Alkoholisme blant familie. Alt går i oppløsning, rådløs og fortvilt.

[AnonymDiskusjon]

M26

 

Gjør denne så kort som mulig. I dag rant det over begeret.

 

Bor for meg selv, singel og mangler gode kontakter som kan veilede meg i hva jeg kan gjøre.

 

3 julehøytider ødelagt av alkohol. Kommer hjem til familie lille julaften, begge foreldrene er full og alt ansvar for juletre, middag og annen julepynt faller på mine skuldre.

 

Far har gjort kvelertak på min bror en gang tidligere. Bare fordi han brukte lang til på å ta lappen. Han sa unnskyld i ettertid. Trodde ting ordnet seg, men i dag ble dette motbevist.

 

Mor er full jevnt over hele tiden når hun har fri. Klarer å holde seg unna når det må til.

Far jobber på båt 4 uker av/4 uker på.

 

Fikk telefon fra far i dag. Og som vanlig var han full. Han ringer sjeldent edru. Etter en drøy samtale med mye hoying og forsøk på seriøs samtale fra hans side orket jeg ikke mer. Jeg ble stum, han la på. Så sendte jeg følgende melding med følgende svar:

 

Det var kanskje feil å sende melding nå mens han var full men det er FØRSTE gang jeg har snakket i mot hans alkoholvaner.

 

Jeg har et dokument på nesten 500 ord jeg skrev for 2 dager siden før jeg dro på jobb. Det var første natten jeg våknet av mareritt relatert til foreldrenes alkoholavhengighet. Hva som trigget disse tankene vet jeg ikke, men jeg droppet nesten jobben den dagen.

 

Dokumentet er fult av stikkord, tanker og samtaler over facebook mellom meg og mor. 90% er om alkoholen. 10% om personer som har gått bort siste par årene.

 

Jeg trenger å få det ut en plass!

Anonymous poster hash: 47ade...1a7

[Vox_populi]

Du har ditt på det tørre, om du unnskylder ordspillet. Din far har brutt med deg, og det må du absolutt respektere. I grunnen kanskje det beste som kunne skje. Forbered deg mentalt på å klare deg alene heretter, og du vil nok oppdage at det fort blir en vane og går helt utmerket. Det er ikke utenkelig at dine foreldre snur og kommer deg i møte, men det er noe DE må gjøre, ikke du. Du har jo heller ikke brutt med dem, men ikke vær for snar om de kommer og ber om godt vær. Be om betenkningstid og se det an. Alkoholisme er veldig problematisk for nær familie, og om du  er ung og i ferd med å etablere deg, er dette en gunstig anledning til i større grad å trekke deg bort fra familien, noe som er naturens gang uansett på dette stadium i livet. Det vil spare deg for utallige konfrontasjoner og scener, men naturligvis er det sårt også. Alt i alt er det likevel bedre enn å fortsette som nå.
Dette føles nok veldig dramatisk, men du må bare forsone deg med tanken at du heretter klarer deg alene, og det kommer du til å klare fint, helt sikkert. Du nevner en bror. Tenk på hvordan kan opprettholde og forsterke kontakten med resten av familien og slekta, det vil kunne hjelpe! Lykke til.

[Corp Por]

 

M26

 

Gjør denne så kort som mulig. I dag rant det over begeret.

 

Endret 17. april 2016 av Zim3000x

[Tine]

Tror dette er plassen for deg.

 

http://al-anon.org/norway/

[zeebra]

Huff. Høres ikke bra ut. Noe om hvor gammel du er? Hvor gammel er broren din? Bor han fremdeles med foreldrene?

 

Jeg vet ikke hva annet det er å si her enn unnnskyld, men foreldrene dine høres om som noen vanvittige drittsekker. Det er ikke uvanlig at folk er drittsekker her i verden. Men hva kan man gjøre med det?

 

Eller har du også vært drittsekk mot dem?

 

Alkoholbruk er dessverre normalisert i Norge, selv tungt alkoholbruk. Det omtales som "normalt" å drikke en hel del alkohol. Det finnes nok lite behandling for foreldrene dine om de har tunge alkoholvaner. Det er slikt samfunnet gjør mot folk.

 

Det finnes dog håp. Men da må foreldrene dine våkne opp og se verden med nytt lys. Hvis det ikke er mulig så er den andre gode nyheten at du har et eget liv, og at du kan gjøre akkurat hva du vil med det, uavhengig av dine foreldre. Så gjør mest mulig ut av det

 

Ikke sløs livet ditt på å forsøke å hjelpe foreldrene dine om det ikke er mulig.

[Thoto79]

-

 

 

Føler med deg kompis. Det jeg har skjønt utifra samtaler med venner og venninner som har det på samme måten, er at de tar avstand ifra dem og gjør det samtidig veldig klart at du kun vil ha noe med dem å gjøre når/hvis edru (slik som du igrunn gjorde på SMS). Ofte tar det da ikke lang tid før de har tenkt seg grundig om og innser at problemet ligger hos dem, ikke deg, og tar dette til etterretning. Om de av den grunn blir avholds spørs vel, men at de klarer å holde seg unna de timene de skal tilbringe med resten av familien må bli ett ufravikelig krav.

[AnonymDiskusjon]

Takk for sympati og råd. Mesteparten har vært prøvd eller gjennomtenkt av det som skrives her. Skal prøve å ta dette igjennom bufetat (familievernkontoret)

 

Alder: Står i førstepost, jeg er 26. Bror er 21 og foreldre 50/54.

 

Foreldrene er for det meste ikke noen drittsekker. Men alle episodene de har gitt meg utgjør en svær bok med historier som kan få det til å høres slik ut.

 

Jeg får økonomisk støtte skulle jeg trenge det, og råd/veiledning til ting i livet. Men jeg føler ikke de er "der" når jeg skulle ønske det. Ikke får jeg noe positivt ut av lørdagskveldene med dem lengre, ikke har jeg hatt det bra i jula siste 3 årene og ikke var det noe behagelig på ferietur med familien i 2015.

 

Jeg har vært snill, hørt etter i den grad det er forventet ut ifra alder. Siste tiden har jeg fullført utdannelse, skaffet jobb, leilighet og egen bil. Hva mer er det å si?

 

Fredag til søndag (fra meldingen i førstepost) var kroppen i sjokk. Jeg gikk inn i en slags forsvarsmodus der jeg isolerte meg fra all kontakt. Men det har gått seg til de dagene jeg har vært på jobb.

 

Har forberedt et brev som de skal få lese sammen, eller hver for seg. Så får de gjøre seg noen tanker og revurdere alkoholisme som 100% stilling. Jeg greier ikke forberede meg godt nok til en samtale så det får bli med brevet. Hvordan det skal overrekkes er ikke bestemt enda.

 

Det du skriver Thoto, er faktisk veldig oppmuntrende. Har du kontakt med mange som har opplevd det samme som meg?

Anonymous poster hash: 47ade...1a7

[AnonymDiskusjon]

Er vel bare å være helt ærlig spør du meg, "vi snakkes når dere har sluttet å drikke 6 av 7 dager i uka, hvis så ikke skjer forstår jeg at det er viktigere å drikke enn å ha kontakt med meg, og det er helt ok for meg i så fall".

- Sønn

Anonymous poster hash: d84ab...4d8

[Thoto79]

 

Takk for sympati og råd. Mesteparten har vært prøvd eller gjennomtenkt av det som skrives her. Skal prøve å ta dette igjennom bufetat (familievernkontoret)

 

Alder: Står i førstepost, jeg er 26. Bror er 21 og foreldre 50/54.

 

Foreldrene er for det meste ikke noen drittsekker. Men alle episodene de har gitt meg utgjør en svær bok med historier som kan få det til å høres slik ut.

 

Jeg får økonomisk støtte skulle jeg trenge det, og råd/veiledning til ting i livet. Men jeg føler ikke de er "der" når jeg skulle ønske det. Ikke får jeg noe positivt ut av lørdagskveldene med dem lengre, ikke har jeg hatt det bra i jula siste 3 årene og ikke var det noe behagelig på ferietur med familien i 2015.

 

Jeg har vært snill, hørt etter i den grad det er forventet ut ifra alder. Siste tiden har jeg fullført utdannelse, skaffet jobb, leilighet og egen bil. Hva mer er det å si?

 

Fredag til søndag (fra meldingen i førstepost) var kroppen i sjokk. Jeg gikk inn i en slags forsvarsmodus der jeg isolerte meg fra all kontakt. Men det har gått seg til de dagene jeg har vært på jobb.

 

Har forberedt et brev som de skal få lese sammen, eller hver for seg. Så får de gjøre seg noen tanker og revurdere alkoholisme som 100% stilling. Jeg greier ikke forberede meg godt nok til en samtale så det får bli med brevet. Hvordan det skal overrekkes er ikke bestemt enda.

 

Det du skriver Thoto, er faktisk veldig oppmuntrende. Har du kontakt med mange som har opplevd det samme som meg?

 

Anonymous poster hash: 47ade...1a7

 

 

Det var bra at det var litt oppmuntrende. Har en kompis og en venninne som har hatt det sånn hele oppveksten egentlig, visste aldri når de kunne dra hjem eller hva som venetet. Nå er vi/de i slutten av 30 åra med egne familier så det er lite kontakt utover akkurat bursdager til barnebarn etc, men hvor de begge har gitt beskjed om hvis de merker noe, altså bare om far er småbrisen eller lukter alkohol når de møtes, så bærer det rett hjem og hade bra. Og da går det gjerne måneder til de får se dem igjen.

 

Det er klart det er litt lettere når man selv blir etablert enn hva det var for 10 og 20 år siden når man kanskje enda trengte dem en gang iblant, men var mye samme fremgangsmåten da. Nemlig at siden det er helt tydelig at de aldri kommer til å slutte å drikke, så satt de krav om at de ikke ville ha noen kontakt om de ikke var edru. Dette gikk greit etter at de fikk flytta hjemme ifra ihvertfall, men selvfølgelig var det ikke like enkelt når man enda bodde sammen med dem.

[vidarkri]

Alkohol er roten til alt ondt og burde vært forbudt, men det kommer jo aldri til å skje.

 

Jeg er øyeblikkelig 50år og alle mine gamle skolevenner/kompiser drikker som høl i bakken. Det er en forferdelig uting.

[Thoto79]

Alkohol er roten til alt ondt og burde vært forbudt, men det kommer jo aldri til å skje.

 

Jeg er øyeblikkelig 50år og alle mine gamle skolevenner/kompiser drikker som høl i bakken. Det er en forferdelig uting.

 

Alt med måte, som dem sier.

[Kalevala]

Jeg har ingen erfaring med dette selv, vil bare si at jeg støtter deg og synes meldingen du sendte faren din var så klar, saklig og god at den burde brukes som lærebokeksempel for hvordan håndtere slikt. 

 

Det er flere som når de blir voksne og økonomisk uavhengige av sine foreldre, innser at det er best å ha minst mulig kontakt med dem. Du er ikke alene om dette. 

 

Vox_Populi og Thoto79 har gode svar.    Lykke til med løsrivelsen.