Jeg tror transekjønn er en mental sykdom

[Hardrocktarzan]

Basert på hvilken forskning har du grunn til å tro dette?

Å basere påstander innenfor psykologi på forskning er vel ikke helt normalt.

[AdNauseam]

[...]

Nå vet jeg ikke om du snakker til meg her, men jeg må legge til at det var unødvendig av meg å kommentere på kattevideoen. Jeg ble bare litt oppgitt over alle som tror så lett på alt, og later som om det faktisk er mulig å være en katt. Og jeg kan sikkert virke litt kvass på måten jeg sier ting på.

 

Når det er sagt så er jeg selvsagt enig i at de skal møtes med omsorg og forståelse, uansett hva de tror og føler, om de har rett eller feil.

 

Men nå er det bare et faktum at visse faktorer bestemmer kjønnet til et menneske. Uansett om du liker det eller ikke så er det bare slik det er. Det er en del som mener man skal lage nye definitsjoner på kjønn osv., noe som jeg personlig føler er tull. Det er greit nok at man skal være forståelsesfull for de som ikke føler seg tilfreds med sitt kjønn eller identiteten på utsiden. Men man kan ikke leve i et samfunn med vrangforestillinger om definisjoner. Man kan heller ikke gå rundt på tærne livredde for å si noe feil eller si noe som på en eller annen måte kan bli misforstått eller tatt til seg.

 

Det er også visse grupper som mener man ikke skal kalle transpersoner for "han" eller "hun" og bruke et eget pronomen. Og hvis man ikke vet hvilket man skal bruke, så må man omformulere seg slik at pronomen ikke brukes i det hele tatt. Spør du meg er dette bullshit. Hvis man tenker seg om, hva er verst: at man indirekte sier "jeg vet ikke hvilket kjønn du er og vil ikke si hva du ser ut som og så eg later som ingenting", eller å kalle noen for "han" om de ser ut som en mann? Greit nok at hvis vedkommende ønsker å bli kaldt "hun" så kan man respektere dette, men å ikke kunne snakke med folk normalt blir i overkant.

 

Det er en av disse overfladiske tingene man gjør, f.eks. regelen på skolen om at alle skal bli invitert til selskap osv. Som gjør at man aldri kan vite hvem man har som venner. Man begynner å lure på om man blir invitert fordi man ønskes der eller ikke. Og om man ikke har tenkt på dette før så tenker man ihvertfall på det da. Om man ikke ønskes, hvem ønsker å være der? Dette tullet med hodet mitt når jeg var mindre, man kan jo begynne å lure på hvem som er ekte venner eller ikke. Jeg var aldri noen som ble mobbet, men jeg så hvor dårlig dette fungerte med de som faktisk ble det. Og så er det forskjell på å være inkluderende og gi folk en sjanse, og å lage et overfladisk forhold for høflighetens skyld, eller fordi du "må".

 

Usikre personer som sliter med å få venner utvikler ofte også en kunstig personlighet, fordi de ikke tør å være seg selv. Det er synd, fordi de sier ting de tror blir godt mottatt, de gjentar vitser de hører folk ler av, de ler selv om de ikke har hørt vitsen. I de tilfellene jeg har møtt slike personer så har det vært ålreite personer med humor og godt humør, men personligheten deres kommer aldri frem. De blir bare irriterende, for det er så åpenbart at de sier og gjør ting som ikke stemmer overens med hvem de er. De prøver for hardt.

 

Samfunnet har en del slike overfladiske sider som har negativ effekt. Til en grad, når det gjelder høflighet og folkeskikk så er det positivt, men utover det blir det falskt og skadelig. Man kan ikke sensurere folks tanker. Det med at "du er pen uansett vekt" osv. er også slikt overfladisk tull. Det er et faktum at visse ting er attraktive og visse ting ikke er det. Om man ikke vasker håret så er ikke dette attraktivt. Folk som tar vare på kroppen sin er attraktive. Jeg tar ikke vare på kroppen min for eksempel, og som resultat er jeg tynn og spinkel uten muskler. Folk sier til meg i perioder når jeg spiser mer at jeg ser sunnere ut etc. og at huden har fått mer farge. Ikke at jeg er sykelig tynn, jeg er bare spinkel og sliter med matlyst. Men det hjelper ikke at jeg lager vrangforestillinger om at jeg er Gerard Butler (eller justin Bieber... Jeg vet ikke hvem som anses som "hot" i 2016). Målet er at jeg skal være komfortabel med meg selv, slik jeg er sant? Og kanskje jobbe med motivasjonen for å skape en sunnere og bedre selv.

 

På samme måte er det ikke attraktivt å være usunn, eller overvektig. Og det å skape et samfunn på slike løgner gjør bare ting verre. Målet er at man skal føle seg vel, uansett hvordan man ser ut. Ikke at man skal lage vrangforestillinger om hva folk tenker, og stigmatisere folk for å synes visse former er attraktivt.

 

Enten man er ærlig om det eller ikke så er det slik det vil gå seg til uansett.

 

 

Ikke for å være OT, men det er relevant i den forstand at mange ønsker å skape en overfladisk kultur hvor man motsier ærlige faktum. Hvis kameraten min sier han føler seg som en kvinne så ser jeg fortsatt på han som en han. Og han vil nok alltid være det for meg. Man kan liksom ikke bli fornærmet over å bli kalt han, om du skjønner. Men om han vil bli kalt et jentenavn så handler det om respekt og hensyn til denne personen.

 

Jeg er også uenig med TS med å kalle det en mental sykdom, avhengig av hvordan det menes. Jeg synes mange av psykiske trekk blir unødvendig kategorisert, eller rettere sagt, man legger mer i kategoriene enn hva som er bra. Alle har gode og dårlige ting, alle har sine usunne psykiske lidelser, alle har i varierende grad symptomer på ting. Men når man får folk som kaller hverandre ulike diagnoser fordi de leste noe på internett og på usaklig vis trekker sammenhenger mellom ting de ikke har greie på, så har noen åpenbart lagt altfor mye i ord og uttrykk.

 

Samtidig reagerer jeg ikke på om noen sier det er en mental sykdom med mindre de mener de sitter på informasjon som motsier videnskaplig vokabular. Slike uttalelser er og forblir uttrykk for noe man nødvendigvis ikke har ordforråd til å greie ut om. Jeg er ikke fagpersonell selv, og ofte skjønner man hva som menes uten å gå utenom gatespråk.

 

 

 

Det er uansett bare to muligheter:

1. Hun er et "troll".

2. Hun har en vrangforestilling.

 

Ingen av disse alternativene er at hun faktisk er en katt.

 

Den samme logikken kan også tillegges en mann som er overbevist om at han er kvinne.

 

Han er ikke kvinne. Han er mann.

Jepp. Igjen, idiotisk av meg å gjøre noe sak ut av videoen når jeg tenkte meg om. Feil tråd gjerne.

 

Ja, jeg synes ikke man skal rakke ned på folk som er født i feil kropp osv. Jeg skal ikke si jeg forstår det, jeg kan umulig sette meg inn i situasjonen. Men faktumet er at en mann er en mann og en kvinne er en kvinne. Om man ikke føler seg om en, er noe annet. Og det er helt greit. Men man kan ikke endre på virkeligheten for at det skal passe inn. Jeg kan ikke kalle meg for neger om jeg føler meg som en på innsiden. Går jeg inn i the hood og sier "Wadup yo, mah nigga" så hadde jeg blitt skutt (slapp av, det er en stereotyp. Stereotyper er gøy).

 

(Nei, jeg bruker ikke "neger" som er kjellsord. )

[dag1234]

Neida, det var ikke du jeg siktet til, Adnauseam. Du hadde et viktig poeng med kattevideoen som falsum.

[Løgn]

AdNauseam,

 

Du hadde også et viktig poeng i at personlig overbevisning ikke endrer virkeligheten.

[dag1234]

Jeg har lagt ut denne tidligere, og vet jo at man kan lede hesten til kilden, men ikke tvinge det til å drikke. Legger den likevel ut, siden dette er en viktig og god artikkel som oppsummerer hva vi i dag vet om psykiske plager hos transpersoner; mange blir bedre etter behandling og en del blir helt gode. 

 

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/26835611

[dag1234]

Fin, og ganske rørende dokumentar om en mann til kvinne fra Island.

Spesielt omsorgen mellom mor, datter og mormor er veldig flott. For ikke å snakke om den stolte niesen.

De transseksuelle som har en støttende familie har bedre prognose enn de som har en familie som stiller seg uforstående eller til og med saboterende til prosessen.

 

https://tv.nrk.no/program/KOID23005615/en-gutt-som-henne

[Løgn]

Jeg har lagt ut denne tidligere, og vet jo at man kan lede hesten til kilden, men ikke tvinge det til å drikke. Legger den likevel ut, siden dette er en viktig og god artikkel som oppsummerer hva vi i dag vet om psykiske plager hos transpersoner; mange blir bedre etter behandling og en del blir helt gode.

 

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/26835611

Jeg vet ikke helt hva du mener med dette. Studien du viser til forteller at trans-populasjonen er en sårbar populasjon i relasjon til mentale lidelser.

 

Studies investigating the prevalence of psychiatric disorders among trans individuals have identified elevated rates of psychopathology.

Det påpekes videre at behandling reduserer psykiske lidelser.

 

[...] overall this review indicates that trans people attending transgender health-care services appear to have a higher risk of psychiatric morbidity (that improves following treatment), and thus confirms the vulnerability of this population.

Behandling reduserer risiko for "psykiatrisk sykelighet".

 

Dette er ikke et argument som forsvarer din påstand om at transkjønnede ikke er mentalt syke. Snarere tvert imot.

 

.......................

Men siden jeg ikke er intellektuelt uærlig, blir jeg nødt til å påpeke at min egen vinkling ovenfor også er en feilaktig måte å tolke studien på.

 

Hvorfor?

 

Fordi studien tar for seg symptomet kjønnsdysfori, ikke lidelsen kjønnsidentitetsforstyrrelse, noe du for øvrig fortsatt ser ut til å blande. Nok en gang ser jeg meg nødt til å gjenta at det er en forskjell mellom symptom og lidelse.

 

Jeg er ikke det minste overrasket over at en lidelse som produserer psykologisk ubehag, stress, nervøsitet, etc i relasjon til pasientens opplevde kjønn (kjønnsdysfori), potensielt kan øke risikoen for definerte typer psykiatriske sykeligheter som depresjon og angstlidelse. At en behandling som reduserer et slikt ubehag også reduserer risikoen for depresjon og angstlidelse er følgelig innlysende.

 

Det er også irrelevant i forhold til diskusjonen i denne tråden. Denne tråden handler ikke om hvorvidt behandling av kjønnsdysfori mitigerer utviklingen av nye mentale lidelser. Tråden handler om hvorvidt kjønnsidentitetsforstyrrelse er en mental lidelse. Således er studien du viser til fullstendig skivebom, da den ikke tar stilling til dette overhodet.

[dag1234]

Du blander årsak og virkning, Løgn. Transseksualisme og transpersoner opplever psykiske plager fordi det er forbundet med ulike former for stress og belastning å ha det på denne måten.

 

Transseksualisme er ingen mental sykdom, men å leve med ubehandlet transseksualisme gir økt sykelighet og dårlig livskvalitet. Å få behandling for sin transseksualisme i form av kjønnsbekreftende tiltak gir god helsegevinst og økt livskvalitet.

 

For å få behandling i Norge så må personen undersøkes grundig over år, for blant annet å utelukke at det foreligger mentale sykdommer. Avdekkes det slike, får en ikke hjelp for sine plager.

Det gjelder også visse somatiske lidelse, det er flere tilstander som er eller kan være uforenlig med kjønnsbekreftende behandling, I tillegg til disse helsekravene, stilles det også krav til generelt funksjonsnivå; personen må ha tilstrekkelig orden på livet for å få behandling. 

[dag1234]

Det er alt for lite kultur i tråden og for mye negativitet. Det må jeg gjøre noe med. Her kommer selveste Antony and the Johnsons:

 

https://www.youtube.com/watch?v=kslkgAX3uAg

[Løgn]

Du blander årsak og virkning, Løgn. Transseksualisme og transpersoner opplever psykiske plager fordi det er forbundet med ulike former for stress og belastning å ha det på denne måten.

 

Ja, de opplever ulike former for stress og belastning. Det er dette som er opplevd ubehag forårsaket av manglende samsvar mellom en persons kjønnsidentitet og personens biologiske kjønn. Dette er definisjonen på "kjønnsdysfori".

 

Jeg nevnte noe om intellektuell uærlighet tidligere. Og her illustrerer du dette atter en gang ved å dra nok en logisk feilslutning.

 

Hva er sirkelargumentasjon?

 

Dette:

A: Transepersoner opplever psykiske plager

 

Fordi

 

B: Det er forbundet ulike former for stress og belastning å ha det på denne måten [være en transeperson].

 

Du går bare i sirkel her.

 

Ulike former for stress og belastning er psykiske plager. Kjønnsdysfori er en psykisk plage. Transepersoner opplever psykiske plager fordi de er transepersoner. Derfor følger det logisk at de er mentalt friske?

 

Nei.

 

De opplever imidlertid kjønnsdysfori som en konsekvens av å lide av kjønnsidentitetsforstyrrelse.

 

Her må jeg be deg forklare forskjellen mellom symptom og underliggende lidelse. Du har ennå ikke vist at du ser noen forskjell her når det kommer til symptomet kjønnsdysfori og lidelsen kjønnsidentitetsforstyrrelse.

 

Transseksualisme er ingen mental sykdom, men å leve med ubehandlet transseksualisme gir økt sykelighet og dårlig livskvalitet. Å få behandling for sin transseksualisme i form av kjønnsbekreftende tiltak gir god helsegevinst og økt livskvalitet.

Homofili blir ikke lenger ansett som en mental lidelse fordi homofili ikke har en innvirkning på dagligdagse gjøremål, og inkluderer ikke emosjonelle plager.

 

Det samme kan ikke sies å være tilfelle for kjønnsidentitetsforstyrrelse.

 

Kjønnsidentitetsforstyrrelse produserer et mentalt ubehag (kjønnsdysfori) som er så påfallende at det øker risikoen for ytterligere mentale lidelser for denne gruppen mennesker. Bare symptomene kan behandles, men ikke selve lidelsen. Så fort behandling opphører, vil plagene komme tilbake - fordi lidelsen aldri ble behandlet. Det betyr at uten behandling vil emosjonelle plager oppstå. Pasienten er syk. Og sykdommen har opphav i pasientens egen oppfatning av seg selv. Oppfatning er en kognitiv funksjon. Lidelsen ligger i kognisjon, ikke i kropp. Kroppen er frisk, uavhengig av pasientens oppfattelse av seg selv.

 

I denne sammenhengen er det interessant at du tar opp somatoforme lidelser. I prinsippet karakteriseres en somatoform lidelse av at pasienten rapporterer opplevd ubehag eller smerte uten at det kan påvises noen medisinsk årsak. Dysmorfofobi er en somatoform [mental] lidelse hvor pasienten er sykelig opptatt av "opplevde feil" med sin egen kropp, og forsøker å utbedre eller skjule disse feilene. Kan du forklare meg hvorfor dysmorfofobi er en mental lidelse, mens kjønnsidentitetsforstyrrelse angivelig ikke er det? I begge tilfeller oppleves et ubehag knyttet til kroppens utseende, og i begge tilfeller ønsker pasienten å endre eller skjule "opplevde feil" ved sin egen kropp. Hvorfor er det ene en mental lidelse, mens det andre angivelig ikke er det?

 

Jeg vet at du er uenig i det jeg sier her, men jeg får aldri tak i hva du mener er feil. På meg virker det utelukkende som du er uenig av rent prinsipp siden du unnlater å konfrontere mine argumenter direkte. Når du kommenterer på hva jeg sier bruker du stråmannsargumentasjon eller argumenterer på siden av mine argument. Du konfronterer aldri mine argument direkte. Hvis du er sikker i din sak, hvorfor har du så vanskelig for å være intellektuelt ærlig?

Endret 20. juni 2016 av Løgn

[dag1234]

Somatoform lidelse..?  Det er jo en helt annen kategori plager. Det har ikke noe med Transseksualisme å gjøre. 

 

Jeg skriver at personen må være psykiske og somatisk frisk nok for å få behandling på Rikshospitalet. Det har ingen ting med somatoform lidelse å gjøre.

 

Transseksualisme er ikke en metal lidelse og skyldes heller ikke noen mental lidelse, men kan selvsagt lede til psykiske plager. Hvis personen får behandling så får vedkommende det bedre. Transseksualisme er ingen vrangforestilling og skal følgelig heller ikke behandles som det. Transseksualisme er etter det vi i dag vet, en naturlig variant av menneskelig kjønnsidentitet.

 

Om noen år vil dette bli like akseptert som homofili er nå. Takk og pris. (Selv om jeg synes du underkommuniserer belastningene ved å være homo. Men det er en helt annen diskusjon.)

 

Vi kan være enige om at det er vanskelig å være trans, Løgn, selv om vi nok er uenige i hva vanskene stammer fra. 
Siden det ikke går å endre folks kjønnsidentitet, noe vi også er enige om; kan vi så enes om at vi bør arbeide for at transpersoner får bedre liv?

[Løgn]

Somatoform lidelse..?  Det er jo en helt annen kategori plager. Det har ikke noe med Transseksualisme å gjøre. 

 

...

 

Det har ingen ting med somatoform lidelse å gjøre.

Er det dette du mener er et godt argument for å synliggjøre forskjellen mellom en somatoform lidelse og transseksualisme? For jeg kan igrunn bare se en avvisning uten noen begrunnelse her.

 

Dette er ikke et argument, men en konstatering. Jeg spør etter argumentet ditt.

 

Transseksualisme er ikke en metal lidelse og skyldes heller ikke noen mental lidelse, men kan selvsagt lede til psykiske plager. Hvis personen får behandling så får vedkommende det bedre. Transseksualisme er ingen vrangforestilling og skal følgelig heller ikke behandles som det. Transseksualisme er etter det vi i dag vet, en naturlig variant av menneskelig kjønnsidentitet.

Igjen, dette er konstatering av en påstand. Du synliggjør ingen argumenter for din resonnering. Du bare konstaterer en påstand. Jeg kan like godt si "i dag vet vi at månen er laget av ost".

 

Om noen år vil dette bli like akseptert som homofili er nå. Takk og pris. (Selv om jeg synes du underkommuniserer belastningene ved å være homo. Men det er en helt annen diskusjon.)

Det er naturligvis belastninger knyttet til homofili, men disse er knyttet til samfunnets holdning til den homofile, eller den homofilets opplevelse av samfunnets holdning til seg selv. Belastningen er ikke [typisk sett] knyttet til den homofiles opplevelse av seg selv. Dette er imidlertid tilfelle for den transseksuelle. Det er derfor den transseksuelle opplever kjønnsdysfori. Dette er kjønnsdysfori.

 

Vi kan være enige om at det er vanskelig å være trans, Løgn, selv om vi nok er uenige i hva vanskene stammer fra. 

Siden det ikke går å endre folks kjønnsidentitet, noe vi også er enige om; kan vi så enes om at vi bør arbeide for at transpersoner får bedre liv?

Du har nok en gang ikke konfrontert ett eneste argument jeg har fremlagt.

 

Ikke ett.

 

Du har heller ikke presentert dine egne argument. Kun påstander.

 

Du har følgelig vist at du ikke evner å forsvare din egen posisjon.

 

Til slutt appellerer du også til moralske verdier. Dette er imidlertid fullstendig irrelevant for diskusjonen. Diskusjonen handler om lidelsen, og hvorvidt lidelsen kan karakteriseres som en mental lidelse eller ikke. Diskusjonen handler ikke om hvorvidt vi bør arbeide for at transpersoner får et bedre liv. Ser du hvordan disse to tingene er forskjellige?

 

Og det som kanskje er viktigere; ser du hvordan disse to tingene ikke er gjensidig utelukkende?

Endret 20. juni 2016 av Løgn

[dag1234]

Transseksualisme er ikke en sykdomsdiagnose. Det enighet om det i fagmiljøet. Det er ikke noe jeg har kommet frem til, og heller ikke noe jeg trenger å argumentere for. Jeg formidler det som er det vanlige synet i helsevesenet. Ser ikke noe poeng i konfrontere dine argumenter, men vil formidle gjengse holdninger blant fagfolk.

 

Jeg forholder meg til de ledende forskerne nasjonalt og internasjonalt. Det jeg legger ut er lite kontroversielt. Jeg er ikke nødvendigvis enig med alle i alt jeg linker til, noe som heller ikke er poenget på et forum som dette. 

 

Somatoform lidelse er en angstlidelse og har ikke noe med transseksualisme å gjøre. Skjønner ikke relevansen av å dra inn det her.

 

Dysfori betyr ubehag, kjønnsdysfori betyr ubehag ved spriket i det kjønnet man opplever å ha og den kroppen man har fått. Men at dette skal være en psykisk lidelse, slik som du forsøker å fremstille det, går jeg ikke med på. Men det er ubehagelig og kan gi psykiske plager, det kan det. Med det er ingen sykdom, slik du forsøker å fremstille det.

[Løgn]

Transseksualisme er ikke en sykdomsdiagnose. Det enighet om det i fagmiljøet.

Jeg poengterte dette for deg allerede i et av mine første innlegg. Dette er imidlertid ikke et motargument til kritikken av nettopp det faktum at diagnosen er tatt ut av DSM 5. Det er bare en konstatering. Og det har null verdi i denne diskusjonen. Det tilfører ingenting nytt. Kritikk av det mangelfulle grunnlaget for denne endringen kan ikke besvares ved å vise til at selve endringen ble utført. Vi vet begge at endringen er utført. Det jeg spør etter er de faktiske argumentene for dette. Altså, hva skiller kjønnsidentitetsforstyrrelse kategorisk fra mentale lidelser som overkategori?

 

DSM 5 har erstattet kjønnsidentetsforstyrrelse med kjønnsdysfori. DSM 5 ble publisert i 2013, altså relativt nylig. Det å ta ut en lidelse fra en diagnostisk håndbok, og erstatte lidelsen med symptomet på lidelsen, annullerer imidlertid ikke hverken lidelsen eller det medisinske grunnlaget for lidelsen. Det gjør lidelsen bare til noe man ikke skal snakke om lenger. Jeg stiller meg kritisk til en slik endring fordi det faglige grunnlaget for denne endringen er tilsynelatende umulig å finne. DSM 5 beskriver selv endringen som en konsekvens av at man ønsker å fokusere på dysforien ved lidelsen, fremfor selve identitetsforstyrrelsen. Merk at dette også kun er en konstatering av at endringen skjer. Det er ikke en forklaring på hvorfor man ønsker å endre dette fokuset.

 

The current term is more descriptive than the previous DSM-IV term gender identity disorder and focuses on dysphoria as the clinical problem, not identity per se. (DSM 5, p. 451)

Det eksisterer imidlertid en identitetsforstyrrelse i en person som ikke identifiserer seg med sin egen kropp. Hvorfor snakker man ikke lenger om dette? Det ser det ikke ut til at det lenger er noen som egentlig vet - i alle fall ikke fra et medisinfaglig perspektiv. Derfor lukter det veldig påtvunget aksept.

 

Dersom denne endringen ikke kan begrunnes eller forsvares fra et medisinsk perspektiv, men kun fra et sosiologisk eller samfunnsmessig perspektiv, vitner dette om at samfunnets normer og regler overstyrer medisinfaglig disiplin. Og det er nettopp dette som er poenget mitt: endringen i DSM 5 ser ut til å være en konsekvens av politisk korrekthet og tvungen aksept. Det ser ikke ut til å være begrunnet i medisinske gjennombrudd, fordi det ikke ser ut til å eksistere noe medisinskfaglig grunnlag for selve endringen.

 

 

 

Somatoform lidelse er en angstlidelse og har ikke noe med transseksualisme å gjøre. Skjønner ikke relevansen av å dra inn det her.

Somatoform lidelse er sin egen kategori av mentale lidelser, som beskrevet i DSM 5. Det er ikke en angstlidelse. Angstlidelser er beskrevet i sin egen separate kategori. Igjen blander du begreper.

 

Årsaken til at jeg bruker sammenligningen poengterte jeg uttrykkelig da sammenligningen ble gjort. Jeg trakk frem likheter mellom de to tilstandene. Jeg vet at de to tilstandene ikke er de samme. Si endelig ifra hvis du fremdeles ikke skjønner relevansen med sammenligningen. Men det er altså likhetene som er relevansen for sammenligningen. Likhetene.

 

 

Jeg skjønner at du nekter å se likhetene mellom transseksualisme og et utvalg mentale lidelser. Men du fremmer ingen logisk begrunnelse for dette. Du appellerer kun til autoritet uten å forstå din egen posisjon. Og selv det medisinske miljøet ser ikke ut til å kunne forklare sin nylig inntatte posisjon på dette området.

 

Du viser til en rykende fersk endring i fagmiljøet som selve årsaken til at endringen er riktig. Det er sirkelargumentasjon. Det er også mer eller mindre det samme som når en kristen påstår at gud eksisiterer fordi det står i bibelen, og gud har diktert bibelen, derfor eksisterer gud. Ser du ikke hvordan denne formen for argumentasjon er mildt sagt mangelfull? Det vitner også om totalt fravær av forståelse for hvorfor du mener det du selv mener. Hadde du også støttet fagmiljøet 100% om de i år hadde trukket frem den gamle definisjonen på kjønnsidentitetsforstyrrelse igjen? Eller hadde du stilt deg kritisk til endringen, og undersøkt underlaget for den?

 

Det er nettopp det jeg gjør i relasjon til endringen som fant sted i 2013. Det medisinske grunnlaget for endringen er tilsynelatende ikke-eksisterende. Det bare skjedde. Under press fra interesseorganisasjoner som fremmet transpersoners interesser. Dette er ikke et medisinsk grunnlag. Det er å gi etter for press.

[dag1234]

Psykiatriske diagnoser kommer og går. Det skjer ikke ved medisinske gjennombrudd akkurat, hvis det var det du forestilte deg.

Ikke bare endres diagnoser, men symptom og kriteriene for å diagnostisere endrer seg også, noen forsvinner helt. Mange sykdommer en så mye av på 50-tallet finnes knapt lengre. Jeg tenker her f eks på de katatone schizofreniene. I vår biologisk/farmakologiske tidsånd er det jo en epidemi av ADHD og affektive lidelser. Det var det ikke for 20 år siden. Om 20 år vil det være andre tilstander som dukker opp.

 

Det skyldes at psykiatri, abnormal psykologi og langt på vei hva som er friskt og sykt bygger på en fortolkning. Det er ikke mulig å skille denne fortolkningen fra den generelle pågående samfunnsdebatten. Det gjør at årsakene til kanskje bare et fåtall av de psykiatriske tilstandene kan spores tilbake til endinger i cellene, som jo er hovedforklaringen på de somatiske sykdommene-

 

Nå går ikke jeg inn i noen diskusjon med Løgn om prosessene bak at Transseksualisme ikke regnes som en sykdom lengre. Den diskusjonen tar jeg andre steder; her konstaterer jeg fakta. 

 

Transseksualisme er ikke en vrangforestilling og derfor heller ikke en mental sykdom i seg selv, men en naturlig variasjon i kjønnsidentitet. Det er forbundet med til dels store plager å gå ubehandlet, og de aller fleste som får kjønnsbekreftende behandling får det mye bedre, og noe blir helt bra. Tilbudet i Norge er for dårlig, for mange få avslag og Rikshospitalet bruker for lang tid på å få pasientene gjennom systemet. Her har Rikshospitalet klart forbedringspotensiale.

En stor del av plagene hos transseksuelle skyldes samfunnets negative holdninger. Derfor er det også svært viktig å arbeide for å endre holdninger i befolkningen. Alt i alt har ikke den jevne innbygger i Norge så negative holdninger til transseksuelle, det er i alle fall mitt inntrykk.

[Løgn]

Nå går ikke jeg inn i noen diskusjon med Løgn om prosessene bak at Transseksualisme ikke regnes som en sykdom lengre. Den diskusjonen tar jeg andre steder; her konstaterer jeg fakta.

Da har du ingen ting i denne diskusjonen å gjøre. Du har helt fra ditt første innlegg forsøkt å vri diskusjonen fra trådens faktiske tema "Er transseksuelle mentalt syke?" til din egen agenda "Hvordan kan samfunnet best mulig tilpasse seg transseksuelle?". Du har helt fra start forsøkt å kapre tråden, og spore av debatten. Jeg har, siden jeg hoppet inn i dette uværet, forsøkt å holde diskusjonen på rett kjøl. Du, ikke bare innrømmer, men understreker, at dette er din agenda.

 

Bravo. Du klarte å kapre en tråd. Gratuler deg selv, og oppfør deg heretter. Forlat heller denne tråden og start din egen tråd.

 

 

Men la oss først ta en titt på dine konstaterte "fakta":

Transseksualisme er ikke en vrangforestilling og derfor heller ikke en mental sykdom i seg selv, men en naturlig variasjon i kjønnsidentitet.

Her antyder du at mentale sykdommer ikke er naturlig variasjon. Hva er det da?

 

Det er forbundet med til dels store plager å gå ubehandlet, og de aller fleste som får kjønnsbekreftende behandling får det mye bedre, og noe blir helt bra.

Uansett hvor bra de får det, avtar denne komforten når behandlingen opphører. Med andre ord kan de ikke leve et naturlig godt liv uten medisinsk støtte. Ergo er de syke. De lider av en lidelse. Uten behandling kan lidelsen føre til ytterligere mentale lidelser som depresjon og angst.

 

Dette sier du selv. Likevel sier du at de er friske. Det er de ikke. De er syke. Og de må ha behandling for å ikke bli verre.

Tilbudet i Norge er for dårlig, for mange få avslag og Rikshospitalet bruker for lang tid på å få pasientene gjennom systemet. Her har Rikshospitalet klart forbedringspotensiale.

Her promoterer du en prioritering av pasienter du selv mener at ikke er syke. Merk at disse "friske" pasientene da nødvendigvis må bli prioritert før syke pasienter som du allerede har karakterisert som å sitte "lengst nede ved bordenden". Du eksemplifiserer disse pasientene som funksjonshemmede, narkomane, de med utlagt tarm og pasienter med hemorider. Du mener altså at disse syke menneskene skal nedprioriteres ytterligere slik at "friske" transseksuelle kan få behandling for sin ikke-lidelse.

 

Dette er en rimelig merkelig tankegang.

 

Men du konstaterer jo bare "fakta" her. Selv om det ser mer ut som din egen åpenbart emosjonelt påvirkede mening. Logikken din henger heller ikke sammen overhodet, siden grunnpåstanden er at transseksuelle ikke engang er syke i utgangspunktet. Dermed har de ikke krav på noen behandling for en lidelse de angivelig ikke har. Med din logikk - dersom transseksuelle skulle ha krav på behandling for å føle seg bedre med seg selv, selv om de ikke er syke, så bør også narkomane ha krav på sitt valgfrie dop for å føle seg bedre med seg selv. Og de bør prioriteres fremfor mennekser som er beviselig syke.

 

En stor del av plagene hos transseksuelle skyldes samfunnets negative holdninger. Derfor er det også svært viktig å arbeide for å endre holdninger i befolkningen.

Et trinn i denne prosessen er åpenbart å fjerne den opprinnelige diagnosen som fokuserte på selve problemet. Du har selv vist dine egne fordommer rundt begrepet "mental lidelse". Du ser ut til å anse mentalt syke mennesker som ikke-mennesker, eller mindreverdige. Dette illustrerer du når du poengterer at vi må behandle transseksuelle med varme, omsorg og respekt fremfor å beholde diagnosen som viser til deres mentale lidelse. Disse tingene er egentlig ikke gjensidig utelukkende. Men de er tydeligvis det i ditt hode. Det virker å være på grunn av dine egne holdninger at du ønsker å erstatte klartekst med eufemismer. Du er intellektuelt uærlig, trangsynt, og fremmer konsekvent din egen agenda.

 

Alt i alt har ikke den jevne innbygger i Norge så negative holdninger til transseksuelle, det er i alle fall mitt inntrykk.

 

Her klarer du i det minste å skille mellom "fakta" og din egen synsing. Det er et steg i riktig retning.

[dag1234]

Har ingen planer om å la meg mobbe til taushet.

 

Kommer til å fortsette å poste relevante opplysninger som viser at transpersoner er helt vanlige  - bort sett fra denne lille særegenheten. 

[Løgn]

Jeg ber deg bare holde deg til trådens tema. Hvorvidt transseksualisme er "vanlig" er ikke tema.

Statistikken har for øvrig blitt postet, og 0,3 % av populasjonen representerer ikke et "vanlig" fenomen.

Artig at du igjen appellerer til emosjonelle verdier når du antyder at jeg "mobber" deg. Jeg har ikke kommet med ett personangrep. Jeg kritiserer din argumentasjon og manglende saklighet.

Det er på det rene å be deg holde deg til trådens tema, eller forlate tråden. Du kan starte din egen tråd og forkynne nøyaktig det budskapet du selv ønsker. Denne tråden har imidlertid allerede et definert tema.

[Eyjafjallajökull]

Har ingen planer om å la meg mobbe til taushet.

 

Kommer til å fortsette å poste relevante opplysninger som viser at transpersoner er helt vanlige  - bort sett fra denne lille særegenheten. 

 

Klart de er vanlige mennesker. Man er ikke mindre verdig, eller et undermenneske fordi man har en mental forstyrrelse. Det er antatt at en av fire mennesker årlig av en diagnostiserbar mental lidelse. Det at man er mindre menneskelig er noe du innbiller deg.

 

For en bakvendt tankegang. Man kommer mye lengre om man anerkjenner at det er et problem, i stedet for å benekte fordi man er redd for å fornærme. 

[Garreth]

Har ingen planer om å la meg mobbe til taushet.

 

Kommer til å fortsette å poste relevante opplysninger som viser at transpersoner er helt vanlige  - bort sett fra denne lille særegenheten. 

 

Håper du aldri bli mobbet til taushet, og ihvertfall når ingen har gjort det.

 

Hvis man er uenig med et argument, så er det ikke værre enn å sitere det argumentet, og komme med et logisk motargument. Skulle ønske du gjor det, istedet for å vinkle diskusjonen inn på hvordan transpersoner skal bli sett på og behandles av samfunnet.

 

 

Endret 21. juni 2016 av Garreth