Trenger hjelp med øvings tekst til norsk-tentamen

[FreddyVisst]

Jeg har nettopp skrevet en øvings tekst til norsk-tentamen som er på fredag. Men jeg trenger hjelp av dere til vurdering, av hva jeg kanskje kan gjøre bedre. Det er en kort skrekkhistorie. Her er den:

 

Døden tre ganger

Jeg heter Mathilda, og er 16 år gammel. Og dette er historien fra da jeg var 14.

 

Jeg ligger i senga, det er midnatt. Dyna er trekt godt rundt meg. Hodet ligger på siden. Ved siden av meg har jeg et nattbord med et glass vann. Foran meg er det et stort vindu. Rett utenfor er det en stor og mørk skog. Et speil som henger på veggen gjør at jeg kan se ut av vinduet og ut på en mellomstor vanndam inne i skogen. «Den har alltid vært så mørk og dyster», tenker jeg. Jeg har alltid vært redd for den skumle og mørke dammen utenfor huset mitt. Den er helt ukjent for alle som bor i dette lille området her. Jeg føler kulde trekke seg oppover kroppen min, plutselig kjenner jeg et varmt håndtrykk som treffer pannen min. Det er mamma, hun sier natta til meg. Sakte går hun ut av rommet. Hun lar døren stå på trekk. Jeg lukker øynene mine. Prøver å sove. Plutselig hører jeg et høyt smell av en dør som lukket seg, så kom lyden av en dørlås som gikk igjen. Jeg skvetter med et sjokk. Plutselig er alt svart. Jeg prøver alt jeg kan å finne lysbryteren til lyset på nattbordet i all skrekk, jeg leter og leter. Jeg kjenner noe varmt, noe rundt og mykt, jeg prøver å finne ut av hva det var. Jeg kjenner fuktighet, plutselig skrur lyset seg på, jeg sjekka hva det var. Og i ett roper jeg ut med et hyl. Det var en avkutta hånd! Jeg hører mamma kommer løpende opp trappa i full fart, prøver å åpne døra alt hun kan, men får det ikke til. Så kommer det et høyt brak. Pappa brøt ned døra med all kraft. Jeg ligger i senga sammenkrøllet, Hodet under dyna og armen utenfor. Det ligger blod strøket utover hele gulvet. Mamma skriker høyt, og med ett faller hun på gulvet. Jeg ser dype kloremerker på ryggen hennes. Pappa prøver alt han kan for å hjelpe meg, til da han plutselig faller på gulvet. Jeg ser et langt sverdblad stikke seg tvers gjennom magen, han faller på gulvet. Mamma skriker, sliter med å puste. Jeg ser fire dype sår inn i ryggen hennes, akillessene er kuttet opp med kniv. Hun klarer ikke stå mer. Så, helt plutselig ble det absolutt helt stille i rommet. Ingen lyder. Jeg løper ut av huset i all skrekk, løper så fort jeg kan bort til vennen min, i håp om at de kan hjelpe meg. Jeg ringer på og ringer på, ingen tegn på reaksjon. Jeg hører skritt bak meg, ser en mørk mann med en hanske med digre og lange, spisse klør, i den andre hånda holder han et blodig sverd. Ansiktet er dekket til med en svart maske. Bare øynene synes. Han nærmer seg, kommer nærmere og nærmere. «Nå er det slutt» tenker jeg. Jeg lukker øynene, og prøver å forberede meg. Jeg kjenner at magen og ansiktet blir raspet opp. Plutselig åpner døren seg opp, jeg blir dratt inn med all kraft. Døren lukkes hardt igjen, alle låser blir låst. Jeg merker at de prøver å få tak i meg, de dytter og snakker. Jeg klarer ikke åpne munnen. Jeg løfter armen, så de kan få et tegn på at jeg er i live. Plutselig blir alt svart. Jeg kjenner ingenting. Et sterkt hvitt lys trenger seg gjennom øynene mine. Jeg åpner sakte. Jeg blir blendet, vrir hodet til siden og prøver å åpne igjen. «Jeg har visst kommet inn på et sykehus», tenker jeg. Mange doktorer løper i stress rundt meg. Jeg løfter opp hodet og ser på kroppen min. Jeg besvimer av sjokk. Den ene armen min er borte. Masse blod renner ned på papiret jeg har under meg. Jeg kjenner et stikk i den armen som er igjen. Tre sekunder senere faller jeg i søvn.

[Budeia]

Så dette for sent. Teksten er ikke dårlig, men har du tenkt på at noen sensorer kan bli støtt av ekstreme tekster?