Holde avstand fra X`en?

[Clan]

 

 

Hodet hennes/hannes 1 uke etterpå: Hun/han har det vondt. Har kjærlighetssorg. Men det var forventet, hun/han har tatt det steget og visste at det kom til å bli vondt.

 

Hodet ditt 1 uke etterpå: Kjærlighetssorg. Sjokk. Må ha personen tilbake og prøver å overtale vedkommende om å komme tilbake. Livredd for å miste personen. 

 

Scenario blir som følger: Dere sitter å prater. Hun forteller årsaken til valget (det var dårlig kommunikasjon osv). Du sier at det kan fikses! Lett, til og med! Det kan fikses med det samme! Ikke gi meg opp, ikke gi oss opp. Det som er problemet med dette, er at du ikke tar problemet seriøst nok. Det er selvfølgelig mulig at du gjør det, men kan du sitte å si det når du tenker tilbake? Hadde du egentlig kontroll på det du sa så kort tid etter bruddet, i full kjærlighetssorgrus? Er du sikker på at du fikk signalisert noe speiselt og viktig til vedkommende der og da, på riktig tidspunkt? Er du sikker på at du var i stand til å påvirke hennes valg der og da, og i tillegg virket seriøs, ikke bare overtalene? Det mange føler under en sånn prosess, er at man ikke føler seg forstått, man føler ikke at personen egentlig skjønner hvorfor du har tatt et så seriøst steg bort. Du ser at vedkommende til og med tror at det er lett for deg å gå, siden du er den som gjør det. Du får også beskjed om at alt du synes er tungt, LETT kan fikses. Det er det ikke?

 

Hun: Det har jeg ikke troa på. Vi klarte ikke å fikse dette mens vi var sammen og jeg tok et valg. Det valget var alvorlig for meg.

Deg: Hjelp, hun elsker meg ikke og dumper meg sikkert fordi hun liker noen andre. Jeg må gi henne tid til å savne meg, jeg må gå videre. Du har ergo signalisert at hun må gå videre. Du må gå videre. 

 

Jeg anbefaler hvert fall noen av dere å prøve å fortelle vedkommende som har dumpet dere, for en og siste gang, hva dere tenker etter så mange måneder etter bruddet. Nå mens dere er lettere å ta seriøst enn i starten. 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

 

TS:

 

Det er gått litt over 2 måneder siden bruddet nå. For en ukes tid siden kom hun over for å hente noen ting, og jeg ønsket å snakke med hun så vi spiste sammen. Vi snakket litt om hvordan ting gikk osv.. Jeg lurte på om hun kunne fortelle rett ut hvorfor hun gjorde det valget hun gjorde, da jeg ikke helt 100% følte jeg skjønte grunnen. Hun sa hun hadde mistet følelsene for meg, vi var mer bror/søster noe hun ikke ønsket... Jeg spurte da om hun ikke trodde at vi kunne fikset det, om vi hadde vært flinkere å snakke sammen, om jeg hadde fått ett varsel om det, jobbet sammen om problemet. Nei det trodde hun ikke, vertfall ikke enda, og hun var enda helt sikker på hun hadde gjort det riktige valget. Hun dro den du sa; "Hvorfor skal vi klare fikse det nå, når vi ikke har klart det på alle årene vi var sammen". Mitt svar på det var jo at jeg ikke har skjønt hun har hatt det sånn. Ett forhold på mange år går i bølgedaler, og jeg trodde vi var på stø kurs opp etter en mørk og trist vinter. 

Føler dette var vår "avsluttende" samtale. Jeg fikk sagt at jeg ville ha henne. Jeg tror enda 100% vi hører sammen. Jeg sa jeg var her om det skulle være noe, hva som helst... Derfor jeg føler ballen ligger litt hos henne nå...

 

 

Hun var ikke enig i at ting ikke ville ordne seg lett. Hvorfor var hun ikke enig?

Svarer på det over, hun dro" Vi har ikke klart å fikse det på alle disse årene, hvordan skal vi fikse det nå". Vi har klart ikke hatt det slik i alle årene. Og hadde hun fortalt meg, eller hadde JEG og HUN vært flinkere å fortelle disse tankene til hverandre, vet jeg vi hadde ordnet det. Jeg vet jeg og burde vært flinkere å snakke sammen, men ja, minst like mye hun... 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

 

Inntrykket mitt er at du gjør riktig i å gå videre. Hun virker så sikker 

 

Synes det er rart at hun ikke har sagt noe av dette mens dere var sammen. Og ordet bror og søster..

[superjan87]

 

Forstår frustrasjonen din, superjan. Ingenting er verre enn kvinner som sier "alt er bra mellom oss", når de egentlig VET at ting ikke er bra. Det er også lett å gjennomskue - noe du har gjort i et halvt år. Allikevel brånekter hun for at noe er galt hver gang du tar den merkelige oppførselen hennes opp i samtale, og du må bare "godta" at forholdet er på vei i dass.

 

Slike kvinner er ikke verdt å kjempe for. De ønsker nemlig ikke å kjempe selv.

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

Nå skal det sies at hun ikke har sagt at alt er bra når jeg har tatt opp dette.. Glemte å nevne at vi har snakket om at ting må endres og at vi må begynne å ta vare på hverandre, endre holdning mot hverandre og slutte å krangle. Det har hun sagt med egne ord. Men det ble bare til en ond sirkel kan du si. Vi snakket om det, hadde det fint i noen dager eller uker å så tilbake til det samme. Lett for å bli sånn, ser ting som en selvfølge. Hadde vi hatt denne alvorlige og seriøse praten vi hadde for 6 uker siden før og skjønt de virkelige konsekvensene av det, så hadde alt vært annerledes. Og når ho i tillegg kommer med sånne ting som ny unge, gifte oss og kjøpe hus sammen, så har det på en måte vært bekreftelser for meg at: kanskje det ikke er så galt alikevel.. Men det var heller desperat forsøk fra henne for å redde forhold og at jeg skulle se en fremtid med ho. Ikke lett å forstå! Kommunikasjon har vært ett problem. Begge låste seg litt inne.. Kunne like godt fjernet ting med roten jeg også ved å sagt akkuratt hva jeg gikk å følte og trodde! Hva tror dere om min sak?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har et spørsmål til dere begge to. Hva er det dere ønsker? Vil hun at dette skal ordne seg, men mangler synet på løsninger (som er et stort nok problem i seg selv) - eller vil hun ikke at dette skal ordne seg?

 

Det er umulig hvis hun ikke vil at noe skal ordne seg. Men hvis hun mangler synet på løsninger, så er det egentlig bare mest tungt. Det kan hende at dere finner løsning sammen, hvis det er sistnevnte som er problemet.

 

Prøv å forhold deg til de tingene hun har sagt som er 100% konkrete. Når man står i slike situasjoner og brudd så er det ikke så sunt å ta alle signalene vedkommende gir, for man tiltrekker seg signaler som en parabol og leser hverandre med litt tåkesyn og full av følelser. En konkret ting er at hun har sagt at kranglingen bør stoppe. Der er vel du enig, men mest nå etter at det ble slutt - du står i den situasjonen hvor du har begynt å tenke mer over dette pga bruddet. Ikke sant? Nå i etterpåklokskap så ser man ting tydeligere, kanskje? Det er lov. 

 

- Deg: Du ble overrasket over bruddet. Men skjønner mer i ettertid. Du ser løsninger?

-Henne: Hun vet problemet, men hvordan skal det løses? Og vil hun det?

 

 

Lagde meg en bruker til dette. Kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. Hatt kjærlighetssorg i tre måneder. Første tiden reagerte jeg med vantro, så roet ting seg litt. Klarte å spise, i det minste. Kom meg liksom opp av sofaen, gikk på jobb, snakket med kamerater og venninner. Fikk litt pust. Begynte å trene. Var en uke på hytta med god mat, vin og noen turer i skogen. Passer hunden til kameraten min som er bortreist til august. Trodde det verste var over, men nå føler jeg at jeg sitter i en fullstendig hengemyr av hjertebank, paranoia over at jeg faktisk har mistet henne og ikke har mulighet, at jeg alltid vil elske henne på min egen måte, og jeg vet at jeg må innse det. Men det klarer jeg ikke å tenke på. Nei, det klarer jeg ikke. Uten håp går jeg helt under. Lever i benektelse, men får ikke til å la være. Noe i meg sier at dette er så feil. Hva hvis, hva om...

 

Har skrevet ned en liste med positivt og negativt. Tingene som er negative prøver jeg å tenke mye på, og jeg er inneforstått med dem. Men det er det som er så utrolig surt. Jeg elsker feilene hennes, jeg vil ha dem? De gjør henne interessant, de gjør henne bedre enn alt som vandrer på to ben. Det er jo henne som er min, det er oss. Jeg får hjertet helt opp i munnen..

 

Jeg såret henne, forresten. Vil ikke gå inn på det i detaljer, vil ikke bli gjenkjent. Men hun dumpet meg av den grunn. Selvfølgelig og dessverre.

Det du kanskje har gjort er å gå videre veldig fort. Du har veldig sterke følelser for henne, men tror neppe det er det signalet du har gitt henne. Hennes situasjon er jo nummer 1. Du såret henne slik at det ble slutt, nummer 2. Gått videre. Da må hun også gå videre. Det har gått mange måneder, og jeg tror du bør finne ut av om du kommer til å såre henne igjen og om du er seriøs nok til å bli revurdert. Vær ærlig med henne, fortell hva du har kommet frem til. Det verste som kan skje er at du får et nei, blir avvist. Men når du mister noen av en av disse grunnene, så bør du ikke være så hard mot vedkommende, hvis du vil ha personen tilbake. Det du gjorde fikk henne til å dra, det forteller meg at hun ble veldig såret og under all denne tiden så sitter hun nok ikke der å venter. Sånt kan være for vondt, rett og slett.

 

Beklager om jeg skriver litt klønete, men er opprinnelig Dansk.

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[AnonymDiskusjon]

 

Forstår frustrasjonen din, superjan. Ingenting er verre enn kvinner som sier "alt er bra mellom oss", når de egentlig VET at ting ikke er bra. Det er også lett å gjennomskue - noe du har gjort i et halvt år. Allikevel brånekter hun for at noe er galt hver gang du tar den merkelige oppførselen hennes opp i samtale, og du må bare "godta" at forholdet er på vei i dass.

 

Slike kvinner er ikke verdt å kjempe for. De ønsker nemlig ikke å kjempe selv.

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

Nå skal det sies at hun ikke har sagt at alt er bra når jeg har tatt opp dette.. Glemte å nevne at vi har snakket om at ting må endres og at vi må begynne å ta vare på hverandre, endre holdning mot hverandre og slutte å krangle. Det har hun sagt med egne ord. Men det ble bare til en ond sirkel kan du si. Vi snakket om det, hadde det fint i noen dager eller uker å så tilbake til det samme. Lett for å bli sånn, ser ting som en selvfølge. Hadde vi hatt denne alvorlige og seriøse praten vi hadde for 6 uker siden før og skjønt de virkelige konsekvensene av det, så hadde alt vært annerledes. Og når ho i tillegg kommer med sånne ting som ny unge, gifte oss og kjøpe hus sammen, så har det på en måte vært bekreftelser for meg at: kanskje det ikke er så galt alikevel.. Men det var heller desperat forsøk fra henne for å redde forhold og at jeg skulle se en fremtid med ho. Ikke lett å forstå! Kommunikasjon har vært ett problem. Begge låste seg litt inne.. Kunne like godt fjernet ting med roten jeg også ved å sagt akkuratt hva jeg gikk å følte og trodde! Hva tror dere om min sak?

 

Ps. Jeg synes du er veldig flink til å reflektere over bruddet nå, og det er en god start.

 

Når du finner det som er grunnene til problemene, og finner løsningen. Må du sjekke om hun er kommet til det punktet hvor hun er villig til å gjøre det samme. Det er ikke bestandig lett å time tidspunktet, siden man er to forskjellige individer med to forskjellige tempoer

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[superjan87]

 

 

Forstår frustrasjonen din, superjan. Ingenting er verre enn kvinner som sier "alt er bra mellom oss", når de egentlig VET at ting ikke er bra. Det er også lett å gjennomskue - noe du har gjort i et halvt år. Allikevel brånekter hun for at noe er galt hver gang du tar den merkelige oppførselen hennes opp i samtale, og du må bare "godta" at forholdet er på vei i dass.

 

Slike kvinner er ikke verdt å kjempe for. De ønsker nemlig ikke å kjempe selv.

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

Nå skal det sies at hun ikke har sagt at alt er bra når jeg har tatt opp dette.. Glemte å nevne at vi har snakket om at ting må endres og at vi må begynne å ta vare på hverandre, endre holdning mot hverandre og slutte å krangle. Det har hun sagt med egne ord. Men det ble bare til en ond sirkel kan du si. Vi snakket om det, hadde det fint i noen dager eller uker å så tilbake til det samme. Lett for å bli sånn, ser ting som en selvfølge. Hadde vi hatt denne alvorlige og seriøse praten vi hadde for 6 uker siden før og skjønt de virkelige konsekvensene av det, så hadde alt vært annerledes. Og når ho i tillegg kommer med sånne ting som ny unge, gifte oss og kjøpe hus sammen, så har det på en måte vært bekreftelser for meg at: kanskje det ikke er så galt alikevel.. Men det var heller desperat forsøk fra henne for å redde forhold og at jeg skulle se en fremtid med ho. Ikke lett å forstå! Kommunikasjon har vært ett problem. Begge låste seg litt inne.. Kunne like godt fjernet ting med roten jeg også ved å sagt akkuratt hva jeg gikk å følte og trodde! Hva tror dere om min sak?

Ps. Jeg synes du er veldig flink til å reflektere over bruddet nå, og det er en god start.

 

Når du finner det som er grunnene til problemene, og finner løsningen. Må du sjekke om hun er kommet til det punktet hvor hun er villig til å gjøre det samme. Det er ikke bestandig lett å time tidspunktet, siden man er to forskjellige individer med to forskjellige tempoer

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

Hun sier jo at det hun vil nå er å komme seg i sin egen leilighet for å få litt pusterom fra den negative og dårlige energien vi har hatt mellom oss over lang tid og for å få klarnet tankene sine. Ho sier selv ho ikke har lukket dørene for oss. Men hvordan skal en forholde seg til det tenker jeg.. Jeg vil jo samle den lille familien vår og være sammen alle tre! Jeg er utrolig glad i henne. Synes det er vanskelig å forholde seg til. Må bare gi ho tid tror jeg og brått så kanskje jeg begynner å tenke annerledes også. Heldigvis er familien hennes helt supre og vi har god kontakt.

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

Forstår frustrasjonen din, superjan. Ingenting er verre enn kvinner som sier "alt er bra mellom oss", når de egentlig VET at ting ikke er bra. Det er også lett å gjennomskue - noe du har gjort i et halvt år. Allikevel brånekter hun for at noe er galt hver gang du tar den merkelige oppførselen hennes opp i samtale, og du må bare "godta" at forholdet er på vei i dass.

 

Slike kvinner er ikke verdt å kjempe for. De ønsker nemlig ikke å kjempe selv.

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

Nå skal det sies at hun ikke har sagt at alt er bra når jeg har tatt opp dette.. Glemte å nevne at vi har snakket om at ting må endres og at vi må begynne å ta vare på hverandre, endre holdning mot hverandre og slutte å krangle. Det har hun sagt med egne ord. Men det ble bare til en ond sirkel kan du si. Vi snakket om det, hadde det fint i noen dager eller uker å så tilbake til det samme. Lett for å bli sånn, ser ting som en selvfølge. Hadde vi hatt denne alvorlige og seriøse praten vi hadde for 6 uker siden før og skjønt de virkelige konsekvensene av det, så hadde alt vært annerledes. Og når ho i tillegg kommer med sånne ting som ny unge, gifte oss og kjøpe hus sammen, så har det på en måte vært bekreftelser for meg at: kanskje det ikke er så galt alikevel.. Men det var heller desperat forsøk fra henne for å redde forhold og at jeg skulle se en fremtid med ho. Ikke lett å forstå! Kommunikasjon har vært ett problem. Begge låste seg litt inne.. Kunne like godt fjernet ting med roten jeg også ved å sagt akkuratt hva jeg gikk å følte og trodde! Hva tror dere om min sak?

Ps. Jeg synes du er veldig flink til å reflektere over bruddet nå, og det er en god start.

 

Når du finner det som er grunnene til problemene, og finner løsningen. Må du sjekke om hun er kommet til det punktet hvor hun er villig til å gjøre det samme. Det er ikke bestandig lett å time tidspunktet, siden man er to forskjellige individer med to forskjellige tempoer

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

Hun sier jo at det hun vil nå er å komme seg i sin egen leilighet for å få litt pusterom fra den negative og dårlige energien vi har hatt mellom oss over lang tid og for å få klarnet tankene sine. Ho sier selv ho ikke har lukket dørene for oss. Men hvordan skal en forholde seg til det tenker jeg.. Jeg vil jo samle den lille familien vår og være sammen alle tre! Jeg er utrolig glad i henne. Synes det er vanskelig å forholde seg til. Må bare gi ho tid tror jeg og brått så kanskje jeg begynner å tenke annerledes også. Heldigvis er familien hennes helt supre og vi har god kontakt.

 

Da må du nok gi henne tid, ja. 

 

Er det mulighet for dere å avtale at det er det dere trenger før den viktige avgjørelsen skal bli tatt? At dere setter en dato i fremtiden hvor dere skal komme frem til om tiden har ført dere sammen eller ført til mer avstand? 

 

Prøve å ha en pause frem til..Juli/august? 

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[superjan87]

 

 

 

 

Forstår frustrasjonen din, superjan. Ingenting er verre enn kvinner som sier "alt er bra mellom oss", når de egentlig VET at ting ikke er bra. Det er også lett å gjennomskue - noe du har gjort i et halvt år. Allikevel brånekter hun for at noe er galt hver gang du tar den merkelige oppførselen hennes opp i samtale, og du må bare "godta" at forholdet er på vei i dass.

 

Slike kvinner er ikke verdt å kjempe for. De ønsker nemlig ikke å kjempe selv.

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

Nå skal det sies at hun ikke har sagt at alt er bra når jeg har tatt opp dette.. Glemte å nevne at vi har snakket om at ting må endres og at vi må begynne å ta vare på hverandre, endre holdning mot hverandre og slutte å krangle. Det har hun sagt med egne ord. Men det ble bare til en ond sirkel kan du si. Vi snakket om det, hadde det fint i noen dager eller uker å så tilbake til det samme. Lett for å bli sånn, ser ting som en selvfølge. Hadde vi hatt denne alvorlige og seriøse praten vi hadde for 6 uker siden før og skjønt de virkelige konsekvensene av det, så hadde alt vært annerledes. Og når ho i tillegg kommer med sånne ting som ny unge, gifte oss og kjøpe hus sammen, så har det på en måte vært bekreftelser for meg at: kanskje det ikke er så galt alikevel.. Men det var heller desperat forsøk fra henne for å redde forhold og at jeg skulle se en fremtid med ho. Ikke lett å forstå! Kommunikasjon har vært ett problem. Begge låste seg litt inne.. Kunne like godt fjernet ting med roten jeg også ved å sagt akkuratt hva jeg gikk å følte og trodde! Hva tror dere om min sak?

Ps. Jeg synes du er veldig flink til å reflektere over bruddet nå, og det er en god start.

 

Når du finner det som er grunnene til problemene, og finner løsningen. Må du sjekke om hun er kommet til det punktet hvor hun er villig til å gjøre det samme. Det er ikke bestandig lett å time tidspunktet, siden man er to forskjellige individer med to forskjellige tempoer

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

Hun sier jo at det hun vil nå er å komme seg i sin egen leilighet for å få litt pusterom fra den negative og dårlige energien vi har hatt mellom oss over lang tid og for å få klarnet tankene sine. Ho sier selv ho ikke har lukket dørene for oss. Men hvordan skal en forholde seg til det tenker jeg.. Jeg vil jo samle den lille familien vår og være sammen alle tre! Jeg er utrolig glad i henne. Synes det er vanskelig å forholde seg til. Må bare gi ho tid tror jeg og brått så kanskje jeg begynner å tenke annerledes også. Heldigvis er familien hennes helt supre og vi har god kontakt.

Da må du nok gi henne tid, ja.

 

Er det mulighet for dere å avtale at det er det dere trenger før den viktige avgjørelsen skal bli tatt? At dere setter en dato i fremtiden hvor dere skal komme frem til om tiden har ført dere sammen eller ført til mer avstand?

 

Prøve å ha en pause frem til..Juli/august?

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

Det jeg tenker er at når hun flytter ut nå så gir jeg henne tiden hun trenger og maser ikke noe mer på ho om det som har vært, tar de mulighetene som byr seg med å finne på ting med henne og sønnen vår, å selv tenker jeg at sabeltann turen i Juli blir avgjørelsen utifra hva som skjer på veien og om jeg føler noe respons. Føler ikke boe særlig respons fra henne nå, men det kan skyldes at hun enda ikke har fått noe særlig pusterom med at ho må bo her å der og hele tiden må tilbake i huset jeg bor å som vi bodde i. Ho sier det er veldig tungt. Hun har bursdag idag og jeg var der med gave til henne igår og lurte på om ho ville være med til Gdansk med meg som egentlig skulle være en bursdagsgave om hun hadde hatt lyst, men da sa ho at det var en kjempekoslig tanke, at det ikke var noe umulighet, men at ho skulle tenke på det litt. Kanskje for tidlig å spørre om noe sånt, men kun ment for å ha det koslig sammen fra min side.

[AnonymDiskusjon]

Henrik:

Mye bra innlegg her. Setter pris på at folk deler egne erfaringer og hjelp/tips.

 

Når det kommer til å kontakte hun igjen, så skal det sies at jeg også prøvde noen dager etterpå å ringe. Ringte flere ganger, og prøvde å forklare at vi kan fikse det. Men hun var også veldig sikker, sa at hun trenger tid alene, og at hun ikke ville at jeg skulle kontakte henne før jeg ikke ringer for å få henne tilbake. Så om jeg ringer nå, er jeg nesten 100% sikker på at hun vil si nei og trenger mer tid. Hun nevnte også at hun håper vi kan være venner etterhvert, så da virker det veldig som hun ikke er interessert i forhold lenger. 

Hun sa "Hvis vi er ment for hverandre, blir vi sammen igjen om et år eller to". Men jeg tror det var bare for å ikke såre meg. Hun ville se om det er grønnere på andre siden av hekken (Kan nevnes at vi var hverandres første kjærester). Hun mente at vi ble som et gammelt ektepar, dvs dårlig kommunikasjon, sluttet å finne på så mye med hverandre lenger, mer venner enn kjærester. Og i min mening kan det fikses, men det ville hun ikke. Mente at det blir bra de første månedene, men så blir det akkurat likt igjen. Det er 1 måned siden det ble slutt. Vi var sammen i 4 år.

 

Samtidig som jeg har lyst å tenke "Ok, jeg venter 1-2 måneder til, også kontakter jeg henne" så er det litt skummelt å tenke, fordi da har jeg et ørlite håp i så lang tid, mens jeg egentlig kunne kommet meg litt videre. Fordi hva om hun ikke vil etter litt tid? Da føler jeg at jeg tar flere steg tilbake i sørgeprosessen. 

 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

 

Er ikke TS.

 

Etter at jeg gjorde det slutt med eksen var det definitivt verst om kvelden når jeg skulle legge meg. Da begynner jo tankene å rulle og man blir tvunget til å kjenne på savnet. Om morgenen hadde jeg alltid en helt annen innstilling. Som om søvnen hadde gjort meg sterkere. Enten det, eller så visste jeg rett og slett at jeg ikke hadde tid til å tenke på henne. Måtte komme meg på jobb osv.

 

Nå, en måned senere, så går det helt fint. Jeg savner hun ikke på samme måte. Hadde et lite "set-back" her ene morgenen faktisk! Drømte at hun tok kontakt og ville ha meg tilbake, angret på oppførselen sin, savnet meg osv. En del av meg ble ganske så gretten når jeg våknet og innså at det bare var en drøm... Uansett, har date i helgen med en nydelig og herlig pike, og jeg gleder meg til det. Vi har veldig god kjemi - så får se hvor det ender, eller om jeg føler meg klar for et nytt forhold i det hele tatt. Mine kompiser virker meget fornøyd med å ha meg med ut hver fredag og lørdag nå. Vil jo ikke skuffe dem med å hoppe rett i et forhold allerede. Hehe. 

 

Forresten har jeg ikke hatt kontakt med eksen i det hele tatt siden vi gjorde det slutt. Fjernet hun på alle sosiale medier osv. Garantert en god avgjørelse. Må være ærlig å si at bruddet har vært langt enklere enn jeg trodde - selv om jeg elsket hun og aller helst skulle ønske forholdet kunne fortsatt. Det funker bare ikke alltid. 

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

 

Hva gjorde hun mot deg siden du vil at hun skal ta kontakt med deg?

 

Jeg blir så mistenksom når jeg hører slike setninger, for mennesker som befinner seg i et slikt brudd har som regel helt ulike oppfatninger. Og det er som regel derfor det forblir slutt også for dramaet fortsetter. I et brudd har man ikke tid til drama, sjalusiopplegg, dating av andre. Hvis du på den ene siden mener at dere to var bra, at du elsker henne og at hun bør komme tilbake til deg, så gjør du noe helt annet når du dater en annen. Så sånn sett kommer jo ikke eksen din tilbake. 

 

Men hvis hun har vært veldig slem med deg og utro beklager jeg at jeg tar feil.

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Henrik din historie er så lik min at det er nifst Vi var sammen i 7 år, men akkurat samme grunner osv. Syntes ikke vi fant på nok osvosv. Jeg er enig med hun, men om vinteren blir det fort litt sånn! Herregud liksom, nå er det vår og sommer, det er da det er lett å finne på ting osv... Men ja...

 

Det med å vente... Ikke sett livet på vent selv om du "venter" på hun... Jeg prøver vertfall leve som normalt, komme meg ut på byen, flørte med andre osv. Tar ting som det kommer, treffer jeg en ny jente jeg får mega sansen for, er det bare positivt. Kanskje gresset er grønnere for oss og på andre siden selv om vi sitter med følelsen at det er det ikke... Hvem vet.... OG om noen måneder, uansett status vil jeg høre hvordan hun har det.... Tror vi blir sett på som mer attraktive og  om vi ikke er noen kjedelige karer som sitter med playstationen og bare furter

 

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

Henrik:

 

Mye bra innlegg her. Setter pris på at folk deler egne erfaringer og hjelp/tips.

 

Når det kommer til å kontakte hun igjen, så skal det sies at jeg også prøvde noen dager etterpå å ringe. Ringte flere ganger, og prøvde å forklare at vi kan fikse det. Men hun var også veldig sikker, sa at hun trenger tid alene, og at hun ikke ville at jeg skulle kontakte henne før jeg ikke ringer for å få henne tilbake. Så om jeg ringer nå, er jeg nesten 100% sikker på at hun vil si nei og trenger mer tid. Hun nevnte også at hun håper vi kan være venner etterhvert, så da virker det veldig som hun ikke er interessert i forhold lenger. 

 

Hun sa "Hvis vi er ment for hverandre, blir vi sammen igjen om et år eller to". Men jeg tror det var bare for å ikke såre meg. Hun ville se om det er grønnere på andre siden av hekken (Kan nevnes at vi var hverandres første kjærester). Hun mente at vi ble som et gammelt ektepar, dvs dårlig kommunikasjon, sluttet å finne på så mye med hverandre lenger, mer venner enn kjærester. Og i min mening kan det fikses, men det ville hun ikke. Mente at det blir bra de første månedene, men så blir det akkurat likt igjen. Det er 1 måned siden det ble slutt. Vi var sammen i 4 år.

 

Samtidig som jeg har lyst å tenke "Ok, jeg venter 1-2 måneder til, også kontakter jeg henne" så er det litt skummelt å tenke, fordi da har jeg et ørlite håp i så lang tid, mens jeg egentlig kunne kommet meg litt videre. Fordi hva om hun ikke vil etter litt tid? Da føler jeg at jeg tar flere steg tilbake i sørgeprosessen. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

Eller du kan tenke at du skal gi det en måned til. Så sier du hva du føler for henne. Om du blir avvist da så går du videre og satser på det. 

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[Haltvire]

 

TS:

 

Henrik din historie er så lik min at det er nifst Vi var sammen i 7 år, men akkurat samme grunner osv. Syntes ikke vi fant på nok osvosv. Jeg er enig med hun, men om vinteren blir det fort litt sånn! Herregud liksom, nå er det vår og sommer, det er da det er lett å finne på ting osv... Men ja...

 

Det med å vente... Ikke sett livet på vent selv om du "venter" på hun... Jeg prøver vertfall leve som normalt, komme meg ut på byen, flørte med andre osv. Tar ting som det kommer, treffer jeg en ny jente jeg får mega sansen for, er det bare positivt. Kanskje gresset er grønnere for oss og på andre siden selv om vi sitter med følelsen at det er det ikke... Hvem vet.... OG om noen måneder, uansett status vil jeg høre hvordan hun har det.... Tror vi blir sett på som mer attraktive og  om vi ikke er noen kjedelige karer som sitter med playstationen og bare furter

 

 

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Henrik din historie er så lik min at det er nifst Vi var sammen i 7 år, men akkurat samme grunner osv. Syntes ikke vi fant på nok osvosv. Jeg er enig med hun, men om vinteren blir det fort litt sånn! Herregud liksom, nå er det vår og sommer, det er da det er lett å finne på ting osv... Men ja...

 

Det med å vente... Ikke sett livet på vent selv om du "venter" på hun... Jeg prøver vertfall leve som normalt, komme meg ut på byen, flørte med andre osv. Tar ting som det kommer, treffer jeg en ny jente jeg får mega sansen for, er det bare positivt. Kanskje gresset er grønnere for oss og på andre siden selv om vi sitter med følelsen at det er det ikke... Hvem vet.... OG om noen måneder, uansett status vil jeg høre hvordan hun har det.... Tror vi blir sett på som mer attraktive og  om vi ikke er noen kjedelige karer som sitter med playstationen og bare furter

 

 

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Ja helt enig, nifst hvor likt det er! Sånn sett så er det veldig greit å prate med en som går igjennom det samme. Helt min tanke og, at på vinter så blir det jo ikke så mye man finner på, mens jeg hadde jo masse planer for hva vi skulle gjøre i sommer! Snakket om ferie, hyttetur o.l. 

 

Enig med deg der, prøver å leve normalt er viktig tror jeg, å ikke sette livet på vent. Tenker akkurat likt som deg også! 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

 

 

snip

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

 

Hva gjorde hun mot deg siden du vil at hun skal ta kontakt med deg?

 

Jeg blir så mistenksom når jeg hører slike setninger, for mennesker som befinner seg i et slikt brudd har som regel helt ulike oppfatninger. Og det er som regel derfor det forblir slutt også for dramaet fortsetter. I et brudd har man ikke tid til drama, sjalusiopplegg, dating av andre. Hvis du på den ene siden mener at dere to var bra, at du elsker henne og at hun bør komme tilbake til deg, så gjør du noe helt annet når du dater en annen. Så sånn sett kommer jo ikke eksen din tilbake. 

 

Men hvis hun har vært veldig slem med deg og utro beklager jeg at jeg tar feil.

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

 

Kort fortalt var hun over noen måneder negativ til nesten alt som skjedde i livet hennes. Hun mistet så jobb, ble depressiv og begynte å ignorere meg nesten fullstendig. Noen uker senere forlangte jeg en prat om forholdet. Det var så jævlig sårende å bli utestengt fra livet hennes over så lang tid. Føltes som om at jeg hverken var verdsatt eller ønsket. Hun sa hun elsket meg, men trengte en pause. Vi ble enige om å gjøre det slutt. Det var jeg som tok den avgjørelsen. Jeg var langt nede selv, etter å ha blitt ignorert på den måten. 

 

Vi gjorde det slutt mens vi fortsatt brydde oss om hverandre, samtidig som forholdet var destruktivt for meg slik det var da. Jeg ville egentlig stå ved hennes side og støtte henne, men hun ville ikke ha meg der. Hun ville finne ut av det selv, slik hun alltid hadde gjort. Og da hun innså at hun dro meg ned med hun, skjønte hun at vi måtte gå hver vår vei.

 

Eneste måten jeg kunne gått tilbake til hun på var hvis hun tok kontakt og viste den siden av seg selv jeg ble forelsket i. Den utrolig sjarmerende gladjenten jeg falt pladask for. Den piken jeg elsket å være sammen med. Jenten jeg elsket å gjøre "det lille ekstra" for. Jeg kunne aldri gått tilbake til hun slik det var på slutten. Hun var kald. Virket følelsesløs... Hat er et sterkt ord, men av og til føltes det som om hun hatet meg...

 

Jeg håper hun har det bra nå. Jeg har fortsatt følelser for hun. Men jeg vil aldri ta kontakt, og jeg tror ikke hun kommer til å gjøre det heller. Jeg går videre fordi det er best for meg. Jeg vil ikke sitte å vente. Jeg fjernet all kontaktinfo jeg hadde på hun for å gjøre det lettere for meg selv. 

 

Når det gjelder daten gikk det bra, men det er nok noe tidlig for meg å hoppe inn i et nytt forhold enda... Blir nok mer dating med hun her, men det skal nok litt til før jeg får følelser. 

 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

[AnonymDiskusjon]

Henrik:

Hvordan går det TS?

Med meg går det veldig opp og ned fortsatt. Men når jeg tenker tilbake på de første dagene/ukene så er det smule bedre følelsemessig. Samtidig har jeg dager hvor jeg kan være i kjelleren. Det er som du sa tidligere, jeg hadde/har også drømmer om at det er henne jeg skal gifte meg med, henne jeg skal få barn med. Kan ikke se for meg at det er noen andre. Litt derfor jeg nesten ikke klarer å skjønne hvorfor hun ikke bare tok den samtalen med meg, sånn at vi kunne fikset det... Fordi jeg følte egentlig at hun tenkte det samme med meg. Hun var liksom så glad, betatt av meg, også plutselig kom det. Som et sjokk.

 

Samtidig prøver jeg å tvinge meg selv til å tenke at, uansett hvor mye jeg har lyst å få henne tilbake, uansett hvor bra jeg synes henne er, så er ikke det opp til meg. Jeg får ikke gjort noe med det uansett, skjønner du hva jeg mener? Det er veldig kjipt, men da må jeg jo bare komme meg videre på en måte. 

 

Tenker også ofte på det du sa, kanskje det er grønnere på andre siden av hekken for oss også? Kanskje det er noen der ute som er 110% sikker på at det er oss de vil gifte oss med, få barn med, og at det blir bare bedre? Selv om jeg hele tiden tviler på det, så kommer tanken innimellom. 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

TS: 

 

Gått veldig bra hele uken og helgen som var, men i dag er en ordentlig dritt dag.. Skikkelig i kjelleren og kjenner på savnet i hele kroppen...

 

Prøver å sysselsette meg litt, men ikke mye hjelp idag... Lagt mye planer for helga, så satser på det klarer dra meg opp til der jeg vil være igjen.... 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

TS: 

 

Gått veldig bra hele uken og helgen som var, men i dag er en ordentlig dritt dag.. Skikkelig i kjelleren og kjenner på savnet i hele kroppen...

 

Prøver å sysselsette meg litt, men ikke mye hjelp idag... Lagt mye planer for helga, så satser på det klarer dra meg opp til der jeg vil være igjen.... 

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Bra å høre at uken var bra! Er litt av det samme for meg som deg. Jeg har henne i bakhodet konstant, men jeg har dager hvor det ikke er like vondt. Men så kommer det jo dager hvor man kan gå helt i kjelleren. Vi får prøve å tenke at det går bittelitt bedre med tiden? Jeg kjenner den savn følelsen selv, men tvinger meg selv til å tenke at jeg ikke får gjort noe med det... Ihvertfall det som kan hjelpe meg inniblant. 

 

Legger mye planer selv, og hvis jeg ikke har noe spesielt jeg skal, setter jeg meg mål jeg skal gjøre på egen hånd i løpet av dagene. Fordi jeg vet at jeg må holde meg opptatt med noe. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

Henrik:

Tung dag i dag... Føles ut som jeg er helt tilbake til dag 1, selv om det er gått 6 uker... Er jo ikke lenge da, men det føles ut som det her aldri kommer til å gå over. Angrer, skyldfølelsen, alt er så vondt. At hun gjorde det slutt pga vi ikke fant på nok, var mer som et gammelt ektepar, føler at ALT er min feil. Når hun gjorde det slutt sa hun "Uansett hvor bra du lover å være fremover nå, så vil det bli det samme igjen om noen måneder" som om hun ikke hadde noe håp. Og sa "Hvis jeg hadde vært 110% sikker på oss hadde jeg ikke gjort det slutt". 

 

Samtidig vet jeg jo at uansett hvor mye jeg har lyst på henne tilbake, så vil hun ikke. Det er sårende, men er så vanskelig å akseptere det å gå videre på en måte. Fordi i mitt hodet var hun betatt av meg, så det er så vanskelig å forstå at hun kunne gjøre det slutt, det kom som et stort sjokk. Prøver å holde meg opptatt med ting, men tankene er der hele tiden. 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Kjenner meg igjen i alt du skriver. Vært mye tanker i hodet mitt og siste dagene... Mer enn normalt... Blir ganske sliten av å ha det sånn... Men prøver så godt det lar seg gjøre å snu på tankene litt. 

Det som hjelper LITT er å tenke vri tankene om på situasjonen. Jeg synes ikke hun var den personen jeg er forelsket i på måten og oppførselen hennes rundt bruddet.... 

 

Men ja, er i litt kjip periode for tiden jeg og kjenner jeg.... Satser på det går over snart...

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Kjenner meg igjen i alt du skriver. Vært mye tanker i hodet mitt og siste dagene... Mer enn normalt... Blir ganske sliten av å ha det sånn... Men prøver så godt det lar seg gjøre å snu på tankene litt. 

Det som hjelper LITT er å tenke vri tankene om på situasjonen. Jeg synes ikke hun var den personen jeg er forelsket i på måten og oppførselen hennes rundt bruddet.... 

 

Men ja, er i litt kjip periode for tiden jeg og kjenner jeg.... Satser på det går over snart...

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Samme her, hadde noen dager hvor det gikk litt greit også plutselig fikk jeg veldig tilbakefall. Det er vel sånn det er, opp og nedturer... Pluss at det har vært så mange år sammen, så man er så vant til det livet. Det føles ut som jeg har spolt tilbake i tid. Er så vanskelig å skulle venne seg til livet uten henne. Samtidig sammenligner jeg alle av det motsatte kjønn med hun, og tenker at ingen er så bra som henne, og at jeg har mistet den eneste jeg kunne levd resten av livet med.

 

Jeg tror også det kan ha litt å gjøre med at hun la ut et innlegg på facebook og snapchat her om dagen, og det gjorde vondt. Fordi hun ikke har gjort det siden bruddet. Virket som hun var så glad på en måte, men det kan man jo ikke vite da. Tror jeg kanskje er nødt til å fjerne henne på snapchat etterhvert, selv om jeg egentlig ikke vil... 

 

Er jo sant det du sier, jeg tror det er viktig å vri tankene. Jeg også har noen ting som jeg husker plagde meg. Så å tenke på det hjelper litt ja. Men å tenke på feilene hennes hjelper ikke, da jeg egentlig elsket feilene hennes.

 

Pga den skyldfølelsen man har for at man ikke gjorde nok ting sammen osv plager meg veldig, fordi jeg vet at det kan fikses. Men jeg prøver å si til meg selv at det ikke er hele grunnen... Det går jo på følelser også, og at hun ikke vil løse det. Og det får man jo ikke gjort noe med. Men skyldfølelsen og at jeg tenker at alt er min feil, er nok det verste. 

 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7