Kaste seg på hesteryggen igjen hvis hesten gjør deg dårlig?

[AnonymDiskusjon]

Så.. Man møter en person hvor absolutt alt stemmer.. Man begjærer slik bare en forelskelse kan bidra til, man har dype samtaler om alt og ingenting, man er rett og slett på nett - og har et virkelig godt vennskap.

 

Men alt stemmer ikke, som vanlig. H*n har utfordinger som går ut over andre, meg inkludert, men aller mest h*n selv. (Det er ikke snakk om fysisk vold). Jeg har fra barneben av alltid hatt en enorm tålmodighet og jeg har stor omsorg for de få menneskene som står meg nær. Jeg har ikke noe behov for å "være der" som en støttespiller eller i kraft av å "gjøre noe nyttig". Men det er så vondt når man bare skyves bort, og den eneste som slår meg er at det på ingen måte er gjensidig.. Personen er alltid der, i tankene mine, i underbevisstheten og i drømmer. Jeg lever veldig fint alene og setter egentlig veldig pris på alenetid og en singel tilværelse, jeg savner ikke en partner, jeg savner bare h*n. Andre har forsøkt å sjekke meg opp, ja til og med prøvd å være fysiske, men jeg får rett og slett en vemmelig følelse i kroppen. Det kan ha gått flere måneder siden sist vi hadde kontakt, likevel går jeg inn i en slags bjørnedvale.

 

Jeg vet at h*n tror at h*n er en belastning for meg, det ha aldri vært tilfellet, den eneste jeg trenger er muligheten til å trekke meg unna om ting blir for tøffe. Så man angriper hverandre, sier stygge ting og håper på at vedkommende trekker seg frivillig unna.

 

Årene går, jeg har gitt så blanke i meg selv og mitt velbehag at det rett og slett er flaut. Det er mulig selvtilliten har fått seg en knekk, men jeg søker heller ikke spesielt etter oppmerksomhet fra andre heller. Jeg vet at det finnes mange flotte mennesker der ute, men hva skal til for at jeg faktisk vil komme meg videre? De som har forsøkt har vært tiltrekkende og intelligente nok, men hvordan klarer mennesker å hi seg hen til andre som bare er middelmådig interessant?

 

Har jeg rett og slett gitt opp? Eller er jeg en naiv, dum drømmer som virkelig har fått kjenne på hvor lite begrepet fri vilje faktisk betyr?

 

Anonymous poster hash: fc9c1...230

[Løgn]

Du må ta noen sjanser. Å sitte inne alene kveld etter kveld vil ikke gjøre annet enn å gi næring til fordommene du allerede har. Du sier at du vet det finnes andre bra folk. Men det er ikke det du sier til deg selv. Du sier at det stort sett er middelmådige folk der ute som ikke er bra nok for deg. Den eneste måten å komme over det på er å stikke ut og bygge erfaring.

 

Det du kommer til å merke er at det er mye mer bak den overfladiske masken folk tar på når de skal ut og møte andre. Det kommer vanligvis ikke frem før man er komfortabel med hverandre. Du kan også stimulere til slik samtale (gjerne pillow talk, når man allerede er litt komfortabel), ved å stille interessante spørsmål.  "Hva tenker du på når du er alene?" "Hva får deg til å smile på ekte?" "Hva gjør deg så engasjert at du glemmer å spise og sove?" "Hva tenker du om...?" "Hva tror du får folk til å...?"

 

Du blir bedre kjent med dem, og du finner ut hvordan de ser verden. De synes det er interessant å prate om fordi du er oppriktig interessert i dem. Og du vil merke at du ER oppriktig interessert i dem, og ikke bare anser dem som overfladiske skall som lever tomme liv.

 

Så, kast deg selv ut av huset, og gå inn i et møte med enhver ny person med intensjon om å lære hvem de faktisk er - ikke bare hvem de gir seg ut for å være. Husk at de aller fleste ønsker å fremstå som "normale" - noe du sannsynligvis oppfatter som tomt og kjedelig. Men det er først når dere blir bedre kjent at de tør å vise hvem de faktisk er.

 

Det er ingenting som heter "the one". Når man leiter etter kompatible personer, snakker man gjerne om prosentandeler av befolkningen. Det er mer enn nok å ta av.

[AnonymDiskusjon]

Du må ta noen sjanser. Å sitte inne alene kveld etter kveld vil ikke gjøre annet enn å gi næring til fordommene du allerede har. Du sier at du vet det finnes andre bra folk. Men det er ikke det du sier til deg selv. Du sier at det stort sett er middelmådige folk der ute som ikke er bra nok for deg. Den eneste måten å komme over det på er å stikke ut og bygge erfaring.

 

Det du kommer til å merke er at det er mye mer bak den overfladiske masken folk tar på når de skal ut og møte andre. Det kommer vanligvis ikke frem før man er komfortabel med hverandre. Du kan også stimulere til slik samtale (gjerne pillow talk, når man allerede er litt komfortabel), ved å stille interessante spørsmål.  "Hva tenker du på når du er alene?" "Hva får deg til å smile på ekte?" "Hva gjør deg så engasjert at du glemmer å spise og sove?" "Hva tenker du om...?" "Hva tror du får folk til å...?"

 

Du blir bedre kjent med dem, og du finner ut hvordan de ser verden. De synes det er interessant å prate om fordi du er oppriktig interessert i dem. Og du vil merke at du ER oppriktig interessert i dem, og ikke bare anser dem som overfladiske skall som lever tomme liv.

 

Så, kast deg selv ut av huset, og gå inn i et møte med enhver ny person med intensjon om å lære hvem de faktisk er - ikke bare hvem de gir seg ut for å være. Husk at de aller fleste ønsker å fremstå som "normale" - noe du sannsynligvis oppfatter som tomt og kjedelig. Men det er først når dere blir bedre kjent at de tør å vise hvem de faktisk er.

 

Det er ingenting som heter "the one". Når man leiter etter kompatible personer, snakker man gjerne om prosentandeler av befolkningen. Det er mer enn nok å ta av.

 

"Det er ingenting som heter "the one". Når man leiter etter kompatible personer, snakker man gjerne om prosentandeler av befolkningen. Det er mer enn nok å ta av."

 

Det har jeg ikke tenkt på før. Men det er egentlig en sannhet i det. Jeg mistet nettopp min første kjærlighet etter en del år sammen og tenkte henne var "the one". Også sier jeg til meg selv "hun er jo den rette, kan ikke miste henne", men i realiteten så er det kanskje riktig å finne en som passer DEG, og det er prosentandeler av befolkningen ja. Samtidig så sliter vi mennesker så sykt med å tenke at det finnes andre fisker i havet... Me included. 

 

Anonymous poster hash: 26610...5b0

[AnonymDiskusjon]

Du må ta noen sjanser.

 

Det er ingenting som heter "the one". Når man leiter etter kompatible personer, snakker man gjerne om prosentandeler av befolkningen. Det er mer enn nok å ta av.

Du forstod ikke innlegget mitt og jeg er helt uenig med deg.

 

Jeg er ikke ute etter å møte "en prosentandel av befolkningen". Jeg har vært et sted hvor det klikker, på alle plan. Vet du da hvor begredelig det er å henge med mennesker som bare er helt ok? Det du skisserer er oppskriften på et helt jævlig forhold som vil tørke inn som en annen kaktus og det er slike feller folk flest går i. Man blir så desperate etter å bare ha noen at man lar seg overraske positivt når man har noe som helst til felles eller at motparten er normalt hyggelig.

 

Jeg er ikke der. Jeg gidder ikke å gå inn i et forhold fordi jeg savner nærhet og kjærlighet. Jeg gidder ikke å bruke masse tid og krefter på å møte 1000 stykker for å oppdage at 4 av dem fungerer supert som venner eller sexpartnere. Å gå på date er helt uinteressant for meg.

 

Anonymous poster hash: fc9c1...230

[Løgn]

Du forstod ikke innlegget mitt og jeg er helt uenig med deg.

 

Jeg er ikke ute etter å møte "en prosentandel av befolkningen". Jeg har vært et sted hvor det klikker, på alle plan. Vet du da hvor begredelig det er å henge med mennesker som bare er helt ok? Det du skisserer er oppskriften på et helt jævlig forhold som vil tørke inn som en annen kaktus og det er slike feller folk flest går i. Man blir så desperate etter å bare ha noen at man lar seg overraske positivt når man har noe som helst til felles eller at motparten er normalt hyggelig.

 

Jeg er ikke der. Jeg gidder ikke å gå inn i et forhold fordi jeg savner nærhet og kjærlighet. Jeg gidder ikke å bruke masse tid og krefter på å møte 1000 stykker for å oppdage at 4 av dem fungerer supert som venner eller sexpartnere. Å gå på date er helt uinteressant for meg.

 

Anonymous poster hash: fc9c1...230

 

 

Så du vil gjerne møte noen, men gidder ikke å gjøre det?

 

Kognitiv dissonans.

 

Finn ut hva du EGENTLIG vil. Og gjør det! Hvorfor sitte på sidelinja mens livet raser forbi?

 

Hvis du egentlig bare vil være alene, så har ikke denne tråden noen hensikt. Å være alene klarer du utmerket på egenhånd. Men du skriver denne tråden, så du ønsker ikke å være alene. Da må du finne noen som du passer sammen med. Den eneste måten å gjøre det på er prøve.

 

Du skjønner heller ikke hva jeg sier. Jeg sier ikke at du skal ta det du får, og dermed bli sammen med noen som er "ok". Jeg sier at du skal være åpen for at folk er mer enn det de i utgangspunktet gir seg ut for å være. Det virker ikke som du tenker sånn i det hele tatt. Men man blir faktisk ikke kjent med noen med én gang man møter dem. Det tar tid. Derfor må du være åpen. Du vurderer jo selvsagt hele veien hvorvidt dere passer. Det er en del av prosessen å bli kjent. Men ikke kutt dem ut før du i det hele tatt har møtt dem, slik du nå legger opp til.

 

Du må også forstå at når du nekter å prøve møte flere forskjellige mennesker, så vil du sannsynligvis aldri finne noen du liker. Hvis du absolutt ikke vil date, så legger du jo for faen opp til å ta det du får. Du satser alt på den labre sannsynligheten for at noen du makter å tolerere detter ned fra et tre og lander i fanget ditt. Er DET oppskriften på et bra forhold? Nei. Det er oppskriften på å enten være alene for alltid, eller klamre seg desperat til det forste menneske du møter fordi du er redd for å date - På samme måte som du nå klamrer deg desperat til minnet om eksen din.

 

Du må prøve flere, og plukke ut den som passer deg best. Ingenting kommer av seg selv.

 

Det er bare å trå igang.

Endret 12. mai 2016 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Jeg har møtt to slike mennesker i livet mitt. Den ene vil jeg ikke ha som annet enn en venn, kjemien stemmer utrolig godt med dette mennesket. Den andre kan jeg ikke være sammen med, vi har gått hver vår vei. Litt pga de komplikasjonene du nevner, ting sto i veien for oss. 

 

Tenker på personen hver dag og skulle ønske jeg aldri møtte vedkommende, for jeg finner ikke samme kjemi i andre mennesker jeg dater.

Anonymous poster hash: 01c63...e0e

[AnonymDiskusjon]

Jeg er i samme situasjon selv, bare at hun gjorde det slutt med meg fordi vi ble for komfortable i forholdet til at hun mistet kjærlighetsfølelse for meg og endte det etter 5 gode år sammen.

Selv tenker jeg på henne som den eneste personen jeg vil ha, ingen andre jeg kunne fått barn med eller giftet meg med. Alle drømmer er knust, kom som et sjokk. Skyldfølelsen er der. For at jeg ikke tok mer vare på det vi hadde. Hun vil være alene, og det må jeg respektere.

Samme føler jeg med nye mennesker, at den kjemien er umulig å få med en annen person. Samtidig får jeg høre at det finnes andre bra mennesker der jeg ute jeg kan få det samme med. Selv om jeg tenker at det er UMULIG, så tror jeg kanskje man er nødt til å komme helt over personen for å i det hele tatt vurdere nye partnere? 3 måneder siden dommedagen, vi har ingen kontakt. 

Anonymous poster hash: 26610...5b0

[AnonymDiskusjon]

Kjenner en som mistet "den store kjærligheten med full kjemi og masse kjærlighetssorg" for litt over to måneder siden og nå har personen allerede funnet seg en ny. Skjønner ikke hvordan de får det til.

Anonymous poster hash: 01c63...e0e

[AnonymDiskusjon]

Jeg har møtt to slike mennesker i livet mitt. Den ene vil jeg ikke ha som annet enn en venn, kjemien stemmer utrolig godt med dette mennesket. Den andre kan jeg ikke være sammen med, vi har gått hver vår vei. Litt pga de komplikasjonene du nevner, ting sto i veien for oss.  Tenker på personen hver dag og skulle ønske jeg aldri møtte vedkommende, for jeg finner ikke samme kjemi i andre mennesker jeg dater. Anonymous poster hash: 01c63...e0e

Hva definerer du som "ting stod i veien for oss"?

 

Anonymous poster hash: fc9c1...230