Holde avstand fra X`en?

[AnonymDiskusjon]

Henrik:

Hvordan går det TS? Leste litt lenger opp i tråden og så at du hadde tatt en "avsluttende" samtale med henne og spurt henne om hun kunne fortelle deg hvorfor hun gjorde det slutt.

Jeg følte at jeg ikke hadde fått den samtalen, fordi det ble veldig kaos når vi gjorde det slutt. 

Så nå etter 6 uker ringte jeg henne og spurte om det samme, fordi jeg trengte bekreftelse på om det virkelig ikke er noen følelser der for henne som gjør at hun kunne prøvd igjen.

 

Var selvfølgelig tungt å ringe, og gråter masse nå i etterkant, men samtidig tror jeg det var bra... Hun sa det med at hun følte at vi ble for komfortable med hverandre, at vi ble mer som familie, mer som venner og at hun ikke har de samme kjærlighetsfølelsene lenger. Selv om det var tungt, så ble det min "avsluttende" samtale med henne, og nå vet jeg at det er ingen grunn til å ta kontakt lenger og må komme meg videre. Kjempetungt, men trengte faktisk den samtalen tror jeg. 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Går vell egentlig relativt greit om dagen. Vært mye opptatt i det siste, så har liksom ikke hatt så mye tid å tenke, så det har nok hjulpet på litt. Selv om det kommer kvelder jeg ligger i sengen og savner hvordan hverdagen var før...

 

Ja, tror den "avsluttende samtalen" er grei og ta. Får nå er vertfall jeg helt innstilt på at det er ingen grunn til at jeg skal ta kontakt med hun. Vil hun noe tar hun kontakt... 

Kjenner og jeg klarer sette ting litt i perspektiv... Kjenner jeg er litt irritert på henne, og tror faktisk det er hverdagen, tryggheten og fremtidsplanene jeg hadde som gjør savnet så tungt... Kanskje ikke hun i seg selv (lurer meg vertfall til å tro det...)  

 

Snart 17.mai, sommer og sol. Mye som skjer. Er flinkere nå enn noen gang før å komme meg ut. Gruer meg til høst og vinter, så utnytter sommeren mest mulig nå... Kanskje det dukker opp en sommerflørt

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Går vell egentlig relativt greit om dagen. Vært mye opptatt i det siste, så har liksom ikke hatt så mye tid å tenke, så det har nok hjulpet på litt. Selv om det kommer kvelder jeg ligger i sengen og savner hvordan hverdagen var før...

 

Ja, tror den "avsluttende samtalen" er grei og ta. Får nå er vertfall jeg helt innstilt på at det er ingen grunn til at jeg skal ta kontakt med hun. Vil hun noe tar hun kontakt... 

Kjenner og jeg klarer sette ting litt i perspektiv... Kjenner jeg er litt irritert på henne, og tror faktisk det er hverdagen, tryggheten og fremtidsplanene jeg hadde som gjør savnet så tungt... Kanskje ikke hun i seg selv (lurer meg vertfall til å tro det...)

 

Snart 17.mai, sommer og sol. Mye som skjer. Er flinkere nå enn noen gang før å komme meg ut. Gruer meg til høst og vinter, så utnytter sommeren mest mulig nå... Kanskje det dukker opp en sommerflørt

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Så bra! Ja det er viktig å være mye opptatt, det er lettere for meg når jeg er opptatt med ting. Så jeg prøver så godt jeg kan å være opptatt. Ja jeg gjør det samme med å tenke tilbake på de gode opplevelsene.... Samme her, er ingen grunn til at jeg skal ta kontakt heller. 

 

Det er smart! Jeg prøver å tenke at det er vanene som gjør det tungt. At det ikke nødvendigvis er HUN, men vanene av å ha en kjæreste der. Og vi mennesker er veldig vanedyr. 

Ja, jeg har også mye jeg kan glede meg til som jeg skal i sommer. Men jeg tror at når den kalde tiden kommer så har det gått såpass tid at vi mest sannsynlig har det mye lettere (som jeg liker å tro) og at vi kanskje har truffet en flørt ja! Man kan angre som pesten på at man ikke gjorde ditt og datt for å bevare forholdet, men når hun ikke vil lenger - så tror jeg det er best å BARE se framover? 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

Jeg ser litt på hva dere skriver. Og jeg er litt "wow".

Dere har vært sammen med en person så lenge og klarer å gå videre.

 

For meg ble det slutt med dama etter 4 mnd, Jeg har vært totalt knust de siste 2 mnd, Ingen søvn, ingen matlyst. Føler meg helt alene og klarer ikke å komme meg videre.

For meg føles det ut som livet har slutta, Det er ingenting som gleder lengre.

 

Jeg lurer veldig på hvordan dere klarer å finne noe livsglede lengre? Hvordan tenker dere at ting skal gå videre?

Går det i det hele tatt ann å tenke positivt?

Anonymous poster hash: 136cc...59c

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg ser litt på hva dere skriver. Og jeg er litt "wow".

Dere har vært sammen med en person så lenge og klarer å gå videre.

 

For meg ble det slutt med dama etter 4 mnd, Jeg har vært totalt knust de siste 2 mnd, Ingen søvn, ingen matlyst. Føler meg helt alene og klarer ikke å komme meg videre.

For meg føles det ut som livet har slutta, Det er ingenting som gleder lengre.

 

Jeg lurer veldig på hvordan dere klarer å finne noe livsglede lengre? Hvordan tenker dere at ting skal gå videre?

Går det i det hele tatt ann å tenke positivt?

 

Anonymous poster hash: 136cc...59c

 

Henrik:

 

Vel... Jeg vil jo ikke si at jeg har klart å gå videre enda. Jeg sliter fortsatt etter 2 måneder å gi helt slipp. Sletter hun ikke fra snapchat selv om jeg vet jeg burde feks... 

 

Jeg har de tankene dine til tider jeg og, men det er visse faktorer som hjelper meg i å ha litt positive tanker inniblant. Feks at hun har bestemt seg, og at jeg får ikke gjort noe med det. Man bare MÅ komme seg videre. 

 

Ting som hjelper meg: 

-Stole på de som har opplevd det med at det tar tid.. Akseptere og vite at det går over etterhvert.

-Fokusere på deg selv, vær egoistisk. Kjøp nye klær, føl deg vel. 

-Tren mye, finn noe å fokusere på. Et mål. Sett deg mål. 

-Vær med gode venner og familie, dra ut på byen, gjør noe. Selv om du ikke vil, så blir det bra. 

-Skap nye opplevelser som ikke minner deg om personen (Dra på ferie med kompiser feks)

-Kutt ut all kontakten, ta vekk "følg" på facebook osv, å se bilder osv blir det bare verre av... '

-Møt nye jenter / snakk med mye jenter - jeg vet... Frister ikke. Men å få litt bekreftelse hjelper. 

 

Jeg har det fortsatt ille, men disse tingene hjelper meg litt, og får tiden til å gå. Og det er jo en smule bedre nå enn første uka feks... Så viktig å akseptere at det tar tid, og holde oss opptatt. Fortsett å skriv hvis du føler for det, jeg er her daglig. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Og der kom en ny nedtur for meg. Kjente skikkelig på det 17. mai, og nå dagene etterpå er jeg ganske i kjelleren igjen. Bare lyst å komme meg hjem fra jobb, låse meg inn på soverommet og bli der til dagen etter... Ingen matlyst, ingen glede, ingen motivasjon....

 

Følte det gikk veldig bra den siste tiden, men så ja, smalt det litt rett i trynet mitt igjen.... Håper bare det er en liten bølgedal som fort går over igjen.... 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

Du er ikke alene TS. Kjente skikkelig på savnet av eksen i går. Hadde veldig lyst å sende en melding. Bare høre hvordan det går... For min del har det gått bra i lang tid, men akkurat i går kveld var det tungt. Lå sikkert i 2-3 timer og tenkte på hun. 

 

Det har nok noe med 17. mai å gjøre. Se alle parene. Og alle "parbildene" på facebook. Alt i alt føler jeg meg patetisk som savner hun fortsatt. Forholdet var bedrittent på slutten. HUN fortjener egentlig ikke en ny sjanse hos meg. Allikevel vil jeg holde rundt hun igjen... Hvorfor må hun være så jævlig sjarmerende og søt?!... 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

[AnonymDiskusjon]

Henrik:

Nei, du er ikke alene TS... Jeg fikk også en skikkelig set-back på 17 mai... Så noen bilder av henne på facebook og snap, i tillegg så har jo 17 mai vært en god tradisjon vi har hatt alle de siste årene vi har vært sammen. Så det var veldig vondt å ikke skulle se henne, prate med henne...

 

Er litt nedtur her og nå, frister mindre å gjøre ting når man får sånn tilbakefall. 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

Dette er latterlig. Patetisk... To måneder har gått. Alt har gått fint for meg. Og nå plutselig skal alt rase sammen. Som om at det plutselig går opp for meg at det er slutt... Blir så utrolig frustrert over at jeg ikke kan kontrollere følelsene akkurat nå. 

 

Hadde fortsatt telefonnummeret hennes på mobilen. Slettet hun fra alle sosiale medier med det samme bruddet fant sted. Nå måtte jeg bare slette det også. Vinglet frem og tilbake på om jeg skulle sende en melding eller ikke. Det er så patetisk!!! Jeg vet ikke hva jeg skal si... Slettet også alle bilder jeg hadde lagret av hun. 

 

Faen ta alt! Jeg har til og med "funnet en ny". Men hun er bare ikke det samme. Hun er egentlig bedre! Jeg blir bare ikke forelsket... Håper dette går over fort. Dette er vondt... Faen

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

[Haltvire]

Hvordan går det TS? 

 

-Henrik

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Tjoa, enda mye opp og ned. Irriterer meg at jeg tenker på hun hver eneste dag... Dager jeg savner hun veldig, har liksom lyst å gjøre ting sammen med hun. Er ferietider, og savner å ha hun å reise på ferie med....

 

Ser ut til hun har fått seg ny type og, forsterker vell alt dritet litt ekstra... :/

 

Der da?

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Tjoa, enda mye opp og ned. Irriterer meg at jeg tenker på hun hver eneste dag... Dager jeg savner hun veldig, har liksom lyst å gjøre ting sammen med hun. Er ferietider, og savner å ha hun å reise på ferie med....

 

Ser ut til hun har fått seg ny type og, forsterker vell alt dritet litt ekstra... :/

 

Der da?

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Ny type? Uff... Jeg vet at det kan skje med ex'en min og, men tror det bare er viktig å da tenke at hun ikke er den rette. Selv om det suger... 

 

Jeg merker at det går bedre enn det gjorde i starten, men det går opp og ned fortsatt. Jeg vil ikke prate like mye om det til venner/familie lenger, som er en positiv ting. Jeg merker også at det hjelper å være veldig sosial, og møte/prate med nye damer. Men jeg tenker også mye på henne, og det irriterer meg og. Man vil jo helst få alt det vonde bort, men det tar tid tror jeg... 

 

Jeg sammenligner fortsatt alle med henne, og får nesten litt nedtur hver gang jeg ser eller hører om dårlige forhold, folk som er utro, osv osv... Men man hører jo bare om det dårlige, sjeldent om de forholdene som faktisk er bra. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Blææ. Ja. I går var en MEGA dritt dag. Følte det var "tilbake-til-start". Ingenting var gøy lengre, hodet mitt surra bare om Xèn. Livet var/er drit. 

 

Frister ikke å gjøre noe som helst, bare lyst å komme meg hjem fra jobb og legge meg i sengen å bli der. Mye destruktive tanker... Vet ikke hva som trigger det, mulig det at hun har fått type, mulig det at det snart er ferie og jeg ikke kan reise på ferie med hun, vet ikke.....

 

For noen uker siden hadde jeg ei jeg holdt litt på med og, men måtte bare avslutte det, ALT sammenlignet jeg med X`en og da merket jeg at jeg ikke var klar for noe nytt enda selv om jeg trodde det selv i starten...

 

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å klare få hodet på rett kjøl igjen.... Kjedelig å ha det sånn som nå vertfall..

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Blææ. Ja. I går var en MEGA dritt dag. Følte det var "tilbake-til-start". Ingenting var gøy lengre, hodet mitt surra bare om Xèn. Livet var/er drit. 

 

Frister ikke å gjøre noe som helst, bare lyst å komme meg hjem fra jobb og legge meg i sengen å bli der. Mye destruktive tanker... Vet ikke hva som trigger det, mulig det at hun har fått type, mulig det at det snart er ferie og jeg ikke kan reise på ferie med hun, vet ikke.....

 

For noen uker siden hadde jeg ei jeg holdt litt på med og, men måtte bare avslutte det, ALT sammenlignet jeg med X`en og da merket jeg at jeg ikke var klar for noe nytt enda selv om jeg trodde det selv i starten...

 

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å klare få hodet på rett kjøl igjen.... Kjedelig å ha det sånn som nå vertfall..

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

 

Har de dagene sjæl, det suger veldig. Veldig naturlig at det kan være ny type som trigger det ja. 

Ja jeg merker at jeg ikke er klar for å date jeg heller, men jeg prater med noen jenter, og har møtt noen egentlig bare for å få hodet på litt andre tanker. Fordi du må skjerpe deg, og da går tankene litt bort. Men noe seriøst er jeg ikke interessert i. Jeg tror det er viktig å fokusere på seg selv nå, også dukker det kanskje opp en dame som du kanskje elsker ENDA mer, og er ENDA mer glad i enn exen? Som du får det ENDA bedre med? Men det får tiden vise tenker jeg, og det kommer når jeg er klar. Fordi nå vil jeg jo bare ha henne, ingen andre. 

For min del hjelper det å være med venner, være sosial, fokusere på meg selv (trener mye), ha noe å glede seg til (skal på ferietur med kompiser), sånne ting.

Samtidig så er det litt sånn at når jeg er så mye ute og sånn som jeg gjør, så tenker jeg - "ah, dette hadde hun likt" osv... Så det suger veldig. Men jeg prøver å tvinge meg selv til å tenke at jeg ikke får gjort noe med det, hun vil ikke ha meg lenger - så da fokuserer jeg på det som hjelper meg videre. Og da kan det gå litt bedre. Fordi om jeg tenker mye på det, så blir det bare verre. Og da prøver jeg å gjøre ting, selv om det ikke frister. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[Nerdrage]

Da slenger jeg meg på tråden her... Desverre.

Er nå på dag 4 midt i et følelsesmessig helvete uten like. Etter 17 år i et forhold og ekteskap med to barn på toppen er verden rast sammen etter å ha fått vite at kona ikke lenger har følelser for meg. Hun sier hun er glad i meg men ikke "slik" glad lengre, og mener at vi må flytte fra hverandre fordi det er best for alle.

 

Jeg har i lengre tid hatt en klump i magen som sa i fra at noe var galt. Tok det opp med henne på søndags kveld fordi vi kunne ikke fortsette slik. Vi har jo hatt våre opp og nedturer. Men dette var bare totalt ødeleggende å få høre.

 

Hun har i lang lang tid mistet følelser og har latt det pågå i håp om at de skulle komme tilbake. Vi har kjørt autopilot de siste årene og kommunikasjon utover det praktiske i hverdagen har knapt eksistert. Hun har vært redd for å ta opp noe som helst. Jeg har vel ikke greid å tolke signaler eller vært god til å ta vare på forholdet. Så dette har vi vært to om selvsagt.

Men nå har det altså kommet dit at hun mener det er for seint. Jeg ser det på henne og føler det når jeg desperat prøver å ta meg sammen og prate med henne.

Jeg derimot har fremdeles følelser for henne og de har blitt forsterket av sorgen jeg føler. Kan ikke fatte og begripe at dette er realiteten, at hun mener forholdet er over og at det ikke er sjans for at hun kan fortsette.

Jeg har fremtiden sammen med henne og barna fortsatt klart for meg i tankene og er ikke klar til å si at dette er over for godt.

Hun sier at hun ikke vil at jeg skal ha det vondt og mener jeg skal gå videre fordi det er best og at jeg vil få det bedre etterhvert. Det er jævli lett å si det når hun har tatt dette gradvis med seg selv og når hun sier at hun var klar for at dette ville komme. Hun kan sikkert gå videre ja. Jeg må etterhvert plukke opp restene av meg selv og starte så veldig mye på nytt før at jeg i heletatt kan "gå videre".

Å gå videre betyr å gi slipp på henne og følelsene for henne, som viser seg å være jævli sterke. Hvordan i all verden kan jeg gjøre det?

Endret 8. juni 2016 av Nerdrage

[AnonymDiskusjon]

Da slenger jeg meg på tråden her... Desverre.

Er nå på dag 4 midt i et følelsesmessig helvete uten like. Etter 17 år i et forhold og ekteskap med to barn på toppen er verden rast sammen etter å ha fått vite at kona ikke lenger har følelser for meg. Hun sier hun er glad i meg men ikke "slik" glad lengre, og mener at vi må flytte fra hverandre fordi det er best for alle.

 

Jeg har i lengre tid hatt en klump i magen som sa i fra at noe var galt. Tok det opp med henne på søndags kveld fordi vi kunne ikke fortsette slik. Vi har jo hatt våre opp og nedturer. Men dette var bare totalt ødeleggende å få høre.

 

Hun har i lang lang tid mistet følelser og har latt det pågå i håp om at de skulle komme tilbake. Vi har kjørt autopilot de siste årene og kommunikasjon utover det praktiske i hverdagen har knapt eksistert. Hun har vært redd for å ta opp noe som helst. Jeg har vel ikke greid å tolke signaler eller vært god til å ta vare på forholdet. Så dette har vi vært to om selvsagt.

Men nå har det altså kommet dit at hun mener det er for seint. Jeg ser det på henne og føler det når jeg desperat prøver å ta meg sammen og prate med henne.

Jeg derimot har fremdeles følelser for henne og de har blitt forsterket av sorgen jeg føler. Kan ikke fatte og begripe at dette er realiteten, at hun mener forholdet er over og at det ikke er sjans for at hun kan fortsette.

Jeg har fremtiden sammen med henne og barna fortsatt klart for meg i tankene og er ikke klar til å si at dette er over for godt.

Hun sier at hun ikke vil at jeg skal ha det vondt og mener jeg skal gå videre fordi det er best og at jeg vil få det bedre etterhvert. Det er jævli lett å si det når hun har tatt dette gradvis med seg selv og når hun sier at hun var klar for at dette ville komme. Hun kan sikkert gå videre ja. Jeg må etterhvert plukke opp restene av meg selv og starte så veldig mye på nytt før at jeg i heletatt kan "gå videre".

Å gå videre betyr å gi slipp på henne og følelsene for henne, som viser seg å være jævli sterke. Hvordan i all verden kan jeg gjøre det?

Henrik:

 

Er her daglig, og jeg har brukt denne tråden som en "dagbok" på en måte, det kan du også gjøre. Det har hjulpet meg masse gjennom de siste månedene etter bruddet. Å vite at man ikke er alene, og dele tankene og følelsene sine.

 

 

Jeg har også gjennom siste året med henne kanskje ikke jobbet så mye med forholet. Tok henne kanskje litt for gitt, selv om jeg har bare vært snill og god - men kanskje ikke gjort så mye kjæresteting, som turer o.l. Man blir veldig etterpåklok, og kjenner VELDIG på følelsene for henne når det faktisk skjer.

 

 

Jeg var heller ikke forberedt på dette i det hele tatt, imens jeg skjønner at hun har også tatt dette gradvis med seg selv. Jeg har også lagt i merke til at når vi har tatt det praktiske ved å flytte osv, hente ting osv - så har hun det mye lettere. Og det er vondt å se... At jeg føler så sterkt for henne og elsker henne mens hun ikke føler det samme. Det som har hjulpet meg i ettertid er å utvide vennekretsen min mer igjen, bare kastet meg i det. Det har hjulpet å være sosial. 

 

 

Jeg håper du får det bra kompis, kjærlighetssorg er helt jævlig. Og spesielt når det er barn involert. Det har ikke jeg, men jeg kjenner folk som har opplevd det, og det gjør det ekstra vanskelig. Jeg ser nå at tid er alt. Tid er det som faktisk hjelper. Jeg har det fortsatt kjipt etter noen måneder, men det blir bittelitt bedre med tiden, så det er nok det som må til.

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[Nerdrage]

Å holde avstand, som tråd tittelen sier, er ikke bare bare når man er to godt voksne som har ett hjem man har bygget opp sammen og med barn å ta seg av.

 

Ting er på stede hvil da det er banken som legger retningslinjer på hva vi hver for oss kan få til.

 

Det blir til at det er jeg som flytter ut hvertfall. Har begynt å se etter leilighet der barna også kan være. Men det kjennes litt meningsløst da det er banken som råder både over meg og henne. Kan fort være at jeg bare får råd til en liten leilighet. Og det kan være at hun ikke klarer å holde på huset....

 

Hennes avgjørelse på at forholdet er over og ut prøver jeg å bearbeide. Men det skal så lite til før at jeg knekker sammen. Og så snart jeg gjør det trekker hun seg unna og vil vel at jeg skal begynne "å gå videre" slik som hun. Slik baller det på seg med at jeg blir mer og mer såret, også er jeg på scratch igjen og hun bare fortsetter videre. Det er dårlig deal altså.

 

Faktisk så skulle jeg ønske at hun hadde like jævlig som meg nå. Kanskje hadde det vært en trøst å i gråte sammen og føle skrekken komme krypende. Da hadde det kanskje vært håp.

Endret 8. juni 2016 av Nerdrage

[BadCat]

Forsøk å finne mannen i deg.

[AnonymDiskusjon]

Forsøk å finne mannen i deg.

Hvorfor kaster du bort tiden din på å skrive på diskusjon egentlig, BadCat? 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[Nerdrage]

Hadde en bedre dag i går og fikk til å ta meg en liten pause fra de verste tankene ved å ta meg av ett par praktiske ting, snakke med sjefen og dra til legen. Ordnet med middag til ungene etter de var hjemme fra skole og barnehage og hadde normale hverdags samtaler med henne da hun kom hjem fra jobb.

 

Har startet dagen med at det er verre igjen..Hun sier følelsene hennes er borte og at vi er mer som venner. Samt at over lang tid har vi begge gjort feil som har ført til dette.

 

Så jeg tenker på om det kan være lurt å be henne skrive ned og reflektere over alt hun tenker og føler om oss, meg, seg selv og livet før, nå og videre. På den måten slipper hun å prøve og formidle dette direkte til meg mens jeg sitter der og knekker sammen og avbryter, og kanskje mistolker og fornekter med det jeg klarer å si tilbake.

Hvis det er noen konstruktive meninger og råd om hvordan få til dette og ordlegge meg rett så er jeg veldig takknemlig for å få de.

 

Slik jeg ser det er det to retninger ting vil ta. Selv om det virker håpløst kan vi klare å komme nærmere hverandre igjen og gjenreise bruddstykkene på nytt med nye erfaringer og det vi allerede deler. Lære oss hvordan vi skal ta vare på hverandre. Men for å komme dit må hun ha noe igjen i seg selv som forteller henne at det er verdt det.

 

Eller så er det virkelig håpløst. Det vil være nytteløst å fortro seg mer til henne, ikke regne med å få støtten fra henne lenger som var der tidligere. Finne en eller annen måte å plukke opp mine egne bruddstykker og gå fra henne. Jeg kan vel og må vel få ting på plass for å komme meg gjennom dette hvis der er slik det må være. Men å "gå videre" er for meg å akseptere et nederlag som aldri skulle finne sted. Det vil bety at jeg slutter å elske henne og alt som det sikkert fører med seg. Å komme meg gjennom dette og få ting på plass virker riktigere.

Endret 9. juni 2016 av Nerdrage