Utroskap, sjalusi og brudd. Konseptuell diskusjon

[Løgn]

Sex er en åpenbar forsegling av det å være utro. Men denne akten er bare et resultat av en lengre prosess.

 

Ofte blir seksuelt utroskap et sannsynlig utfall først etter at man har bygget en nær relasjon til en annen enn sin partner. Dersom man bevisst eller ubevisst legger til rette for en kraftig økning av sannsynligheten for sitt egen utroskap, er man da allerede delaktig i prosessen med å være utro?

 

Utroskap er sjeldent en planlagt handling fra starten, og det er vanligvis heller ikke motivert av seksuell tiltrekning. Utroskap er mye oftere et resultat av at man føler seg mer og mer komfortabel og trygg med en annen person enn sin partner. Man begynner å dele intime tanker og hemmeligheter, og bygger en emosjonell forankring til denne personen (som gjerne, tilfeldigvis er av det motsatte kjønn). Etter hvert vil begge føle seg svært komfortable med hverandres nærhet, og behov for nærhet, og distansen for fyllbyrdelse av utroskapet reduseres proposjonalt med utviklingen av den emosjonelle tilknytningen.

 

"Sjalusi" er ofte stigmatisert som noe negativt. Men sjalusi er i utgangspunktet en emosjonell reaksjon på et mistillitsforhold mht sin partner. Er det en negativ ting at en persons bevisste observasjon, eller ubevisste intuisjon skrur på varsellysene når partneren bevisst eller ubevisst har igangsatt prosessen med å bygge emosjonell nærhet til en tredje part?

 

Når er en persons sjalusi berettiget mht sin partners potensielle fremtidige affære?

 

 

Den rette medisinen er gjerne å prate og være åpen med sin partner. Men en samtale som definerer et mistillitsforhold er ikke lett å ha, og kan potensielt skape ytterligere distanse i forholdet, og skyve en potensielt fremtidig utro partner dypere inn i prosessen med å være utro. Dette kan bli konsekvensen nettopp fordi utroskap ikke er planlagt. Dersom du har en svært god tone med en svært god venn av motsatt kjønn, og din partner forteller deg om sin bekymring ift ditt forhold med din venn, vil du muligens se din partner i et dårlig lys for å være sjalu, samtidig som du vil forsvare deg mot din partners forhåndsdømming av dine fremtidige handlinger - som du naturligvis anser som uberettiget. Det er imidlertid en statistisk sannhet at du har langt høyere sannsynlighet for å være utro med din nære venn, enn med hvem som helst andre - spesielt hvis denne vennen er av motsatt kjønn, tilgjengelig og singel.

 

Så hvem har mest rett i sitt synspunkt, og hvem bør vise mer forståelse for den andres synspunkt?

 

Jeg mener at å sette seg selv i en situasjon som øker sannsynligheten for sitt eget utroskap, enten det er bevisst eller ubevisst, er å vise dårlig dømmekraft mht sitt forhold med sin partner. Har man blitt informert om partnerens sjalusi og mistanke, er uansett ikke den videre tilnærmingen til den nære vennen lenger ubevisst. Dersom man viderefører relasjonrn, samtidig som man er observant på partnerens bekymringer, har man med sin atferd vist at partneren og forholdet er mindre viktig enn relasjonen med vennen. Man har ikke vært utro. Men man har vist sitt fravær av dømmekraft og respekt for partnerens synspunkt, eller man har vist at man ikke føler seg forpliktet til forholdet - og derfor, med rette, ikke kan stoles på i like stor grad som tidligere. Hvis partnerens synspunkt anses som irrelevant, er man ikke selv en god partner. I mine øyne er dette god grunn for brudd i forholdet, siden tillitsbruddet allerede er et faktum.

 

Hva mener dere? Hvor nære relasjoner bør man akseptere at en partner har med andre av motsatt kjønn? Og hvor lenge bør man akseptere at ens partner ignorerer tydelige bekymringer ifm en slik relasjon?

[AnonymDiskusjon]

Jeg synes ikke litt sjalusi er noe voldsomt problem - om et problem i det hele tatt. Tar det uten tvil som en bekreftelse på at min partner vil ha meg. Sjalusi blir først et problem når partneren vil nekte deg i å gjøre ting som være med venner, gå på byn og fest, reise på ferie osv. fordi han/hun ikke stoler på deg. Men da er du ofte skyld i det selv - da du tydelig ikke gir din partner bekreftelse - noe alle trenger innimellom. 

 

Samtidig tror jeg åpne forhold er de beste forholdene man kan få nå til dags, så fremt begge parter er svært komfortable med at partneren får gjøre hva enn hun/han vil. Det vil gi så utrolig mye frihet. Det er allikevel ikke noe for meg. 

Anonymous poster hash: 790df...dbb

[AnonymDiskusjon]

Sjalusi og magefølelse og alle disse tingene er jo ikke ille i det hele tatt. Min partner skal gjerne få lov til å "blande" seg i mine vennskap og relasjoner. Orker ikke et forhold full av spørsmålstegn.

 

Enkel matematikk: Skal man ha tillit ? Da må man besitte egenskapene i å stole på mennesker, hvis man ikke kan stole på mennesker så blir det ingen tillit. Da må man jobbe med seg selv. I tillegg, hvis man skal ha tillit, må man kunne stå for hva det betyr. Noe ts forklarer og beskriver utrolig og mer enn godt nok.

Anonymous poster hash: 92caa...07c

[Løgn]

Jeg liker ikke å være sjalu fordi det kjennes jævli ut. Jeg slutter å tenke klart og å holde fokus. Jeg spacer ut på jobb, og får ikke gjort en dritt på fritida. Det er en tidsvampyr, men samtidig er det svært enkelt å fikse.

 

I tillegg er sjalusien min ofte godt begrunnet, noe som har vist seg gjentatte ganger der hvor jeg har valgt å la tvilen komme henne til gode. Ei dame med en eller flere nære, mannlige venner, som hun tilbringer tid med alene, har et betydelig potensial til å være utro, eller til å bruke dette vennskapet som et powerplay (dread game) for å bygge posisjon i forholdet med meg. Men isteden for å bli hysterisk og ikke vite hva jeg skal gjøre i en slik situasjon (som hun regner med, og har erfart fra tidligere forhold), setter jeg meg heller rolig ned sammen med henne og forklarer hvilket mønster jeg ser i handlingene hennes, hvordan det henger sammen med vår relasjon, hvorfor hun gjør det, og sannsynlige fremtidige utfall. Jeg har naturligvis ikke alltid rett i alt jeg sier, men essensen er vanligvis spot on, noe hun mer eller mindre erkjenner like etter at jeg plukker ifra hverandre hennes famlende, ikke-sammenhengende, og ofte motsigende forklaringer. Jeg kler av henne løgnene og forteller henne nøyaktig hvorfor hun ikke kan stoles på, og avhengig av situasjonen, hvorfor hun ikke lenger har noen verdi for meg, og konkluderer med å avslutte forholdet. Hvis det viser seg at sjalusien var godt begrunnet, vil jeg at hun skal føle seg som et dårlig menneske - og det gjør hun. Samtidig blir jeg kvitt en byrde. Det er den beste måten å avslutte et forhold på - for meg. Og hun får som fortjent.

 

Det høres nok jævli narsissistisk ut. Og det er det. Men jeg ser ingen grunn til å ikke brenne en bru som kun leder til et menneske som ikke kan stoles på. Hva skal man med en slik bru annet enn å brenne den til grunne?

Endret 21. april 2016 av Løgn