Når du har mest lyst til å bare gi opp

[Loverdose]

Sucks to be.. Me! 

Endret 24. mai 2016 av Loverdose

[Loverdose]

F*en altså, jeg som skulle være anonym!! 

[traskas waits for alice]

Hva med å finne en - 1 - ting å begynne å jobbe med? Det er alltids noe å leve for, mennesker har livets rett uten at man skal stå og se på og dømme ut fra det. Prat med en fremmed, ta på deg kortermet skjorte og gå ut, finn et sted hvor de tar imot dyr og kos med hunder og katter der. 

 

Bare et lite steg er alt som skal til for å snu på mye av dette.

[Loverdose]

Hva med å finne en - 1 - ting å begynne å jobbe med? Det er alltids noe å leve for, mennesker har livets rett uten at man skal stå og se på og dømme ut fra det. Prat med en fremmed, ta på deg kortermet skjorte og gå ut, finn et sted hvor de tar imot dyr og kos med hunder og katter der. 

 

Bare et lite steg er alt som skal til for å snu på mye av dette.

Jeg har tenkt på det, at jeg må begynne med 1 ting, men aner virkelig ikke hvor jeg skal begynne. Det er så mye. Å snakke med fremmede er jeg mildt sagt livredd for! Det hender jeg slår av en prat med den som står i kassa på butikken jeg handler på, men det er kun på deres initiativ. Er en butikk jeg bruker å handle på hvor det er en særdeles attraktiv mann, men jeg synker i jorden om han ser på meg og tør knapt si hei eller ha det. Her jeg bor er det dessverre ikke et sted hvor de tar imot dyr, men jeg har vært vagt inne på tanken om å melde meg frivillig til å gå tur med hunder, gjerne til de som er eldre og som kanskje ikke har overskudd til å ta med seg bikkja si på tur. Jeg er veldig kjent med hunder og deres atferd, så og si alle raser, så har ingenting å si hvilken rase det er. Kan ta den med i bilen også. Men har ikke turt det enda, må først tørre å gå ut i offentlighet alene tenker jeg... 

 

Uansett, takk for svar. Og jeg er enig i det siste du skriver, men det steget er forbaska vanskelig å ta, tydeligvis. 

[imposibles]

Sikkert bare dumt det jeg sier, men for meg er det viktig å ha en hobby å brenne for. Mine to viktigste hobbyer er tv-spill på ps4 og gitar. Det er klart på tunge dager så er det ikke så lett å komme igang. Har du prøvd strikking, det er jo så poppulært for tida. Finnes mye info på youtube.

 

Ellers så vil jeg anbefale deg å sette deg et lite mål med en liten spasertur hver dag. Kanskje begynne med 15 min, og øke litt etter hvert. Det føles fint å mestre slike små mål som en setter seg. Det gjør så godt når man er ferdig. Håper du finner ut av det

[Intox]

En hobby er absolutt ikke dumt, jeg begynte med styrketrening under min periode med depresjon og sosial angst. Det hjalp meg veldig når jeg først gikk rutinemessig, tror strukturen er viktig, bare det å ha noe eller noen å gå til. Trening styrket også selvbildet mitt, jeg var tynn, spiste nesten ikke fordi jeg ikke orket. Forbedringen av kostholdet var også noe som var viktig for meg å få orden på, kanskje det kan hjelpe deg også? 

 

Når jeg var under behandling fikk jeg ta del i gruppeterapi, er det noe du har forsøkt? Type det som skjer på "Jeg Mot Meg", det ligger gratis på NRK.no, anbefales. Traff flere likesinnede der som jeg kunne snakke med, folk jeg anser som venner nå. Folk som vet ting om meg selv ikke mine beste venner eller familie gjør, det gjør godt å dele med noen. Det finnes alltid noen som vil høre på, selv om du ikke tror på det selv.

Endret 9. mai 2016 av Intox

[Corp Por]

Hobby er viktig. Det er utrolig viktig å ha noe som okkuperer hodet. Ellers er det viktig å huske på at nesten alle sliter.

 

De folka som du er så misunnelig på har sine egne problemer som de har taklet eller holder på å takle. Det er bare slik at nesten alle lyver. Vi er rett og slett bare nødt til å prøve å ikke tenke på det vi akkurat nå ikke orker å håndtere. Begynn med noe lite og ta tak i det store når du føler deg bedre rustet.

 

Selv er jeg kritisk til samfunnets diagnostisering av ditt og datt. Vi trenger ikke en diagnose på alle plagene våre. Noen ganger mener jeg at det beste er å ta makt fra et problem ved å ikke godta at det er et problem.

 

Prøv å lev livet så normalt som mulig. I vårt samfunn betyr det at det er utrolig viktig å arbeide. Å føle seg som en deltager i samfunnet uansett hva du jobber med. Alle er like viktige selv om det samme samfunnet er utrolig opptatt av stemple hverandre som mindre viktige.

 

Hold deg unna mennesker som får deg til å føle deg lite verdt men vær våken for kritikk. Du trenger ikke nødvendigvis legge vekt på alt men om du klarer å se på deg selv og finne feil så har du altså det du trenger for å endre på gitte feil.

[Anonym75896532654]

Ting som kanskje ikke høres riktig ut men som 100% fungerer

• Trene
• Hobby/jobb
• Tenke positivt "Det kommer til å gå bra" "Det vil ordne seg" "Jeg får til dette!"
• Se på deg selv som nødvendig, pen og at det er en eller annen person der ute som vil tilbringe masse tid med deg
• Gå en tur ut i naturen alene, sett deg i skogen og trekk pusten

Og om selv-skading måtte bli en ting du må gjøre så sa læreren min til meg at det er mulig å bruke strikk for å slippe merker. 

 

Jeg håper ting går bra etter hvert, men det vil ta tid. Du må bare kjempe for å få gjort om tankegangen din, for folk vil bli kjent med deg og mange vil ditt beste. Det er bare veldig vanskelig å se det med øyene lukket for virkeligheten og man fokuserer på det negative. 

[perpyro]

Kan starte med å delvis oppfylle profietien du sette opp i siste del av innlegget ditt for du er i utgangspunktet bra bortskjemt med eget hus som er halveis nedbetalt og god økonomi, men samtidig synes jeg ikke du skal bebreide kroppen din så mye for hvordan den ser ut.

Trening vil sikkert hjelpe men forutsetningen for det er at du vil og har ønske eller disiplin til å trene aktivt.

Uten dette er trening kun et ork, men alt håp er ikke ute enda.

Jeg er ganske sikker på at det er noen der ute som kan både hjelpe og verdsette deg som du er.

Problemete r at så lenge du har den sosiale angsten du har er dte inegn som vil vite at du finnes der du gjemmer deg hjemme.

Ikke engang gutten i kassa kan se deg for du tør ikke gå inn engang.

 

Du bør i det minste komme deg ut om ikke blandt så mye folk så kan du velge tider på døgnet der det ikke er så mye folk ute eller dit du skal.

Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet så å ta mathandelen på kveldene er en god begynnelse.

Noe annet er som Zim3000x skriver en hobby, noe du liker og gjøre, noe som gjør deg glad og er tilfredstillende for deg.

Det får tankene over på noe annet en det du vanligvis holder på med.

Hva psykologen anngår så ta også opp problemet med sosial angst for da har hun mere en mere fyll på beinet i forbindelsen med behandlingen av deg.

 

Bare noen tanker fra meg.

[imposibles]

.

Endret 10. mai 2016 av imposibles

[Primer4]

Know them feels bro

[N3CZH0C6]

En hobby er absolutt ikke dumt, jeg begynte med styrketrening under min periode med depresjon og sosial angst. Det hjalp meg veldig når jeg først gikk rutinemessig, tror strukturen er viktig, bare det å ha noe eller noen å gå til. Trening styrket også selvbildet mitt, jeg var tynn, spiste nesten ikke fordi jeg ikke orket. Forbedringen av kostholdet var også noe som var viktig for meg å få orden på, kanskje det kan hjelpe deg også? 

 

 

Hei!

Jeg slet også veldig med angst, sosialangst ol. Jeg hadde heldigvis en kamerat som ble med meg når jeg inngikk medlemskapet på gymmen. For cirka et år siden var jeg redd for å møte opp, men mitt lille "triks" var bare å dra dit uten egentlig å tenke over hva jeg begikk meg ut på. Etter en liten stund fant jeg motet til å snakke med noen der inne, og selvvom de kanskje ser litt skumle ut er de aller fleste der inne relativt snille.

 

Jeg har ikke gått til noen behandling, men heldigvis har jeg funnet flere goder venner der inne, i tillegg til at jeg har blitt introdusert til vennene til vedkommende. 

Lykke til videre

 

Vil også slenge med at jeg har gått opp cirka 6 kg Nå veier jeg 54,7kg

Endret 10. mai 2016 av N3CZH0C6

[ToyotaGT]

Er ikke noen ekspert på dette, men du kan jo spørre deg selv om dette:

Hva er grunnen til at du ser ned på deg selv?
Kanskje det har skjedd noe i fortiden din, som du ennå ikke kan forlate?
Hva er det som er viktig for deg i livet?
Hvordan definerer du rikdom og suksess?
Hvordan definerer du lykke og frihet?
Hvem er den første personen du går til?

Endret 10. mai 2016 av ToyotaGT

[Gloria]

Første steget er å akseptere seg selv, og det er ikke lett. Du sier at du ikke har noen ekte venner, og at du har tillitsproblemer. Disse to henger nært sammen. For å oppnå en dypere kontakt med andre må du være villig til å åpne opp for andre, du må bryte ut av den indre komfortsonen. Men dette er jo lettere sagt enn gjort når du skammer deg over deg selv og er redd for å bli såret. Denne skammen skyldes i grunn et mindreverdighetskompleks, og det kommer godt fram i innlegget ditt ved at du sammneligner deg mye med andre. Slutt med det, vit at vi mennesker i all sin vakkerhet er forskjellige, og at din "mindreverdighet" på ett område ikke gjør det mindreverdig som person.

 

Jeg kunne ha skrevet mye mer, men velger å sende deg en PM med ressurser som har hjulpet meg mye med lignende problemer.

[Loverdose]

Tusen hjertelig takk for svar, alle sammen. Ser jeg har fått et par PM's også, de svarer jeg på i morgen. 

 

En hobby er viktig ja, problemet er at jeg sliter med å holde på dem. Jeg kan interessere meg for mye rart når jeg først er i gang, men etter noen uker orker jeg ikke mer, syns ikke det gir meg noe og interessen daler. Prøver meg på gaming nå. Jeg vet jeg må eksponere meg, jeg vet at jeg må komme meg ut, jeg vet jeg må tørre å åpne meg. For ikke så lenge siden kom jeg i kontakt med en annen dame jeg klikket ganske godt med i studiesammenheng, vi dro på fylla sammen (jeg drikker svært sjeldent, 1-2 ganger i året) og tenkte meg ikke om når jeg tok henne med meg på toalettet. Dro ned strømpebuksa og så rett på arrene mine, kom på at hun sto faktisk å så på så jeg var kjapp å dra den opp igjen. Da begynte hun å grave. Jeg sa at livet er jævlig noen ganger og begynte å gråte, så begynte hun å snakke om seg selv. Ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde lyst på trøst. Jeg får aldri trøst. Fikk ikke det med henne heller. Ingen empati, ingen medfølelse, ikke noen råd, ingenting. Har ikke noe med henne å gjøre den dag i dag og skammer meg over at hun har sett arrene. 

Så jeg veit da faen altså. Jeg tør ikke ta noen sjanser fordi jeg er så livredd for å bli såra, men så er jeg jo så ensom at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg for stygg til å vise meg i offentlighet og jeg skammer meg bare jeg skal gå ut med søppelet. Tør ikke hente posten annet enn når det er bekmørkt. Blir flau når jeg handler. Greier ikke slappe av blant mennesker i det hele tatt. Jeg er helt sikker på at alle ler av meg og snakker om meg. Hver gang en mann ser på meg får jeg panikk inni meg, det har skjedd et par ganger at jeg skulle gått inn på butikken og plutselig popper det opp 2-3 kamerater som enten kommer til butikken eller går der ifra, de snakker og så snart de ser meg slutter de å prate. Må ta meg skikkelig i nakken for å ikke begynne å hylgrine. 

Det verste var derimot for noen uker siden, når jeg skulle til psykologen og det satt et par karer på noen stoler utenfor ene avdelingen. Jeg hørte på lang avstand at de pratet og lo, men jeg var så nervøs for å gå forbi dem at jeg ikke greide å høre hva de sa. De satt ca. 10 meter unna. Men jaggu faen når jeg går forbi så hører jeg den ene si "se på hu der a". Jeg føler meg så jævla patetisk. 

Jeg har glemt en litt viktig detalj, nettopp at jeg går på skole og jeg har praksis to dager i uken. Jeg har høyt fravær i praksis og kommer ikke til å dra i morgen heller. I stedet skal jeg ta kontakt med læreren min, be henne møte meg på skolen og si rett ut at nå er snart løpet kjørt for meg og jeg trenger virkelig hjelp. Læreren min er svært omsorgsfull, bryr seg tydelig om meg og jeg har ignorert meldinger fra henne både i går og i dag. Og dette skammer jeg meg så klart noe enormt over. 

Skal svare på de spørsmålene dine jeg, ToyotaGT. 

Hva er grunnen til at du ser ned på deg selv?

- Jeg er ikke flink til noe. Jeg er stygg (dette er en av de absolutt største faktorene). Jeg er feit. Jeg har en shitload med arr på lårene, de ser kjempestygge ut. Jeg har fæl stemme og jeg prater rart fordi jeg er nervøs blant folk og greier ikke ordlegge meg riktig. Jeg greier ikke nå målene jeg setter meg, uansett hvor små de er, når jeg gjør det, greier jeg ikke glede meg over dem, fordi det er normale ting alle andre enn meg greier (ja jeg vet jeg overdriver, men er slik jeg tenker). Jeg har høyt fravær på skolen (her snakker vi ikke noen timer og noen dager, men rundt 30 dager og 100 timer sikkert). Der er mange andre grunner, men jeg stopper her. 
 

Kanskje det har skjedd noe i fortiden din, som du ennå ikke kan forlate?

- Ble mobbet i barndommen, ikke grov mobbing men typisk "jentemobbing" (utfrysning, drittslenging, baksnakking). Far som er alkoholiker (tørrlagt i lengre perioder, altså det kan gå et par måneder mellom hver fyllekule som varer i en ukes tid og så er det over), har hørt han sitte å snakke om meg og si at jeg er et stort problem, at det ikke blir noe utav meg, at jeg ikke skjønner en dritt, at jeg er dum. Mor som har lagt et stort press på meg, fortalt meg at jeg har klisterhjerne og at jeg er verdens smarteste når jeg egentlig bare er "normalt smart" (objektivt syn på meg selv, at jeg har noen ekstra hjerneceller vet jeg men jeg er langt ifra et geni). Forhold hvor mannen har vært utro. Det faktumet at jeg prøvde å ta livet mitt, og kjæreste, foreldre og familie generelt reagerte dagen det skjedde, men i ettertid har det vært totalt glemt og ingen har brydd seg. 
 

Hva er det som er viktig for deg i livet?
- Jeg har faktisk ikke peiling. Jeg vil hjelpe andre, men har ikke overskudd til det fordi jeg har nok med meg selv. Det er viktig for meg at alle skal bli akseptert, men jeg greier ikke akseptere meg selv. Et stort paradoks. 

Hvordan definerer du rikdom og suksess?

- Å elske noen og bli elsket tilbake, har vokst opp med en "penger betyr alt" holdning men dette har jeg merkelig nok greid å riste av meg totalt. 

Hvordan definerer du lykke og frihet?

- Å kunne bevege seg utfor døren og på butikken uten å føle at hele verden peker og ler. 

Hvem er den første personen du går til?
- Psykologen, alltid, jeg har ingen andre. 

[sabelpikk]

 Livredd for å eksponere meg, så har ikke fortalt dette til psykologen, da jeg vet hun ikke nøler med å ta meg med på butikken i rushtiden, som er samtidig når jeg har time. Er jo slik eksponeringsterapi fungerer, men jeg føler meg ikke klar for det men er også sikker på at jeg aldri blir det. 

 

 Jeg aner ikke noe, jeg greier ikke tenke logisk eller realitetsorientere meg... 

Hei! Leste gjennom den første posten din. Har et par innskytelser. Den første er at i psykisk helsevern er det nå større fokus på brukermedvirkning iforhold til før; Du er altså med på å forme din egen terapi. Dette vil trolig være mindre gjeldende for slikt som kognitiv gruppeterapi, der en ofte har fiks ferdige behandlingsløp som klienten skal følge. Med andre ord; Ta godt imot hjelp fra personer med nyere kursing eller utdanning.

 

Ved innleggelse i DPS, vil du med god sannsynlighet møte terapeuter og miljøarbeidere som har forståelse for hvor viktig det er med brukermedvirkning. Ut i fra det du sier, om at du har vansker med å realitetsorientere deg, tenker jeg du med fordel kan vurdere om innleggelse er noe for deg. Det er ofte lang ventetid på innleggelser, med mindre det er behov for øyeblikkelig hjelp, så du kan bruke ventetiden til å tenke om det er noe du vil. Når ventetida er over, er det ikke verre enn at du takker pent nei til tilbudet, dersom ting har løst seg eller om du finner at det ikke er noe du vil.

 

Jeg har selv vært innlagt, har vært flere måneder på institusjon. Det fine med det er at det alltid, til og med om natten (!) har vært mennesker å snakke ut om ting med. Det er klart, ikke alle nattevakter eller andre miljøarbeidere har en femårig terapeut-utdannelse, men de har likevel vært minst like viktige for meg som timene med psykolog.

Endret 10. mai 2016 av sabelpikk

[imposibles]

.

Endret 13. mai 2016 av imposibles

[WubWub]

Det er ikke noe mer synd på deg enn andre. For meg høres historien din ut som en bagatell man kan fnyse av.

 

First world problems.

[sabelpikk]

Det er ikke noe mer synd på deg enn andre. For meg høres historien din ut som en bagatell man kan fnyse av.

 

First world problems.

Denne kommentaren er nok satt litt på spissen, kanskje vond å lese for noen, men for å være ærlig har slike uttalelser hjulpet meg. Jeg husker spesielt en gang for fem-seks år siden... Var i en kjempetung situasjon, og sjefen min sa noe slikt som "det er alltid noen som har det verre".

 

Dét traff meg, for det var sant. Mine problemer var bare småtterier i forhold til hva som er der ute av smerte og fandenskap. Så jeg synes ikke vi skal helt avfeie kommentaren til WubWub.

[Gloria]

Det er ikke noe mer synd på deg enn andre. For meg høres historien din ut som en bagatell man kan fnyse av.

 

First world problems.

Denne kommentaren er nok satt litt på spissen, kanskje vond å lese for noen, men for å være ærlig har slike uttalelser hjulpet meg. Jeg husker spesielt en gang for fem-seks år siden... Var i en kjempetung situasjon, og sjefen min sa noe slikt som "det er alltid noen som har det verre".

 

Dét traff meg, for det var sant. Mine problemer var bare småtterier i forhold til hva som er der ute av smerte og fandenskap. Så jeg synes ikke vi skal helt avfeie kommentaren til WubWub.