Dele personlige erfaringer med pasient

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Jeg er vernepleierstudent og lurer på hvilke tanker dere har - evt. hvilke normer/retningslinjer som finnes ift. å dele sine personlige erfaringer med tjenestemottakere.

 

Jeg finner mye om brukererfaring og erfaringskompetanse, samt fordeler med personlig erfaring som helsepersonell, men ingenting om hvorvidt man kan/bør snakke om/dele sine egne erfaringer ang. rus og psykisk helse i miljøarbeid/terapi. Selvfølgelig med den hensikt at t.m. føler seg forstått.

 

Mine tanker er at en må bruke skjønn og vurdere individ og kontekst, men jeg føler meg veldig usikker på om jeg "kan" gjøre det. I noen tilfeller vil det være direkte uprofesjonelt, men av og til vil vel det å være uprofesjonell det mest profesjonelle?

 

Jeg er nå i praksis på sykehjem, men er veldig interessert i å høre om tanker ift. alle fagområder - angående det å dele egene erfaringer.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: fcc72...123

[Janbanan123]

du kan fint snakke om akkurat hva du vil så lenge pasient ikke har noe i mot det.

[dag1234]

Veldig spennende problemstilling og jeg synes du har tatt essensen i problemstillingen. 

 

Grensen går mellom å være personlig og være privat, slik jeg ser det.

 

En skal dele noe, men alltid ha tanke for hvordan det blir mottatt og forstått av t.m. Som helsepersonell er vi mye mer og ofte noe annet enn 'alminnelig mennesker' for våre brukere, vi får en spesiell rolle og funksjon for t.m. Det vil du fort oppdage. Hvis du trivialiserer relasjonen så mister den sin kraft. 

 

Fokus må være på hva som fremmer helse og vekst hos mottakeren, og at det er dennes behov som avgjør hvor mye helsearbeideren skal dele av sitt, ikke ditt behov for å fortelle om hva du har opplevd og vært igjennom.

Derfor må du kjenne ganske godt den du vil dele dine erfaringer med. Noen bør en si lite til, det er de selvgående, mens andre trenger at du som helsearbeider trer frem; viser mer hvem du er slik at t.m. kan bli trygg og klare å dele det som er vanskelig. Kunsten er å se den enkelte t.m. an, og huske at det er t.ms behov som skal stå i sentrum.

Som helsearbeider må du ikke glemme at relasjonen er, og skal være, asymmetrisk. Deri ligger det terapeutisk potensiale. Du kan aldri bli venn med dine t.m. Samme hvor glad du kan komme til å bli i dem. Det er viktig å huske på det. Her må du gjøre dine egne erfaringer, for akkurat som t.m. er ulike, så er også hjelperne det. 

 

For egen del går det en absolutt grense ved å dele egen sårbarhet. I så fall ville det skje en fokusforskyvning og jeg ville fått for mye oppmerksomhet på det som er vanskelig i mitt liv. T.m må ikke få en trøste-og-bærer-rolle for helsearbeideren. Det kan skje, for det er mange ubevisste faktorer som også virker i en slik relasjon. I så fall ville jeg miste profesjonaliteten og hjelperelasjonen ville bryte sammen.

Som helsearbeidere har vi ansvar for å få luftet våre egne problemer i rette forum, t.m. er ikke det. Veiledning derimot, er riktig forum.

 

Det ville ikke vært så mye bedre å dele hva som har hjulpet meg ifth til det som har vært vanskelig i mitt liv. Det kan fort oppfattes som en oppskrift, en formaning eller fasit. Men det får så være, det som er tyngst er at t.m. da lett føler seg ikke sett og forstått utfra sine vansker; vi er forskjellige og det som hjelper for Pål trenger ikke hjelpe for Per.

 

De fleste helsearbeidere har vel erfart at det er bedre å si for lite enn for mye. For har du først delt noe, så kan du ikke trekke det tilbake.

 

Det er ikke så lett å gi noen tydelige føringer på hva du bør gjøre, men du må, som du skriver, bruke ditt skjønn og fornemme hva som kjennes riktig ut i forhold til den enkelte. For de fleste av oss, så får vi med årene en slags teft for hva den enkelte trenger å vite om helsearbeideren for å få i gang gode prosesser. Det er vel det som kalles erfaring tror jeg.

[WubWub]

Det er mange som ser på helse/psykiatrisk personell som noe mystisk. 

 

Men sannheten er at både leger og psykologer sliter med det samme som resten av oss.

Alt de har er litt mer kunnskap enn snittet.

 

Men for å svare om det du spør om, jeg har vært en bruker av diverse psykiatriske tjenester og det er regelen nærmere enn unntaket at mine behandlere har pratet om seg selv og sine liv+utfordringer.

 

Ikke fordi de tok initiativ til å ta opp dette, men fordi jeg spør titt og ofte om hvor landet ligger. De tolker dette som et tegn på empati og omsorg og det er nøyaktig den tolkningen jeg er ute etter.

 

Det er fint og flott at det står i min journal at jeg er empatisk.  

Endret 6. mai 2016 av WubWub

[dag1234]

Wubwub, som jo er litt av en oddball her inne, illustrerer et viktig poeng og et hensyn du må ta når du vurderer hva du vil dele med hvem; noen pasienter vil misbruke det du sier om deg selv og de er mer ute etter en kontrollkamp om hvem som skal ha regien over behandlingen enn å jobbe med seg selv.

 

Det å være i førersetet blir viktigere enn å få hjelp med problemene sine. Umodent og destruktivt, selvsagt, men noen mennesker er slik, de vil dypest sett ødelegge den hjelp som tilbys. Disse må du passe deg for å avsløre for mye til.

Dette er ofte personer med dype relasjonsskader, og de kan være vanskelig å oppdage i tide, og slike personlighetstrekk er nesten alltid resistent mot behandling. 

[Bluenoob]

TS: Takk for gode Svar!

 

Det er det jeg tenker på - genuin empati der en viser at en kan identifisere med eller relatere seg til t.ms vanskelige tanker og følelser, slik at t.m. ikke føler seg isolert med dem, men også at t.m. får tillit til at hjelpen faktisk hjelper.

 

Ser jo mange farer med det, som nevnt... Jeg tenker spesielt ift. ungdom, som jeg håper å kunne jobbe med en dag.

 

Jeg tar noen eksempler - så si hva dere synes:

 

-Kan jeg foreksempel fortelle at jeg selv har ADHD?

 

-Kan jeg fortelle at jeg selv var innlagt på BUP?

 

-Kan jeg fortelle at jeg selv var avhengig av hasj?

 

Mine erfaringer som bruker tidlig i tenårene (er i 30-årene nå) var at de som var mest profesjonelle(tradisjonelt) var de jeg var mest komfortable med. De som delte/var "kompis", fikk jeg en "ansvarsfølelse" over, der jeg følte at jeg måtte bidra til å opprettholde min rolle i relasjonen som "kompis". Jeg gjennomskuet lett, og fornemmet ikke genuinitet hos noen av partene, som heller ikke var viktig, da trygghet og tillit kom parallelt med profesjonalitet. Men jeg lurer på hvordan jeg hadde opplevd det hvis noen jeg anså som profesjonell hadde fortalt meg at "jeg var også sånn" - om skammen og håpløsheten hadde føltes lettere...

 

Man skal være en rollemodell, men den skal heller ikke være uoppnåelig? Går det an for deg, så går det an for meg også?

 

Jeg tenker også på stigma. Kneskade vs. angst, hva er mest ok å snakke om? Stigma gjør oss syke, men vi (også helsepersonell) fortsetter å holde liv i den.

 

Synes dette er utrolig vanskelig. Jeg prøver å ikke bli fanget i min egen forforståelse, så innspill og perspektiver er gull verdt!

[Bluenoob]

Dag1234: Jeg kjenner godt igjen det du beskriver. Som tenåring var jeg (som mange andre tenåringer) litt persolighetsforstyrret, mot antisosial atferd som du beskriver. Jeg nøt å sitte i førersetet, og fokuset på å ta imot hjelp kom i skyggen av det. Jeg var ikke slem, så å bruke informasjon i mot noen med ond hensik, gjorde jeg ikke - men dog til manipulasjon. Jeg kan se hvordan personlig informasjon kan bli mat til det.

Endret 7. mai 2016 av VP-stud

[Emancipate]

Du bør ikke fortelle noe av det over med mindre det er en spesifikk sammenheng som gjør det nødvendig. F.eks. om en pasient tror det ikke finnes noen fremtid med en ADHD-diagnose, på tross av at du forsikrer vedkommende om at det kan gjøre det. Da kan du si at du fikk en ADHD-diagnose, men at du fungerer i dag.

[dag1234]

Enig med Emancipate her. Nei på alle tre spørsmålene.

Men du må ikke glemme at du sitter med en unik erfaring som du kan formidle - men ikke som noe som har hendt deg. Det ville jeg vært veldig skeptisk til.

Du skal være en rollemodell, men det er du best ved måten du er på, ikke hva du sier.

Hvis du noen gang skal antyde noe om egne vansker, må vanskene være godt tilbakelagt, og da må du legge vekt på å formidle at det tross alt gikk bra.

Du skal holde håpet oppe, og være realistisk optimist, samtidig som du vet at folk er så ulike og har så forskjellige forutsetninger at det som hjalp deg, slettes ikke trenger å passe for andre. Der skiller amatører og fagfolk seg tydelig, synes jeg. 

 

Empati er veldig interessant fenomen, det er jo å skjønne hvordan det er å være i andres sko, og samtidig huske at det er den andre som har dem på. Jeg har lært meg til å passe ekstra på når jeg blir empatisk. Da er det nemlig vanskeligere å holde den profesjonelle distansen. Blir det for tjomslig, så blir det en rolleblanding som du beskriver veldig godt.

Mange utrente helsearbeidere forveksler empati med sympati - men da glemmer en hvem som har på skoene, og en synes mer synd på eller liker den andre - enn å reelt ta inn hvordan den andre har det.

Profesjonaliteten og distansen er der både for å hjelpe t.m. og for å beskytte t.m. mot å lide overlast. Men den er der også for at hjelperen skal få rom til å tenke fritt og faglig over hva som er best for t.m.

 

Det betyr ikke at du ikke kan vise ekte følelser; det hender noen ganger at jeg lar pasienten se at jeg er glad eller berørt, får tårer i øynene f eks. Men det er alltid ut fra hva pasienten nettopp har fortalt, aldri ut fra det som måtte foregå i mitt privatliv - og alltid med kontroll. Ingen utagering, verken emosjonelt eller på annet vis. 

Å avsløre følelser er å vise medlidenhet, det virker lindrende på t.m.s smerte. Å reagere utfra hva som skjer i en selv er motsatt - det er å være selvopptatt; det stenges pasienten ute og det er egentlig en avvisning av det pasienten kommer med.

 

Man kan som kjent gå i grøfta på begge sider av veien, og noen stenger pasientene ut ved å ikke involvere seg tilstrekkelig. Det er heller ikke terapeutisk effektivt. Som psykiater jeg ikke lenger husker navnet på sa; Ingen har nytte av å snakke til en stein, men en kommer heller ingen vei om begge sitter og gråter.

 

Kunsten er å skjønne hvor mye hver enkelt t.m. trenger at du viser deg frem som person for at de gode prosessene skal komme igang.

 

Jeg kjenner deg ikke fra andre steder enn i denne tråden her, men jeg synes du er så reflektert over fallgrubene, og du stiller så mange gode og relevante spørsmål, at jeg har god tro på at du vil være våken for disse fenomenene når du skal i jobb. Du er nok ikke den første som kommer til å begå denne typen overtramp, ville jeg tippe.

[Bluenoob]

Det er mange som ser på helse/psykiatrisk personell som noe mystisk.

 

Men sannheten er at både leger og psykologer sliter med det samme som resten av oss.

Alt de har er litt mer kunnskap enn snittet.

 

Men for å svare om det du spør om, jeg har vært en bruker av diverse psykiatriske tjenester og det er regelen nærmere enn unntaket at mine behandlere har pratet om seg selv og sine liv+utfordringer.

 

Ikke fordi de tok initiativ til å ta opp dette, men fordi jeg spør titt og ofte om hvor landet ligger. De tolker dette som et tegn på empati og omsorg og det er nøyaktig den tolkningen jeg er ute etter.

 

Det er fint og flott at det står i min journal at jeg er empatisk.

Ja. Kjenner igjen gleden i å lykkes med å ta kontroll hos terapeuten. Han var nok en trussel, i tillegg til at han i mine øyne var en slags opphøyet autoritet som det var vilt belønnende å klare å manipulere! Det var nok både misunnelse og usikkerhet/frykt som trigget det hos meg. Leste for ikke lenge siden journalen fra de tidlige ungdomsår, og måtte le. Ingen tvil om at jeg så sporten i det i hvertfall!

[Bluenoob]

At vi er forskjellige, og at ting fungerer ulikt på oss, har jeg egentlig enkelt for å forstå (selv om jeg stadig minner meg selv på det), men jeg er uansett et resultat av mine erfaringer og kunnskapen som følger med, og har ikke annet utgangspunkt når jeg skal sette meg inn i andres situasjon. Sånn sett er det umulig å forestille meg hvor mine sko klemmer hos deg, dersom jeg aldri har kjent det før. Så hva som er forforståelse og hva som er å sette seg inn i (på rette plassen) blir stadig et kontrollspørsmål.

 

Jeg er veldig redd for å gjøre noe feil, men samtidig veldig opptatt av hva som er helsefremmende. Det gjør meg til en viss grad handlingslammet, og det gagner ingen.

 

Til syvende og sist tror jeg at jeg må stole på meg selv og intuisjonen min. Jeg føler meg litt blind på forskjelligene i rollene som profesjonell og medmenneske - får tro det kommer med trening Uansett veldig fint for meg ta en diskusjon på det! Det har gjort mye allerede. Takk!

[Emancipate]

du kan fint snakke om akkurat hva du vil så lenge pasient ikke har noe i mot det.

Det holder ikke, pasienten skal faktisk ha nytte av det. Endret 7. mai 2016 av Emancipate

[Bluenoob]

Enig med Emancipate ang. amatører vs. fagfolk. Det sier meg lite om du har fagbrev som frisør eller er autorisert psykolog - det handler om evner. Det er forskjell på å vite at det er forskjell på folk, og å skjønne at det er det.

[Emancipate]

Nå redigerte jeg det bort, for jeg mistet lysten på å delta i en diskusjon om det. Men dere skjønner ca hva jeg skrev ut i fra svaret. Jeg mener dog at dette er noe som man kan trene på hvis man er bevisst det.

 

Edit: At fagfolk er generelt bedre til å behandle er jeg ikke i tvil om, det er bare akkurat dette karaktertrekket med å forstå at ens egen (som man har hatt nytte av) behandling ikke passer for alle som later til å være mer et karaktertrekk enn en konsekvens av utdanning.

Endret 7. mai 2016 av Emancipate

[dag1234]

Terapeutiske ferdigheter kan og må læres. Det er ikke noe medfødt eller kun et resultat av personlige erfaringer. 

Mitt poeng var at det krever trening å holde den profesjonelle distansen. Den treningen har ikke amatører. Hadde de hatt det, ville de ikke vært amatører. 

[Bluenoob]

En plastikkirurg kan lære seg og trenes opp i alle inngrep, men estetisk sans er det verre å tilegne seg. Men det vil jo ikke så at en amatør med utmerket estetisk sans kan gjøre jobben bedre. Og da er vi jo inne på medfødte eller tidlig ervervede egenskaper? At lærte ferdigheter trumfer personlige egenskaper i første omgang er jo greit, men er det tilstrekkelig i andre omgang når en trenger å virkelig forstå for å behandle?

 

Jeg tar poenget med profesjonell distanse.

[WubWub]

 

Det er mange som ser på helse/psykiatrisk personell som noe mystisk.

 

Men sannheten er at både leger og psykologer sliter med det samme som resten av oss.

Alt de har er litt mer kunnskap enn snittet.

 

Men for å svare om det du spør om, jeg har vært en bruker av diverse psykiatriske tjenester og det er regelen nærmere enn unntaket at mine behandlere har pratet om seg selv og sine liv+utfordringer.

 

Ikke fordi de tok initiativ til å ta opp dette, men fordi jeg spør titt og ofte om hvor landet ligger. De tolker dette som et tegn på empati og omsorg og det er nøyaktig den tolkningen jeg er ute etter.

 

Det er fint og flott at det står i min journal at jeg er empatisk.

Ja. Kjenner igjen gleden i å lykkes med å ta kontroll hos terapeuten. Han var nok en trussel, i tillegg til at han i mine øyne var en slags opphøyet autoritet som det var vilt belønnende å klare å manipulere! Det var nok både misunnelse og usikkerhet/frykt som trigget det hos meg. Leste for ikke lenge siden journalen fra de tidlige ungdomsår, og måtte le. Ingen tvil om at jeg så sporten i det i hvertfall!

 

 

For min del så ser jeg ikke på psykiatrisk personell som en trussel. De er der for å tjene folket, og jeg er folket. Ergo jobber de for mine interesser. Likedan med politi og andre offentlige instanser. Mange ser på folk i disse yrkene som autoriteter, jeg ser på de som tjenere for det er faktisk det de er. 

 

Ellers så ville jeg droppet historiene dine om hasj og bup i en profesjonell setting. Du sier du er over 30 år, på tide å legge slikt tøys bak seg nå. Om du ikke evner det så kan det være en ide å oppsøke hjelp selv, men for all del ikke kast bort tiden til en pasient med å dele dine problemer til h*n.

Endret 7. mai 2016 av WubWub

[Bluenoob]

 

 

Det er mange som ser på helse/psykiatrisk personell som noe mystisk.

 

Men sannheten er at både leger og psykologer sliter med det samme som resten av oss.

Alt de har er litt mer kunnskap enn snittet.

 

Men for å svare om det du spør om, jeg har vært en bruker av diverse psykiatriske tjenester og det er regelen nærmere enn unntaket at mine behandlere har pratet om seg selv og sine liv+utfordringer.

 

Ikke fordi de tok initiativ til å ta opp dette, men fordi jeg spør titt og ofte om hvor landet ligger. De tolker dette som et tegn på empati og omsorg og det er nøyaktig den tolkningen jeg er ute etter.

 

Det er fint og flott at det står i min journal at jeg er empatisk.

Ja. Kjenner igjen gleden i å lykkes med å ta kontroll hos terapeuten. Han var nok en trussel, i tillegg til at han i mine øyne var en slags opphøyet autoritet som det var vilt belønnende å klare å manipulere! Det var nok både misunnelse og usikkerhet/frykt som trigget det hos meg. Leste for ikke lenge siden journalen fra de tidlige ungdomsår, og måtte le. Ingen tvil om at jeg så sporten i det i hvertfall!

For min del så ser jeg ikke på psykiatrisk personell som en trussel. De er der for å tjene folket, og jeg er folket. Ergo jobber de for mine interesser. Likedan med politi og andre offentlige instanser. Mange ser på folk i disse yrkene som autoriteter, jeg ser på de som tjenere for det er faktisk det de er.

 

Ellers så ville jeg droppet historiene dine om hasj og bup i en profesjonell setting. Du sier du er over 30 år, på tide å legge slikt tøys bak seg nå. Om du ikke evner det så kan det være en ide å oppsøke hjelp selv, men for all del ikke kast bort tiden til en pasient med å dele dine problemer til h*n.

Men hvorfor framstå som mer empatisk enn du er hvis du skal ha nytte av tjenesten? Eller misforstod jeg til å begynne med?

 

Det ikke er i min interesse å belaste eller bruke en pasient til å bearbeide mine opplevelser. De er ferdig fordøyde forlenget. Jeg lurer mer på hvor grensa går, og hvilken virkning det vil kunne ha å dele på både godt og vondt. Og på hvilken måte jeg best kan dra nytte av mine erfaringer i jobbsituasjon.

[dag1234]

En plastikkirurg kan lære seg og trenes opp i alle inngrep, men estetisk sans er det verre å tilegne seg. Men det vil jo ikke så at en amatør med utmerket estetisk sans kan gjøre jobben bedre. Og da er vi jo inne på medfødte eller tidlig ervervede egenskaper? At lærte ferdigheter trumfer personlige egenskaper i første omgang er jo greit, men er det tilstrekkelig i andre omgang når en trenger å virkelig forstå for å behandle?

 

Jeg tar poenget med profesjonell distanse.

 

Vet ikke om jeg er enig om det med estetisk sans. Det kan læres som alt annet, og noen har større talent enn andre. Her som ellers.

 

Ufaglærte kan ha mye bra for seg, og jeg er ikke ute etter å snakke dem ned. Synes det er dumt om tråden utvikler seg til å bli for eller mot utdanning.

Men ville du klippet deg hos en som aldri hadde tatt i en saks før, eller latt en helt uerfaren hjernekirurg få rote rundt i hodet ditt?

Man må ha et anlegg for å jobbe med mennesker, men det er også en rekke ferdigheter som må læres underveis.

 

Det er nå engang sånn at vi alle ikke har mulighet til å lære alt av egen erfaring, men trenger å høste av det andre har sett og tenkt. 

[WubWub]

 

 

 

Det er mange som ser på helse/psykiatrisk personell som noe mystisk.

 

Men sannheten er at både leger og psykologer sliter med det samme som resten av oss.

Alt de har er litt mer kunnskap enn snittet.

 

Men for å svare om det du spør om, jeg har vært en bruker av diverse psykiatriske tjenester og det er regelen nærmere enn unntaket at mine behandlere har pratet om seg selv og sine liv+utfordringer.

 

Ikke fordi de tok initiativ til å ta opp dette, men fordi jeg spør titt og ofte om hvor landet ligger. De tolker dette som et tegn på empati og omsorg og det er nøyaktig den tolkningen jeg er ute etter.

 

Det er fint og flott at det står i min journal at jeg er empatisk.

Ja. Kjenner igjen gleden i å lykkes med å ta kontroll hos terapeuten. Han var nok en trussel, i tillegg til at han i mine øyne var en slags opphøyet autoritet som det var vilt belønnende å klare å manipulere! Det var nok både misunnelse og usikkerhet/frykt som trigget det hos meg. Leste for ikke lenge siden journalen fra de tidlige ungdomsår, og måtte le. Ingen tvil om at jeg så sporten i det i hvertfall!

For min del så ser jeg ikke på psykiatrisk personell som en trussel. De er der for å tjene folket, og jeg er folket. Ergo jobber de for mine interesser. Likedan med politi og andre offentlige instanser. Mange ser på folk i disse yrkene som autoriteter, jeg ser på de som tjenere for det er faktisk det de er.

 

Ellers så ville jeg droppet historiene dine om hasj og bup i en profesjonell setting. Du sier du er over 30 år, på tide å legge slikt tøys bak seg nå. Om du ikke evner det så kan det være en ide å oppsøke hjelp selv, men for all del ikke kast bort tiden til en pasient med å dele dine problemer til h*n.

Men hvorfor framstå som mer empatisk enn du er hvis du skal ha nytte av tjenesten? Eller misforstod jeg til å begynne med?

 

Det ikke er i min interesse å belaste eller bruke en pasient til å bearbeide mine opplevelser. De er ferdig fordøyde forlenget. Jeg lurer mer på hvor grensa går, og hvilken virkning det vil kunne ha å dele på både godt og vondt. Og på hvilken måte jeg best kan dra nytte av mine erfaringer i jobbsituasjon.

 

 

Jeg får ikke behandling. Jeg får rene samtaler hvor jeg kan prate om det jeg vil. Det er det tilbudet jeg har fått av psykiatrien. Derfor kan jeg prate om det jeg vil og formidle det bildet av meg selv som jeg ønsker formidle. Hadde jeg gått til psykolog for å motta behandling så ville jeg selvsagt gjort mitt beste for å legge forholdene til rette for behandling. 

 

Jeg har en meget omfattende voldshistorikk fra 2000-tallet og det var derfor jeg ble fanget opp i "systemet".  Har til tider uttrykt stor skepsis mot tilbudet jeg mottar, for jeg er hverken gal , psykotisk eller farlig per dags dato men som de sier "det er ikke en vurdering jeg trenger forholde meg til." og at "de vurderer kontakten med meg som veldig viktig".

 

Hvor jeg hadde vært idag uten tilbudet med rene samtaler annenhver uke er ikke godt å spå, men jeg tipper det situasjonen hadde vært verre for min del. Men jeg har ihvertfall ikke havnet i voldelig konflikt eller mottatt søkelys fra politiet på 12 år. Kanskje det kan skyldes psykiatrien, kanskje ikke. Hvem vet. Eller jo, har vært i konflikt med politiet 1 gang på disse 12 årene, jeg lagde en tråd på VG Debatt i 2009 hvor jeg spurte "hva er den mest skånsomme måten å ta livet sitt?", så gikk jeg å la meg. Våknet så av at politiet slo ned døra mi med rambukk og vips var det politi bevæpnet til tennene med mp5 og skjold i stua mi, så kom akutt teamet. Har aldri helt forstått hvorfor det ble så mye oppstyr, jeg har aldri hatt selvmordstanker. Jeg ønsker leve for alltid.

 

Uansett, mye av arbeidet til disse kontaktene jeg har i psykiatrien har gått ut på å passivisere meg å endre tankegangen min vedrørende vold. Jeg ser selv at de har aktivt brukt manipulering for å endre adferd, jeg gjennomskuer dette lett. Men jeg klager ikke, manipulasjon går to veier og jeg sier ikke nei takk til den oppmerksomheten som jeg får.

 

Ellers så tenker jeg at det er du selv som velger hvor grensen går. Det er en vurdering du selv må ta til tross for at jeg personlig mener at du ikke burde utlevere så mye om deg selv.

Endret 7. mai 2016 av WubWub