Lei av angst..

[AnonymDiskusjon]

Mann 34. Lenge hatt angst, det kom første gang som jeg vet om for noen år siden. Var i full jobb, hadde jobbet i flere år. Mye overtid, lange dager.  Sa aldri nei til ekstra jobbing.
Begynte med oppkast, ofte på vei ut døren hjemmefra. Noen ganger måtte jeg stoppe bilen for å kaste opp på vei til jobb. Var sikker på at dette var magesår eller noe slikt, gikk alltid med tyggis i lommen siden å ta en tyggis ofte faktisk hjalp. Besøkte fastlege, ble sendt videre til spesialist for å ta gastroskopi. Fikk med meg noen beroligende tabletter siden jeg har alltid vært urolig før undersøkelser og blodprøver. Under undersøkelsen fikk jeg totalt panikk. Flere personer måtte prøve å holde meg nede får å få slangen ned i halsen min, men jeg kom meg løs å dro den opp igjen selv. Legen som skulle utføre undersøkelsen kom da med kommentaren "du har jo angst!" Da kom lyspæren opp over hodet mitt...

 

Når jeg tenker tilbake skjønner jeg at jeg har hatt angst helt siden jeg var liten. Familiebesøk allerede på barneskolen, jeg ville ikke gå. Følte meg alltid svært utilpass i slike settinger. 

 

Ble medisinert av fastlege. Sykemeldt i ett år. Alt dette skjer samtidig som jeg blir far. Har noen timer med terapi - men det funker ikke. Jeg klarer ikke åpne meg, alle vil bare grave i fortiden min. Jeg vil bare ha hjelp så jeg kan tenke fremover.

 

Tilbake i jobb etter ett år. Medisinene hjelper såpass mye at jeg føler meg som ett nytt menneske. Gjør ting med venner på impuls, bekymrer meg for omtrent ingenting. Stresser aldri lenger, verken privat eller jobb. Livet er herlig!

 

Så ryker forholdet med min samboer. Jeg blir tatt for fyllekjøring etter en episode der vi har kranglet. Førerkortet ryker. Samfunnstjeneste. Besøksforbud. 

 

Noe begynner å skje. Etterhvert har jeg så mye fravær fra jobb, både der jeg kommer for sent på jobb og faktisk noen dager ikke kommer på jobb i det hele tatt. Klarer ikke sende sms eller ringe jobb når jeg er syk, bare lar være å gå. Det skjer det som må skje, jeg får sparken. 

Går rett videre til ny jobb. Flexitid. Jobber fra kontor noen dager, noen dager hjemmefra. Noen dager jobber jeg fra bilen mens jeg drar fra møte til møte. Trives - men tjener ikke penger nok siden det er provisjonslønn. Bestemmer meg etter noen måneder for å si opp, det går ikke å leve på det jeg tjener. Forholdet med tidligere samboer har ordnet seg, vi er nå venner og jeg har mitt barn annenhver uke. Søker på jobber, er i intervjuer hele tiden. Finner til slutt en jobb for meg der jeg reiser østover for tre dagers kursing. Det går bedre, men angsten murrer litt i bakhodet.

Første dag i nye jobben. Skal utføre ett oppdrag sammen med en annen. Litt urolig men skal klare dette. Så smeller det. Fullt panikkanfall. 

 

Slutter i jobben. Sitter nå bare hjemme hver dag. Ingen jobb. Aldri hatt mange venner. De vennene jeg var mest glad i forsvant når jeg ble far. Angsten blir sterkere for hver dag som går. Mitt barn begynner i skole i nærheten av mors bosted. Har nå barnet annenhver helg, kan ikke levere å hente hver dag på skole, det er for langt vekke. Klarer faktisk ikke levere å hente i det hele tatt. Mine foreldre overtar den rollen for meg. Føler jeg feiler som far. At jeg ikke er tilstede i barnets liv. Ingen foreldremøter, ikke på barnets trening. Dette må mine foreldre gjøre for meg. Tenker ofte at barnet hadde hatt det bedre om den ikke var hos meg i det hele tatt. 

 

Har store problemer med søvn. Smerter som begynte som litt murring i venstre legg har nå eskalert totalt. Hofte, legg, lår, rumpe, mage, enkelt å greit hele venstre siden av kroppen gjør vondt. Nakken er så stiv at jeg ikke kan ligge på høyre side når jeg skal sove. Må alltid ligge på venstre side som gjør forferdelig vondt. Men har ingen alternativer. Sover tungt når jeg endelig sovner, men føler fortsatt at jeg ikke har sovet når jeg våkner igjen. Har kuttet alle medisiner siden jeg følte det ikke fungerte for meg lenger. Har prøvd flere forskjellige typer. Alle har samme effekt, ingen reduksjon i angst men stor reduksjon i livskvalitet. Ingen glede, ingen sorg. Bare flatt. 

 

Klarer ikke gjøre noe som helst sammen med de vennene jeg har lenger. Bare det å gå på butikken er noe jeg må manne meg opp til. Tungvindt, siden jeg snuser og må jo kjøpe snus. 

Mangel på søvn gjør angsten verre. Tankene raser, oppdager hele tiden nye ting som gjør vondt eller ikke kjennes riktig ut. Har prøvd å gjennomføre terapi over nett, men det klarer jeg ikke. Har ikke konsentrasjon eller motivasjon for å gjøre det. Har snakket med lege noen ganger over telefon om mine smerter, beskjeden er klar. Kom inn så vi får undersøkt deg skikkelig. Men det klarer jeg ikke.

 

En venn får kreft. 

 

Jeg får ikke sove. For tredje dag på rad. Og i dag kommer mitt barn til meg. Min mor har bursdag. 

 

Når jeg snur meg i sengen må jeg rette på pungen. Da finner jeg en kul. 

Kaldsvetter. Holder på å besvime. Klarer ikke puste skikkelig. Følelse av vann i lungene. Susing i hodet. 

 

Måtte bare få det ut nå. Skrive. 

 

 

 

 

 

Hva kan jeg gjøre med livet mitt? Samtidig som jeg ikke vil ha det slik som dette lenger, så føler jeg samtidig at jeg vil egentlig ikke ha hjelp. At jeg ikke ser poenget i det. 
Men jeg klarer jo heller ikke å møte opp noe sted for å få hjelp. Jeg er så sliten!

Anonymous poster hash: 1863b...368

Anonymous poster hash: e8649...985

[dag1234]

Du må ta tak i deg selv og komme deg til lege, og få henvisning til psykiater. Slik du har det, er ikke noe liv, og du har så pass omfattende problem og så liten egen mestring at jeg tror du vil trenge medisiner i tillegg til samtale og eksponeringsterapi.

[KatrinaS]

Den mest effektive behandling for angst er eksponering. Eksponer deg hver dag! Jeg har slitt veldig mye med angst, og fikk masse panikkanfall ute blandt folk og har besvimt flere ganger.

 

Hver dag, utfordre deg selv. Gå på bussen, gå på butikken, gå ute blant folk. Holder du deg inne så vinner sjukdommen.

 

Det kan også lønne seg å prate med en psykolog. Da får du både eksponert deg selv og snakket ordentlig ut om det. Det hjelper.

 

Eksponer deg selv!

[Lindoniel]

Du hadde vært i behandlig og sluttet fordi du ikke "orket", (jeg vet grunnen sannsynligvis hadde flere sider, men for å gjøre det enkelt for meg selv bruker jeg det ordet). Jeg kjenner meg igjen i dette, sitter midt oppi noe liknende akkurat nå. Jeg gav også opp, fordi jeg ikke orket, fordi det var vanskelig, fordi det bare skulle graves. Jeg har ett råd jeg fikk av en som har gått igjennom det samme.

IKKE GI OPP TERAPI! Det er vanskelig og ingen mirakelkur. Du må jobbe med deg selv over lang tid. Få en ny time, få en ny psykolog om dere ikke kommuniserer bra.

Du vil møte kommunikasjonsproblemer og medmenneskelige problemer selv med en psykolog, men det som ihvertfall hjelper meg, er å gi slipp på tanken "du må være en flink pasient, du må oppføre deg på en bestemt måte". Prøv å slipp deg løs, gråt, skrik, ha krampeanfall, drit i hva som "forventes".

 

Oppsøk, og bruk profesjonell hjelp! Hva er alternativet?

[sabelpikk]

Slik jeg har forstått det, er det mindre fokus på å "grave i fortiden" i kognitiv terapi. Det ble ihvertfall fortalt meg av en psykolog jeg gikk til. Fikk fem minutter til å snakke om problemene og fortiden min, resten av tida fokuserte vi på tiden fremover.

[New bie]

Hmmm, kan ikke unngå å reagere på hvordan psykiatriske pasienter blir behandlet av leger (som forøvrig ikke kan noe om ernæring). De serverer noe som blir kalt medisin (gift), mens løsningen på rot-problemet ofte ligger i ernæring.

Ta en titt på netflix filmen Food Matter, og deretter les deg opp på doctoryourself.com.

 

Når det gjelder dine faktiske symptomer, så ville jeg startet med å ta vitaminer (multivitamin + mineraler) samt b-vitamin kompleks (som hjalp meg) siden mange uten at de aner det er underernært på vitaminer, og spesielt b-vitaminer i spesielle tilfeller (selv om moderne medisin ofte sier noe annet). Ha spesiell fokus på B3 og B1, og for sikkerhets skyld B6, B9, B12 siden mangel på sistnevnte kan degradere vitaminopptaket i kroppen. Du kan enkelt få B-vitaminer 6,9 og 12 av lege ved å be om Triobe.Få i deg disse vitaminene samtidig siden koktailen har best virkning sammen. Med "moderne" industrialisert mat får man simpelthen ikke i seg tilstrekkelig med vitaminer og mineraler. Unngå prosessert mat og få i deg så mye råkost (ikke kokt) som du klarer. Dermed har du ett veldig godt utgangspunkt. Unngå sukret mat og drikke. Karbohydrater ødelegge mye av vitamin og mineraltilførsel i kroppen. Man kan ikke få i seg for mye b vitamin, siden de er vannløselige og kroppen vil bare skille ut det den ikke trenger. Tar man det mange ganger til dagen vil metningen i kroppen bli optimal. Tas helst sammen med måltid. Ta 4 dobbel av anbefalt dose i starten. For mineraler og fettløselige vitaminer som A og D så må du være mer forsiktig, siden det kan gi deg vitaminforgiftning.

 

Hos meg så forsvant en angst eller skvettenhet som jeg har hatt hele livet. Plutselig så ble søvn og mange andre symptomer også korrigert eller bedre.

[/-eple-\]

vil nevne at meditasjon kan hjelpe. det krever jo litt egeninnsats. eller ivertfall og finne ut hvordan man gjør det. så kreves det egentlig ikke innsats men det motsatte. en ting er ivertfall sikkert at eneste bivirkningen er evt et øyeblikk med fred. har erfart at det kan funke ivertfall. og det har egentlig gitt meg ganske mye synes jeg. en oversett ferdighet i dag.

[AnonymDiskusjon]

Hvordan går det egentlig med trådstarter?

Anonymous poster hash: 234ac...c7d