Holde avstand fra X`en?

[AnonymDiskusjon]

 

Synes det rett og slett er forjævlig om ikke den parten som tar steget ikke vil snakke om det for å få en ordentlig avsluttning! Feigt er ordet.. Synes man skylder hverandre såpass! Kjærlighet kan være så utrolig herlig og så helt forjævlig tungt. Jeg har fortsatt kontakt med min ex, mye pga at vi har ett barn sammen, men følger henne hverken på face, insta eller snap lenger fordi jeg ikke vil ha noe innsikt i hva som skjer for hennes del. Savner henne delvis nå og det stikker litt hver gang jeg treffer henne og har egentlig bare lyst til å holde rundt henne. I mitt tilfelle er jeg ganske sikker på at ny jobb og nye venninder i kombinasjon med friheten var/er mer inntressant for henne da hun er 23 år gammel og jeg 27, dette skjedde ca 6 måneder etter hun fikk ny jobb. Men tiden leger alle sår, det er faktisk sant og den tiden er full av opp og nedturer. Man klarer jo ikke helt slippe håpet, men man må i tillegg være kald og avslappet med det.. Er viktig å gi den andre parten pusterom og det å leve sitt eget liv. Man må tenke på at ting kan brått skje for deg også selvom du kanskje ikke tror det og ting virker håpløst! Jeg tenker litt sånn at det er hennes tap og at jeg hadde vært villig til å endret på ting som ikke var som det skulle i forholdet å gjort det til det perfekte forholdet om det er noe som kan kalles det uten å selvfølgelig miste sin egen identitet... Da får ho heller rote bort tiden sin på noen andre Jeg har hatt mange muligheter de siste månedene, men føler meg ikke klar for noe enda og av respekt for andres følelser går jeg ikke videre med noe nå, med mindre man møter på den perfekte matchen og bare vet at det er riktig.

Enig. Vi er nok flere som tenker likt. For meg oppleves det helt for jævlig om den ikke andre parten vil prate ut å få en ordentlig avslutning. Ja, med meg og min eks var det "full krig". Han hater meg, og jeg forstår ikke hvorfor han ville ha en så forferdelig dritt av en avslutning han ønsket. Noen sier : det er jo slutt allikevel, spiller det noen rolle. Jo for meg var det helt jævlig at det skulle avsluttes med fiendtlig holdning. 

 

Vi er alle ulike der.  Følelser er noe dritt av og til! 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

 

Jeg har alltid pratet ut etter brudd, ser viktigheten i en ordentlig og respektfull avslutning. Når jeg vet at det er 100% over, så skjønner man lett at det siste man trenger er å ha mange ting usagt i ettertid. Man har delt noe fint sammen, det gikk dessverre i stykker, men aldri så ille at man ikke kan skape en verdig avslutning.

 

Men...Det kommer også an på hva som forårsaker brudd. Om jeg hadde trekt meg unna noen uten å legge vekt på avslutningen og samtalen rundt brudd, så hadde det vært en god grunn. Utroskap, uærligheter og tillitsbrudd... Da kan jeg lett se for meg at jeg hadde sagt adjø på dagen og thats it, på en måte. Ellers kan jeg ikke se grunnen til at man ikke kan skape en verdig avslutning.

 

Anonymous poster hash: 24702...92d

[AnonymDiskusjon]

Henrik: 

Jeg sliter fortsatt til tider. Driver å tenker på alle de positive øyeblikkene, og hvor bra person hun er og hva jeg har mistet. Egentlig litt patetisk. Tenker på hva jeg burde gjort annerledes, og ser veldig mye hva jeg burde gjort annerledes som kanskje hadde gjort at hun ikke hadde dratt. Men det er ikke noe vits å spekulere over, som nevnt her. 

 

 

Inniblant så får jeg lyst å ikke gi opp. Få henne tilbake på en måte. Men jeg tryglet dagen hun gjorde det slutt, og hun ville ikke. Også ventet jeg 2 måneder uten å si noe, og fikk nei til at hun vil prøve igjen da også. Så det er egentlig ikke noe jeg får gjort. Men det er så veldig vanskelig å gi helt slipp og ikke tenke på henne. Var ikke noe særlig negativt med henne heller (noe selvfølgelig) men jeg klarer ikke tenke at det beste var at det ble slutt. Eneste jeg klarer å tenke er at for at det skal fungere så må jo henne også ville, men det her er fortsatt så veldig vanskelig selv etter 4 måneder. 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg sliter fortsatt til tider. Driver å tenker på alle de positive øyeblikkene, og hvor bra person hun er og hva jeg har mistet. Egentlig litt patetisk. Tenker på hva jeg burde gjort annerledes, og ser veldig mye hva jeg burde gjort annerledes som kanskje hadde gjort at hun ikke hadde dratt. Men det er ikke noe vits å spekulere over, som nevnt her. 

 

 

Inniblant så får jeg lyst å ikke gi opp. Få henne tilbake på en måte. Men jeg tryglet dagen hun gjorde det slutt, og hun ville ikke. Også ventet jeg 2 måneder uten å si noe, og fikk nei til at hun vil prøve igjen da også. Så det er egentlig ikke noe jeg får gjort. Men det er så veldig vanskelig å gi helt slipp og ikke tenke på henne. Var ikke noe særlig negativt med henne heller (noe selvfølgelig) men jeg klarer ikke tenke at det beste var at det ble slutt. Eneste jeg klarer å tenke er at for at det skal fungere så må jo henne også ville, men det her er fortsatt så veldig vanskelig selv etter 4 måneder. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

(Ikke TS)

 

Var i samme situasjonen som deg, tryglet så og si eksen om å ta meg tilbake, men fikk nesten bare en kald skulder. Det ENESTE som hjelper, er å omgås med andre folk, være sosial og få distanse fra det hele. Om du ikke snakker med henne på to uker, for å så begynne å sende meldinger, så var det to uker rett i dass. Og tro meg, jeg snakker av erfaring. Nå skal ikke jeg gi deg falske forhåpninger her, men etter jeg i x-antall mnd sutret og syntes synd på meg selv, så skjedde det ikke en jævla dritt. Men så snart hun la merke til at jeg var sosial og hun så jeg hadde det bra så kom hun tilbake og ville prøve igjen gitt. 

 

Er også lettere for meg å omgås henne nå for jeg er ikke blendet av den ''klarer meg ikke uten henne''-følelsen lenger. 

 

Det er faen ikke lett å gå videre og det skjer dessverre ikke på en dag. Men dersom du sletter alt av minner, nummer og alt og kommer deg ut, så kommer du deg til slutt også

 

Anonymous poster hash: bf54e...bc5

[AnonymDiskusjon]

 

 

Jeg sliter fortsatt til tider. Driver å tenker på alle de positive øyeblikkene, og hvor bra person hun er og hva jeg har mistet. Egentlig litt patetisk. Tenker på hva jeg burde gjort annerledes, og ser veldig mye hva jeg burde gjort annerledes som kanskje hadde gjort at hun ikke hadde dratt. Men det er ikke noe vits å spekulere over, som nevnt her. 

 

 

Inniblant så får jeg lyst å ikke gi opp. Få henne tilbake på en måte. Men jeg tryglet dagen hun gjorde det slutt, og hun ville ikke. Også ventet jeg 2 måneder uten å si noe, og fikk nei til at hun vil prøve igjen da også. Så det er egentlig ikke noe jeg får gjort. Men det er så veldig vanskelig å gi helt slipp og ikke tenke på henne. Var ikke noe særlig negativt med henne heller (noe selvfølgelig) men jeg klarer ikke tenke at det beste var at det ble slutt. Eneste jeg klarer å tenke er at for at det skal fungere så må jo henne også ville, men det her er fortsatt så veldig vanskelig selv etter 4 måneder. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

(Ikke TS)

 

Var i samme situasjonen som deg, tryglet så og si eksen om å ta meg tilbake, men fikk nesten bare en kald skulder. Det ENESTE som hjelper, er å omgås med andre folk, være sosial og få distanse fra det hele. Om du ikke snakker med henne på to uker, for å så begynne å sende meldinger, så var det to uker rett i dass. Og tro meg, jeg snakker av erfaring. Nå skal ikke jeg gi deg falske forhåpninger her, men etter jeg i x-antall mnd sutret og syntes synd på meg selv, så skjedde det ikke en jævla dritt. Men så snart hun la merke til at jeg var sosial og hun så jeg hadde det bra så kom hun tilbake og ville prøve igjen gitt. 

 

Er også lettere for meg å omgås henne nå for jeg er ikke blendet av den ''klarer meg ikke uten henne''-følelsen lenger. 

 

Det er faen ikke lett å gå videre og det skjer dessverre ikke på en dag. Men dersom du sletter alt av minner, nummer og alt og kommer deg ut, så kommer du deg til slutt også

 

Anonymous poster hash: bf54e...bc5

 

Henrik:

 

Takk for svar! Ja er det jeg gjør. Omgås med andre og prøver å være så sosial som jeg kan. Og det hjelper, men til tider kan jeg bare plutselig begynne å tenke på henne igjen. Jeg har slettet alt av minner som bilder, nr hennes, osv. Har ikke noe kontakt. Men det er fortsatt veldig tøft, da jeg ikke er vant til å være singel siden jeg har vært med henne ganske mange år og vi ble sammen unge. Men - jeg tilpasser meg. Er mer vant til det nå enn i starten, så jeg ser jo at det går litt og litt bedre... Og det hjelper å høre andres erfaringer. At det har blitt bra igjen. Fordi akkurat nå føles det ut som jeg alltid kommer til å savne henne, og at jeg har mistet "den rette". Jeg smører meg med tålmodighet. Dette er vanskelig. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

Jeg sliter fortsatt til tider. Driver å tenker på alle de positive øyeblikkene, og hvor bra person hun er og hva jeg har mistet. Egentlig litt patetisk. Tenker på hva jeg burde gjort annerledes, og ser veldig mye hva jeg burde gjort annerledes som kanskje hadde gjort at hun ikke hadde dratt. Men det er ikke noe vits å spekulere over, som nevnt her.

 

 

Inniblant så får jeg lyst å ikke gi opp. Få henne tilbake på en måte. Men jeg tryglet dagen hun gjorde det slutt, og hun ville ikke. Også ventet jeg 2 måneder uten å si noe, og fikk nei til at hun vil prøve igjen da også. Så det er egentlig ikke noe jeg får gjort. Men det er så veldig vanskelig å gi helt slipp og ikke tenke på henne. Var ikke noe særlig negativt med henne heller (noe selvfølgelig) men jeg klarer ikke tenke at det beste var at det ble slutt. Eneste jeg klarer å tenke er at for at det skal fungere så må jo henne også ville, men det her er fortsatt så veldig vanskelig selv etter 4 måneder.

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

(Ikke TS)

 

Var i samme situasjonen som deg, tryglet så og si eksen om å ta meg tilbake, men fikk nesten bare en kald skulder. Det ENESTE som hjelper, er å omgås med andre folk, være sosial og få distanse fra det hele. Om du ikke snakker med henne på to uker, for å så begynne å sende meldinger, så var det to uker rett i dass. Og tro meg, jeg snakker av erfaring. Nå skal ikke jeg gi deg falske forhåpninger her, men etter jeg i x-antall mnd sutret og syntes synd på meg selv, så skjedde det ikke en jævla dritt. Men så snart hun la merke til at jeg var sosial og hun så jeg hadde det bra så kom hun tilbake og ville prøve igjen gitt.

 

Er også lettere for meg å omgås henne nå for jeg er ikke blendet av den ''klarer meg ikke uten henne''-følelsen lenger.

 

Det er faen ikke lett å gå videre og det skjer dessverre ikke på en dag. Men dersom du sletter alt av minner, nummer og alt og kommer deg ut, så kommer du deg til slutt også

 

Anonymous poster hash: bf54e...bc5

Henrik:

 

Takk for svar! Ja er det jeg gjør. Omgås med andre og prøver å være så sosial som jeg kan. Og det hjelper, men til tider kan jeg bare plutselig begynne å tenke på henne igjen. Jeg har slettet alt av minner som bilder, nr hennes, osv. Har ikke noe kontakt. Men det er fortsatt veldig tøft, da jeg ikke er vant til å være singel siden jeg har vært med henne ganske mange år og vi ble sammen unge. Men - jeg tilpasser meg. Er mer vant til det nå enn i starten, så jeg ser jo at det går litt og litt bedre... Og det hjelper å høre andres erfaringer. At det har blitt bra igjen. Fordi akkurat nå føles det ut som jeg alltid kommer til å savne henne, og at jeg har mistet "den rette". Jeg smører meg med tålmodighet. Dette er vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

Ja det føles som at savnet ikke vil forsvinne. Tae bare litt lenger tid med noen enn med andre. Ett lite tips er å ikle henge seg for nye opp i det, ikke søke så mye på nettet etter råd osv. Dersom du distanserer deg fra alt så vil du få inn nye rutiner som gjør at du til slutt vil slutte å tenke på eksen. dette blir bra etterhvert skal du se.

 

Anonymous poster hash: bf54e...bc5

[novaster]

Hei!

 

Har opplevd mye av det samme som beskrives i denne tråden. Har et annet perspektiv på det, siden jeg har vært ute av hengemyra en stund. Tenkte jeg skulle gi litt av historien min for å hjelpe andre på veien til å tenke at ting ordner seg. (sorry for vegg av tekst)

 

Jeg hadde et 9 års forhold som tok slutt i fjor sommer (fra vi var 22 til 31). Vi hadde bodd sammen i over åtte år, eide leilighet sammen og hang sammen dag og natt. Den første tiden etter bruddet var helt inderlig jævlig - er vel lett det verste jeg har opplevd. De første dagene spiste jeg ikke (drakk så mye smoothies jeg klarte, hehe), tok et par dager fri fra jobben, og lå rett ut med kvalme. De første ukene var også helt elendige, brukte tiden på å tenke negativt/rotete, og klarte ikke å fokusere på noe. Bodde også i en relativt fremmed by, og hadde ganske få gode venner der. 

 

Ting som hjalp meg: fikk dratt ut med kolleger og de vennene jeg hadde der så ofte som mulig, og snakket mye med kompiser og nær familie på telefon.

Hadde også nylig begynt å svømme som trening/meditasjon, så pusha meg hardt til å fortsette tre ganger i uka selv om jeg var utslitt/lei meg. Det var det eneste som fikk meg nogenlunde balansert humør. 

 

Etter noen måneder var jeg fortsatt like hekta på tanken om å komme tilbake til forholdet (man er jo tross alt avhengig av forhold man er lenge i). Det viktigste i denne perioden var å si til meg selv at det var greit å ha kjipe følelser, og å være lei meg. Jeg forventet meg at det kunne vare i et år, kanskje enda lenger, og la ikke noe press på at følelsene skulle gå vekk, men aksepterte at de var der. Når jeg klarte dette mer og mer, så fikk følelsene veldig lite kontroll over hverdagen. Jeg var i elendig humør, men hadde på en eller annen måte også en veldig stor frihetsfølelse. Hørte på masse musikk, gadd ikke engang begynne å tenke på å møte andre jenter, og tenkte mindre og mindre på eksen. 

 

Spol et halvt år frem - jeg flyttet endelig tilbake til byen der jeg har kompiser og familie, og det ble starten på en veldig morsom tid (og stressende, men det hadde jeg forventet meg).

Hadde ikke vært på byen med gutta på mange år, og all svømminga hadde gjort meg i bedre form enn jeg (noensinne?) hadde vært. Følte meg fem år yngre, og fikk en selvtillit jeg ikke hadde følt på lenge. Hadde fortsatt noen tunge kvelder, men følte på følelsene og lot dem fortsatt være der. Hadde fortsatt småhåp om å bli sammen med eksen igjen, men mye svakere.

 

Begynte å møte jenter igjen ca. samme tid, og hadde mange interessante og mindre interessante opplevelser (men fortsatt verdt det, og alle hjalp meg på å finne ut hva jeg vil ha i en partner).

Fikk det bedre og bedre med meg selv, og tok noen nederlag med godt mot - og ser i ettertid at det virkelig ikke var bra saker jeg gikk glipp av, selv om det kanskje føltes sånn der og da. Det skal føles helt riktig, ikke bare godt der og da.

 

Etterhvert gikk det også opp for meg - selv om jeg var/er veldig glad i eksen som person - at det er helt tydelig at jeg kunne hatt det bedre hvis jeg hadde valgt en annen partner. Så også at det var jeg som hadde gitt mest i forholdet - noe som gjorde at jeg ble underbevisst mye sur og kranglete mot henne. Selv etter 9 år var jeg tydeligvis blind for å ville innse dette. Nå er jeg på et sted der jeg håper at eksen finner noen å leve sammen med - og har ingen romantiske følelser til overs for henne.

 

For en stund siden begynte jeg å treffe den første jenta jeg virkelig liker, og akkurat nå har jeg havnet i en sinnsykt digg forelskelse. Ting føles riktig og naturlig, men samtidig spennende, morsomt og deilig. 

Merker samtidig at jeg ser det forrige forholdet mitt i helt nytt lys, og jeg kan si at jeg aldri vil tilbake dit, eller være i et lignende forhold. Ser ting i en person jeg aldri har sett før, og har det helt latterlig bra. Dette er en dame jeg kan gifte meg med. Selv om det skulle vise seg at vi ikke kan holde sammen (håper selvsagt ikke det!), så setter opplevelsen uansett hele livet mitt i nytt lys.

 

Alt i alt setter jeg nå utrolig pris på at det forrige forholdet tok slutt. Det gjorde at jeg måtte ta et kraftig oppgjør med meg selv - og jeg har i løpet av tiden funnet meg selv på en måte som hadde vært tilnærma umulig i forhold.

 

Oppsummering av det som hjalp meg:

• Ikke stress med å bli kvitt vonde følelser, aksepter at de er der, og ikke bli redd hvis de kommer tilbake.
• Det kan til og med hjelpe å tenke/forvente at du skal ha det kjipt i tiden som kommer - så kan du heller bli positivt overraska hvis du får det bra isteden
• Vær mye med venner eller familie, snakk om det som er kjipt (hjelper også å snakke med ukjente, som her)
• Møt nye mennesker
• Vær fysisk aktiv, føl at du har et mål. Trenger ikke være hardtrening, gjør det du liker å gjøre. En enkel tur ut hjelper masse
• Sett pris på de nye mulighetene i livet ditt (vanskelig/umulig i starten, i know, men prøv)
• Tenk på en ny fremtid - den blir kanskje til og med bedre enn det beste du hadde sett for deg i det forrige forholdet
• Ikke bli redd for å bli såret igjen, tren heller på å bli såret på en god måte - og behandle følelsene for det de er
• Ikke bli kynisk (!)

Når det gjelder å møte nye, så bør man i min mening ikke gjøre dette i begynnelsen etter et brudd - for da er man fortsatt avhengig av forhold - og hjernen vil desperat prøve å dytte alle man møter inn i forhold-rammen. Klarer man å ha uforpliktende forhold så kan det sikkert hjelpe noe, men vil tro det føles ganske meningsløst så lenge man fortsatt er avhengig av det gamle forholdet.

 

Og når det gjelder å bli forelska/møte noen man liker kjempegodt, og kanskje bli såra (igjen), så er dette sitatet fra John Steinbeck det beste jeg har sett:

 

And don’t worry about losing.

If it is right, it happens — The main thing is not to hurry.

Nothing good gets away.

 

Jeg tenker at de fleste forhold som tar slutt gjør det for en god grunn, selv om det er umulig å se det før man har fått avstand til det.

Og du vil alltid få nye sjanser, som kan føre til enda bedre liv - selv om dette også er relativt umulig å se når man er midt oppi det. 

Endret 30. juni 2016 av novaster

[superjan87]

Veldig bra skrevet novaster, den blir nok til hjelp for mange her! Kjenner meg veldig igjen i alt du skriver med min barndomskjæreste og samboer gjennom 11 år fra jeg var 11 til 22år. Det var hardt og brutalt i lang tid, stresset noe voldsomt og klarte ikke akseptere følelsene, men sannelig gikk de over etter ca ett år hvor ting bare endret seg totalt. Traff etterhvert også en ny madam som jeg fikk barn med og som jeg var sammen med i 3 år, men for 4 måneder siden gikk det skeis også. Forferdelig vondt og spesielt med en unge på 2 år inni bildet. Min lille familie ble bare revet vekk og jeg gikk inn i sorg modus nok engang. Nå begynner jeg å akseptere de følelsene som er der og det gjør det mye enklere, lever mitt liv å ikke minst gjør noe ut av det! Er faktisk ganske spennende og noen ganger veldig deilig å være alene å kun fokusere på seg selv. Tenker på henne stort sett hver dag fortsatt og hender jeg har perioder hvor ting er vanskelig, men mye lettere å takle det også når nan aksepterer at det er som det er. Skal på ferie med henne og gutten vår om en og en halv uke og det må jeg si jeg gleder meg til. Vi har jevnlig kontakt og møtes innimellom med sønn vår. Trening har alltid vært en hobby for meg og har drevet med styrkeløft siden jeg var liten.. Har tatt det enda ett nivå opp nå og det hjelper meg så utrolig mye.. Bare det å ha noe å gjøre som man brenner for. Nytter virkelig ikke å sette seg ned å gi opp!

[AnonymDiskusjon]

 

Hei!

 

Har opplevd mye av det samme som beskrives i denne tråden. Har et annet perspektiv på det, siden jeg har vært ute av hengemyra en stund. Tenkte jeg skulle gi litt av historien min for å hjelpe andre på veien til å tenke at ting ordner seg. (sorry for vegg av tekst)

 

Jeg hadde et 9 års forhold som tok slutt i fjor sommer (fra vi var 22 til 31). Vi hadde bodd sammen i over åtte år, eide leilighet sammen og hang sammen dag og natt. Den første tiden etter bruddet var helt inderlig jævlig - er vel lett det verste jeg har opplevd. De første dagene spiste jeg ikke (drakk så mye smoothies jeg klarte, hehe), tok et par dager fri fra jobben, og lå rett ut med kvalme. De første ukene var også helt elendige, brukte tiden på å tenke negativt/rotete, og klarte ikke å fokusere på noe. Bodde også i en relativt fremmed by, og hadde ganske få gode venner der. 

 

Ting som hjalp meg: fikk dratt ut med kolleger og de vennene jeg hadde der så ofte som mulig, og snakket mye med kompiser og nær familie på telefon.

Hadde også nylig begynt å svømme som trening/meditasjon, så pusha meg hardt til å fortsette tre ganger i uka selv om jeg var utslitt/lei meg. Det var det eneste som fikk meg nogenlunde balansert humør. 

 

Etter noen måneder var jeg fortsatt like hekta på tanken om å komme tilbake til forholdet (man er jo tross alt avhengig av forhold man er lenge i). Det viktigste i denne perioden var å si til meg selv at det var greit å ha kjipe følelser, og å være lei meg. Jeg forventet meg at det kunne vare i et år, kanskje enda lenger, og la ikke noe press på at følelsene skulle gå vekk, men aksepterte at de var der. Når jeg klarte dette mer og mer, så fikk følelsene veldig lite kontroll over hverdagen. Jeg var i elendig humør, men hadde på en eller annen måte også en veldig stor frihetsfølelse. Hørte på masse musikk, gadd ikke engang begynne å tenke på å møte andre jenter, og tenkte mindre og mindre på eksen. 

 

Spol et halvt år frem - jeg flyttet endelig tilbake til byen der jeg har kompiser og familie, og det ble starten på en veldig morsom tid (og stressende, men det hadde jeg forventet meg).

Hadde ikke vært på byen med gutta på mange år, og all svømminga hadde gjort meg i bedre form enn jeg (noensinne?) hadde vært. Følte meg fem år yngre, og fikk en selvtillit jeg ikke hadde følt på lenge. Hadde fortsatt noen tunge kvelder, men følte på følelsene og lot dem fortsatt være der. Hadde fortsatt småhåp om å bli sammen med eksen igjen, men mye svakere.

 

Begynte å møte jenter igjen ca. samme tid, og hadde mange interessante og mindre interessante opplevelser (men fortsatt verdt det, og alle hjalp meg på å finne ut hva jeg vil ha i en partner).

Fikk det bedre og bedre med meg selv, og tok noen nederlag med godt mot - og ser i ettertid at det virkelig ikke var bra saker jeg gikk glipp av, selv om det kanskje føltes sånn der og da. Det skal føles helt riktig, ikke bare godt der og da.

 

Etterhvert gikk det også opp for meg - selv om jeg var/er veldig glad i eksen som person - at det er helt tydelig at jeg kunne hatt det bedre hvis jeg hadde valgt en annen partner. Så også at det var jeg som hadde gitt mest i forholdet - noe som gjorde at jeg ble underbevisst mye sur og kranglete mot henne. Selv etter 9 år var jeg tydeligvis blind for å ville innse dette. Nå er jeg på et sted der jeg håper at eksen finner noen å leve sammen med - og har ingen romantiske følelser til overs for henne.

 

For en stund siden begynte jeg å treffe den første jenta jeg virkelig liker, og akkurat nå har jeg havnet i en sinnsykt digg forelskelse. Ting føles riktig og naturlig, men samtidig spennende, morsomt og deilig. 

Merker samtidig at jeg ser det forrige forholdet mitt i helt nytt lys, og jeg kan si at jeg aldri vil tilbake dit, eller være i et lignende forhold. Ser ting i en person jeg aldri har sett før, og har det helt latterlig bra. Dette er en dame jeg kan gifte meg med. Selv om det skulle vise seg at vi ikke kan holde sammen (håper selvsagt ikke det!), så setter opplevelsen uansett hele livet mitt i nytt lys.

 

Alt i alt setter jeg nå utrolig pris på at det forrige forholdet tok slutt. Det gjorde at jeg måtte ta et kraftig oppgjør med meg selv - og jeg har i løpet av tiden funnet meg selv på en måte som hadde vært tilnærma umulig i forhold.

 

Oppsummering av det som hjalp meg:

• Ikke stress med å bli kvitt vonde følelser, aksepter at de er der, og ikke bli redd hvis de kommer tilbake.
• Det kan til og med hjelpe å tenke/forvente at du skal ha det kjipt i tiden som kommer - så kan du heller bli positivt overraska hvis du får det bra isteden
• Vær mye med venner eller familie, snakk om det som er kjipt (hjelper også å snakke med ukjente, som her)
• Møt nye mennesker
• Vær fysisk aktiv, føl at du har et mål. Trenger ikke være hardtrening, gjør det du liker å gjøre. En enkel tur ut hjelper masse
• Sett pris på de nye mulighetene i livet ditt (vanskelig/umulig i starten, i know, men prøv)
• Tenk på en ny fremtid - den blir kanskje til og med bedre enn det beste du hadde sett for deg i det forrige forholdet
• Ikke bli redd for å bli såret igjen, tren heller på å bli såret på en god måte - og behandle følelsene for det de er
• Ikke bli kynisk (!)

Når det gjelder å møte nye, så bør man i min mening ikke gjøre dette i begynnelsen etter et brudd - for da er man fortsatt avhengig av forhold - og hjernen vil desperat prøve å dytte alle man møter inn i forhold-rammen. Klarer man å ha uforpliktende forhold så kan det sikkert hjelpe noe, men vil tro det føles ganske meningsløst så lenge man fortsatt er avhengig av det gamle forholdet.

 

Og når det gjelder å bli forelska/møte noen man liker kjempegodt, og kanskje bli såra (igjen), så er dette sitatet fra John Steinbeck det beste jeg har sett:

 

And don’t worry about losing.

If it is right, it happens — The main thing is not to hurry.

Nothing good gets away.

 

Jeg tenker at de fleste forhold som tar slutt gjør det for en god grunn, selv om det er umulig å se det før man har fått avstand til det.

Og du vil alltid få nye sjanser, som kan føre til enda bedre liv - selv om dette også er relativt umulig å se når man er midt oppi det. 

 

 

Veldig godt innlegg. Dette kunne vært historien min, nesten like langt forhold med eksen og nesten samme alder, like følelser rundt brudd og veien videre.

 

Men den personen du nevner at du er forelsket i NÅ... Den personen sørger jeg over nå dessverre. Den kvalmende kjærlighetssorgen er over, den verste perioden. Har kommet meg videre. Forskjellen denne gangen fra forrige brudd, var at da visste jeg at brudd var det beste selvom det gjorde vondt. Denne gangen visste jeg at jeg kom til å få det vondt, men lenge etterpå synes jeg fortsatt ikke at bruddet (fra min side) var riktig. Jeg vet at jeg kunne vært lykkelig og giftet meg med personen, vært der resten av livet. Men det går ikke, og det er den eneste grunnen jeg har for å måtte gå videre. It sucks!

 

Anonymous poster hash: 8f581...610

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Lenge siden jeg har lagt inn en update her, og det er ett godt tegn  

4 måneder er nå gått. og jeg synes selv jeg er ute av "myra". Sjekker ikke om hun er aktiv på sosiale medier lenger, sjekker ikke facebook`en hennes lengre og gir litt mer blanke i hun rett og slett Hele lysten på å bli sammen med hun igjen om sjangsen skulle by seg har og forsvunnet.... 

 

Hva har skjedd? Tja, tiden har gått, tankene har summet seg. Vært mye sosial med folk, ikke noe EKSTREMT, men vært flink å lufte hodet. Traff ei super jente på en konsert som jeg har litt kontakt med nå og da. Fått øynene opp at det faktisk er andre fantastiske jenter der ute.... Jeg er mer bevisst på hva jeg vil ha, hva som funker for meg. 

 

Det jeg slet med mest perioden etter bruddet var nok minnene, det og ha noen ved siden av seg og faktisk kanskje ikke selve personen som var der. (Dette er jeg ikke selv sikker på, synsing fra min side:))

 

Sommeren er i vente, mulighetene fins der ute, jeg er positiv

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[Nerdrage]

Det er snart en måned siden det ble slutt med min kone etter 17 år sammen med 2 barn i småskoletrinnet. Det var jeg som tok opp med henne at noe var galt. Hun hadde mistet følelser for meg og sa det var hun og ikke jeg.. Jeg ble knust og flyttet ut fra huset og fikk ting litt på avstand.

 

Men jeg har ikke klart å holde meg fra å skrive både mailer og sms, samt ringe og prøve og snakke med henne når vi har møttes. Når jeg har tatt kontakt har jeg gjort så veldig mye feil. Vært desperat. Prøvd å forklare at jeg elsker henne, dyttet følelsene mine over på henne som om de er hennes ansvar og bare gjort det samme om og om igjen helt til hun har blitt helt resignert.

 

Jeg har i det minste fått ut av henne at det ikke bare var henne, som var det jeg visste og fryktet. Hun har over lengre tid mistet respekten og deretter følelsene for meg pga at jeg har feilet som far og ektemann til henne.

 

Innerst inne vet jeg dette selv. Siden vårt andre barn spesielt har jeg blitt mer og mer innesluttet, ikke klart å ta min del av børen og følt meg mindreverdig som en forelder. Jeg har gått på jobb og hatt det bra der og når jeg har kommet hjem har jeg hatt det best i mitt eget selskap og mine egne tanker. Det har vært en ond sirkel jeg ikke har klart å bryte eller i det heletatt ikke har vært ærlig nok for meg selv til å ta tak i.

 

Dette har gjort at kona har måtte bære det meste av lasset og hun føler at jeg har meldt meg ut av familien for lenge siden. Så mens jeg har lagt lokk på meg selv og mine følelser og distansert meg så har hun mistet følelsene.

 

Hadde en episode for ett års tid siden der jeg tok opp at jeg var fortvilet over sexlivet vårt som hadde blitt nesten ikke eksisterende. Hun hadde da en teori på at det var hormonelt pga p-piller som gjorde det og at hun hadde mer gode venner følelse. Varsel lampene mine ble slukket av dette og jeg tenkte det skulle ta seg opp igjen fordi hun ville gå over på spiral. Hun gikk aldri over på spiral...

 

Jeg er redd hun allerede da visste den egentlige grunnen bak alt og jeg fikk aldri en reell øye åpner og vi fikk aldri muligheten til å rette på ting før det ble alt for sent.

 

Veldig mye av ansvaret i dette ligger på meg pga av hvordan jeg har feilet. Det er jeg sårt klar over og er utrolig lei meg for at hun måtte leve med. Det er ren bitter ønsketenkning nå at hadde bare en av oss tatt ansvar for forholdet på en skikkelig måte tidligere så ville det kanskje ikke vært sånn..

 

Hun har ikke hatt noe problem med å gå videre så kort tid etter bruddet. Hun sa det selv til meg at hun var klar for det.

Hun ønsker vi skal kunne snakke sammen og være venner. Men jeg er usikker på hennes motivasjonen for det. Vi har jo to barn å ta vare på. Så er det derfor hun vil være venner eller er det fordi hun genuint bryr seg om meg.

 

Jeg er utrolig redd for å gi slipp på henne. Tenker hele tiden at det kan være at hun er helt oppbrukt men at følelsene for meg ligger begravd under alle problemene og at hun ikke makter å gå nye runder med seg selv. Men mye tyder på at det ikke er slik..

 

Å ta tak i meg selv og bli bedre må jeg uansett gjøre nå. Det er bare bittert å ikke ha fått realitets sjekken på et mye tidligere tidspunkt før alt var tapt.

[LineMalen]

 

Så sitter man her...

 

Slutt med kjæresten etter 6år+... Hun dumpa meg. Synes vi var mer venner enn kjærester.

Kom veeeldig plutselig på meg, så den ikke komme i det hele tatt... Hun flyttet ut på dagen...

Jeg har prøvd å sagt og legge meg flat for hun, tatt selvkritikk for jeg ikke har tatt tak å vært mer kjæreste og romantisk. Vet vi kunne fikset det hadde hun gitt meg sjangsen.

 

Hun vil videre, sier det ikke er håp for oss. Jeg er totalt uenig, men skjønner at når hun er så bestemt som nå, må jeg vertfall gi hun tid å kjenne på det før hun evt. angrer eller vil gi oss en sjangse (hvis hun noen gang vil). 

 

Hatt det veldig tøft etter bruddet. Tenker på henne konstant. Sjekker om hun er på face`en, snap`en osv... Konstant lyst å spørre hva hun gjør på, hvordan hun har det osv...

 

Noen tips å råd? Har fått høre 1000 ganger at med tiden går det over, og jeg finner noen ny. Nå hjelper det ikke mye å høre det. Er denne jenta jeg vil ha. Hun er i mine øyne helt perfekt... Elsker hun så uendelig mye...

Bør jeg slutte å skrive med hun helt? Gi hun tid? Er småredd hun skal "glemme" meg om jeg gjør det og....

 

 

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

 

Nå svarer jeg utifra første innlegget ditt. Har ikke lest alt som står nedover. 

 

Jeg var der selv. Jeg var helt knust etter at eksen min bare gikk, rett etter at vi hadde hatt sex siste gangen så ville han ikke vite av meg lenger. Han bare ignorerte meg selv om vi pratet hyggelig sammen siste gangen vi møttes. Han sa at han ikke hadde noe som helst å prate om lenger. Og det rett etter at vi har delt sex!. Det var en ubehagelig opplevelse, men sånn er det... Dermed like greit at det ble slutt for min del når han viser seg å være sånn mot meg. Han er en idiot! Det tenker jeg om han i dag. Han er en stor idiot! Null tap når han oppførte seg slik!. 

 

Jeg ble sønderknust. Jeg var kjempesåret. Er faktisk ganske såret over det fremdeles, men jeg har lært meg å leve med det. 

 

Forsøk å gjør noe som gleder deg. Noe spennende. Noe nytt... Det å gå videre på date hjalp ikke meg. Jeg forsøkte men det som skjedde var at jeg følte på sorgen over det vonde som hadde skjedd, og klarte ikke å være meg selv. Og sorgen ble større....Fortsatt vil jeg ikke ha noen ny. Vil helst være alene for alltid, men jeg vet at tankene kan forandre seg med tiden.

 

Jeg må ærlig si at det som kan skje med tiden for deg er at du ser alt det negative i forholdet. Jeg har forstått mye som jeg ikke forsto før. Jeg er faktisk lykkelig med å slippe en del av de negative sidene med eksen. Missunner ikke en ny partner som må leve med de!. Kanskje du finner de negative sidene hos din eks og? Alle har negative sider, men det fins grenser. 

 

Dersom hun ikke elsker deg og verdsetter deg, så skal du være glad du slipper henne. Men vet hvor vondt det er. 

 

Ikke ignorer sorgen. Det er det verste jeg kunne gjøre, folk ba meg ignorere den, og da ble den bare vondere. Du kan sørge, men du kan også gjøre gledelige ting som gjør deg bra, og da vil det ofte føles mye bedre . 

 

Anbefaler deg å slutte å skrive med henne. Hun må ha interesse for at du skal gidde. Trekk deg unna henne. Forsøk det. Jeg gjør alt for å være lengst mulig borte fra min eks. Gjør alt for å unngå å møte han igjen. Er livredd for å møte på den fyren. Har helst lyst å flytte. Men det er vel fordi jeg føler at han har gitt meg en ikke-verdig og respektløs behandling, spesiellt på slutten med å ha sex med meg som siste han gjorde før han stakk.. Det ga meg frysninger. Men like greit at han viste hvilke ufølsom egoistisk idiot han var = Null tap!. 

 

Livet er for kort, og du er for mye verdt til å grave deg selv ned med å skrive med henne.  men dersom hun vil prate ut, og er en slik type så vil jeg anbefale deg å prate litt med henne. Men vil hun ikke så ta avstand!!!! 

 

Mennesker er ulike. Noen går det å være venner med etter at det ble slutt, men noen oppfører seg ganske råttent. Slike ting lærer man av. Man ser hvilke mennesker som virkelig er der. Og hvem som er der i gode og vonde dager. 

Endret 3. juli 2016 av LineMalen

[AnonymDiskusjon]

Huff. Natt til i dag var meget spesiell. Jeg drømte 4-5 forskjellige drømmer hvor jeg og eksen ble sammen igjen. Jeg husker alle samme veldig godt. Spesielt den første. Jeg våknet mellom hver drøm, og hver gang tok det noen sekunder før jeg skjønte hva som var virkelighet. Det tok ikke lang tid før jeg sovnet, og drømmen har antageligvis bare fortsatt, eller startet på nytt, men i et nytt scenario. Uansett var eksen hovedpersonen i alle drømmene. 

 

Det er ganske irriterende. Fordi jeg trodde jeg var over henne. Jeg har innsett hvorfor vi ikke passer sammen, og at jeg har det bedre uten hun i livet mitt. Allikevel føltes det som om hjernen prøvde å jobbe mot meg i natt. Og det etter en lang periode hvor ting har vært veldig bra.

 

Følte bare for å lufte dette. Håper det går bra med dere andre som har slitt med brudd i samme periode som meg. Man blir så knyttet til en person, og det er veldig tungt å tenke på at man har sett personen for siste gang. Jeg håper hun har det bra også. 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

[LineMalen]

 

Huff. Natt til i dag var meget spesiell. Jeg drømte 4-5 forskjellige drømmer hvor jeg og eksen ble sammen igjen. Jeg husker alle samme veldig godt. Spesielt den første. Jeg våknet mellom hver drøm, og hver gang tok det noen sekunder før jeg skjønte hva som var virkelighet. Det tok ikke lang tid før jeg sovnet, og drømmen har antageligvis bare fortsatt, eller startet på nytt, men i et nytt scenario. Uansett var eksen hovedpersonen i alle drømmene.

 

Det er ganske irriterende. Fordi jeg trodde jeg var over henne. Jeg har innsett hvorfor vi ikke passer sammen, og at jeg har det bedre uten hun i livet mitt. Allikevel føltes det som om hjernen prøvde å jobbe mot meg i natt. Og det etter en lang periode hvor ting har vært veldig bra.

 

Følte bare for å lufte dette. Håper det går bra med dere andre som har slitt med brudd i samme periode som meg. Man blir så knyttet til en person, og det er veldig tungt å tenke på at man har sett personen for siste gang. Jeg håper hun har det bra også.

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

Vi er flere. Jeg har gått i over et halvt år og er fortsatt trist inni meg over det med at eksen dumpet og ignorerte meg og behandlet meg som en skit. Jeg får også mareritt om det. Men jeg forsøker å slappe av og tenke at jeg må bare leve med det. Orker ikke å lete etter en ny nå men jeg lever med det vonde som har hendt og forsøker å ha det best mulig tross det. Har jo et bra liv utenom det med mannfolk. Men ja jeg er trist over det med eksen. Men jeg har innsett sannheten om at jeg var ikke fornuftig. Lyttet ikke til magefølelsen eller i det hele tatt signalene på at dette var overhodet ikke en normal situasjon. Men dersom du synes at hun var kjempefantastisk på alle måter så er det tyngre enn hva jeg har det nå. Jeg har det tungt nå men vet at en person med såpass spesiell tankesett og levesett som min hadde så er det bare synd i den som velger å begi seg inn i det. Den er dum mot seg selv. Aldri vær naiv og dum mot deg selv. Vær glad i deg selv og ikke kryp for en som ikke er interessert

[LineMalen]

For å si det sånn : min eks var helt på bærtur i oppførsel. Men vet ikke hvordan din var. Men var din på bærtur også så er hun ikke noe tap. Han var bare en idiot. Var bare meg som ikke ville fatte det før det var for sent, selv om jeg egentlig burde forstått det ganske så tidlig. Behandlet meg på en syk måte som jeg aldri forsto. 

Men alle har vel ikke opplevd det samme som meg. Så jeg vet ikke hva du kan være glad for, men jeg er glad for å slippe å ha kontakt med en som ikke kunne behandle meg med verdighet og respekt. Og  å slippe en som hadde ganske merkelige sære meninger og tanker om en del viktige saker. 

Endret 4. juli 2016 av LineMalen

[AnonymDiskusjon]

Henrik:

Fokuser på de negative negative karaktertrekkene til ex'en sier folk. Men hva gjør jeg når jeg ikke har det? Hva gjør jeg når jeg elsket de "negative" sidene til ex'en? 

 

Bruddet var jo fint også, og jeg er ikke sur på henne for at hun gjorde det slutt pga hun følte vi ble mer som venner. Synd selvfølgelig, men jeg klandrer henne ikke, selv om jeg mener det ikke var den beste avgjørelsen. 

Det gjør det ekstra vanskelig å komme over henne, og tenke at bruddet var for det beste. 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[Løgn]

Henrik:Fokuser på de negative negative karaktertrekkene til ex'en sier folk. Men hva gjør jeg når jeg ikke har det? Hva gjør jeg når jeg elsket de "negative" sidene til ex'en? Bruddet var jo fint også, og jeg er ikke sur på henne for at hun gjorde det slutt pga hun følte vi ble mer som venner. Synd selvfølgelig, men jeg klandrer henne ikke, selv om jeg mener det ikke var den beste avgjørelsen. Det gjør det ekstra vanskelig å komme over henne, og tenke at bruddet var for det beste.

Det var så klart den beste avgjørelsen. Dersom hun heller vil være "venner" enn sammen, vil den dårlige avgjørelsen snarere være å fremtvinge en vidreføring av et romantisk forhold.

 

Om du vil ha et grunnlag for å faktisk vurdere henne nøyaktig på de områdene som skyver dere fra hverandre, så spør henne hva som gjør at du ikke fyller rollen for hva en romantisk partner er i hennes øyne. Og be henne være ærlig. Hun vil automatisk prøve å snakke veldig rundt, generelt og overfladisk. Dette er ikke for å ikke såre deg, men for å beskytte seg selv. Dette kan du tolke som at hun ikke respekterer deg (siden du spesifikt etterspør ærlighet, mens hun ignorerer dette), at hun tror du ikke takler det, eller at hun selv er for svak og feig for å være ærlig fordi hun synes det er så kleint. Hun beskytter seg selv mot en klein situasjon, og dette er mer verdt for henne enn å være ærlig og respektere deg. Alt dette kan i seg selv hjelpe deg med å miste respekt for henne.

 

Men det er bedre om hun faktisk er ærlig. Dersom du kan lirke ut av henne hvorfor du ikke er god nok, vil dette reflektere hennes resonnering og verdisyn som ikke er kompatibelt med ditt eget (siden du mener dere passer godt sammen). Når du blir bevisst på hvilke verdier og holdninger hos henne som skyver henne bort fra deg, blir du også bevisst på hvordan hun ikke er den rette for deg. Når hun har disse holdningene er hun per definisjon ikke god nok for deg.

 

Dersom holdningene hennes har manifestert seg ved at hun har funnet seg en annen, før eller kort tid etter bruddet, er dette nok et tegn på at hun ikke er den rette for deg. Selv om dette ikke skjedde før bruddet, skjedde bruddet fordi hun ønsket å være åpen for andre muligheter. Dette betyr at du ikke kan stole på henne fordi hun ikke ønsker forpliktelse til deg.

 

Disse punktene bør få deg til å innse at 1) dere passer ikke sammen, og 2) dersom du hadde klart å overbevise henne om å fortsette forholdet litt lenger, så kunne du uansett ikke stolt på henne fordi hun ser på deg og forholdet som en byrde fremfor en verdi.

 

Sånn. Værsågod.

[AnonymDiskusjon]

 

Henrik:Fokuser på de negative negative karaktertrekkene til ex'en sier folk. Men hva gjør jeg når jeg ikke har det? Hva gjør jeg når jeg elsket de "negative" sidene til ex'en? Bruddet var jo fint også, og jeg er ikke sur på henne for at hun gjorde det slutt pga hun følte vi ble mer som venner. Synd selvfølgelig, men jeg klandrer henne ikke, selv om jeg mener det ikke var den beste avgjørelsen. Det gjør det ekstra vanskelig å komme over henne, og tenke at bruddet var for det beste.

Det var så klart den beste avgjørelsen. Dersom hun heller vil være "venner" enn sammen, vil den dårlige avgjørelsen snarere være å fremtvinge en vidreføring av et romantisk forhold.

 

Om du vil ha et grunnlag for å faktisk vurdere henne nøyaktig på de områdene som skyver dere fra hverandre, så spør henne hva som gjør at du ikke fyller rollen for hva en romantisk partner er i hennes øyne. Og be henne være ærlig. Hun vil automatisk prøve å snakke veldig rundt, generelt og overfladisk. Dette er ikke for å ikke såre deg, men for å beskytte seg selv. Dette kan du tolke som at hun ikke respekterer deg (siden du spesifikt etterspør ærlighet, mens hun ignorerer dette), at hun tror du ikke takler det, eller at hun selv er for svak og feig for å være ærlig fordi hun synes det er så kleint. Hun beskytter seg selv mot en klein situasjon, og dette er mer verdt for henne enn å være ærlig og respektere deg. Alt dette kan i seg selv hjelpe deg med å miste respekt for henne.

 

Men det er bedre om hun faktisk er ærlig. Dersom du kan lirke ut av henne hvorfor du ikke er god nok, vil dette reflektere hennes resonnering og verdisyn som ikke er kompatibelt med ditt eget (siden du mener dere passer godt sammen). Når du blir bevisst på hvilke verdier og holdninger hos henne som skyver henne bort fra deg, blir du også bevisst på hvordan hun ikke er den rette for deg. Når hun har disse holdningene er hun per definisjon ikke god nok for deg.

 

Dersom holdningene hennes har manifestert seg ved at hun har funnet seg en annen, før eller kort tid etter bruddet, er dette nok et tegn på at hun ikke er den rette for deg. Selv om dette ikke skjedde før bruddet, skjedde bruddet fordi hun ønsket å være åpen for andre muligheter. Dette betyr at du ikke kan stole på henne fordi hun ikke ønsker forpliktelse til deg.

 

Disse punktene bør få deg til å innse at 1) dere passer ikke sammen, og 2) dersom du hadde klart å overbevise henne om å fortsette forholdet litt lenger, så kunne du uansett ikke stolt på henne fordi hun ser på deg og forholdet som en byrde fremfor en verdi.

 

Sånn. Værsågod.

 

Henrik:

 

Takk Løgn! Du ordlegger deg veldig bra synes jeg, og har alltid mye bra å si. Setter pris på det. Det hjelper. Jeg tror også mye av mitt problem er at jeg vi ble sammen unge, og det har gjort at jeg har blitt så vant til den livsstilen og tryggheten, og ble avhengig av henne og tenkte ikke bare på henne som en kjæreste og samboer som egentlig bare skal være en 'bonus' i livet mitt. Det gjør det vanskeligere å tilpasse meg uten henne. Ha en fin dag. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

Henrik: 

Skal nevnes at jeg snakket med henne ca 2 måneder etter bruddet og ba henne være ærlig og fortelle grunnen til hvorfor hun gjorde det slutt. Hun forklare da at vi ble mer som venner, og mer som familie. At det ikke var det romantiske der lenger, og at hun følte at vi ikke ble like glad lenger når vi kom hjem til hverandre osv. Dette var jo selvfølgelig noe jeg sa at jeg ville fikse, og at vi kan finne ut av det - men det ville hun ikke. Hun var helt sikker på at hun vil være alene nå, og ville rett og slett ikke prøve mer. 

Anonymous poster hash: 49472...8e7