Overvekt i familien

[AnonymDiskusjon]

En litt vanskelig situasjon jeg ikke helt vet om jeg bør blande meg så mye i.

Vi er fire søsken, hvor jeg og tvillingen min er nest eldst. Min eldste søster har flytte til utlandet i forbindelse med studier og er bare hjemme i julen. Hun har funnet kjærligheten der også og er ganske sikker på at hun blir å flytte for godt. Vi har ikke kontakt i det hele tatt omtrent og har egentlig aldri hatt noe god kontakt heller. Jeg er i begynnelsen av 20-årene, har flyttet ut og er ferdig utdannet (yrkesfaglig utdanning). Tvillingbroren min er også flyttet ut og studerer til høyere utdanning. Lillebroren min, altså den minste i søskenflokken, bor fortsatt hjemme og er 14 år. Vi søsken har generelt ikke så god kontakt, jeg og tvillingen min er av naturlige årsaker litt sammensveiset og vi har så og si daglig kontakt selv om vi bor langt unna hverandre. Lillebroren min derimot ser jeg kun når jeg besøker foreldrene mine som er et par ganger i måneder, noen ganger tilbringer jeg helgen der fordi jeg nærmest blir tvunget til det. Har generelt ikke et godt forhold til foreldrene mine. Vi alle har vokst opp med en relativt dårlig livsstil. Hjemmelaget middag hver dag og relativt variert mat, men ubegrenset tilgang på godteri og junkfood. Dette har endt med at vi alle har vært overvektige. Eldste søsteren min slanket seg etter at hun flyttet til utlandet og jeg og tvillingen gikk ned i vekt etter at vi flyttet ut, men jeg er fortsatt overvektig. Mangler bare noen få kg til så er jeg normalvektig, heldigvis. Lillebroren min derimot bare eser ut. Føler meg stygg som sier det men har lagt merke til det nå når jeg er litt mer sjeldnere hjemme, han blir faktisk bare større. Mamma ser det ikke og pappa gir faen. Mamma blir også større. De er alle helseskadelige overvektige, jeg overdriver ikke overhodet.  

Mamma prøver febrilsk å slanke seg hele tiden men hun kommer ingen vei. Lillebroren min stiller seg veldig nøytral til det hele, mamma har prøvd å prate med han om at han må bevege seg mer og kutte ned på godteriet, men det glir naturligvis ikke inn når hun ikke gjør det samme. Han har ingen hobbyer annet enn videospill og sitter foran konsollet dag ut dag inn. Jeg har selv prøvd å prate med han for noen måneder siden men han ville ikke høre, sa ja og amen til alt men det skjedde ingenting. Nå prøver jeg selv å komme i gang med trening og kosthold for å prøve en litt annen strategi, nemlig å bli et forbilde. Det tar så klart tid men jeg er på god vei allerede. Jeg mangler som sagt bare noen få kg, så det verste er allerede unnagjort bare ved å legge om på kostholdet og gå på butikken i stedet for å kjøre osv. I tillegg har jeg en fysisk krevende jobb og jobber 100%, så tror det har mest å si egentlig, jeg får mesteparten av den daglige aktiviteten gjennom jobb.
 

Jeg er egentlig veldig usikker på om denne strategien kommer til å fungere. Han later ikke til å bry seg i det hele tatt. Når jeg har pratet med han har jeg prøvd å være streng, jeg har prøvd å være forståelsesfull, jeg er generelt flink til å lede mennesker og gi gode råd og tips, jeg er flink til å motivere men med han sliter jeg veldig. Mamma vil ALDRI høre på meg og skriker bare at jeg er bedreviter og at alt jeg sier er feil, så henne har jeg bare gitt opp. Lillebroren min har derimot ikke avfeid det jeg har sagt, men han har ikke tatt det til seg heller. 

Jeg vet hvordan det er å være sykelig overvektig og hvor håpløst det kjennes ut, så jeg kan jo relatere til situasjonen hans og jeg ser samme mønster hos han som meg selv på den alderen. Jeg er bare redd for at han skal bli psykisk syk på hele greia og bli syk. Dette er ikke overfladisk på en flekk for meg, jeg slanket meg ikke for å bli sexy eller pen, men fordi jeg ville ha god helse. Helse er viktig for meg og kun det jeg bryr meg om, hva utseendet angår driter jeg i størrelsen på folkene rundt meg. Mamma ser på det som noe overfladisk og bruker ord som "feit" i stedet for overvektig. Helsesøster på skole har vært i kontakt med henne flere ganger angående overvekten til lillebroren min men hun stiller seg i forsvarsposisjon og føler seg angrepet. Ser ut til at helsesøster har gitt opp da hun ikke når inn. 

Han er forreste rundt 170 høy (jepp, han er høy for alderen, syns jeg da) og sist han sa hva han veide var for litt over ett år siden, da veide han 90 kg. Han har lagt på seg mye siden den tid. Han har ikke vokst noe mer i høyden. 

Helt ærlig er jeg oppriktig bekymret. Jeg har et vagt håp om at puberteten skal ta han i nakken og gjøre noen forandringer, men hvem går fra sykelig overvektig til normal som følge av overvekten? Ingen regner jeg med. Han er ikke vandt til å bevege på seg, skulker skolen når det er aktivitetsdag og fjellturer, noe jeg forsåvidt forstår, gjorde det selv av skam for at jeg ikke bevegde på meg og var overvektig. Så skal ikke henge meg så mye oppi det. Problemet er at mamma argumenterer for at det er unødvendig å gå på fjellet, folk gjør det bare for å skryte osv. Og at hun skjønner han ikke vil gå på fjellet for det gir han ingenting.... Sukk.

Bør jeg la være å blande meg eller bør jeg ta et oppgjør med mamma selv om jeg er ganske sikker på at det blir isfront mellom oss? Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal gå frem. Jeg bryr meg jo om broren min. Bør jeg la naturen gå sin gang og bare satse på at han forandrer seg med alderen? Jeg har prøvd å ta han med ut på gåtur når jeg har vært hjemme, men han nekter å bli med. Setter seg totalt på bakbeina og for noen år siden når jeg prøvde det samme begynte han å grine og gikk til mamma for trøst og hun ble rasende og sa jeg skulle ikke tvinge han til å gå tur (jeg prøvde aldri å tvinge han, jeg spurte bare om han ville bli med, om han sa nei sa jeg liksom "jo kom aaan da det er så pent vær og frisk luft ute, det tar ikke lang tid"). Det er snakk om en km frem og tilbake tur. 

Kanskje dette også kan minne dere som er foreldre på at deres holdninger har MYE å si om deres barn syn på mat og livsstil. Selv har jeg brukt årevis på å endre holdningene mine og innsett at det er viktig å bevege på seg og å spise variert og få i meg det jeg trenger av næringsstoffer. Er ganske bitter på foreldrene mine som lot meg spiste godteri dag ut dag inn som barn, jeg visste jo ikke bedre. Sa noen til meg at det ikke var sunt å spise godteri i ukedagene sa foreldrene mine til meg at det er viktig å kunne kose seg og leve livet (oh, the irony).

Anonymous poster hash: 1d8b9...361

[AnonymDiskusjon]

Jeg ser du ikke har fått noen andre svar. Et langt innlegg, som bærer preg av mye fortvilelse og bekymring. Du har nok holdt på dette ei stund.

 

Jeg har dessverre ikke noen ekspertråd å gi deg. Jeg er ikke hverken ernæringsfysiolog eller trener. Men jeg føler at jeg gjenkjenner litt av situasjonen din. Jeg har en svigermor som jeg tror ligner mye på din mor, men hun er trolig ca 20 år eldre. Hun har alltid vært et sukkeravhengig matvrak. Og overvektig. I dag er hun kronisk syk, og det har hun vært i mange år. Alvorlig syk!!!! Og mye av dette kan knyttes direkte til overvekt og livsstil. En livsstil hun ALDRI endret, ikke før ETTER at hun nesten døde. Hun har alvorlig redusert livskvalitet, og kan når som helst få forverringen som kan være dødelige.

 

Selv nå er det liten interesse for nødvendige tiltak for å bedre helsen. Hun kjenner ikke mekanismene bak egen sykdom. Hun regulerer for eksempel diabetes svært dårlig. Straks helsevesenet slipper taket i henne, så sluttet hun med treningsprogrammet hun skal gjøre.

 

Svigers har også alltid hatt snop framme. Brus hver dag. Trening er tull, folk som går tur må ha for god tid, man gjør narr av og snakker nedsettende om flinke, oppegående mennesker som lykkes i livet. Unødvendig utdanning er ikke noe for ekte arbeidsfolk. Forbanna strebere. Denne kulturen har mannen min vokst opp i. Han har helt siden han var ung forsøkt å bryte ut av dette mønsteret, blant annet fordi foreldrene tidlig begynte å slite med helsa og han ønsket ikke å bli slik. Han hadde venner som kom fra andre ognlitt sunnere miljøer.

 

Jeg vet ikke om denne beskrivelsen passer foreldrene dine, men jeg tror det er snakk om mennesker som befinner seg så langt nede på den "sosiale rangstigen", så langt nede på bunn, at de ikke bare sliter med å nå opp til standarden folk flest setter for livet og helsa si. De ser ikke en gang at det FINNES en bedre standard å strebe etter, langt der oppe. Man skjønner ikke hva alle andre stresser sånn med. Forbanna strebere, liksom.

 

Og OM de skjønner at det hadde vært mulig å forandre noe og få et bedre liv, bli mer som de forbanna selvskrytende strebere, så nekter de å innrømme det. Det betyr å innrømme at man har mislyktes på så mange nivåer, at man er svak, og det er for bittert til at det er mulig å innrømme det. Ikke for seg selv en gang. I tillegg er jeg redd noen rett og slett er mindre smarte, og noen har problemer med å skjønne konsekvenser, å tenke langt fram i tid.

 

Mannen min er slik, dessverre. Selv om han ser at foreldrene er syke på grunn av livsstilen sin, så sliter han fortsatt med å skjønne at den daglige kosebrusen og sjokoladen er totalt unødvendig. Han skjønner heller ikke at det blir nesten umulig å forvente at barna skal ta regelen om godteri kun på lørdag på alvor, nå når de er store nok til å forstå at pappa spiser snop når han har lyst. Konseptet om å være et forbilde, dette med at det man er "snill" på LANG sikt, om man er "slem" akkurat der og da og sier NEI til godteri -dette ser han aldri på egen hånd. Han er ikke vokst opp med slik oppdragelse, og må lære det nå, som voksen.

 

Kort sagt: jeg tror dessverre du må gi opp moren din, og konsentrere deg om broren din. Du kan prøve skremmetaktikk for moren din, vise henne fæle bilder fra nettet på alle tillegsdiagnosene som følger med diabetes 2, for eksempel. Det er slett ingen ufarlig sykdom. Men jeg tror ikke det nytter. Jeg kjenner som sagt folk som føler alle slike plager på kroppen, og som fortsatt ikke klarer å ta grep om kostholdet.

 

For vektnedgang er mat mye, mye viktigere enn trening. I første omgang bør broren din prøve å spise mindre. Hjelp han å finne de største uvanene, altså den mest kaloritette maten. Fett er mest kaloririkt, men hold størst fokus på kaloritette og ellers næringstomme karbohydratbomber i starten. Som sukkerholdig drikke. Og sukkerbomber med fett i tillegg. Her er det mest å hente på å redusere.

 

Glem diett. Gå for å innføre en god vane først, for hver uvane som skal bort. Begynn med å drikke mer vann, det er en enkel endring som gir en følelse av å ha kommet igang, å lykkes med noe. Husk at de kule ungdommene i dag drikker vann/kullsyre-vann. Det er status, cola er for tapere.

 

Hjelp han med å tenke over kostholdet sitt. Hva liker han best, hvilke vaner ønsker han å beholde? Om disse er usunne, kan de gjøres litt sunnere uten at det smerter for mye? Grovere brød? Sukkerfri cola? Lett-is? Det er mye enklere å forbedre det livet man alt har og trives med, enn å innføre en helt ny livsstil.

 

Dette krever at man har en viss peiling på hva man spiser, og hvor mye kalorier man trenger. Hva man veier, og hvilken BMI man har. Her finnes det masse apper og nettsider å bruke. Noen oversetter også mat til aktivitet, altså hvor mye man må trene for å forbruke energien i sjokoladeplaten.

 

Finner dere ut at han hver dag spiser 250 kcal for mye ift forbrenning, så vil dette gi en vektøkning på ca ett kvart kilo i uka, og 13 kilo i året! Hvert år! Hvordan har du det om 5 år da? Eller om 10 år? Som 14-åring er han nå ferdig utvokst. Heretter vil alt overflødig inntak lagres som fett så lenge han ikke trener. Slike ting kan du snakke med han om.

 

Når vekten har gått litt ned, så blir det lettere å røre seg. Da kan det passe å begynne med aktiviteter. Hater han å gå tur, så finnes det kanskje aldri ting han kan prøve?

 

 

Anonymous poster hash: c513c...adc