Når du har mest lyst til å bare gi opp

[Loverdose]

Ingvard Wilhelmsen har jeg mindre til overs for. Ikke ta det personlig om du opplever bøkene som ubrukelige og/eller skadelige. Det er ikke nødvendigvis deg det er noe i veien med.

Det er greit, tenkte jeg skulle begynne på den ene i morgen.

__

 

Bla. 

Endret 24. mai 2016 av Loverdose

[dag1234]

Når det gjelder eksponeringsterapi, kan det være smart å ha en plan og en forståelse av hva treningen handler om.

 

Mange synes det hjelper å begynne litt forsiktig, det kan være nyttig å starte med å eksponere seg halvparten av det de tror de orker; hvis en tenker at man klarer å være i butikken i 10 minutter, så start med å være der fem.

 

Det kan være lurt å starte treningen på et tidspunkt der det ikke er så mange andre i butikken, dvs tidlig eller seint på dagen. 

 

Planen bør være systematisk, dvs at man har ett opplegg som følges ganske strengt. Det kan være å gå i butikken hver dag og være der i fem minutter, i f eks én uke. Så trapper en opp når det går lettere, f eks etter en uke. Da kan man øke eksponeringstiden med 10-20% i påfølgende uke. Sånn øker man på. uke for uke inntil personen klarer å gå der så lenge som en ønsker uten å bli overveldet av negative og ubehagelige følelser. 

 

Et viktig poeng ved eksponeringsterapi er å hindre eller undertrykke trangen til å stikke av, dvs å ikke unnvike ubehaget. Derfor må en prøve å være i situasjonen i den tiden en skal, selv om en ikke har lyst. Det er et viktig poeng å ikke stikke når angsten stiger, men være der lenge nok til personen kjenner mestring. For angst svekkes vanligvis etter 20-30 minutter; psyken rår over mekanismer til det.

Hvis personen får det veldig vanskelig i en periode, er det et poeng å ikke ta pause eller korte ned på mengden av eksponering, men heller la være å øke opp i en periode til det går bedre, dvs holde seg på samme mengde eksponering. 

 

Det vil være ganske ubehagelig for personen i starten - og poenget er at vedkommende skal være i situasjonen lenge nok til å oppleve at ubehaget avtar. Men merk, ubehaget vil ikke forsvinne; det vil avta.

 

Tenk deg at 100 er max ubehag og 0 er helt fravær. Forestill deg så hvor mye ubehag du ville tåle, og likevel kunne klare å være i butikken og gjøre det du skal. Det nivå av ubehag du mener du kan tåle, er målet du skal jobbe frem mot. Ikke komme i 0, men ha så pass lav angst at du klarer å være der uten å bli vippet av pinnen. De fleste sier de vil tåle sånn ca 20-40, uten å miste kontrollen.

 

Dette er grunnprinsippene i eksponeringsterapi. Så må disse tilpasses den enkelte pasient, det kan du gjøre med psykologen din.

 

Men en helt annen ting jeg kom på, og som er en sånn kognitiv greie, er om du ville hatt nytte av å skrive mestringsdagbok?

Det er en daglig bokføring av alt du har fått til den dagen.

Du har så mange negative tanker, så mye skam og lav selvtillit - på tross av dine åpenbare sterke sider, noe du viser gang på gang i det du poster her og i andre tråder.  Derfor trenger dine selvbebreidelser og tilkortkommenhetsfølelser motvekt.

Da kan det være nyttig å skrive ned gode og bra ting du har fått til. Hver dag. Stort og smått som har gått din vei, men ikke noen av alle dine nederlag - de skal ikke i denne boken. Så kan du hente disse notatene frem igjen når livet igjen butter i mot. For det vil det, det har du erfart mange ganger. Du som for oss alle. 

[Loverdose]

Tusen takk for et veldig godt råd Dag, skal ta det opp med psykologen min. Det var meningen at vi skulle starte opp med eksponeringsterapi sist gang jeg var hos henne, men så prata jeg meg ut på vidda for endte gang. Når du kun har psykologen din å snakke om ting med i det virkelige liv så går samtalene fort til prat om alt og ingenting. Tror jeg masa hull i hodet på folk på jobb i går, første sosiale samvær på over ei uke.

Edit: Bla bla bla. 

Endret 23. mai 2016 av Loverdose

[dag1234]

Det skal være plass til 'vanlig' prat i en psykologtime, det er et helt menneskelig behov du viser her. 

 

Du må gjerne ta deg litt tid og kjenne at du er klar, før du begynner på eksponeringsterapi. Men når du først setter i gang, bør du prøve å gjennomføre.

 

Ikke glem det vi har diskutert med gruppeterapi, det er veldig god eksponering for sosial angst. Hør med behandleren din om det kunne være noe for deg.

Det er fritt sykehusvalg i Norge, og du kan velge å reise til et sted der de driver med dette. 

[Loverdose]

Menneskelig behov uten tvil ja, men føler jeg kaster bort verdifull terapi på mas, om du skjønner. Bla bla.

Gruppeterapi kunne jeg virkelig tenkt meg, men jeg må reise ganske langt om jeg skal delta i den form av terapi, slik jeg har skjønt det. Skal dog høre litt mer med psykologen min angående alternativene. 

Bla bla. 

Endret 24. mai 2016 av Loverdose

[Emancipate]

Du har ikke oppdaget at det går an å skrive på PC uten å legge det ut på nettet?

[Loverdose]

Du har ikke oppdaget at det går an å skrive på PC uten å legge det ut på nettet?

Nei, vet du, den tanken har ikke slått meg altså... La meg prøve....... 

[Du veit ikkje ka du snakka om]

Det er interssant å høre om hvordan du har det.

[Loverdose]

Det er interssant å høre om hvordan du har det.

Yeah, deg om det. Forholdsvis uinteressant å faktisk leve det. Er inne på tanken å starte med prostitusjon. Jeg er ensom og seksuelt underernært, måtte være det perfekte yrket for noen i slik situasjon som meg. Verdighet my ass, den får jeg ikke brukt til noe uansett.

 

Er så forbanna på meg selv at jeg har lyst til å rive av meg både hår og ansikt. Har ikke turt å se meg i speilet for hele dagen selv om jeg vet jeg ser jævlig ut. Håpløst. Savner psykologen min. 

 

Edit: Men jævla optimistisk av meg å tro at noen faktisk vil ha meg! Haha!   Morsom er jeg. 

Endret 24. mai 2016 av Loverdose

[Emancipate]

 

Du har ikke oppdaget at det går an å skrive på PC uten å legge det ut på nettet?

Nei, vet du, den tanken har ikke slått meg altså... La meg prøve....... 

 

Det var ikke en kritikk av at du skrev her, bare et alternativ til å skrive for hånd, bare for å presisere det.

[dag1234]

 

 

Du har ikke oppdaget at det går an å skrive på PC uten å legge det ut på nettet?

Nei, vet du, den tanken har ikke slått meg altså... La meg prøve....... 

 

Det var ikke en kritikk av at du skrev her, bare et alternativ til å skrive for hånd, bare for å presisere det.

 

 

Nå synes jeg du er unyansert - og litt for kald - Emancipate.

Det er sjelden samme effekt av å bare snakke til seg selv som til noen som lytter og tar inn det en formidler, noen som tåler å høre på og kanskje kan gi noe, forhåpentligvis bedre, tilbake. Ikke alltid det er nødvendig å si så mye tilbake, men bare ta i mot det som fortelles. 

Det er mye lindring i å formidle seg til noen som makter å høre på, og en side ved det å være plaget er å få lov å beklage seg; det hører med.

Tror det er Agnar Mykle som sa det et sted, at heldig er den som kan artikulere sin sorg. Og da kan nettet være bedre enn bare snakke til tomme veggen.

[Emancipate]

Nå synes jeg du er unyansert - og litt for kald - Emancipate.

Jeg kan bare gå ut i fra at du ikke fikk med det avsnittet jeg svarte på, som nå er redigert bort. Jeg er klar over at det så frekt ut uten det jeg svarte på, derfor lagde jeg et ekstra innlegg for å oppklare, men det var tydeligvis ikke nok.

 

Av respekt for TS, som valgte å slette det, har jeg ikke tenkt å gjenfortelle det avsnittet her.

 

Edit: det skiter jeg i. Hun lurte på å skrive dagbok, men hadde for dårlig håndskrift, deretter lurte hun på å starte en blogg, men ville ikke det heller. Jeg mente bare å foreslå at hun kunne skrive dagbok på PCen.

Endret 24. mai 2016 av Emancipate

[dag1234]

Da er jo saken en annen. Jeg fikk ikke med meg verken utgangspunktet eller redigeringene.

[Loverdose]

Nå må jeg slutte å skrive ting jeg angrer på. See you later alligatorzzz. 

Endret 24. mai 2016 av Loverdose

[Loverdose]

Jeg gir opp. Nå har jeg gått en del måneder og faktisk hatt et litt bedre selvbilde. Alle dager har ikke vært like tunge, jeg har greid å se meg i speilet uten å bli kvalm, selv om noen dager har vært jævla tunge. Alt i alt har det gått greit, men nedturer er ikke til å komme unna. 

 

Sommeren har kommet for å bli tydeligvis og alle kler av seg og soler seg og bader og koser seg. Og jeg sitter her og griner fordi jeg virkelig savner kulde og vinter. En flybillett til Alaska eller noe i den dur hadde vært fint (aner dog ikke om der er kaldt eller ikke). Om høsten og på vinteren kan jeg i det minste gjemme meg i kåper og strikkede gensere. Nå kan jeg ikke gjemme meg, slik som jeg går kledd nå får jeg relativt kjapt oppmerksomhet. "Herregud se på hu a, må være varmt med så tjukk genser på denne tiden av året". Oversatt til "Forstår jævla godt hu går i tjukke klær når hu er så feit og stygg". Og nei ikke kom å fortell meg at de tenker og sier noe annet enn det. Det er renspikket bullshit.

Jeg lider hver jævla sommer fordi jeg ikke kan leve akkurat som alle andre fordi jeg er uheldig både med utseendet og kropp. "Jammen se til å slank deg da kjerring!!!", ja faen, om jeg hadde greid det så! Jeg spiser knapt mat men likevel rikker ikke vekta på seg. Eller nå lyver jeg, har faktisk gått ned 5 kg de siste ukene.Det er begrenset hvilken aktivitet jeg kan utføre når jeg knapt tør titte ut vinduet. Det er flaut å trene når jeg ser ut som jeg gjør. Det er flaut å gå tur. Det er flaut å i det hele tatt tro jeg kan bli fin når jeg ikke kan det. Et evig paradoks ingen andre enn de som har vært der kan sette seg inn i. Hvorfor i huleste skal jeg slite og styre på flere timer i uka for å oppnå noe jeg aldri greier å oppnå?

Hele familien min er overvektig. Jeg voks opp med at moren min lo av alle som trente og mente at det var unødvendig. En holdning jeg fikk planta i hodet men som jeg selvfølgelig har greid å rista av meg. Jeg ler ikke av folk som trener, jeg begynner å grine fordi jeg også vil trene og jeg også vil se bra ut og jeg også vil ta vare på kroppen min. Det ironiske er at det eneste jeg gjør er å ordne håret, sminke meg, lakke neglene og alt det overfladiske. Hadde man vrengt meg ut inn hadde jeg sett ut som et misfoster. Eller, haha, det gjør jeg allerede. My bad. Ble feita opp når jeg var liten, jeg visste jo ikke bedre, spiste godteri så det tøt ut ørene jeg. Det smakte jo godt og det var ingen som sa at det var farlig og kunne gjøre meg feit og gjøre at jeg slet resten av livet med komplekser for både kroppen og trynet. Visste jo bedre når jeg ble eldre og vet jo bedre nå, jeg vet jeg ikke har godt av usunn mat og derfor spiser jeg det sjeldent heller. I dag stekte jeg en grandis men har ikke spist den enda. Det er ekkel drittmat og jeg fortjener ikke å spise. Jeg tør ikke kjøpe jordbær eller vannmelon eller grønnsaker eller laks, som jeg faktisk elsker, fordi alle tenker bare "haha hun spiser ikke noen av delene, det ligger bare å råtner i kjøleskapet". I går spiste jeg vårruller og jeg skammet meg så jævlig etterpå, skammet meg både når jeg kjøpte det og når jeg spiste det. Endte opp med å kaste resten (kjøpte 5, spiste 2). Jeg hadde kvinna meg så sinnssykt opp til å kjøpe det, bare det i seg selv er vanskelig, etter jeg hadde kjøpt det var jeg SÅ stolt over at jeg turte å gå inn på thairestauranten, men så kom jeg på at det var jo faen ikke et fremsteg, det var et vanvittig nederlag. Og for dem som lurer, jeg har en BMI på 26. Til helsike med muskler, jeg eier ikke muskler, jeg sitter jo bare på rumpa dag ut dag inn sett bort ifra når jeg er på jobb. Så alt er bare fett. Ekkelt. 

Jeg føler hele livet går i grus. Jeg kan bare drite i noen psykologutdanning når jeg selv er en eneste stor floke med problemer. Jeg kommer til å bli sittende her foran PC-skjermen og syte og klage til den dagen jeg virkelig ikke orker mer. Jeg er ikke tøff nok i trynet til å få slutt på noe, jeg prøvde å ta overdose for noen år siden men feila miserabelt.

Problemet er at uansett om jeg er tynn eller feit så er jeg likevel stygg. Skal jeg bli vakker må jeg gjennom en hel haug med operasjoner, og jeg er ganske nærme å sende en melding til klinikken som er i nærheten her om konsultasjon til å operere nesa, først og fremst. Etter det blir det leppene, jeg vil ha større lepper. Høvle haka, få orden på kjevestrukturen for den liker jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg blir tatt seriøst om jeg bare sier jeg vil bli pen, jeg blir så forbanna når noen påstår at jeg er det for JEG ER IKKE DET. Jeg er virkelig stygg. Jeg tuller ikke, jeg har ikke et forvrengt selvbilde, det er fakta. Ren, skjær, pur fakta. Jeg er objektiv og rasjonell, jeg ser meg selv for den jeg er og jeg ser at jeg er et ekkelt utskudd i samfunnet som virkelig burde bure seg inne på soverommet og bli der. 

Henger veldig sammen med at ingen kan elske meg heller. Hvem kan elske meg? Ensomme personer som ikke tror de får bedre. Jeg er dama alle tar seg til takke med. Noen syns merkelig nok synd i meg og bryr seg om meg kun pga det. Men det er ikke synd i meg. 
 

Hele kroppen verker av skam. Jeg har virkelig ikke ord, det er helt ekstremt uutholdelig. Jeg skammer meg så sinnssykt over at jeg følte meg ok når jeg gikk ut døra i dag, når jeg så meg i speilet når jeg kom hjem så jeg jo at jeg ser ut som et takras. Hva i heiteste er det som feiler meg når jeg kan se på meg selv noen ganger og tenke at jeg ser ok ut når jeg virkelig ikke gjør det!? Hvorfor fôrer jeg meg med falsk selvtillit? Hvorfor tror jeg at jeg er noe? Og jeg prøver å finne ut hvordan jeg sletter brukeren min her men jeg er visst dum. Jeg vil ikke være her inne lenger. Det er flaut å i det hele tatt komme inn på forumet fordi jeg vet alle tenker "haha klikka for hun igjen nå" eller syns jeg er dum, patetisk, altfor selvsentrert. Ingen har sett meg så ingen vet hvordan jeg ser ut. Eller jo, en bruker. 

Jeg er så svak at det er skummelt. Jeg prøver stadig vekk å tro at jeg har bein i nesa men det har jeg ikke. Jeg er ei pingle uten like, verdens største pyse, blir såret og lei meg av ALT. Internett er ikke stedet for meg men hvor ellers skal jeg være? Uten Internett og PC'en min har jeg ingenting. Jeg har en vegg å glo i. Jeg finner ikke underholdning i noe annet. 

Man får bare ett liv og jeg greier ikke håndtere det. Kudos til alle andre som greier å få noe ut av livene sine. Jeg har uendelig mange drømmer på, og det er drømmer jeg lever på. De er ikke mål, fordi jeg vet de er uoppnåelige. Jeg har lyst til å bli psykolog og hjelpe unge jenter og gutter med selvtillitsvansker og depresjon, angst osv, jeg vil jobbe innen rusomsorg og hjelpe rusmisbrukere, jobbe spesifikt med ettervernet. Jeg har noen ganger lyst til å bare utdanne meg som helsefagarbeider ettersom jeg elsker å jobbe med eldre, men lidenskapen for psykologi og psykisk syke mennesker står veldig høyt. Dessverre får jeg ikke utøvd noe dritt fordi jeg sitter å velter meg i min egen elendighet. Også har jeg jo lyst på kjæreste da. Noen som elsker meg. Men det får ikke slike mennesker som meg. Jeg er en av de max uheldige. Dette kommer ikke til å forandre seg på 10 eller 20 eller 30 år, aldri kommer det til å forandre seg. Trynet mitt kommer alltid til å se jævlig ut og lårene mine kommer alltid til å se ut som de er flerret opp med en kjøttkniv og hver eneste mann som eventuelt skulle sett meg naken kommer til å tenke "det var da som faen, typisk min uflaks å få ei dame som er så forstyrra at hun må hakke i seg selv". 

Jeg hater meg selv. Hvordan får jeg slettet brukeren min her inne? 

 

[Sir-Allistair]

Hvorfor slette den? Du kan bare logge ut.

Forøvrig; har du vurdert innleggelse? Virker som du trenger veldig mye mer hjelp, og det fort.

[Loverdose]

Hvorfor slette den? Du kan bare logge ut.

Forøvrig; har du vurdert innleggelse? Virker som du trenger veldig mye mer hjelp, og det fort.

Kan jo det, men faderlig lett å logge inn igjen. Er det ikke ganske innlysende at jeg ikke har viljestyrke i det hele tatt? 

 

Psykologen mener ikke det. Skal dog sies at jeg greier ikke ordlegge meg på samme måte som jeg skriver, jeg tør uansett ikke si tingene jeg har skrevet høyt, sist jeg snakka slik til psykologen lo hun av meg. Det gjorde den forrige også. Og legen. Og alle egentlig. Er jævla morsomt tydeligvis.

 

Hvorfor skal jeg legges inn når problemet i bunn og grunn er at jeg er uheldig med utseendet, det hjelper jo ikke på utseendet mitt å bli lagt inn... Problemet sitter ikke "bare" i hodet mitt, det sitter på utsiden også. 

[Sir-Allistair]

Jeg tenkte mer på det med selvskadinga enn utseendet. En innleggelse kan på sett og vis være en slags ferie fra seg selv. Kan få litt nye perspektiver på ting. Er ganske opplagt at det ikke kun handler om utseende? Nå vet ikke jeg hvordan du ser ut, men det finnes nok av mennesker i verden med et uheldig utseende men som fortsatt lever helt ålreite liv selvom.

Endret 27. mai 2016 av Sir-Allistair

[BadCat]

Det finnes ikke et menneske som er helt fornøyd med utseendet og ingen er evig ung heller. Det finnes andre sider ved livet som er viktigere enn hvordan man ser ut.

 

Mannfolk kan få en liten knekk hvis de blir tynn i håret, men livet går videre hvis man fokuserer på det som er bra.

[Loverdose]

Jeg tenkte mer på det med selvskadinga enn utseendet. En innleggelse kan på sett og vis være en slags ferie fra seg selv. Kan få litt nye perspektiver på ting. Er ganske opplagt at det ikke kun handler om utseende? Nå vet ikke jeg hvordan du ser ut, men det finnes nok av mennesker i verden med et uheldig utseende men som fortsatt lever helt ålreite liv selvom.

Kan ikke legge meg inn da foreldrene mine kommer til å finne ut at jeg er borte og stille spørsmål ved hvor jeg er. Jeg lyver nok for dem allerede. 

 

Hva handler det om da? Det handler ikke om noe annet. Hadde jeg vært pen hadde jeg turt å gått på butikken, jeg kunne kledd meg pent om sommeren og jeg kunne hatt kjæreste. Men, siden jeg er stygg, kan jeg ingen av delene. Jeg har ingenting å kompensere med heller. Jeg er snill og alt sånt men det er jo alle. Smart er jeg ikke, jeg har ikke peiling på noe ting. Jeg kan noen ganger tro at jeg vet litt om noe, for eksempel depresjon og angst siden jeg selv sliter med det, men egentlig så har jeg ikke snøring på noe som helst. Jeg har ingen hobbyer. Der er ingenting som er interessant ved meg. Jeg er så miserabel og kjedelig som det går an å bli.