Redd for barnevernet?

[Hjemlengsel]

For min egen del er jeg overhodet ikke redd barnevernet - som bosatt utenfor Norge har de aldri vært noen relevant etat å tenke på og i tillegg er begge barn for lengst myndige.

 

Derimot er det en del steder absolutt grunn til å være redd for barnevernet, for etaten har mange sider og er temmelig ulik fra sted til sted. Det finnes kontorer og ansatte hvor heile det lokale blomstertorget etter kl 12 knapt har nok igjen på lager til de blomster kontoret og den ansatte burde ha. Det finnes også kontorer og ansatte i den etaten som ganske enkelt må anses som konstant fare for den allmenne sikkerhet og i slike tilfeller er man ganske enkelt enten mindre begavet eller temmelig naiv om man ikke er redd etaten. Sjøl har jeg sett barnevernet både redde barn og smadre barn, redde familier og knuse familier.

 

Hvorfor slike forskjeller? Jeg har ikke fasiten, men jeg har noen teorier. I den etaten finner man mange typer ansatte. Man finner dem som ser det som sitt livskall å sikre at barns behov kommer først i køen og som gjør mer enn sin plikt og sin arbeidsinstruks for å sikre det best mulig. (Langt mer, som alle som ser på sitt arbeid som et kall og ikke som en kilde til den månedlige lønnsposer og som derfor aldri teller timer.) Man finner videre ansatte som ser på alt som smaker av arbeid og anstrengelse som noe man mest mulig må unngå. Det er også (og ikke heilt få) personer med psykopatiske trekk som åpenbart tiltrekkes av barnevernet fordi det gir dem mulighet til å utøve sine legninger mest mulig uhemmet - særlig etter at man har vært lenge nok til å få en lederstilling. (Som kjent er ennå lederstillinger noe byråkratiet gir mer på grunnlag av lang og tro tjeneste enn pga reell skikkethet!) Man finner ansatte med så mye praktisk hverdagskompetanse med barn at de fleste foreldre med sunn fornuft burde juble om de delle en del med dem. Man finner også (særlig hos nyansatte med universitetsgrad, men slett ikke bare der) ansatte med en så teoretisk tilnærming til barneoppdragelse og barns behov at det er en Herrens velsignelse dersom de ikke har egne barn - eneste ulempe er at da blir de gjerne dobbelt så opptatt av ødelegge andre familiers barn. (En slik - med egne barn - har jeg sett på relativt nært hold. Hun klarte først å gjøre sine egne barn farløse gjennom en skilsmisse - og det var i hvert fall ikke pga faren! Etterpå klarte hun å oppdra to barn sjøl hvor det ene tok sitt eget liv i ung alder og det andre i dag er en fare for allmenn sikkerhet. At resultatet i en slik praktisk eksamen ikke akkurat stod til laud var sjølsagt pga alle andre - sjøl hadde hun jo glitrende eksamen, kompetansen 100 % i orden og gjorde ingen feil - hun blei bare saboert av alt og alle andre. Sjelden har ordtaket "bare bok gjør ingen klok" vært mer treffende.)

 

Så ja: Et inngrep fra barnevernet kan være det aller beste som kan skje et barn og det som redder barnet fra å gå i hundene, slik BuffyAnneSummers forteller om for egen del. Et inngrep fra barnevernet kan også være den totale katastrofen som sender både barn og familie i hundene, slik andre på tråden forteller om - og i slike tilfeller er man direkte naiv og/eller mindre begavet om man ikke er redd. (Nesten) alt står og faller på det lokale kontor, de ansatte, den arbeidskultur og (ikke minst) den lederen som er der. Barnevernsledere har makt så det holder, saksbehandlere og andre ansatte også. Alle slike stillinger tiltrekker seg personer med psykopatiske trekk som fluepapir tiltrekker fluer og å tro at barnevernet er unntak er naivt. Barnevernet er også et byråkrati (som organiasasjonsform) og i et hvert byråkrati er det alltid en konstant fare for at den ansattes eget beste og etatens beste får det reelle fokus, ikke kundens (barnet, deretter familien). Frihetens Regn berører innlegg nr 20 en av virkningene av dette: Å kontrollere forholda etter at barnet er fjerna står nemlig ikke i noen instruks og smaker av ekstra arbeid, altså ikke den ansattes eget beste (og ikke etatens heller dersom det viser seg man har gjort noe mindre gjennomtenkt - noe som i neste omgang betyr både fare for heilt berrettiga etatkritikk og ekstra arbeid for en sjøl.)

[SofusHD]

Vi har hatt barnevernet involvert 2 ganger og kan forstå hvorfor folk blir redd for dem.

I våre to tilfeller har de gått frem med at vi er skyldig frem til det motsatte er bevist, noe som er fullstendig feil fremgangsmåte etter min mening. Skal man få tilbake respekten for barnevernet må de gå frem på en saklig og objektiv måte. Dette vil lette saken for alle involverte parter.

Etter undersøkelsessaken ble vi møtt med respekt. Vi var uskyldig i begge saker, men benyttet allikevel sjansen til å bli med på COS igjennom barnevernet da vi har ett barn som utagerer ganske mye. COS er et foreldrekurs som hjelper foreldre til å takle barna på en bedre måte.

Jeg sitter nå igjen med en oppfatning av at alle foreldre bør få et lynkurs i COS før barnet kommer til verden.

[LineMalen]

Er du redd for barnevernet? 

Jeg tror at de fleste er redd for at barnevernet skal urettmessig finne på et eller annet. Man hører skrekkhistorier. Men jeg har aldri hatt problemer med barnevernet. Var en som sendte en bekymringsmelding en gang for flere år tilbake. Tror at vedkommende som sendte bekymringsmeldingene gjorde det av god hensikt, men jeg var ganske sint på vedkommende der og da og trodde det var på ondskap.  Jeg måtte ned å prate med dem, og barnevernet var enkel og grei å prate med. Fikk ikke noe som helst problemer med de. Jeg vet at jeg er en snill mor så dermed så er jeg ikke redd barnevernet. Vet jeg gjør det beste jeg kan for barna. Og det har alle andre forstått også. 

Endret 21. juni 2016 av LineMalen

[zebrazett]

Vi fikk barnevernet på døren da jeg og min søster var umyndige, og hadde utelukkende positiv opplevelse. Det var rektor på ungdomsskolen som hadde ringt dem inn og varslet på grunn av rebelsk oppførsel av min søster etter mobbing fra lærerstaben, som deretter naturligvis førte min heller rebelske mor inn i bildet. Barnevernsrepresentanten kom på hjemmebesøk, og det ble ikke ført noen sak mot min mor, ettersom at det ikke var grunnlag for det - til tross for anklagelse fra rektor. Derimot ba min mor om hjelp til å håndtere problemene med skolen og lærerstaben, og vi fikk igang en avtale utenom skolen som gjorde ungdomsskolen levelig for min søster. 

I senere år har min mor vært veldig syk, og tok selv kontakt med barnevernet for å sørge god oppfølgning av meg (ang. fritidsaktviteter) ila. ungdomsskolen. Da også fikk vi hjelpen vi trengte, som gjorde at jeg hadde mulighet til å være ute og aktiv et par ganger i uken, og ikke bare være hjemme og ta meg av min mor.

 

Det jeg har lært er at barnevernet og deres tjenester er der for å brukes. De sjekker opp de fleste anklager, og har i vårt tilfelle fort forstått hva som var tilfelle og ikke. Har vi til gjengjeld bedt om hjelp, så har vi fått det, uten at det har ført til ytterligere inngripen i vår hverdag. Det er min personlige erfaring.

[LineMalen]

Vi fikk barnevernet på døren da jeg og min søster var umyndige, og hadde utelukkende positiv opplevelse. Det var rektor på ungdomsskolen som hadde ringt dem inn og varslet på grunn av rebelsk oppførsel av min søster etter mobbing fra lærerstaben, som deretter naturligvis førte min heller rebelske mor inn i bildet. Barnevernsrepresentanten kom på hjemmebesøk, og det ble ikke ført noen sak mot min mor, ettersom at det ikke var grunnlag for det - til tross for anklagelse fra rektor. Derimot ba min mor om hjelp til å håndtere problemene med skolen og lærerstaben, og vi fikk igang en avtale utenom skolen som gjorde ungdomsskolen levelig for min søster. 

 

I senere år har min mor vært veldig syk, og tok selv kontakt med barnevernet for å sørge god oppfølgning av meg (ang. fritidsaktviteter) ila. ungdomsskolen. Da også fikk vi hjelpen vi trengte, som gjorde at jeg hadde mulighet til å være ute og aktiv et par ganger i uken, og ikke bare være hjemme og ta meg av min mor.

 

Det jeg har lært er at barnevernet og deres tjenester er der for å brukes. De sjekker opp de fleste anklager, og har i vårt tilfelle fort forstått hva som var tilfelle og ikke. Har vi til gjengjeld bedt om hjelp, så har vi fått det, uten at det har ført til ytterligere inngripen i vår hverdag. Det er min personlige erfaring.

 

Det fins alltid noen skrekkhistorier. Og hvem er ikke livredd for å bli fratatt barna? 

 

Jeg vet at barna mine setter uendelig pris på meg. De er veldig knyttet til meg, og da bekymringsmeldingen kom så visste jeg at nå måtte jeg bare legge alle kort på bordet og forsøke å bevise hvor omsorgsfull og snill jeg er mot barna mine. De forsto hvem jeg var. Og det gikk bra. Jeg har fortalt barna mine at jeg er nok ingen perfekt mamma, og det er det nok ingen som er. Men en ting er sikkert: Jeg gjør alt jeg kan for at barna mine skal ha det bra. Da barnevernsaken kom opp så sa jeg til barna at jeg skulle kjempe alt jeg kunne for dem med å gå ut med hvem jeg virkelig var. Greit at jeg hadde et turbulent kjærlighetssliv men det betyr ikke at barna ikke hadde det bra hos meg. Ba de installere kamera i hjemmet mitt om de trodde at jeg var en dårlig mamma. Det skjedde ikke. 

 

Så for oss som har positive erfaringer med barnevernet så er det lett å si positive ord om dem. Men det fins nok de som har følt seg urettferdig behandlet. Både barn og voksne. Barnets beste er viktig å tenke på. Og jeg er glad for at det fins et barnevern. For det er nok en del barns liv som blir reddet av barnevern. 

Jeg kan også forstå at folk i visse situasjoner kan bli engstelig for et barn å sende bekymringsmelding. Bedre med en melding for mye enn for lite. For det er snakk om et barns fremtid. 

Endret 21. juni 2016 av LineMalen

[guest_anon]

 

Vi fikk barnevernet på døren da jeg og min søster var umyndige, og hadde utelukkende positiv opplevelse. Det var rektor på ungdomsskolen som hadde ringt dem inn og varslet på grunn av rebelsk oppførsel av min søster etter mobbing fra lærerstaben, som deretter naturligvis førte min heller rebelske mor inn i bildet. Barnevernsrepresentanten kom på hjemmebesøk, og det ble ikke ført noen sak mot min mor, ettersom at det ikke var grunnlag for det - til tross for anklagelse fra rektor. Derimot ba min mor om hjelp til å håndtere problemene med skolen og lærerstaben, og vi fikk igang en avtale utenom skolen som gjorde ungdomsskolen levelig for min søster. 

 

I senere år har min mor vært veldig syk, og tok selv kontakt med barnevernet for å sørge god oppfølgning av meg (ang. fritidsaktviteter) ila. ungdomsskolen. Da også fikk vi hjelpen vi trengte, som gjorde at jeg hadde mulighet til å være ute og aktiv et par ganger i uken, og ikke bare være hjemme og ta meg av min mor.

 

Det jeg har lært er at barnevernet og deres tjenester er der for å brukes. De sjekker opp de fleste anklager, og har i vårt tilfelle fort forstått hva som var tilfelle og ikke. Har vi til gjengjeld bedt om hjelp, så har vi fått det, uten at det har ført til ytterligere inngripen i vår hverdag. Det er min personlige erfaring.

 

Det fins alltid noen skrekkhistorier. Og hvem er ikke livredd for å bli fratatt barna? 

 

Jeg vet at barna mine setter uendelig pris på meg. De er veldig knyttet til meg, og da bekymringsmeldingen kom så visste jeg at nå måtte jeg bare legge alle kort på bordet og forsøke å bevise hvor omsorgsfull og snill jeg er mot barna mine. De forsto hvem jeg var. Og det gikk bra. Jeg har fortalt barna mine at jeg er nok ingen perfekt mamma, og det er det nok ingen som er. Men en ting er sikkert: Jeg gjør alt jeg kan for at barna mine skal ha det bra. Da barnevernsaken kom opp så sa jeg til barna at jeg skulle kjempe alt jeg kunne for dem med å gå ut med hvem jeg virkelig var. Greit at jeg hadde et turbulent kjærlighetssliv men det betyr ikke at barna ikke hadde det bra hos meg. Ba de installere kamera i hjemmet mitt om de trodde at jeg var en dårlig mamma. Det skjedde ikke. 

 

Så for oss som har positive erfaringer med barnevernet så er det lett å si positive ord om dem. Men det fins nok de som har følt seg urettferdig behandlet. Både barn og voksne. Barnets beste er viktig å tenke på. Og jeg er glad for at det fins et barnevern. For det er nok en del barns liv som blir reddet av barnevern. 

Jeg kan også forstå at folk i visse situasjoner kan bli engstelig for et barn å sende bekymringsmelding. Bedre med en melding for mye enn for lite. For det er snakk om et barns fremtid. 

 

det å bli fratatt sine unger mot sin vilje vil alltid føre til en "skrekkhistorie" hvis vedkommende som mistet barnene forteller historien videre. Sjansen for å bli feilaktig tatt ifra sine barn fra barnevernet er nok lavere enn å vinne i lotto.... folk som ikke er skikket til å ha barn evner heller ikke å reflektere over hvorfor barnet ble tatt osv.... typisk hysteriske følelsesstyrte mennesker.... de forteller selvfølgelig at dem tok barnene uten grunn osv.... ikke hør på dem. Er du en god forelder så blir du ikke fratatt ungene, PUNKTUM

Endret 21. juni 2016 av guest_anon

[LineMalen]

 

 

Vi fikk barnevernet på døren da jeg og min søster var umyndige, og hadde utelukkende positiv opplevelse. Det var rektor på ungdomsskolen som hadde ringt dem inn og varslet på grunn av rebelsk oppførsel av min søster etter mobbing fra lærerstaben, som deretter naturligvis førte min heller rebelske mor inn i bildet. Barnevernsrepresentanten kom på hjemmebesøk, og det ble ikke ført noen sak mot min mor, ettersom at det ikke var grunnlag for det - til tross for anklagelse fra rektor. Derimot ba min mor om hjelp til å håndtere problemene med skolen og lærerstaben, og vi fikk igang en avtale utenom skolen som gjorde ungdomsskolen levelig for min søster. 

 

I senere år har min mor vært veldig syk, og tok selv kontakt med barnevernet for å sørge god oppfølgning av meg (ang. fritidsaktviteter) ila. ungdomsskolen. Da også fikk vi hjelpen vi trengte, som gjorde at jeg hadde mulighet til å være ute og aktiv et par ganger i uken, og ikke bare være hjemme og ta meg av min mor.

 

Det jeg har lært er at barnevernet og deres tjenester er der for å brukes. De sjekker opp de fleste anklager, og har i vårt tilfelle fort forstått hva som var tilfelle og ikke. Har vi til gjengjeld bedt om hjelp, så har vi fått det, uten at det har ført til ytterligere inngripen i vår hverdag. Det er min personlige erfaring.

 

Det fins alltid noen skrekkhistorier. Og hvem er ikke livredd for å bli fratatt barna? 

 

Jeg vet at barna mine setter uendelig pris på meg. De er veldig knyttet til meg, og da bekymringsmeldingen kom så visste jeg at nå måtte jeg bare legge alle kort på bordet og forsøke å bevise hvor omsorgsfull og snill jeg er mot barna mine. De forsto hvem jeg var. Og det gikk bra. Jeg har fortalt barna mine at jeg er nok ingen perfekt mamma, og det er det nok ingen som er. Men en ting er sikkert: Jeg gjør alt jeg kan for at barna mine skal ha det bra. Da barnevernsaken kom opp så sa jeg til barna at jeg skulle kjempe alt jeg kunne for dem med å gå ut med hvem jeg virkelig var. Greit at jeg hadde et turbulent kjærlighetssliv men det betyr ikke at barna ikke hadde det bra hos meg. Ba de installere kamera i hjemmet mitt om de trodde at jeg var en dårlig mamma. Det skjedde ikke. 

 

Så for oss som har positive erfaringer med barnevernet så er det lett å si positive ord om dem. Men det fins nok de som har følt seg urettferdig behandlet. Både barn og voksne. Barnets beste er viktig å tenke på. Og jeg er glad for at det fins et barnevern. For det er nok en del barns liv som blir reddet av barnevern. 

Jeg kan også forstå at folk i visse situasjoner kan bli engstelig for et barn å sende bekymringsmelding. Bedre med en melding for mye enn for lite. For det er snakk om et barns fremtid. 

 

det å bli fratatt sine unger mot sin vilje vil alltid føre til en "skrekkhistorie" hvis vedkommende som mistet barnene forteller historien videre. Sjansen for å bli feilaktig tatt ifra sine barn fra barnevernet er nok lavere enn å vinne i lotto.... folk som ikke er skikket til å ha barn evner heller ikke å reflektere over hvorfor barnet ble tatt osv.... typisk hysteriske følelsesstyrte mennesker.... de forteller selvfølgelig at dem tok barnene uten grunn osv.... ikke hør på dem. Er du en god forelder så blir du ikke fratatt ungene, PUNKTUM

 

 

Jeg må innrømme at jeg ble skikkelig lei meg , og redd da jeg fikk brev for en del år siden om en bekymringsmelding anngående mitt yngste barn. Begynte å tenke på alle historier som vandrer rundt i media om folk som er fratatt barna uten en grunn. Jeg ble ganske sinna på den som hadde sendt bekymringsmeldingen. Men i dag er jeg ikke sint på den som har sendt bekymringsmeldingen. Ikke i det hele tatt. Jeg tror i dag at vedkommende ville barnets beste. Men jeg tok med meg min mor, og gikk ned på kontoret og pratet med dem. Min mor har jobbet i barnevernet selv. Og hun ba meg roe meg ned, for jeg var redd for å miste barna på en eller annen måte. Det var det værste som i livet kunne skje meg. Og jeg visste at barna er svært knyttet og veldig glad i meg. Fikk forklart barnets situasjon til barnevernet. Greit meg og faren hadde gjerne litt samarbeidsproblemer rett etter forholdsbruddet, og det er jo ikke akkurat noe positivt. Det var nok det bekymringsmelder hadde fått med seg. Men barna hadde det bra i begge hjem. Så det endte med at vi fikk tilbud om et frivillig kurs om foreldre som er separerte og samarbeid. Faren var innstillt på å gå. Men jeg takket nei fordi jeg nektet å stille opp på noe kurs!.. Jeg var vel litt sta på at dette skal vi fint klare uten kurs. Barnevernet aksepterte beslutningen min med å ikke ville ta kurset. Saken ble henlagt. Jeg vet at de fleste jeg kjenner vet at jeg gjør ALT for barna mine. Gir dem omsorg og kjærlighet. De er de viktigste i livet mitt. Vi har et alkoholfritt hjem, ingen narkotika, og et fredlig hjem. Så jeg visste at jeg kunne slappe av med tanke på at jeg har gjort en like bra jobb som de aller fleste normale foreldre gjør. 

 

Ja, jeg fikk ikke noe negativ erfaring med barnevernet. Og ja jeg er glad vi har et barnevern for barnas vel og ve er viktig. Det er nok de som vokser opp i voldelige hjem, eller omsorgsvik, og der er det viktig med et barnevern. 

Endret 21. juni 2016 av LineMalen

[Sprint74]

JA i stor grad er jeg det og du kan si at du ikke er det nå, men vent til du får melding fra Barnevernet.

 

"I løpet av ett år har syv private aktører som Aftenposten har kartlagt tjent over 550 millioner på barnevern"

 

Når der er blitt en millionindustri på omplassering av barn så har dem mistet fokus på hva som er egentlig barnas beste. Vi vet ALLE at penger kan få folk til å gjøre det mest bizarre grusome ting i verden. 

http://www.aftenposten.no/norge/Synes-det-er-greit-a-tjene-seg-rik-pa-barnevern-75379b.html

[Sprint74]

 

 

 

I mine omgivelser har jeg sett tre tilfeller. To usaklige rapporteringer fra ustabile personer som heldigvis endte i en rask henleggelse. Et tilfelle hvor barnet er åpenbart manipulert av en tredjeperson som anklaget foreldre for vold som førte til fratakelse av omsorg.

Foreldrene har ikke ressurser til å ta opp kampen.

 

Man vet aldri hvilke personer man har med å gjøre og kan bli utsatt for rapportering til barnevernet uten at det er grunn for det.

 

Jeg oppfatter også at det foregår en del korrupsjon i barnevernet når det kommer til å gi barnet til fosterforeldre. Nær familie kan overta omsorgen, men det går heller til utenforstående fosterforeldre som ofte viser seg å være kjent av/familie med saksbehandler. Det er en del penger i å være fosterforelder.

 

Så ja, jeg er redd barnevernet.

 

Jeg kjenner til flere lignende tilfeller. Alle tilfellene i små bygder.

Et av tilfellene er en jente som ble fratatt barna da hun selv tok kontakt og sa hun hadde et rusproblem. Barna ble satt i fosterhjem (fullt forståelig). Hu nyktra seg, la seg inn og gjennomførte et behandlingsopplegg over ett år. Hun besøkte og snakket med barna på telefon jevnlig. Etter behandling tok hun utdannelse og begynte å jobbe, pluss alt hun skulle for å få barna tilbake. Nå 5 år etter er hun gift, i fast arbeid, har et barn på 1 år, og får fortsatt ikke barna tilbake. 

Det viser seg at fostermoren er kusine med saksbehandleren.

 

Da er saksbehandleren inhabil etter forvaltningsloven §6 andre ledd, og hun har krav på ny saksbehandler og vurdering av saken. 

 

 

"barnas behov kommer først"

 

Så hadde dem spurt hva barnet ville eller antar dem kun hva barnet vil?

[Drunkenvalley]

For min del ser jeg på det som NAV. Det er veldig basert rundt hvem du møter, slik som de fleste firma også for den saks skyld. Det er mange veldig flinke mennesker i systemene, men det skal ikke stort til for å skitne til ting om du har en eller to som ikke fungerer.

 

Husk også at de har plikt til å holde kjeft om saker, så tenk over det neste gang du ser noe i avisa. Det er ikke usannsynlig at det er mye brukerfeil ute og går, men hvor det er kun brukeren, ikke systemet, som får uttale seg om saken og hvordan den har gått. Mon tro hva slags historie vi hadde hørt hvis systemet fikk fortelle hva som førte til konklusjonen dems.

[BuffyAnneSummers]

Så hadde dem spurt hva barnet ville eller antar dem kun hva barnet vil?

 

 

 

 

Det er dessverre ikke sånn det funker. Barn har begrenset evne til å forstå konsekvenser av sine handlinger (dette handler om biologi), så mange barn hadde valgt å gå tilbake til sine mishandlere og blitt værende i en fæl situasjon. Når du er voksen så syns jeg at du kan gjøre hva du vil, f.eks være i ett forhold med en mishandler og bare bli værende, men det er fordi du er voksen og du forstår konsekvensene av dine handlinger, barn har ikke den samme luksusen, de hadde ''fucked themselves over'' bare på bakgrunn av at de er barn. BV tar høyde for hva barn vil når de er eldre, jeg flyttet ut i instutisjoner og fosterfamilie, osv, mens mine jevnaldrende søsken fikk valget, de valgte å bli og de angrer den dag i dag.

[Drunkenvalley]

Det er ikke bare barn som sliter med å gå fra mishandlere for den saks skyld. Dette er også noe voksne sliter med.

[arne22]

Noen ganger så kan det nok være at mishandlerne er ansatt hos barnevernet. Det har jo blitt utbetalt ganske mange millioner i erstatning til ganske mange personer på grunn av barnevernets misshandlig av barn og foreldre, opp gjennom tiden.

 

Det er vel også noe man må ta med i betraktining. Ikke at barnevernet alltid gjør feil, men at det rent faktisk har forekommet en del ganger.

 

Man har å gjøre med et "system" som av og til gjør feil og der disse feilene kan være ganske ødeleggende for de det går ut over.

 

Hvis man er rådgitt av jurist gjennom hele prosessen, så øker kanskje sjansen for et fornuftig utfall. 

Endret 29. juni 2016 av arne22

[BuffyAnneSummers]

Du må også huske på at folk som jobber i BV pleier ikke å bli der i mer enn 2 år (gjennomsnittlig, hørte det fra min egen saksbehandler, mulig at tallet er høyere eller lavere nå) fordi det er en veldig krevende jobb. Vi må huske på at disse folkene som jobber der blir overbelastet med saker, og ja, dessverre så vil feil forekomme, men det er ikke normen, vi bare tror det fordi de få som tror at de har lidd en urett som regel er veldig vokale om det, og i mange tilfeller så er de crazy rett og slett, så en video av en mor som holdt barnet sitt som ''gissel'' mens politiet var utenfor døra og ba henne åpne opp, du kunne høre moren si ting som ''nå kommer de for å ta deg'' og lignende, noe som er TERROR mot sine egne barn, og hun var veldig vokal om at 'staten' tok fra henne barna uten grunn, bare videoen viser jo at det ikke stemmer når hun heller vil at politiet skal sparke inn døra enn å forberede sin unge og prøve å gjøre det så lite traumatiserende som mulig. Hver gang jeg hører noen si noe om hvor forferdelig staten er for at de ''bare tok barna våre'' så tar jeg det ALLTID med en stor neve salt.

 

edit: Jeg fant videoen. Hjerteskjærende å se og høre på.:

 

''Pell dere til helvete vekk herfra'' - flott ordbruk fra ei lita jente. Lurer på hvor hun lærte å være så frekk og ha lite tiltro til autoritet?

 

Edit2: advarsel, jenta skriker veldig på slutten, stakkars jente, hun må ha blitt noe jævlig traumatisert av dette, og det er MOREN SIN SKYLD. Hun gir FAEN i ungen sin, hun bryr seg kun om å ha rett.

Endret 29. juni 2016 av BuffyAnneSummers

[Drunkenvalley]

Det er ei lita ei i familien som ble fratatt moren sin. Moren påstår bastant at det var uten grunn, men det er viktig å merke en del ting i den saken...

 

Bror min gikk fra henne, og hun var desperat på å få han tilbake. Så hva gjorde hun? Møtte nye kjæresten til bror min på døra, spedbarn i arm, og trykket nevnte spedbarn i ansiktet på kjæresten mens hun kjefter på henne om "SE HVA DU HAR GJORT MOT OSS" og så videre. For så å eskalere etter mye om og men med trusler om at hun skulle ta livet av datteren og seg selv om de ikke ble sammen igjen. Osv...

 

Det gikk omtrent så bra som forventet.

 

I ettertid påsto hun at bror min slo henne regelmessig og ble plassert på senter. Dette varte ikke lenge, da det ble oppdaget at hun hadde i mellomtiden vandalisert bilen til bror min. Samtlige ruter knust. Hun prøvde tvinge seg inn i bolig for å ta jenta tilbake. Hun nektet å samarbeide med advokaten sin når det gjaldt å etablere med psykiater hennes tilstand. Etc...

 

Igjen gikk dette omtrent så bra som forventet. Hun fikk også hennes allerede lave tid med datteren redusert til 1-2 timer annenhver uke.

 

Etter dette er stort sett det eneste problemet at ingen vil ta datteren med til henne for møtene, fordi hun alltid skal gjøre av seg mot alle som kommer dit med datteren. Klager og kjefter seg blå. Så nå må Røde Kors alltid håndtere levering og henting av barnet, hvor hun også har stilt seg vanskelig med å ikke møte i tide, etc...

 

Det er mange saker barnevernet jobber med, og mange som vil påstå at de ikke har gjort noe galt er i stor grad mennesker som sannsynligvis ble fratatt barnet med veldig god grunn.

[toth]

Du må også huske på at folk som jobber i BV pleier ikke å bli der i mer enn 2 år (gjennomsnittlig, hørte det fra min egen saksbehandler, mulig at tallet er høyere eller lavere nå) fordi det er en veldig krevende jobb. Vi må huske på at disse folkene som jobber der blir overbelastet med saker, og ja, dessverre så vil feil forekomme, men det er ikke normen, vi bare tror det fordi de få som tror at de har lidd en urett som regel er veldig vokale om det, og i mange tilfeller så er de crazy rett og slett, så en video av en mor som holdt barnet sitt som ''gissel'' mens politiet var utenfor døra og ba henne åpne opp, du kunne høre moren si ting som ''nå kommer de for å ta deg'' og lignende, noe som er TERROR mot sine egne barn, og hun var veldig vokal om at 'staten' tok fra henne barna uten grunn, bare videoen viser jo at det ikke stemmer når hun heller vil at politiet skal sparke inn døra enn å forberede sin unge og prøve å gjøre det så lite traumatiserende som mulig. Hver gang jeg hører noen si noe om hvor forferdelig staten er for at de ''bare tok barna våre'' så tar jeg det ALLTID med en stor neve salt.

 

edit: Jeg fant videoen. Hjerteskjærende å se og høre på.:

 

''Pell dere til helvete vekk herfra'' - flott ordbruk fra ei lita jente. Lurer på hvor hun lærte å være så frekk og ha lite tiltro til autoritet?

 

Edit2: advarsel, jenta skriker veldig på slutten, stakkars jente, hun må ha blitt noe jævlig traumatisert av dette, og det er MOREN SIN SKYLD. Hun gir FAEN i ungen sin, hun bryr seg kun om å ha rett.

OBS, klikker man på videoen risikerer man å komme borti mye rar anti-barnevernpropaganda.

 

Men akkurat med denne ser jeg hva de mener, hvis dette var barnevernets offisielle psykolog på den tiden forstår jeg godt at det har blitt gjort en haug med feil avgjørelser.

Dette var stygt.

Endret 5. juli 2016 av toth

[Nedward]

Er kanskje ikke redd barnevernet, men jeg er litt bekymret for hva som kan skje om dem skulle bli innblandet. Spesielt når man leser om hvordan de turer fram mot ressurssvake familier.

[AnonymDiskusjon]

Bianca Rytter-saken har jeg ikke mye tro på at er som hun selv forsøker å fremstille det.

 

Se resten av det hun liker, så kan dere se hvor virkelighetsfjernt dette er.

https://www.youtube.com/channel/UC3PkNe0sNPilr5hZApEJx2w

 

 

Når det kommer til trådens opprinnelige spørsmål..

 

Selv er jeg ganske skeptisk til barnevernet, jeg har selv opplevd barnevernets inntreden i min familie mens jeg var barn.

Bakgrunnen var at en i søskenflokken hadde problemer man trengte hjelp til, men dette ble håndtert på en forferdelig feil måte av barnevernet.

Resultatet er at man et par tiår senere fortsatt lider under konsekvensene av barnevernets handlinger og press ovenfor foreldrene i familien.

 

Jeg ble under oppveksten oppfattet som snill, grei og uproblematisk på alle måter, så også under denne perioden med barnevernet involvert og med det resultatet at jeg på ingen måte fikk den oppfølgingen jeg burde hatt.

Barnevernet detaljstyrte familien med trusler om hva de ville gjøre dersom ikke foreldrene gjorde som de fikk beskjed om.

 

For min egen del ville jeg rett og slett ikke taklet å møte på saksbehandleren den dag i dag.

 

For ordens skyld:

Barnevernet klarte ikke å gjøre noe med det de var ment å ordne opp i heller, de klarte bare å gjøre problemene langt verre.. Det hele løste seg naturlig med tiden og forholdet mellom søsknene er til en viss grad gjenopprettet som et naturlig søskenforhold.

 

Er jeg redd barnevernet?

Jeg vil ikke si det, men jeg vil gjøre alt jeg kan for å unngå kontakt med etaten. Derfor har jeg også tatt beslutningen om å ikke få egne barn eller partner med barn. Anonymous poster hash: ab776...f97

[Gjest]

Det eneste jeg har vært redd for når det gjelder BV er om de forstår situasjonen man er i. Men det har de gjort. Vi var kanskje heldige, men fikk noen veldig flinke fra BV til å gå gjennom saken. De hørte virkelig på hva vi sa og var veldig flink til å legge merke til vår tilknytning til barnet. Var redd for at de ikke så det. Men det gjorde de altså. Nå er det sikkert noen som har vært borti noen som ikke er så flinke, og da er det noe helt annet.

[aklla]

Jeg har lest en del historier, og det er gjerne helt tydelig at de ikke forteller litt av sannheten engang. Når noen påstår de mister barna fordi dem skjærte for tykke brødskiver eller fordi barna ikke smiler nok i barnehagen er det jo åpenbart ren løgn.

Har lest en del historier som dukker opp på facebook, har funnet ut at man minst må ta de med en stooor klype salt.

Har en i familien som også har mistet barnet til barnevernet, selvfølgelig grunnløst etter deres utsagn, men det er fordi dem ikke ser det selv. Nå tror jeg verken de har slått eller på annen måte misshandlet barnet, men jeg har ingen tro på at disse to klarer å ta vare på ett levende vesen, langt mindre ta vare på ett barn.

 

Nå har ikke jeg barn selv, men min niese har hatt kontakt med de og det har bare vært positivt. Moren tok selv kontakt med de.