, kommer jeg ikke til å gå inn i noe nytt forhold igjen. Det har også sine grunner, men det får bli mellom meg og... vel, meg.

 

Det gjorde han, og derfor mener jeg at han ikke har noe han skulle sagt, fordi den flørtingen jeg drev med var langt fra så grov som det han gjorde. Anonymous poster hash: 00c4c...478

[AnonymDiskusjon]

Samme TS som rett over her: Glemte å legge til sitater, men det var til Løgn.

 

Anonymous poster hash: 00c4c...478

[Løgn]

Du har helt rett i at det ikke gjør situasjonen noe bedre, men det er lett å havne der hvis man har mistet alt av følelser for den man er sammen med, men ikke tør å gjøre det slutt. I et slikt tilfelle, vil jeg faktisk kunne forstå at en person er utro, og ha medlidenhet med vedkommende. Du kan få lov til å være uenig.

 

Det jeg mente å si var at det sannsynligvis ikke er knyttet en lavere oppfattet risiko til å være utro (i forhold til vold) når man likevel fortsetter å være sammen med den voldelige kjæresten. Det betyr at dersom man er redd for å gå til politiet, så bør man hvertfall være redd for å være utro. Og dersom man ikke er redd for å være utro, så kunne man like gjerne gått til politiet, først som sist.

 

Men det er så klart ikke så enkelt. Hvorfor? Jo, fordi:

Utroskap er en passiv og unnvikende handling i relasjon til det dårlige forholdet. Mens å gå til politiet er en aktiv og konfronterende handling. Det er her forskjellen ligger, ikke i oppfattet risiko. Og det at man velger en passiv, kontra en aktiv "løsning" sier noe om hvem man er som person. En som velger en passiv løsning vil gjerne anse seg som et offer, og vil unngå å ta saken i egne hender og ta ansvar for sitt eget liv. Det er et karaktertrekk. Og i mine øyne, en karakterbrist. Denne ene tingen, alene, forklarer så klart ikke hvem personen er i alle situasjoner. Men er man passiv av natur, antyder det at man heller vil lyve enn å se sannheten i øynene. Man vil for eksempel heller unngå å opplyse om at man har kjønnssykdommer før man har ubeskyttet sex med en ny partner fordi man synes det er ekkelt og flaut å prate om. Det er en person som trekker mer i retning av å være et svakt og dårlig menneske, enn en person som står opp for seg selv, og tar ansvar for hvem han eller hun er.

 

Du kan snakke for deg, Løgn, det skal du ha, men du har ikke rett i alt du skriver.

 

For det første, ordet jeg brukte var flørtET. Ikke at jeg fortsatt gjør det. Jeg hadde sluttet med det innen det ble oppdaget.

 

Du sa at du "har flørtet", ikke at du har sluttet. Det spiller vel uansett ingen rolle om du ble oppdaget underveis eller etter? Jeg pratet uansett om situasjonen da du faktisk drev på med dette. Det er dette som er interessant. Altså hva du tenkte, og hvordan du stilte deg i forhold til typen da det pågikk.

 

Uansett, du bruker begrepet "oppdaget". Betyr det at du prøvde å holde flørten skjult? I så fall må du ha vært klar over at oppdagelse av dette ville ført til problemer, noe det angivelig gjorde. Du visste dermed at typen ikke aksepterte dette, og du gjorde det likevel bak hans rygg. Det er riktig nok ikke seksuelt utroskap, men det er å være uærlig. Det viser at du ikke respekterte typen din.

 

Lot du noen gang mobilen ligge fremme, og ikke brydde deg med å skjule meldinger som poppet inn dersom de var fra flørten din? Ville det vært greit for deg om typen din så disse meldingene, eller ville du skjult det? Svaret ditt på disse spørsmålene avklarer hvorvidt du visste om det du gjorde var greit [for ham] eller ikke. Hvorvidt du likevel gjorde det uavhengig av hva han mente, viser hvorvidt du respekterte ham.

 

Jeg skjønner forøvrig om du ikke respekterte ham, siden han selv hadde telefonsex mens dere var sammen. Siden dere begge gikk bak hverandres rygg, er det sannsynlig at det også var andre problemer inni bildet - og sannsynligvis emosjonelle problemer i ditt tilfelle. Men det rettferdiggjør ingenting. Om det ikke er respekt og tillit mellom dere, men heller sjalusi og mistanker (som det tok deg angivelig 2 år å komme over), eller andre kommunikasjonsproblemer, hvorfor i helvete er dere sammen?

 

Nei, det er ikke greit. Dog er jeg uenig i det du skriver om at man føler seg bedre forstått av flørten er tull. Det UNNSKYLDER ikke handlingen, men det kan forklare hvorfor man gjorde det. I mitt tilfelle, var nettopp det grunnen. Ikke for å skape noe drama, eller være manipulativ. Hadde jeg vært litt smartere, hadde ikke dette en gang blitt et tema, da det som sagt var over før det ble oppdaget. Og det hadde ikke oppstått igjen heller, da jeg ikke ønsket at det skulle fortsette på grunn av skyldfølelse. Det sa jeg til "flørten" også.

 

Ja, det stemmer at du følte deg bedre forstått av den du flørtet med. Naturligvis. Det var ikke den delen jeg mente at var bullshit.

 

 

 

Jeg vet at det ikke var dette som skjedde, og jeg prater nå ikke om deg, men hypotetisk: Det jeg mener er bullshit er når man selv legger opp til å lage drama i forholdet slik at man kan rasjonalisere at partneren presser en til utroskap, eller i det minste presser en mot flørten som "forstår deg bedre". Når det skjer lurer man seg selv. Det trenger ikke engang å være bevisst. Det kan være at jo mer du flørter, desto mer liker du flørten (som ikke dømmer deg, og forstår deg bedre), og jo mer frustrert blir du over partneren. Og det er nettopp dette som er faren med å i det hele tatt bygge slike relasjoner utenfor forholdet. Det er å betydelig øke risikoen for sitt eget utroskap, eller for sitt eget ønske om å avslutte forholdet. Derfor er det potensielt destruktivt å flørte utenfor forholdet dersom man helt oppriktig anser forholdet for å være bra. Jeg tror aldri forholdet er friskt når dette skjer, uavhengig av hvordan man selv rasjonaliserer. Hadde forholdet vært sunt og friskt, så hadde man ganske enkelt ikke tatt en slik risiko for å få fylle et behov som skulle vært dekket innenfor forholdet.

 

Årsaken til denne sammenhengen er at forholdet mest sannsynlig vil forbli "bra" så lenge du ikke har bedre alternativer. Men når du føler at du har bedre alternativer, vil du bli mindre fornøyd med den du er låst til, og følgelig mer frustrert og ukomfortabel, noe som fører til mer problemer, kanskje dårligere sexlyst og etterhvert brudd eller utroskap. Forholdet rakner ofte når én av partene begynner å føle seg fanget.

 

Studier viser at oppfattet grad av alternativer predikerer oppfattet tilfredshet i forholdet, samt omfanget av energi som brukes på å beholde en partner. Med andre ord, man tenker gjerne at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, og jo flere alternativer man har (som man oppfatter som bedre enn sin nåværende partner), desto mindre verdifull vil man anse sin partner for å være. Og fra motsatt side, jo flere alternativer din partner har relativt til deg selv, desto mer energi vil du legge i å beholde ham. Dette er naturligvis helt logisk. Det er i prinsippet samme markedslogikk som for alt mulig annet. Tilbud definerer etterspørsel. Det er likevel rart at mange ikke klarer å tillegge denne åpenbare sammenhengen til sitt eget handlingsmønser. Samtidig ville man mislikt om partneren drev og flørtet utenfor forholdet. Hvorfor? Jo, nettopp på grunn av denne sammenhengen. Jeg aner ikke hvorfor folk er så blinde. Det er som å tro at man kun kan se gjennom et vanlig vindu fra én av sidene.

Link

 

Studien viser også at partnertilfredshet ikke hadde noen signifikant sammenheng med hvorvidt partneren oppfylte ens oppfattede preferanser. Det er interessant. Subjektiv vurdering og rasjonalisering ser ikke ut til å korrelere med observert handlingsmønser. Men så lenge vi rasjonaliserer og maskerer vår egen forutsigbare atferd, lurer vi bare oss selv til å tro at vi har kontroll. Det er ikke moralsk akseptert å alltid være åpen for bedre alternativer til partneren man har lovet trofasthet. Og "kjærlighet" er vektet høyt i moralsk sammenheng. Objektivt viser dette seg imidlertid å bare være fjas, og folk hopper fra partner til partner så fort de overbeviser seg selv om at de kan få noe bedre. Og alle vet jo egentlig dette. Dette er grunnen til at man blir sjalu og er på vakt i relasjon til potensielle trusler.

 

Så klart viser studien tendenser i utvalget, og tar ikke for seg enkeltmennekset. Så før du sier at dette ikke er deg, vær klar over at det heller ikke er ment å være deg. Det er med å være tendensen man ser i tilfeldig utvalgte parforhold i et gitt samfunn.

 

 

 

Jeg følte det som at jeg trengte den oppmerksomheten, fordi jeg ikke fikk den av den jeg var sammen med. Og flørtingen var stort sett av emosjonell natur. Jeg snakket om ting som plaget meg og ting jeg ikke følte jeg kunne snakke om med kjæresten min, noe som forøvrig var sant. Prøvde jeg å ta opp et vanskelig tema, fikk jeg ting som "get over it" og lignende til svar. Og kritikk skulle absolutt ikke nevnes. Da ble det månelyst. Så jeg følte meg fanget med en jeg ikke fikk til å snakke med. Flørten var den personen jeg kunne snakke med. Det handlet ikke så mye om bekreftelse (seksualitet) som forståelse. Jeg er en veldig følsom person, og på den tiden var ikke personen jeg var i lag med forståelsesfull ovenfor meg i det hele tatt. Hadde jeg et problem, så var det bare å "get over it". Så nei, forholdet var alt annet enn velfungerende. Men jeg elsket denne personen så høyt at til tross for alle problemene, ville jeg ikke gi slipp på ham. Men jeg mener ikke at det var det riktige å gjøre, eller at noen av disse tingene unnskylder handlingen. Jeg var korttenkt og var så redd for å snakke med partneren at jeg heller gikk til en annen med problemene mine.

 

Dette er den klassiske historien. Du bør få respekt for at du ikke var utro her. Du bør også få respekt for at du klarte å jobbe deg gjennom, og snu forholdet. Men jeg synes det hadde vært vel så riktig å dumpe ham. Forøvrig tror jeg ikke at det at du "elsket ham" er det eneste som holdt deg til ham. Det er noe annet som du ikke forteller, og det trenger du naturligvis heller ikke å fortelle. Hva det er, spiller ingen rolle. Men det er der, og det låste deg til typen fremfor å dumpe ham.

 

Det var ikke gøy, det var en lettelse. Jeg fikk ting av skuldrene mine som jeg ikke kunne snakke om med noen andre på den tiden. Jeg hadde verken venner eller familie å snu meg til. Sistnevnte har jeg ikke i dag heller, men jeg har i det minste en god venn å prate med nå.

 

Nei, om du flørter med andre fordi du har problemer i forholdet, så passer naturligvis ikke unnskyldningen om at det bare er for "gøy". Jeg prøvde å fiske ut om du var klar over problemene, og det var du. "Gøy" er forøvrig aldri en forklaring, men alltid en unnskyldning. Flørt utenfor forholdet er alltid et tegn på underliggende problem i forholdet. "Gøy" er gjerne unnskyldningen man tyr til dersom man ikke er klar over problemet, eller ikke vil innrømme det. Du var imidlertid klar over disse problemene.

 

Men uavhengig av om du er klar over det eller ikke; når du aktivt leter etter en annen emosjonell tilknytning utenfor forholdet, som tilfeldigvis er av motsatt kjønn, singel, og interessert i deg, begynner du å bevege deg ut på dypt vann. Hvis flørten også er fysisk tilgjengelig, blir jeg nesten nødt til å tro at du følte deg fanget i forholdet på grunn av andre ting. Du vet selv hva som egentlig stoppet deg.

 

Jeg anså ikke forholdet som dyrebart, men jeg elsket personen jeg var med så høyt at det skulle mer til enn avvisning gang på gang for å ville forlate vedkommende. Så er det andre ting som også gjør at jeg ikke bare kan bryte det av. Hadde det ikke vært for de omstendighetene som omringer forholdet, hadde jeg nok gjort det slutt for lenge siden.

 

Selvfølgelig. Jeg hadde med andre ord ikke trengt å si noe av det jeg nettopp forklarte. Alle bitene i puslespillet ditt passer perfekt

 

Du virker reflektert. Du vet hva som skjer, selv om du ikke forteller alt. Og du tror ikke på tullballet folk går rundt og lurer seg selv med. Det er bra. Du minner meg spesielt om ei jeg kjenner, som også har sagt noe veldig lignende. Spesielt siste avsnitt. Men jeg vet at hun ikke er deg. For hun endte opp med å være utro. Med meg.

[AnonymDiskusjon]

Løgn:

 

Nja. Jeg vil ikke kalle en person som velger å være utro på grunn av et dårlig forhold en dårlig person. Man er ikke nødvendigvis det selv om man tyr til en passiv løsning, istedenfor å aktivt prøve å løse situasjonen.

 

Du sier at det er like farlig å være utro som det er å gå til politiet. Det er ikke helt riktig. Utroskap kan man skjule. Det trenger ikke å bli oppdaget. Partneren trenger ikke å få vite om det, og dermed er ikke vedkommende en umiddelbar trussel. Det er de hvis man går til politiet. De prioriterer ikke alltid slike saker, eller det kan gå langt tid før noe skjer. Så det er ikke nødvendigvis nok.

 

Med det sier jeg ikke at utroskap er en løsning. Det løser jo ikke den eksisterende situasjonen mellom partnerne, men det gir en midlertidig lettelse. Det blir litt som med misbruk av rusmidler. Man lurer seg selv til å tro at det bedrer situasjonen. Men sannheten er at den "løsningen" er midlertidig, og når man kommer tilbake til virkeligheten, er man like langt. Dog har jeg forståelse for disse menneskene. Det er ikke lett å være i en sånn situasjon.

 

-----------------------------------------------------

 

Ja, jeg prøvde å skjule det. Og ja, det førte til problemer, men på en skrudd måtte også løsninger på noen av de eksisterende problemene. Nei, det var ikke noe seksuelt med det, og det ville det heller aldri blitt. Jeg var uærlig, ja, men ærlighet i seg selv og respekt går ikke hånd i hånd hos meg. Jeg kan respektere folk og samtidig lyve til dem. Det kommer litt an på hva det handler om, men jeg har mine grunner til å måtte lyve til folk om helt tilfeldige ting. Akkurat det som skjedde i forholdet blir noe annet, selvfølgelig.

 

Jeg lot ikke mobilen ligge åpent fremme. Ikke av den grunnen, dog. Jeg er en ekstremt privat person, og min egen mor får ikke engang lov til å se på mobilen min. Så det sier seg selv at det ikke ville vært greit om han så dem. Grunnen til at han oppdaget den var uansett ikke mobilen. Han hadde tilgang til min Google konto på den tiden, og jeg hadde skrevet to e-poster til flørten. Han fant dem en dag noen uker etter at det hadde stoppet opp.

 

Grunnen til at han gjorde det han gjorde, var ifølge ham fordi han var uerfaren i forhold - det var hans første seriøse forhold - og at han var uklar på hvor grensene gikk. Jeg tror nok at det gjorde noe med hvordan jeg så ham. Respekt for ham som person har jeg, men jeg hadde ikke respekt for forholdet etter det. Det er dog heldigvis noe som har endret seg.

 

Grunnen til at vi er sammen, er at vi traff hverandre og ble forelsket. Enkelt og greit. Forholdet har vært turbulent til tider, og hadde ting vært anderledes, og jeg hadde gjort alt det han har gjort, hadde han ikke hatt noe problem med å dumpe meg. Jeg har ikke kunne gjort det fordi jeg er glad i ham, og bryr meg om ham. Selv om jeg hadde gjort det i den tiden jeg var ulykkelig, hadde det vært forferdelig vanskelig og jeg hadde hatt det vondt i lang tid etterpå.

 

Det har du helt rett i, men som sagt, så er det ikke bare det som gjorde at jeg holdt ut. Det er jo ikke sikkert at om jeg hadde slått opp med ham, at det hadde forblitt slik. Jeg har en liten tro på at vi hadde blitt sammen igjen. Men det er ikke noen vits i å spekulere i "hva hvis". Poenget er at det er mer enn bare den ene tingen, tross alt.

 

Men det er godt gjort at du klarte å tyde utifra dette lille utdraget at det var andre, dyptliggende problemer der. Jeg må si jeg er imponert.

 

Anonymous poster hash: 00c4c...478