Er jeg suicidal hvis jeg driter i om jeg lever eller ikke?

[Schreiber]

For å ta det kort har jeg hatt en del tunge perioder i livet, akkurat som alle andre. Problemet er at folk prøvde å oppmuntre meg i en av disse periodene, og jeg kom i skade for å si at jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør. Dermed er det mange som nå tror jeg er suicidal, og noen (inkludert en lege) har prøvd å få meg innlags på sinnssykehus for å "kurere" meg. Problemet er bare at jeg ikke er suicidal. Jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør, men det er noe annet. Er det ikke?

 

Sånn jeg ser det skal alle dø en dag. Det kan skje i morgen, og det kan skje om hundre år. Men ingen lever evig. Hvorfor er det da en så stor sak om man lever eller dør? Hvis du døde i morgen, har det strengt tatt noe å si? Folk vil savne deg, men de vil komme over det og gå videre i livet. Arbeidsplassen din mister en ansatt, men skaffer fort en ny. Barna dine vil vokse opp uten en mor eller far, men millioner andre gjør det uansett. Kanskje vil du ikke skape noe som varer for ettertiden, men det gjelder de færreste uansett. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, klarer jeg ikke å se hvorfor dette med å dø er en stor sak. Spesielt når ingen lever evig uansett.

 

Selvsagt, å være redd for å dø er en ting. Mange er så redde for å dø at de tvilholder på det minste form av liv de kan så lenge som mulig. Men hvorfor skal vi andre straffes for det? Hvis jeg f.eks havnet i en bilulykke og knakk nakken, så jeg ble paralysert fra nakken og ned resten av livet, hvorfor skal jeg tvinges til å holde meg i live bare fordi en annen idiot er redd for å dø? Er å ligge i åtti år med brukket nakke bedre enn å dø? Spesielt hvis det er null sjanse for å noensinne bli bedre?

 

Så spørsmålet er like greit: Hvis jeg driter i om jeg lever eller dør, hvorfor er jeg da regnet som suicidal? Jeg ønsker jo ikke å dø. Jeg stortrives med livet mitt, og kan gjerne tenke meg å leve i mange år til. Men hvis legen sa jeg bare hadde noen uker igjen å leve, ville jeg ikke brydd meg stort. Alle dør jo før eller senere. Om jeg dør i morgen eller om femti år er likegyldig for meg.

[*F*]

Slik jeg har skjønt det så nei, det er du ikke.

[Aiven]

Ut ifra din argumentasjon, så virker det som at du egentlig bare ikke er noe redd for å dø. Det burde være helt greit. Det er imidlertid et stykke derfra til å "gi blaffen i om man lever eller dør". Det siste utsagnet kan godt tolkes som at du like gjerne kan finne på å ta livet ditt neste gang du har sjansen, som å ikke gjøre det. Nå var det  ikke det du mente. Men personlig er jeg ikke overrasket over at noen tolket utsagnet i den retning. Det er ikke alltid gitt at vi klarer å gjøre oss helt forstått; når det er såpass basale ting som liv eller død det er snakk om, så vil jeg påstå at det er et medmenneskes plikt å tolke ting i verste mening, simpelten fordi i en del av tilfellene vil det være ment slik; da har man faktisk ikke råd til å tolke det på noen annen måte. Neste gang noen kommer med et slikt utsagn kan det være et forsøk på å beskrive et konkret selvmordsønske.

Endret 10. april 2016 av Aiven

[WubWub]

Om du ikke ønsker å dø så er du ikke suicidal. 

 

Det høres rett og slett bare ut som at du har forsonet deg med tanken om at vi er dødelig og at det en dag vil ta slutt. Personlig evner jeg ikke forsone meg med den tanken, jeg ønsker leve for alltid.

 

Det som er ekstra surt er at jeg hadde muligens hatt muligheten til de om jeg ble født 50-60 år senere enn jeg gjorde. Innen 2100 er det spådd at vår gjennomsnitts levealder vil øke betraktelig.

[Eventyrtid]

Om du ikke ønsker å dø så er du ikke suicidal. 

 

Det høres rett og slett bare ut som at du har forsonet deg med tanken om at vi er dødelig og at det en dag vil ta slutt. Personlig evner jeg ikke forsone meg med den tanken, jeg ønsker leve for alltid.

 

Det som er ekstra surt er at jeg hadde muligens hatt muligheten til de om jeg ble født 50-60 år senere enn jeg gjorde. Innen 2100 er det spådd at vår gjennomsnitts levealder vil øke betraktelig.

 

Hvem har spådd dette, og hvor mye vil gjennomsnittlig levealder øke? 

[Budeia]

Jeg stortrives med livet mitt, og kan gjerne tenke meg å leve i mange år til. Men hvis legen sa jeg bare hadde noen uker igjen å leve, ville jeg ikke brydd meg stort. Alle dør jo før eller senere. Om jeg dør i morgen eller om femti år er likegyldig for meg.

 

Jeg ser det som en del av ungdommelig overmot, at man tror man vet nøyaktig hvordan man skal reagere på ting. På forhånd.

 

 

 

"Innen 2100 er det spådd at vår gjennomsnitts levealder vil øke betraktelig."

 

Hvis effekten av penicilin avtar dramatisk, vil jo det være nok til å senke gjennomsnittsalderen igjen. Det er også andre farer, som klimaforandringer og uvær som kan påvirke avlinger negativt.

Endret 10. april 2016 av Porcius Festus

[Vox_populi]

jeg kom i skade for å si at jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør. Dermed er det mange som nå tror jeg er suicidal, og noen (inkludert en lege) har prøvd å få meg innlags på sinnssykehus for å "kurere" meg. 

Som du har erfart, må du veie dine ord på gullvekt, ellers risikerer du at uttalelsene dine blir tatt vare på og brukt mot deg senere. Leger og psykologer må du være spesielt på vakt mot. Deres strategi går ut på å framstå som din venn som skal hjelpe deg, men det stemmer ikke. Er du f.eks. så naiv at du røper at du har gjort noe ulovlig, risikerer du at de melder deg til politiet. De er faktisk etter loven pålagt å være angivere. De er med andre ord det stikk motsatte av dine venner!

[WubWub]

 

Om du ikke ønsker å dø så er du ikke suicidal. 

 

Det høres rett og slett bare ut som at du har forsonet deg med tanken om at vi er dødelig og at det en dag vil ta slutt. Personlig evner jeg ikke forsone meg med den tanken, jeg ønsker leve for alltid.

 

Det som er ekstra surt er at jeg hadde muligens hatt muligheten til de om jeg ble født 50-60 år senere enn jeg gjorde. Innen 2100 er det spådd at vår gjennomsnitts levealder vil øke betraktelig.

 

Hvem har spådd dette, og hvor mye vil gjennomsnittlig levealder øke? 

 

 

Det er ikke godt å si hvor mye den vil øke. Men idag forsker f.eks store firmaer som google på å reversere alderdom i celler (http://www.calicolabs.com/), etterhvert vil vi også få nanoroboter som kan fungere som et forsterket immunforsvar å styrke oss fra innsiden, vi vil også garantert få medisinske gjennombrudd (som f.eks gen terapi) om vi skal tro på Kurzweil's lov om akselererende avkastning. 

 

Etterhvert vil også vår biologi og organer få hjelp av teknologi til å fungere bedre eller eventuelt bytte de ut. 

[Kablam]

 

jeg kom i skade for å si at jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør. Dermed er det mange som nå tror jeg er suicidal, og noen (inkludert en lege) har prøvd å få meg innlags på sinnssykehus for å "kurere" meg. 

Som du har erfart, må du veie dine ord på gullvekt, ellers risikerer du at uttalelsene dine blir tatt vare på og brukt mot deg senere. Leger og psykologer må du være spesielt på vakt mot. Deres strategi går ut på å framstå som din venn som skal hjelpe deg, men det stemmer ikke. Er du f.eks. så naiv at du røper at du har gjort noe ulovlig, risikerer du at de melder deg til politiet. De er faktisk etter loven pålagt å være angivere. De er med andre ord det stikk motsatte av dine venner!

 

Uhm nei, de har taushetsplikt med mindre personen utgjør en risiko for andre menneskers helse.

 

F.eks. om en blodig mann med stripete genser ankommer akuttmottaket, og politiet ringer dem og spør "hei, er det en blodig mann med stripete genser hos dere, han er ettersøkt" så har legene plikt til å holde det hemmelig.

 

Om det derimot er folk som snakker om å drepe andre, så er det helt klart en politisak, for vårt alle sitt beste.

Endret 10. april 2016 av Kablam

[Schreiber]

Takk for svar, folkens. Bra å få "bekreftet" at jeg har rett. Har hatt en del å gjøre med leger opp gjennom årene av diverse grunner, og er nok langt forbi stadiet der man automatisk har respekt for dem. Har møtt noen hyggelige leger en gang i blandt, men de fleste er bare arrogante idioter som tror de er gud selv.

 

Men jeg ser kommentaren "ungdommelig overmot", og skjønner det til en stor grad. Problemet er at jeg nærmer meg 40, så er langt forbi ungdomstiden, dessverre. Men kanskje problemet mitt er det stikk motsatte. Når man er ung tror man at man lever evig, og ingenting kan skade en. Det er til en viss grad også sant. Selvsagt lever ingen evig, men kanskje spesielt i ungdommen tåler man mye mer enn som voksen, og man utfordrer grenser i mye større grad. Det er jo en grunn til hvorfor man ser få topp-idrettsfolk over 40, for å si det sånn. Men å leve evig er en ting. Hvordan man lever, er noe helt annet. Da jeg gikk på barneskolen hørte vi stadig vekk maset fra lærerne om at vi må passe ryggen, løfte med knærne og alt det der. Men vi var jo bare barn, så ingen tok det alvorlig. Nå i dag, over tretti år senere, er det veldig mange på min alder som sliter med ryggsmerter. Vi overlevde barndommen, ja, men vi sliter med senskader. ("vi" er generelt sett, og ikke noen bestemte, btw.) For den saks skyld så jeg en video med "Francis" på youtube (du vet, han feite som hyler og skriker om det meste). Normalt liker jeg ikke sånne videoer, men denne var fra han som spiller Francis. Han la ut en god del om oppveksten sin og å gi blaffen i det meste, og nå i dag angrer han bitter på det. Han kunne ha levd et vanlig liv (til tross for overvekten), men han sliter mye med ryggen, diabetes og dårlig helse, fordi han ikke tok vare på kroppen da han hadde sjansen. Det er noe å tenke på for alle sammen, og spesielt dere unge.

 

Men uansett, det gjorde bra å lese denne tråden. Har ennå ikke blitt tvangsinnlagt noe sted, og kommer neppe til å bli det. Når det kommer til leger osv bare setter jeg på et falskt smil og jatter med når de sier alt er fred og ro og regnbuer og rosa skyer over alt. De tullingene aner ikke hva de snakker om, og det er kanskje like greit.

[AnonymDiskusjon]

Jeg bryr meg heller ikke om jeg lever eller dør. Er ikke redd for å dø.

Likevel er det ingen som har trodd jeg var suicidal, og ingen leger har prøvd å få meg tvangsinnlagt.

Du tror ikke at det kan ha vært av andre årsaker de prøvde på dette....? Norske sykehus er overfylte, og de prøver ikke å legge inn noen uten grunn. Mange står i kø for disse plassene.

Jeg lurer litt på, uten å vite noe om deg, hvordan du er som person, hva du bruker hverdagen på, hva planene for livet ditt videre er...?
Har du jobb? Noen planer fremover? Noe du jobber mot? Noen drømmer?

Anonymous poster hash: 62991...a76

[Schreiber]

Mange gode spørsmål der. Som jeg sa i førsteposten har vi alle våre tunge stunder. Jeg inkludert. Da jeg gikk på gymnaset jobbet jeg ganske hardt for få bra karakterer, og presterte å få en 5er på en prøve, til tross for at jeg var sterkt fyllesyk under prøven. Problemet var bare at jeg klarte å være syk på eksamensdagen, så fikk ikke tatt eksamen. Jeg prøvde igjen et halvt år senere, men på grunn av en reform måtte jeg først ta naturfag for å kunne få vitnemål, selv om jeg klarte eksamen. Dette gadd jeg ikke, så lette heller etter andre måter å løse problemet på. Dette ble løst ved å blande sammen alt jeg har av utdanning for å dekke faget jeg manglet, men fikk ikke vitnemål før lenge etter at jeg skulle. Resultatet ble at det var veldig vanskelig å få seg jobb.

 

Null jobb betyr jo null inntekt, så jeg ble nødt til å traske til sosialkontoret hver måned "for å tigge penger" (dette var før vi fikk NAV). Jeg fikk nok til å klare meg, men det var ikke akkurat morsomt å traske til sosialen hver eneste måned for å klare meg. En ting er å få penger, men det verste var å alltid bli sett ned på, og alltid sammenlignet med uteliggere, junkies, alkiser og så videre. Ingen kan se på meg at jeg er frisk og litt smartere enn e fleste (ifølge en psykolog som skulle teste intelligensen min, for å se hva slags jobb jeg passer til.) Jeg var på sosialen, dermed var jeg automatisk mindreverdig. Dette igjen gjorde at jeg ikke så noe særlig lyst på fremtiden. Å starte egen familie i denne situasjonen var ikke noe alternativ, heller. På det verste måtte jeg til og med få andre til å betale for meg når vi var ute og spiste. Ganske kjip situasjon jeg håper dere slipper. Men selv da var jeg aldri suicidal. Eneste "problem" er at jeg har tenkt mye på dette med liv og død, men mest som filosofisk. Da skal det lite til før man sier feil ord til feil person, og alt bare baller på seg. Jeg sitter der i en rimelig mørk periode i livet der jeg strengt tatt ikke har noe særlig å glede meg over, og kommer i skade for å si til en og annen at jeg driter i om jeg lever eller dør. Lite lurt.

 

Men kort sagt kan alt oppsummeres i et lite spørsmål: Hvis en person dør, sier vi ofte til barna at "han/hun er i et bedre sted nå." Men hvis det er et bedre sted, hvorfor gjør vi alt vi kan for å slippe å dra dit?

[Budeia]

Men kort sagt kan alt oppsummeres i et lite spørsmål: Hvis en person dør, sier vi ofte til barna at "han/hun er i et bedre sted nå." Men hvis det er et bedre sted, hvorfor gjør vi alt vi kan for å slippe å dra dit?

 

Det kan en kanskje si. Men som du selv er inne på, hvis en ikke tar vare på helsa som ung, gir det bare en enda mer plagsom aldringstid.

[Primer4]

Det å si at døde folk/dyr er på ett bedre sted er bare for å trøste seg selv/andre fordi de er dævv.

 

Regner med det er fler enn du tror som ikke bryr seg om de kom til å dø når som helst, men så lenge man ikke oppsøker farer og innstinktivt vil prøve å redde livet om man først kommer i en livstruende situasjon kan man ikke kalles suicidal i mine øyne.

[sabelpikk]

For å ta det kort har jeg hatt en del tunge perioder i livet, akkurat som alle andre. Problemet er at folk prøvde å oppmuntre meg i en av disse periodene, og jeg kom i skade for å si at jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør. Dermed er det mange som nå tror jeg er suicidal, og noen (inkludert en lege) har prøvd å få meg innlags på sinnssykehus for å "kurere" meg. Problemet er bare at jeg ikke er suicidal. Jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør, men det er noe annet. Er det ikke?

 

(...)

Så spørsmålet er like greit: Hvis jeg driter i om jeg lever eller dør, hvorfor er jeg da regnet som suicidal? Jeg ønsker jo ikke å dø. Jeg stortrives med livet mitt, og kan gjerne tenke meg å leve i mange år til. Men hvis legen sa jeg bare hadde noen uker igjen å leve, ville jeg ikke brydd meg stort. Alle dør jo før eller senere. Om jeg dør i morgen eller om femti år er likegyldig for meg.

Dette er svært interessant. Jeg har ikke møtt mange som har et så avslappet forhold til døden, som ditt. I mine øyne er du ikke suicidal. Jeg har studert helsefag, jobbet i psykiatrien, og jeg har hørt fra forelesere at en grenser over i det suicidale når en har klare tanker og planer om å ta sitt eget liv. 

 

Jeg ønsker selvfølgelig at du lever livet ditt godt, at du en dag greier å finne glede i det å leve. Men jeg ser ikke noe problem i at du ikke frykter døden. Lykke til, TS!

 

Personal thought; Kanskje du en gang havner i en situasjon hvor du stepper frem og hjelper andre til å ikke være redd i farlige situasjoner. Det at noen ikke er redde kan være smittsomt.

[Schreiber]

Dette er svært interessant. Jeg har ikke møtt mange som har et så avslappet forhold til døden, som ditt. I mine øyne er du ikke suicidal. Jeg har studert helsefag, jobbet i psykiatrien, og jeg har hørt fra forelesere at en grenser over i det suicidale når en har klare tanker og planer om å ta sitt eget liv. 

 

Jeg ønsker selvfølgelig at du lever livet ditt godt, at du en dag greier å finne glede i det å leve. Men jeg ser ikke noe problem i at du ikke frykter døden. Lykke til, TS!

 

Personal thought; Kanskje du en gang havner i en situasjon hvor du stepper frem og hjelper andre til å ikke være redd i farlige situasjoner. Det at noen ikke er redde kan være smittsomt.

Vet nok at det ikke er helt normalt å ikke bry seg om døden. Men akkurat det er problemet. Jeg har snakket med en del folk om dette, og de aller fleste sliter med å skjønne hva jeg mener. Selv du skjønner det ikke helt, siden du ønsker at jeg skal greie å finne glede i det å leve. Det gjør jeg så absolutt. Livet mitt er veldig bra nå, og jeg trives i hverdagen. Det er ikke det dette handler om. Det jeg sier er heller det at jeg nyter livet så lenge det varer, men jeg vet det kommer til å ta slutt en dag. Vi kan forlenge livet en god del på mange måter, og mange forskere mener dagens unge kan leve til de blir godt over 100 år. Jeg ser ikke bort ifra at vi en gang kan ha en levetid på 130+ år, og kanskje enda lengre. Men uansett om vi lever i hundre år eller fem hundre år vil det ta slutt en dag. Spørsmålet er da hvorfor det er så viktig å unngå døden for enhver pris?

 

For noen år siden leste jeg om en fyr som led av en eller annen form for muskelsvikt, så han ville miste mer og mer kontroll over kroppen sin. Føttene var lamme allerede, og resten ville følge etter, helt til han ikke kan kontrollere noe som helst lengre. Mener det aller siste han kunne bevege var en muskel i endetarmsåpningen. Før det skjedde ville han operere inn en knapp (eller noe sånt) han kunne styre med, øh, ræva, så han kunne kommunisere med omverdenen. Hele artikkelen dreide seg om hvor langt fremskrittet er kommet og om trangen til å leve videre, men jeg leste det som rimelig patetisk. En ting er å være redd for å dø, men å være så redd for å dø at du vil leve i mange år om kun kommunisere med omverdenen med ræva? Tror ikke han kunne bevege øynene engang. Hadde det vært meg, hadde jeg nok tatt selvmord når kroppen begynte å bli for dårlig til å brukes til noe fornuftig. Som sagt dør vi jo alle uansett før eller senere, så hvorfor skal vi tviholde på livet til enhver pris?

[dag1234]

Det er ikke noe poeng å bli så veldig gammel hvis det betyr svært redusert livskvalitet. 

Poenget er å ha god helse og et godt funksjonsnivå inntil en ikke har det lengre, og at en så kan så slippe her i fra relativt raskt. Det tror jeg mange vil være enige i.

 

Det kan være en utfordring å enes om hva som skal legges i god helse og godt funksjonsnivå. Der vil nok oppfatningene sprike mye; en som er ganske syk og har store helse plager likevel kan oppleve at livet er verd å leve. 

[Schreiber]

Problemet er at vi ikke har lov til å dø, og kan dermed tvinges til å bli holdt i live. Faktisk er det mange som har havnet i fengsel fordi de hjalp folk til å ta selvmord. Den eneste måten vi har lov til å ta livet av noen på, er hvis de er i koma og ikke klarer å puste selv, og det ikke er en sjanse for at de vil bli bedre. Da kan man slå av maskinen og la personen dø. Men hvis personen holder seg i live på egenhånd (med tilfært næring) har man ikke lov til å ta livet av ham eller henne. Det samme gjelder hvis du er 20 år, brekker nakken og har ligget i de neste tyve årene og bedt om å få dø. Selv da har jeg ikke lov til å hjelpe til med å avslutte livet ditt. Helt sykt, men sånn er verden i dag. Noen idioter med makt er livredde for å dø, dermed må andre lide for det.

 

Litt mer humoristisk er det faktisk en nedskrevet lov i House of Parlament i England som sier at det er forbudt å ta selvmord der. Er noe med at det ville blitt fullstendig kaos hvis noen av medlemmene faktisk tok selvmord i bygget, men det høres jo merkelig ut.

Endret 11. april 2016 av Schreiber

[dag1234]

Det du skriver her stemmer ikke. Det er ikke forbudt å dø.

Enhver kan be om å få slippe behandling som en ikke ønsker. Det eneste som kreves er at du ikke er sinnssyk, da er det visse særregler. Ellers kan alle ta livet av seg eller be om å få slippe behandling.

 

Men det er riktig at det ikke er lov å hjelpe noen til å ta livet sitt. De få dommene vi har i slike saker, tyder på at den som hjelper noen med å dø neppe får særlig streng straff. 

 

Det skjer daglig at leger avslutter livsforlengende behandling når det ikke er utsikt til å bli bedre. Og det kan også settes iverk tiltak som er livsforkortende; altså passiv dødshjelp. Verken uvanlig eller inhumant med det; det er aktiv dødshjelp som er forbudt -  av gode grunner regnes det som drap.

[Aiven]

Det du skriver her stemmer ikke. Det er ikke forbudt å dø.

Enhver kan be om å få slippe behandling som en ikke ønsker. Det eneste som kreves er at du ikke er sinnssyk, da er det visse særregler. Ellers kan alle ta livet av seg eller be om å få slippe behandling.

 

Men det er riktig at det ikke er lov å hjelpe noen til å ta livet sitt. De få dommene vi har i slike saker, tyder på at den som hjelper noen med å dø neppe får særlig streng straff. 

 

Det skjer daglig at leger avslutter livsforlengende behandling når det ikke er utsikt til å bli bedre. Og det kan også settes iverk tiltak som er livsforkortende; altså passiv dødshjelp. Verken uvanlig eller inhumant med det; det er aktiv dødshjelp som er forbudt -  av gode grunner regnes det som drap.

Gode innlegg som vanlig dag. Vil også berømme din fremragende semikolonbruk; det tegnet bør tas inn i varmen igjen.