Når du har mest lyst til å bare gi opp

[Loverdose]

Det finnes ikke et menneske som er helt fornøyd med utseendet og ingen er evig ung heller. Det finnes andre sider ved livet som er viktigere enn hvordan man ser ut.

 

Mannfolk kan få en liten knekk hvis de blir tynn i håret, men livet går videre hvis man fokuserer på det som er bra.

Problemet er at ingenting er positivt nå. Absolutt ingenting. 

 

Hadde jo vært greit å være fornøyd med minst en ting. Jeg syntes jeg hadde fine tenner før, men de er misfargede pga snusingen (jada slapp av jeg pusser som bare pokker) og jeg har ei skeiv tann som ødelegger hele tannraden nederst. 

[Gjest Bruker-245639]

Positivt, om du slutter å snuse så forsvinner misfargingen

[Olsenhower]

26 i BMI er da ingenting :-) Jeg har 31, og føler meg ikke feit, og nei, jeg trener ikke for tida.

[BadCat]

Slike tanker har de fleste fra tid til annen. Kanskje hud, tenner og hår var bedre før, men det var da og dette er nå.  Kroppen forfaller med tiden og potensielt saktere dersom man har en gunstig livsstil.

 

Har du tenkt tanken at noen faktisk liker deg slik du er og at andre muligens ikke legger så mye merke til det du tenker på?

 

Jo mer oppmerksomhet du gir til eget utseende, desto verre vil det føles.

 

Jeg trives feks med å bruke briller, selv om det er upraktisk noen ganger, men hele tiden kommer folk med kommentaren. "Hvorfor ordner du ikke linser?" Hvofror skal folk komme med kommentarer som setter igang ei negativ tankerekke når jeg i utgangspunktet er fornøyd eller aksepterer slik jeg er?

 

I min ungdom har jeg  bleket tenner, trent 3 dager i uka, farget håret og skaffet linser for å bli bedre likt av damer. i lengden så er det ikke noe poeng i å være så oppengt i det overflatiske. Hadde jeg i det minste gjort disse punktene for min egen del så hadde det vært innenfor, men jeg gjorde det kun for å bli bedre likt av damer.

 

Det er en kamp man ikke vinner på sikt for plutselig når "alt" er på stell så ryker håret. Skal man da bare akseptere tingenes stand eller bruke all sin energi på å fikse utseendet?

 

Hele livet har jeg vært redd for å få arr så hver gang det har blitt knall eller fall så har det blitt en nedtur over det minste arr.

 

Jeg irriterer meg over at jeg har hår på hendene og annet fjas. Det finnes vel annet å bry seg om.

Nå har jeg også fått litt mage pga jeg er for glad i mat men jeg må likevel gå på butikken selv om noen kan se det. Jeg hadde mer eller mindre fått bort magen for litt over étt år siden, men nå er den altså tilbake. Tenk om det står noen flotte damer utenfor butikken og ser at jeg ikke er perfekt. Der står de og hventer på prince charming som skal komme i sin hvite cabriolet, og der kommer jeg til fots, skallet, med briller og mage. Det er best å snu og gå hjem igjen.

 

Jeg kan lage ei liste over hundrevis av punkter som ikke er perfekt og sette meg ned på en stol og furte, eller jeg kan fokusere på det som gjør det godt å stå opp om morgenen.

[Sir-Allistair]

 

Jeg tenkte mer på det med selvskadinga enn utseendet. En innleggelse kan på sett og vis være en slags ferie fra seg selv. Kan få litt nye perspektiver på ting. Er ganske opplagt at det ikke kun handler om utseende? Nå vet ikke jeg hvordan du ser ut, men det finnes nok av mennesker i verden med et uheldig utseende men som fortsatt lever helt ålreite liv selvom.

 

Kan ikke legge meg inn da foreldrene mine kommer til å finne ut at jeg er borte og stille spørsmål ved hvor jeg er. Jeg lyver nok for dem allerede. 

Hva handler det om da? Det handler ikke om noe annet. Hadde jeg vært pen hadde jeg turt å gått på butikken, jeg kunne kledd meg pent om sommeren og jeg kunne hatt kjæreste. Men, siden jeg er stygg, kan jeg ingen av delene. Jeg har ingenting å kompensere med heller. Jeg er snill og alt sånt men det er jo alle. Smart er jeg ikke, jeg har ikke peiling på noe ting. Jeg kan noen ganger tro at jeg vet litt om noe, for eksempel depresjon og angst siden jeg selv sliter med det, men egentlig så har jeg ikke snøring på noe som helst. Jeg har ingen hobbyer. Der er ingenting som er interessant ved meg. Jeg er så miserabel og kjedelig som det går an å bli.

Nå skal jeg ikke sitte her og være hykler og påstå at utseende ikke er viktig. Er selv ganske opptatt av det. Men at alt handler om utseende går jeg ikke med på. Du tenker at om du bare var veldig pen så hadde alt ordna seg, men gjett hva: Pene mennesker har problemer de også. Du ville bare bytta ut de nåværende problemene med noen andre. Virker som du sitter fastlåst i en umulig tankerekke, og at det fengsler deg. Jeg vil bare si at det er mulig å bli bedre. Uten å utdype noe her så ble jeg misbrukt som barn, og etter mange år i terapi ble det sakte men sikkert bedre. Kan snakkes mer privat på pm hvis du vil. Håper uansett ting bedrer seg.

[Loverdose]

26 i BMI er da ingenting :-) Jeg har 31, og føler meg ikke feit, og nei, jeg trener ikke for tida.

 

Vell, jeg føler meg som ei ku. Og i følge BMI og samfunnet så er jeg overvektig (det er jeg i følge meg selv også altså) og må gå ned nesten 20 kg. Da grenser jeg mot undervektig enn overvektig, så da vil jeg påstå at jeg blir akseptabel. 

 

Slike tanker har de fleste fra tid til annen. Kanskje hud, tenner og hår var bedre før, men det var da og dette er nå.  Kroppen forfaller med tiden og potensielt saktere dersom man har en gunstig livsstil.

 

Har du tenkt tanken at noen faktisk liker deg slik du er og at andre muligens ikke legger så mye merke til det du tenker på?

 

Jo mer oppmerksomhet du gir til eget utseende, desto verre vil det føles.

 

Jeg trives feks med å bruke briller, selv om det er upraktisk noen ganger, men hele tiden kommer folk med kommentaren. "Hvorfor ordner du ikke linser?" Hvofror skal folk komme med kommentarer som setter igang ei negativ tankerekke når jeg i utgangspunktet er fornøyd eller aksepterer slik jeg er?

 

I min ungdom har jeg  bleket tenner, trent 3 dager i uka, farget håret og skaffet linser for å bli bedre likt av damer. i lengden så er det ikke noe poeng i å være så oppengt i det overflatiske. Hadde jeg i det minste gjort disse punktene for min egen del så hadde det vært innenfor, men jeg gjorde det kun for å bli bedre likt av damer.

 

Det er en kamp man ikke vinner på sikt for plutselig når "alt" er på stell så ryker håret. Skal man da bare akseptere tingenes stand eller bruke all sin energi på å fikse utseendet?

 

Hele livet har jeg vært redd for å få arr så hver gang det har blitt knall eller fall så har det blitt en nedtur over det minste arr.

 

Jeg irriterer meg over at jeg har hår på hendene og annet fjas. Det finnes vel annet å bry seg om.

Nå har jeg også fått litt mage pga jeg er for glad i mat men jeg må likevel gå på butikken selv om noen kan se det. Jeg hadde mer eller mindre fått bort magen for litt over étt år siden, men nå er den altså tilbake. Tenk om det står noen flotte damer utenfor butikken og ser at jeg ikke er perfekt. Der står de og hventer på prince charming som skal komme i sin hvite cabriolet, og der kommer jeg til fots, skallet, med briller og mage. Det er best å snu og gå hjem igjen.

 

Jeg kan lage ei liste over hundrevis av punkter som ikke er perfekt og sette meg ned på en stol og furte, eller jeg kan fokusere på det som gjør det godt å stå opp om morgenen.

 

Ingen liker meg som jeg er. End of story. Dette vil jeg helst slippe å krangle om da det er poengløst å diskutere det med meg ettersom JEG vet best. Jeg er ydmyk i de aller fleste situasjoner, men når det kommer til meg selv, vet jeg soleklart best selv.  

 

Jeg hadde fokusert på noe godt om morgenen om der hadde vært noe godt å fokusere på. Jeg har ingenting å gå til i hverdagen, jeg har jobb til tider men det er jo ikke hver dag. Det eneste positive jeg har i livet mitt er jobben min. Jeg snur og drar hjem/på en annen butikk når det står pene menn utenfor butikken, generelt folk når jeg tenker meg om. Jeg handler kun når jeg må, og det er når jeg er tom for snus. 

 

Nå skal jeg ikke sitte her og være hykler og påstå at utseende ikke er viktig. Er selv ganske opptatt av det. Men at alt handler om utseende går jeg ikke med på. Du tenker at om du bare var veldig pen så hadde alt ordna seg, men gjett hva: Pene mennesker har problemer de også. Du ville bare bytta ut de nåværende problemene med noen andre. Virker som du sitter fastlåst i en umulig tankerekke, og at det fengsler deg. Jeg vil bare si at det er mulig å bli bedre. 

 

Du er jo ikke den eneste som syns det. Samfunnet generelt setter utseendet enormt høyt, man kan være så smart og klok man vil, har man ikke utseendet med seg så er man fucked. Problemet mitt er at ALLE andre enn meg gjør det bra. Jeg er ikke typen til å rakke ned på andres utseende og finner noe vakkert med absolutt alle. Jeg har vært en bra person i alle de år, men i det siste blir det bare verre og verre og jeg er redd jeg blir både bitter, slem, kald og usmakelig å ha med å gjøre i fremtiden. Godheten min har ikke en dritt å si liksom, den er ikke noe verdt. Ingen som bryr seg om den når jeg er feit og stygg. Og når det er så ille at der er intet annet jeg kan gjøre enn å operere meg, da sier det sitt. Jeg benytter meg allerede av sminke osv hvor jeg legger mye tid og bruk i det for å prøve å se bedre ut, men jeg feiler så klart på dette området også. 

 

At pene mennesker har problemer er jeg fullstendig klar over, men det bryr jeg meg ærlig talt ikke om. Jeg har hundrevis av problemer kun fordi jeg ser ut som jeg gjør. Da vil jeg før være pen og ha noen andre problemer enn dette marerittet her. Å være fastlåst i sin egen kropp suger. Når jeg var i midten av tenårene lurte jeg på å bli mann liksom. Og ja det var faktisk en seriøs tanke ganske lenge. Da var jeg jo også i puberteten og i forandring, tenkte at når jeg var bikket 18 år var jeg blitt pen. Hahaha. Den håpløse idioten i meg. Hadde den 15 år gamle meg sett meg nå hadde hun ikke orket mer. Jeg har følt meg som et misfoster siden jeg var liten. Var ikke 10 år engang første gangen jeg gråt over at jeg var så forferdelig ekkel og så jævlig ut. Husker når jeg var på denne alderen og så på bilder av meg som baby tenkte jeg at jeg er den eneste stygge babyen som har eksisterer (for babyer er jo søte ikke sant, men jeg var stygg). 

 

Trist å høre, men godt at det ordner seg for deg! Det er vell håp for alle, men jeg har gitt opp håpet på meg selv. Her er dessverre ikke mer å hente. Nå vokser jeg ikke mer, jeg er "ferdig utviklet".

 

Edit: Også har jeg jo prøvd meg på ulike datingsider osv da, for å prøve å finne kjærligheten. Ikke en kjeft som kommenterer at jeg er pen osv (eller de som kommenterer på ALLE gjør det da), og eneste folk kan komme med er at jeg har "pene øyne". Standard. Noe alle kvinner får høre til hver enn tid, men jeg får høre det så ofte at nå er jeg ganske sikker på at det er det eneste de kommer opp med fordi alle har pene øyne og de ter det eneste de føler er verdt å kommentere ved meg. Hva er stygge øyne liksom? Nettopp. 

Endret 27. mai 2016 av Loverdose

[Loverdose]

Ok ok, i dag er psyken på et langt bedre sted og jeg har en fin dag. Ble litt engasjert i tråden hvor man skal svare på hvilken kropp man finner mest sexy av de to avbildede. Så ser jeg noen kaller hun til høyre sykelig overvektig. Jeg syns så absolutt ikke hun ser sykelig overvektig ut, men så begynte jeg å tenke på min egen kropp. Kroppen min ligner på ingen måter på hennes, men den ligger nok i samme kategori bare at jeg ikke er trent eller strammet opp what so ever, noe det ser ut som hun er. Midjemålet mitt er under 80 cm som er satt som grensen til hvor høyt midjemål man burde ha. Bekreftelse på kroppen min spør jeg aldri om og det er så klart aldri noe jeg legger ut bilde av. Jeg vil ikke opprette en ny tråd bare for dette, så spør i "min" tråd. Hvor ille er det her? Jeg vet mange her snakker rett fra levra så jeg får ærlige svar og ikke noe som er glansmalt for å få meg til å føle meg bedre. Måtte sensurere tattiser så litt loka bilde. Og matchende undertøy har vi aldri hørt om ser det ut til. Arrene på lårene er lengre nede, dermed er ikke lårene helt med på bildet. 

Aaaaaand it's gone. 

Endret 29. mai 2016 av Loverdose

[BadCat]

Ser ut som vanlig kropp med former og kraftige lår. Folk er forskjellige i høyde og fasong, det finnes ingen fasit.

Endret 28. mai 2016 av BadCat

[Intox]

Etter min erfaring er BMI en veldig dårlig måte å tolke vekt på. Jeg er selv 2m høy og veier rundt 100kg, jeg er ifølge BMI overvektig. Likevel finnes det ikke en person i verden som hadde sagt jeg er det, heller det motsatte, at jeg er undervektig. Ville ikke lagt så mye vekt på det. (No pun intended

 

Hun på bildet ser jeg på som helt normal, litt ekstra, men er ikke i nærheten av å være en dealbreaker. Hun ser sunn og frisk ut, er det som betyr noe for min del.

[Loverdose]

Ser ut som vanlig kropp med former og kraftige lår. Folk er forskjellige i høyde og fasong, det finnes ingen fasit.

Sant nok men greit å føle seg attraktiv for andre. Noe jeg aldri har gjort.  

 

Etter min erfaring er BMI en veldig dårlig måte å tolke vekt på. Jeg er selv 2m høy og veier rundt 100kg, jeg er ifølge BMI overvektig. Likevel finnes det ikke en person i verden som hadde sagt jeg er det, heller det motsatte, at jeg er undervektig. Ville ikke lagt så mye vekt på det. (No pun intended

 

Hun på bildet ser jeg på som helt normal, litt ekstra, men er ikke i nærheten av å være en dealbreaker. Hun ser sunn og frisk ut, er det som betyr noe for min del.

Er slik jeg tolker BMI også, at det noen ganger kan være misvisende, men føler at i mitt tilfelle stemmer det ganske godt siden jeg ikke trener og har merkverdige muskler. Jeg har sterke og kraftige bein men det kan jo ha med beinbygningen å gjøre, har ikke peiling. 

[Primer4]

snip

Ser ut som om du er veldig heldig med genene dine, veldig bra feminine proposjoner angående midje/hofter/bryst selv om det er litt vanskelig og si fra kun overkroppen forfra.

Joda du kunne sikkert trent styrke & tatt mer kontroll over kosthold men er ikke akkurat noe krise-situasjon angående utseende.

 

 

Kan slenge med et eksempel på ei som har vært uheldig med genene (typ genetisk bred midje og smalt hofteparti) 

I min bok slår du henne by default for eksempel. 

 

 

 

 

[Loverdose]

Ser ut som om du er veldig heldig med genene dine, veldig bra feminine proposjoner angående midje/hofter/bryst selv om det er litt vanskelig og si fra kun overkroppen forfra.

Joda du kunne sikkert trent styrke & tatt mer kontroll over kosthold men er ikke akkurat noe krise-situasjon angående utseende.

 

 

Kan slenge med et eksempel på ei som har vært uheldig med genene (typ genetisk bred midje og smalt hofteparti) 

I min bok slår du henne by default for eksempel. 

 

Overkroppen min er lang i forhold til beina mine, selv om jeg merkelig nok har fått hørt at jeg har lange bein. Tror det er fordi jeg noen ganger bruker bukser med høyt liv, da ser beina lengre ut. Vanlige bukser med lavt liv kan jeg ikke bruke da de glir rett av, må ha noe som sitter på hoftene og jeg har ganske "høye" hofteben. Hvorvidt dette er en heldig sak kan diskuteres, men prøver på dårlige dager å fokusere på det positive og da trøster jeg meg med nettopp det du skriver. 

[Tharos.]

Overanalysering AS.

Kroppen på bildet var deilig som faen.

[Primer4]

Som sagt litt vanskelig og se når du legger ut bilde uten underkroppen, regner med jenter får mer kommentarer angående kropp osv. enn gutter.

 

Har forøvrig selv lang overkropp, bred midje, korte bein og høye hofteben selv, kompenserer med ekstra fokus på bygging av bein og rygg som er med på og gi en illusjon av "bedre" proposjoner igjen.

 

Hadde dog ikke orket å trene om utsendet var min eneste motivasjon, forøvrig hjelper de brede hoftene og korte benene mine ganske mye på enkelte løft (knebøy for eks.) så ingenting er kun negativt.

 

Finnes dog andre kliniske beviste positive aspekter av anstrengende trening enn de ummidelbare endorfinene som får så mye skryt.

For eksempel så vil stresshormonene kroppen lager når den blir anstrengt hardt sette igang en rekke selv-preservasjonsreaksjoner som fører igjen fører til økt vellfølelse i tillegg til proteinsyntese/muskelvekst for styrketrening og bedre oksygenopptak/lavere hvilepuls, raskere drop fra makspuls osv.

 

Har selvdiagnosert meg selv som klinisk deppresiv etter 10 år med konstant følelse av at uansett hva jeg gjør helst bare vil legge meg ned og sove/forsvinne, Men utfordringer igjennom jobb og trening gjør alene at jeg klarer å være relativt oppegående likevel. 

 

Sånn jeg ser det bør hovedprioritet være disiplin, komme seg opp av senga, gjøre ting man ikke har lyst til, etter det må man finne noe som er utfordrende, om man liker det eller ikke er ikke så veldig viktig, bare man gjør det, klarer man å endre små ting på daglig/ukentlig/månentlig/årlig basis har man plutselig ikke så mye tid til å vandre rundt inni de mørke krokene i hodet. Og etterhvert vil angsten for å ikke prestere bli sterkere alltid være sterkere enn lysten til å gi opp.

 

En av ynglingspersonene mine noensinne har en sitat som traff veldig godt første gang jeg hørte den.

“Discipline equals freedom.”
– Jocko Willink

 

Mine fem cents iallefall, klarer forøvrig ikke selv og leve opp til det hele tiden da kåken ofte ser bra bombet ut og regninger ofte ikke blir betalt før det har dukket opp et par purringer og en inkassovarsel men så lenge stua blir vasket, søpla tatt ut, regningene blir betalt før jeg får betalingsanmerkelse, prosjektlederne på jobben er fornøyd og jeg har framgang i hva enn treningsmålet mitt er for tiden så må jeg bare si meg fornøyd med å holde meg flytende, den siste ilden under rævva mi er forøvrig angsten for å flytte arbeidsledig tilbake på gutterommet hos modern som tjuefireåring om så alt skulle falle sammen.

[Loverdose]

Overanalysering AS.

Kroppen på bildet var deilig som faen.

Vil vell heller kalle det objektiv analysering med et realistisk syn og anlegg for detaljer, ehe. Men takk.  

 

Som sagt litt vanskelig og se når du legger ut bilde uten underkroppen, regner med jenter får mer kommentarer angående kropp osv. enn gutter.

 

Har forøvrig selv lang overkropp, bred midje, korte bein og høye hofteben selv, kompenserer med ekstra fokus på bygging av bein og rygg som er med på og gi en illusjon av "bedre" proposjoner igjen.

 

Hadde dog ikke orket å trene om utsendet var min eneste motivasjon, forøvrig hjelper de brede hoftene og korte benene mine ganske mye på enkelte løft (knebøy for eks.) så ingenting er kun negativt.

 

Finnes dog andre kliniske beviste positive aspekter av anstrengende trening enn de ummidelbare endorfinene som får så mye skryt.

For eksempel så vil stresshormonene kroppen lager når den blir anstrengt hardt sette igang en rekke selv-preservasjonsreaksjoner som fører igjen fører til økt vellfølelse i tillegg til proteinsyntese/muskelvekst for styrketrening og bedre oksygenopptak/lavere hvilepuls, raskere drop fra makspuls osv.

 

Har selvdiagnosert meg selv som klinisk deppresiv etter 10 år med konstant følelse av at uansett hva jeg gjør helst bare vil legge meg ned og sove/forsvinne, Men utfordringer igjennom jobb og trening gjør alene at jeg klarer å være relativt oppegående likevel. 

 

Sånn jeg ser det bør hovedprioritet være disiplin, komme seg opp av senga, gjøre ting man ikke har lyst til, etter det må man finne noe som er utfordrende, om man liker det eller ikke er ikke så veldig viktig, bare man gjør det, klarer man å endre små ting på daglig/ukentlig/månentlig/årlig basis har man plutselig ikke så mye tid til å vandre rundt inni de mørke krokene i hodet. Og etterhvert vil angsten for å ikke prestere bli sterkere alltid være sterkere enn lysten til å gi opp.

 

En av ynglingspersonene mine noensinne har en sitat som traff veldig godt første gang jeg hørte den.

“Discipline equals freedom.”

– Jocko Willink

 

Mine fem cents iallefall, klarer forøvrig ikke selv og leve opp til det hele tiden da kåken ofte ser bra bombet ut og regninger ofte ikke blir betalt før det har dukket opp et par purringer og en inkassovarsel men så lenge stua blir vasket, søpla tatt ut, regningene blir betalt før jeg får betalingsanmerkelse, prosjektlederne på jobben er fornøyd og jeg har framgang i hva enn treningsmålet mitt er for tiden så må jeg bare si meg fornøyd med å holde meg flytende, den siste ilden under rævva mi er forøvrig angsten for å flytte arbeidsledig tilbake på gutterommet hos modern som tjuefireåring om så alt skulle falle sammen.

Et ganske motiverende innlegg egentlig. Fikk akutt lyst til å legge om hele jævla livsstilen og droppe røyken i kveld og heller ta meg en styrkeøkt. Men det skjer ikke dessverre. Selv om jeg fikk litt lyst. Jeg har et trøblete forhold til mat og har egentlig alltid hatt det (selv om det ikke ser sånn ut), så første bud blir jo å legge om kostholdet. Bare det i seg selv tror jeg vil ta lang tid. Jeg spiser ikke så forbaska usunt at det gjør noe, men jeg sliter med variasjonen og har ikke rutiner på når jeg spiser. Kan fint gå en hel dag uten å spise liksom. Det er ikke bra, men vekten går nedover og da blir det litt vanskelig å plutselig skulle spise frokost, lunsj, middag og kvelds. Er jo livredd for å legge mer på meg. Jeg har aldri hatt en spiseforstyrrelse, men et spiseproblem, som psykologen min så fint sa det.

 

Derimot trist å høre at du føler deg depressiv, men fantastisk at du likevel greier å holde det gående med både jobb og trening. Det er vanskelig når man ikke alltid føler at livet er på topp. 

[Gjest Bruker-245639]

En trenger ikke gjøre alt på en og samme dag. Da ender en som regel oppå med å ikke få til en eller annen ting, og så ender en opp med å føle seg mislykket igjen. Om du ønsker å gjøre en endring i livet ditt som du mener er positiv for deg, så finn en eneste ting som du endrer på. Gjerne noe lite som er enkelt å følge opp. Når det så er en suksess så er det bare å rose seg seglv, og så kan du finne en ny liten ting.

 

Til slutt vil en "liten ting" være nos som i dag er idiotisk stort, krevende og alt for utfordrende. Bygg sten for sten, still og rolig over lang tid. Du har sikkert 60 til 80 år å gjøre alle endringene på, så det er bare å være tålmodig.

[BadCat]

60 år er alt for lenge. Synergieffekter vil inntre allerede etter uker eller måneder med fremskritt.

Det man trenger å gjøre for å oppnå suksess på sikt er å ta neste konstruktive skritt i retning målet man har satt seg mens man fokuserer på det utførelsen av skrittet og målet. Når skrittet er fullført vil neste skritt bli synlig og slik fortsetter man. Når folk forsøker å fylle gapet mellom utgangspunktet og målet med étt eneste skritt så blir de overveldet og skjønner ikke hvordan de skal få det til. Så gir de opp.

 

Det kan virke meningsløst å starte med månedlig sparing når man er 15 år, men 25 år senere så har man summen av alle innskuddene og renters rente.

 

Det viktigste er å ha et mål og ei plan for hvordan man skal nå det målet.

Endret 29. mai 2016 av BadCat

[Loverdose]

Ja, 60 år er altfor lenge. Skal man sette alt på spissen så bør jeg ha knust angsten innen 2 år. Da skal jeg flytte til en større by for å studere. Skal jeg faktisk greie det så kan jeg ikke være livredd for å gå utfor døra på generell basis. 

For det er jo soleklart at jeg ikke vil leve slik. I sommer har jeg lyst til å reise, men jeg tør ikke pga flyturen. Jeg er mildt sagt livredd for at det skal styrte. Jeg er klar over alle fakta om at sjansen er uendelig liten og at det er farligere å kjøre bil, men logikk har ikke en døyt å si når jeg har dødsangst. Det beste er å ta fly når jeg er deprimert, for da gir jeg faen. Men de aller fleste gangene jeg reiser er jeg i godt humør fordi jeg liker å oppleve nye steder. Jeg er dog mest glad i å være hjemme, derfor liker jeg kortere ferier. Det er jo fordi jeg aldri føler meg 100% trygg andre steder enn hjemme, regner jeg med. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så opphengt i utseende, da dette ikke har noe å si for meg i mine relasjoner til andre mennesker. Jeg kommenterer ikke andre negativ, jeg kaller aldri noen for stygge og bemerker ikke om nesa er for stor eller at øynene er for langt ifra hverandre (eksempler tatt ifra min kjære mor som er en mester i akkurat dette). Jeg kan se og tenke noe, ja, for eksempel at "den dama burde kanskje vaske håret sitt eller kjøpe seg tørrsjampo" om jeg ser en dame som har fett hår, men det blir med det. Og det er tanker, sier det ikke høyt. Slik holder man for seg selv. Når jeg har funnet meg kjæreste har jeg ikke gått etter utseende, men personligheten. Så jeg forstår ikke helt hvorfor jeg skal legge all tid og energi i mitt eget når jeg ikke bryr meg om andres. Eller det gjør jeg jo, det er jo en hobby for meg å glo på bilder av andre kvinner og være misunnelig og tenke "faen skulle ønske jeg så slik ut". Destruktivt as fuck, jeg vet.

I dag er det helt strålende vær ute og jeg sitter på soverommet med persiennene dratt ned, helt surrete i hodet fordi jeg røkte i natt og har bestemt meg for at det blir kutta ned på røykinga nå en stund. Skal ikke røyke igjen før sommerferien starter tenker jeg. Jeg merker det veldig på matlysten og psyken at jeg har røkt litt for mye i det siste, og det er jo ikke bra for meg i lengden. 

Må snart begynne å ta tak. Jeg har lyst til å leve jeg også. 

[Loverdose]

Min siste oppdatering på forumet, ever. I morgen skal jeg på rehab. Har ikke vært helt åpen og ærlig om problemene mine rundt dette her på forumet siden det ikke akkurat passer seg syns jeg. Jeg har liksom ikke helt innsett at en del av problemene ligger i stoffmisbruket også. Jeg er ikke tung rusmisbruker, det er hasj og piller det går i og diverse annet "småtteri" når det passer seg. Men jeg har ikke godt av noen av delene, obviously, og jeg har fått nok nå. Har satt stor pris på alle svarene jeg har fått i denne tråden og PM'ene som folk har sendt meg, blir overveldet over empatien til noen mennesker og dere skal vite at dere er gode folk. Har hjulpet meg mye i tunge stunder.. Noen har jeg blitt bedre kjent med via Skype og lignende, men har dessverre merkelige issues med skypekontoen min for tiden så har ikke fått logga inn på ei stund.

 

Skulle ønske jeg fikk sletta denne tråden og brukeren min, men tviler på admin vil gjøre det, har lest at det kun er veldig spesielle grunner. Man tenker ikke alltid over det man skriver på nettet, jeg angrer ikke på noe annet enn nøyaktig denne tråden da jeg har utlevert meg selv ganske heftig. Har derimot vært til stor hjelp i mange tilfeller. Heldigvis har man muligheten til å være anonym, jeg har alltid kun gått under "Loverdose" på nettet, aldri andre identiteter.. Men nå er disse dager forbi, det blir ikke mer forumsurfing og Internett blir kutta drastisk ned på da de i maaange tilfeller har særdeles dårlig innvirkning på meg. 

Takk for meg. 

[traskas waits for alice]

Lykke til.