Forloveden har blitt gravid - hva skal jeg føle?

[AnonymDiskusjon]

TL;DR: Par i midten av tyveårene. Vært samboere/forlovet i mange år, og har et stabilt, godt forhold. Ting er på plass(jobb, hus, bil, økonomi). Bestemt oss for å prøve å få barn. Hun er nå gravid. Jeg vet ikke hva jeg skal si/føle/gjøre.

 

Jeg er i et stabilt, mangeårig forhold med en strålende jente. Vi er begge i midten av tyveårene, begge i fullt arbeid, kjøpt oss hus, har OK økonomi, og ting har generelt falt ganske bra på plass.

 

Jeg har flere gode venner, og klarer meg greit sosialt, men jeg sliter veldig med å forstå sosiale konvensjoner. Litt som Sheldon Cooper i Big Bang Theory, men på et mer overkommelig nivå. I noen tilfeller er det helt OK, og det å snakke "rett fra levra" har fungert greit, men i mange situasjoner skulle jeg ønske at jeg hadde et snev av empati, og kunne sette meg inn i andres situasjon og forstå hvorfor en person gjør som h*n gjør uten at jeg trenger å bli forklart det av en kamerat/kollega. Jeg forstår at noe ikke er som det skal, men klarer ikke å sette meg inn i hvorfor, eller hva jeg bør/ikke bør si/gjøre.

 

Jeg er heller ikke spesielt glad i barn. De er slitsomme og ekle, og ønsker ting av meg jeg ikke kan tilby. For all del, jeg er en snill og relativt oppegående mann, men jeg forstår ikke hva barn vil. De ser på meg med ønskefylte øyne, og jeg har ikke den fjerneste anelse om hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen yngre søsken, og har aldri vært barnevakt. Har i grunn hatt veldig lite kontakt med barn. Hun har flere yngre søsken, og jobber med barn. Hun har full kontroll.

 

Et år tilbake begynte vi for alvor å snakke om barn. Jeg ønsker å ha store barn når jeg er godt voksen, men jeg synes små barn er frastøtende. Hun er veldig klar, jeg har sagt ja, og bestemt meg for at dette er noe jeg ønsker å gjøre for henne. Nå er hun gravid.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal føle. Vi har hele tiden vært enige i at barnet kommer når det kommer. Jeg forventet et godt år før noe skulle skje, men noen få måneder etter hun sluttet på prevensjon er hun gravid. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Det dagligdagse, der jeg hjelper henne og stiller opp er ikke et problem. Men hva sier jeg? Hvordan oppfører jeg meg? Hvordan kan jeg få henne til å føle seg støttet, at jeg er 100% ombord, når jeg ikke engang vet hvordan jeg skal løfte et barn, eller hva de spiser? Hvordan skal jeg - som såvidt kan ta vare på meg selv - ta vare på et barn? Jeg forstår at det er min plikt som mann å støtte opp og få henne til å føle seg bra, men hvordan kan jeg gjøre det når jeg ikke vet hva som er opp eller ned? Det har alltid vært meg og henne mot verden, men nå er det plutselig en tredje med i bildet. Hvordan håndterer jeg det? Kommer forholdet fremdeles til å handle om oss? Har vi råd til å få barn? Hva med hobbyene mine?

 

Jeg føler ikke at jeg vet noe som helst lenger...

Anonymous poster hash: 90a03...649

[guest_anon]

Å få barn oppleves som skremmende og usikkert for de aller fleste, det du føler er helt normalt. Dette går bra, jeg synes du høres ut som en veldig egnet person til å få barn. 

[louise98]

Fortell henne at du er litt redd, det kan godt være hun føler det samme. Snakk med henne om det du spurte om oss nå! 

[Huffe]

Det der går seg til.

 

Jeg er elendig til å snakke med andres unger og har ingen interesse for dem heller. Ville ikke tatt på dem med oppvaskhansker en gang.

 

Men smågutten min er jeg kjempeglad i, forstår om han er trøtt, sulten, tørst og annet. Vi leker tuller og ler. Denne oppmerksomheten har jeg null evne å rette til andre unger.

[Huffe]

Det er sannsynlig du må nedprioritere hobbyene dine ganske kraftig et par år. Avhenger av ungen, konen din og forefallende ting av mer kritisk karakter.

[Malvado]

Noen spørsmål : 

 

*Elsker du henne?

*Liker du å være i fysisk kontakt med henne?

*Er det trivelig å være sammen i hjemmet og kose dere med felles ting?

[tHz]

Det finnes ikke noen fasit på følelser. Føl det du føler. Om du ikke føler noe så føler du ikke noe. Ingen kan fortelle deg hva du skal føle. Alle er forskjellig.

 

Men jeg kan anbefale deg å være med på fødselen. Det er noe helt fantastisk med det hele (når man er ferdig )

Og ikke minst; det å holde et nyfødt menneske i armene sine og vite at du nå er pappa (for alltid). Det er ubetalelig.

[Gjest Bruker-68389]

Her har jeg mye jeg kunne poengtert, men desverre da dette er på internett, og mye på internett misforstås, så kan jeg egentlig bare komme med en anbefaling. Hvis jeg var deg var det første jeg ville begynt å gjøre, og bli åpen med henne og fått frem dine behov også. Forklar også at du har issues rundt dette. Så vil jeg si at det skader ikke å ta kontakt med en psykolog. Jeg ser åpenbart at her ligger det dypere ting, som påvirker forholdet ditt også. 

[Corp Por]

Jeg har også hatt masse rare følelser forbundet med barnet vår. Før og etter fødsel. Jeg liker i utgangspunktet ikke babyer men jeg har alltid likt litt større barn (4 år og opp ca).

 

Det har vært mange positive følelser og mange negative men du kan være sikker på at ditt eget barn blir en helt annen opplevelse enn andre sine. Ikke engang dine onkelunger kan sammenlignes med hva som kommer til å skje når du ser sin egen fantastiske lille gutt eller jente.

 

Tro meg - du merker at det er mange instinkter som kicker inn for at du skal være glad i denne. Jeg er vel ikke spesielt følelsesstyrt av meg men fra første øyeblikk jeg så den lille gutten vår kunne jeg nesten fysisk kjenne at noe endret seg inni meg.

 

Jeg synes fortsatt at babyer er stygge osv men denne lille gutten min er nydelig. Han er så søt og tøff og uansett hvor sint eller sur jeg er så smelter jeg når han stråler opp til meg med det herlige smilet sitt.

 

Det kommer til å bli tøft en periode men du kommer til å elske det lille barnet og følelsene det gir deg. Don't worry.

 

Moder jord vet hva hun holder på med og hun har programmert deg til å passe på den lille tassen som kommer

[1Dr.E]

Alle foreldre er nye i jobben første gang. Jeg ante ingenting om hva man skulle gjøre med små unger.

 

Men om du er som meg kommer du etterhvert til å anse barnet som en forlengelse av deg selv snarere enn et fremmed menneske. Det er tross alt omtrent 50% deg.

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for mange gode svar og tips. Har snakket mye med henne, det har roet seg nå, og jeg begynner sakte men sikkert å glede meg. Tror det blir ekstremt mye jobb og mye omstilling, men jeg føler vi er på "samme side" :-)

Anonymous poster hash: 90a03...649

[Mr. Spaceworld]

Jeg svarer som noen andre har svart her ser jeg. Selv om du ikke har noe forhold til barn vil du lære deg ditt eget barn å kjenne. Du vil forstå barnets behov og når det trenger stell, mat osv. Fikk barn selv for 2 år siden. Jeg var som deg. Hadde problemer med å forstå barn og omgås. Nå som jeg har hatt barn i 2 år har jeg blitt bedre med andre barn også. Du blir vel litt mer "åpen" for deres verden. Det er umulig å beskrive hvor mye du kommer til å elske det. Kjærlighet ovenfor familie, kjæreste/kone eller venner kommer ikke i nærheten (satt på spissen). Du må nesten bare oppleve det selv. Kan vel oppsummere det sånn at det er ingenting og fryktr. Bare å glede seg

[tHz]

Da er det bare å avslutte med en klassisk XKCD angående Natural Parenting: 

 

https://xkcd.com/674/