Holde avstand fra X`en?

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Hatt litt kontakt med X`en de siste dagene, men bare pga. det var ting som måtte avklares. Hun har enda stående litt ting hos meg som jeg gjerne vil hun skal hente å få fjernet herfra...

Hun svarte litt mer utfyllende og "gladere" nå følte jeg, uten jeg skal legge for mye i det.

 

Ellers går det greit. Trener en del, det hjelper på selvfølelsen ja. Og begynt  å snakke me ei aen jente jeg traff på byen her for leden. Ikke klar for noe nytt forhold, men litt kjekt å være litt på flørt`ern

Må enda jobbe mye med å ikke ta kontakt med X`en, tror det er der jeg sliter mest for tiden.... Og blokke ute at hun kommer til å treffe en ny... det og stikker litt...

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Skjønner, det er jo det praktiske. Men er du klar for det? Er veldig tungt å se x'en igjen...

Jeg har stående noen få ting der, men som jeg vet jeg ikke trenger før om en god stund så jeg venter med det. 

 

Det er bra! Selv møtte jeg en jente på byen forrige lørdag, og snakket litt av og på med henne i ettertid, og merker også at det hjelper litt på selvtilliten å flørte litt, da det bygger deg litt opp. Jeg merker at når man er så vant til å få så mye oppmerksomhet fra x'en i så mange år, så er det rart å ikke få den samme oppmerksomheten. Har du prøvd tinder? Har ikke lastet ned enda, føler meg ikke helt klar. Hva med deg?

 

Ja jeg tror det er viktig å ikke ha noe kontakt, jeg har ikke tatt noe kontakt siden, bortsett fra henne som har spurt om visse praktiske ting en eller to ganger som må ordnes. Det er veldig vondt og jeg får lyst å ringe henne hver dag, men jeg får høre at det ikke er lurt, og det kommer bare til å sette meg enda mer tilbake. 

 

Jeg merker det hjelper litt å prate med familie om det, og da klarer jeg å legge bort tanken å kontakte henne på kvelden, men på morningen så er det verst for meg, da jeg tror det kommer litt mer opp for meg. Er jo så vant til å våkne med henne. Hva hjelper deg på morningen? 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

Er ikke TS.

 

Etter at jeg gjorde det slutt med eksen var det definitivt verst om kvelden når jeg skulle legge meg. Da begynner jo tankene å rulle og man blir tvunget til å kjenne på savnet. Om morgenen hadde jeg alltid en helt annen innstilling. Som om søvnen hadde gjort meg sterkere. Enten det, eller så visste jeg rett og slett at jeg ikke hadde tid til å tenke på henne. Måtte komme meg på jobb osv.

 

Nå, en måned senere, så går det helt fint. Jeg savner hun ikke på samme måte. Hadde et lite "set-back" her ene morgenen faktisk! Drømte at hun tok kontakt og ville ha meg tilbake, angret på oppførselen sin, savnet meg osv. En del av meg ble ganske så gretten når jeg våknet og innså at det bare var en drøm... Uansett, har date i helgen med en nydelig og herlig pike, og jeg gleder meg til det. Vi har veldig god kjemi - så får se hvor det ender, eller om jeg føler meg klar for et nytt forhold i det hele tatt. Mine kompiser virker meget fornøyd med å ha meg med ut hver fredag og lørdag nå. Vil jo ikke skuffe dem med å hoppe rett i et forhold allerede. Hehe. 

 

Forresten har jeg ikke hatt kontakt med eksen i det hele tatt siden vi gjorde det slutt. Fjernet hun på alle sosiale medier osv. Garantert en god avgjørelse. Må være ærlig å si at bruddet har vært langt enklere enn jeg trodde - selv om jeg elsket hun og aller helst skulle ønske forholdet kunne fortsatt. Det funker bare ikke alltid. 

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Ja, det går egentlig greit å se henne. Vi klarer å snakke normalt sammen når jeg ser hun (Ikke at det har skjedd så ofte siden det ble slutt, men ja..). Vi har eid bolig sammen, og har vært mye praktisk som måtte fikses mtp. det, det er heldigvis i orden nå, så har ikke mange grunner til å ta kontakt med hun igjen nå, så nå skal jeg ikke si ett pip til hun før hun evt. sier noe til meg. 

 

Har tinder`en ja, men ikke snakket særlig med noen der. Sammenligner enda ALT med X`en som jeg synes er fantastisk, så tenker å ta litt som det kommer på dame-siden. Er snart sommer og sol, å satser på å treffe noen "naturlig" da  

 

På morningen merker jeg ingenting til savnet egentlig, da har jeg nok med å få i meg mat og komme meg på jobb Men lange kvelder tærer på... Når jeg sitter å har tid og hodet spinner... Da har jeg VELDIG lyst å bare høre hva hun gjør på... hvordan hun har det... Og stikker skikkelig inni meg når jeg tenker at hun har truffet en annen, hva hun evt. gjør når hun treffer en annen osv... Men må bare erkjenne at det kan/kommer til å skje... Men skal ikke lyge at underbevisstheten håper enda daglig at hun skal gi lyd å gi oss en ny sjangse til å komme oss over dette... 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Ja, det går egentlig greit å se henne. Vi klarer å snakke normalt sammen når jeg ser hun (Ikke at det har skjedd så ofte siden det ble slutt, men ja..). Vi har eid bolig sammen, og har vært mye praktisk som måtte fikses mtp. det, det er heldigvis i orden nå, så har ikke mange grunner til å ta kontakt med hun igjen nå, så nå skal jeg ikke si ett pip til hun før hun evt. sier noe til meg. 

 

Har tinder`en ja, men ikke snakket særlig med noen der. Sammenligner enda ALT med X`en som jeg synes er fantastisk, så tenker å ta litt som det kommer på dame-siden. Er snart sommer og sol, å satser på å treffe noen "naturlig" da

 

På morningen merker jeg ingenting til savnet egentlig, da har jeg nok med å få i meg mat og komme meg på jobb Men lange kvelder tærer på... Når jeg sitter å har tid og hodet spinner... Da har jeg VELDIG lyst å bare høre hva hun gjør på... hvordan hun har det... Og stikker skikkelig inni meg når jeg tenker at hun har truffet en annen, hva hun evt. gjør når hun treffer en annen osv... Men må bare erkjenne at det kan/kommer til å skje... Men skal ikke lyge at underbevisstheten håper enda daglig at hun skal gi lyd å gi oss en ny sjangse til å komme oss over dette... 

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

Imponerende. Bare tanken av å se x'en min er tungt. Se et bilde av henne er vondt. Nå har det bare gått 1 måned da, men føles ut som dette aldri kommer til å gå over. Kan nevne at det ikke var noe "stygt brudd" heller. Vi sov med hverandre kvelden det ble slutt(ingen sex), og hun sier fortsatt at hun er veldig glad i meg og håper vi kan være venner etterhvert, så det frister så innmari å dra tilbake for å overtale henne, selv om jeg vet at hun har bestemt seg og kommer bare til å få "nei, jeg trenger å være alene nå". 

 

Problemet mitt er at jeg har så skyldfølelse. Føler at alt er min feil, siden jeg ikke fant på nok med henne og ikke tok nok intiativ til å gjøre romantiske ting. At jeg ikke visste hvor heldig jeg var. Samtidig får jeg høre av venner og familie at hvis hun hadde vært sikker på at jeg er den hun ville levd livet ut med så hadde hun tatt dette opp og stilt et ultimatum istedenfor å gjøre det slutt uten å ta den samtalen... Håper at hun angrer, selv om jeg vet hun ikke kommer til å gjøre det. Vet jeg må komme meg videre, men innerst inne vil jeg ikke det...

 

Enig med deg at det er vondt å tenke på henne med en annen. Men ja, det kan man ikke se bort ifra. Sjekker innom forumet daglig, så bare å skrive hva du gjør, hvordan du har det osv. Hva du gjør for å få det bedre. Jeg sliter så innimari med å legge det bort, jeg går rundt med tankene i hodet hele tiden, og merker at jeg blir så sliten av det... 

 

 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Kjenner meg så SYKT igjen i det du skrev der. Jeg har akkurat samme skyldfølelse. Hater meg selv at jeg ikke tok vare på det, fant på mer ting osv. Satte ikke nok pris på det fantastiske jeg hadde....

100% lik min situasjon det der! Vi og såv sammen dagen før det skjedde, kom litt som en bombe fra klar himmel på meg... kjenner jeg er litt skuffa at hun ikke kunne tatt samtalen med meg og sagt hun ikke er fornøyd med tingenes tilstand, og gitt oss muligheten til å jobbet med det å fikset det sammen, for det er jeg sikker på vi hadde klart....

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Kjenner meg så SYKT igjen i det du skrev der. Jeg har akkurat samme skyldfølelse. Hater meg selv at jeg ikke tok vare på det, fant på mer ting osv. Satte ikke nok pris på det fantastiske jeg hadde....

100% lik min situasjon det der! Vi og såv sammen dagen før det skjedde, kom litt som en bombe fra klar himmel på meg... kjenner jeg er litt skuffa at hun ikke kunne tatt samtalen med meg og sagt hun ikke er fornøyd med tingenes tilstand, og gitt oss muligheten til å jobbet med det å fikset det sammen, for det er jeg sikker på vi hadde klart....

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Ja er mye skyldfølelsen som er så vondt også. Tror man må bare prøve å tvinge seg selv til å ikke ha det. Fordi som du sier, hadde hun bare tatt den samtalen så hadde vi kunne fikset det. Det er sånn jeg tenker også. Kanskje vi bare må tenke at hvis hun hadde vært 110% sikker på at det var håp, så hadde hun ikke gjort det slutt og heller prøvd? Kanskje den eneste måten vi kan få bort skyldfølelsen på.

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

Har en sånn stund pågang her, hvor jeg gikk ned i kjelleren i kveld. Der kom det. Jeg er sint på meg selv, detaljer jeg ikke orker nå. Men kjenner meg skikkelig sint på verden. Men også ganske bløthjerta.. Ingen kjemper for hverandre lenger. Jeg satt å tenkte på hva man egentlig kan gjøre for kjærligheten, og lurer på hvor mange som hadde hatt guts nok til å gjøre det. Svaret jeg tenker er at det er såpass få, at det bare er å gi opp. Skikkelig negativt vræl fra denne kanten i kveld sorry guys. Men jeg har så utrolig lyst til å gjøre alt jeg kan, men idag forventes det at man bare skal sitte å glise ut sorgen, pilse ut sorgen og være glad for å være singel, bullshit`e ut sorgen og klipse en selfie og gå til den neste. Mas fra kamerater om å bli med ut i dag, mas om å flørte, akkurat nå er alle andre jenter så jævlig lite fascinerende. For hvafaen er vitsen med neste hvis det bare er påan igjen og neste, neste og neste? For ingen kjemper jo for det de har, så jeg kommer vel til å miste den neste og. Nei, tror jeg legger meg og sier takk for meg og denne dagen

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[AnonymDiskusjon]

Henrik: Hvordan er dagene TS? 

Føler noen ganger at det nesten er kjipt at det går litt tid, fordi innerst inne vil jeg egentlig ikke komme meg videre fordi jeg vil bare ha henne tilbake i livet. Men man får jo ikke gjort noe, så det beste er vel å tvinge seg selv til å gjøre ting som gjør at man kommer seg videre... Fordi hun har jo bestemt seg, så hva er poenget med å jage etter noen som ikke vil bli jaget etter, hvis du skjønner hva jeg mener? 

 

Går veldig opp og ned her. Føles ut som det aldri kommer til å gå helt over, selv om folk sier at man må gi det tid. I tillegg går man rundt å tenker "Hva er det jeg har gjort, skulle bare vært flinkere, skulle bare osv....". 

Og som han over sier, alle sier "Da har du erfart, da vet du hva du skal jobbe med i neste forhold" men jeg vil ikke at det skal være noen neste... Man mister litt troa på kjærligheten. 

 

Hjelper inniblant å høre om folk som har gått igjennom det samme, også møtt en i senere tid og giftet seg og fått barn. Da får jeg litt håp, selv om jeg tenker nå at det er ingen andre enn henne det kunne gått med. 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

TS:

 

Går mye opp og ned her enda også. Men har lært meg å tvinge meg til å tenke på negative sider. Tenke på at jeg faktisk synes hun var veldig kjip måten hun slo opp på. Når en person kan komme en dag å bare gjøre det slutt, uten å i det hele tatt ville jobbe med problemet (Vertfall etter 6 år sammen)... Blir provosert av å tenke på det, å det hjelper litt i tunge stunder... 

 

Tenker mye på om det kan være en bakomliggende sak... Kanskje hun har en på jobb hun har fått ett godt øye til osv. 

 

Men ja, går vell enda rundt å håper vi skal finne sammen igjen, men har på en måte klart å gi stafettpinnen over til hun. Om det er oss som er "ment-to-be" er det uansett hun som må ta initiativet. Nå er det straks 3 mnd siden det ble slutt, å tenker hun uansett ikke kommer til å "angre" før om 3 mnd til, om hun i det hele tatt kommer til å angre. Føler jeg ikke kjenner hun helt etter bruddet, da jeg aldri kunne forestille meg hun gjorde det slutt på den måten hun gjorde, og på det kompromisset....

 

Men ja, konklusjonen er vell jeg tenker enda på hun daglig, hver eneste time så og si... Håper enda på at vi finner sammen igjen, men har vell innsett jeg ikke kan gjøre noe annet enn å leve livet videre....

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

 

TS:

 

Går mye opp og ned her enda også. Men har lært meg å tvinge meg til å tenke på negative sider. Tenke på at jeg faktisk synes hun var veldig kjip måten hun slo opp på. Når en person kan komme en dag å bare gjøre det slutt, uten å i det hele tatt ville jobbe med problemet (Vertfall etter 6 år sammen)... Blir provosert av å tenke på det, å det hjelper litt i tunge stunder... 

 

Tenker mye på om det kan være en bakomliggende sak... Kanskje hun har en på jobb hun har fått ett godt øye til osv. 

 

Men ja, går vell enda rundt å håper vi skal finne sammen igjen, men har på en måte klart å gi stafettpinnen over til hun. Om det er oss som er "ment-to-be" er det uansett hun som må ta initiativet. Nå er det straks 3 mnd siden det ble slutt, å tenker hun uansett ikke kommer til å "angre" før om 3 mnd til, om hun i det hele tatt kommer til å angre. Føler jeg ikke kjenner hun helt etter bruddet, da jeg aldri kunne forestille meg hun gjorde det slutt på den måten hun gjorde, og på det kompromisset....

 

Men ja, konklusjonen er vell jeg tenker enda på hun daglig, hver eneste time så og si... Håper enda på at vi finner sammen igjen, men har vell innsett jeg ikke kan gjøre noe annet enn å leve livet videre....

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Høres ut som du er på riktig vei, kompis. Jeg tror også det er veldig viktig å tenke på de negative sidene, selv om man nesten alltid tenker på de positive. Gjør det selv, og det hjelper til tider. Om det er noen andre i bilde har jeg også tenkt på, men uansett så viser forskning at en rebound fungerer veldig dårlig og går som regel alltid dårlig. Men det får vi ikke gjort noe med, uansett om det skulle være sånn. 

 

Likt med meg, prøver så godt jeg kan å holde meg til at hvis det er meningen, så er det hun som må ta kontakt. Og det hadde eventuelt blitt om en stund. Det er eneste måten det kan bli "riktig", men det frister veldig å kontakte henne...

 

Jeg går også rundt konstant og tenker på henne, noen ganger tunge tanker, noen ganger uten at det er så ekstreeemt vondt. Men ja, vi får ikke gjort noe med det, så jeg tror vi må prøve å tvinge oss selv til å tenke at vi må komme oss videre. Er ikke lett å tenke sånn, men akkurat nå er det ingenting vi får gjort. Jeg kan se for meg at hvis man ringer eller drar bort, og man får et nei - så går man bare enda flere steg tilbake og det tror jeg kan såre noe helt jævlig. Den tanken får meg til å ikke ringe. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

[AnonymDiskusjon]

 

 

TS:

 

Går mye opp og ned her enda også. Men har lært meg å tvinge meg til å tenke på negative sider. Tenke på at jeg faktisk synes hun var veldig kjip måten hun slo opp på. Når en person kan komme en dag å bare gjøre det slutt, uten å i det hele tatt ville jobbe med problemet (Vertfall etter 6 år sammen)... Blir provosert av å tenke på det, å det hjelper litt i tunge stunder... 

 

Tenker mye på om det kan være en bakomliggende sak... Kanskje hun har en på jobb hun har fått ett godt øye til osv. 

 

Men ja, går vell enda rundt å håper vi skal finne sammen igjen, men har på en måte klart å gi stafettpinnen over til hun. Om det er oss som er "ment-to-be" er det uansett hun som må ta initiativet. Nå er det straks 3 mnd siden det ble slutt, å tenker hun uansett ikke kommer til å "angre" før om 3 mnd til, om hun i det hele tatt kommer til å angre. Føler jeg ikke kjenner hun helt etter bruddet, da jeg aldri kunne forestille meg hun gjorde det slutt på den måten hun gjorde, og på det kompromisset....

 

Men ja, konklusjonen er vell jeg tenker enda på hun daglig, hver eneste time så og si... Håper enda på at vi finner sammen igjen, men har vell innsett jeg ikke kan gjøre noe annet enn å leve livet videre....

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

Henrik:

 

Høres ut som du er på riktig vei, kompis. Jeg tror også det er veldig viktig å tenke på de negative sidene, selv om man nesten alltid tenker på de positive. Gjør det selv, og det hjelper til tider. Om det er noen andre i bilde har jeg også tenkt på, men uansett så viser forskning at en rebound fungerer veldig dårlig og går som regel alltid dårlig. Men det får vi ikke gjort noe med, uansett om det skulle være sånn. 

 

Likt med meg, prøver så godt jeg kan å holde meg til at hvis det er meningen, så er det hun som må ta kontakt. Og det hadde eventuelt blitt om en stund. Det er eneste måten det kan bli "riktig", men det frister veldig å kontakte henne...

 

Jeg går også rundt konstant og tenker på henne, noen ganger tunge tanker, noen ganger uten at det er så ekstreeemt vondt. Men ja, vi får ikke gjort noe med det, så jeg tror vi må prøve å tvinge oss selv til å tenke at vi må komme oss videre. Er ikke lett å tenke sånn, men akkurat nå er det ingenting vi får gjort. Jeg kan se for meg at hvis man ringer eller drar bort, og man får et nei - så går man bare enda flere steg tilbake og det tror jeg kan såre noe helt jævlig. Den tanken får meg til å ikke ringe. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

Tror det er bedre å få et svar og vite at man har gjort det, enn å leve i uvisshet. Hvem som tar kontakt spiller på en måte ingen rolle for at ting skal bli riktig, for man vet aldri hva den andre tenker på andre siden og egentlig er det det man bør tenke mest på, egentlig.

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[Clan]

Lagde meg en bruker til dette. Kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. Hatt kjærlighetssorg i tre måneder. Første tiden reagerte jeg med vantro, så roet ting seg litt. Klarte å spise, i det minste. Kom meg liksom opp av sofaen, gikk på jobb, snakket med kamerater og venninner. Fikk litt pust. Begynte å trene. Var en uke på hytta med god mat, vin og noen turer i skogen. Passer hunden til kameraten min som er bortreist til august. Trodde det verste var over, men nå føler jeg at jeg sitter i en fullstendig hengemyr av hjertebank, paranoia over at jeg faktisk har mistet henne og ikke har mulighet, at jeg alltid vil elske henne på min egen måte, og jeg vet at jeg må innse det. Men det klarer jeg ikke å tenke på. Nei, det klarer jeg ikke. Uten håp går jeg helt under. Lever i benektelse, men får ikke til å la være. Noe i meg sier at dette er så feil. Hva hvis, hva om...

 

Har skrevet ned en liste med positivt og negativt. Tingene som er negative prøver jeg å tenke mye på, og jeg er inneforstått med dem. Men det er det som er så utrolig surt. Jeg elsker feilene hennes, jeg vil ha dem? De gjør henne interessant, de gjør henne bedre enn alt som vandrer på to ben. Det er jo henne som er min, det er oss. Jeg får hjertet helt opp i munnen..

 

Jeg såret henne, forresten. Vil ikke gå inn på det i detaljer, vil ikke bli gjenkjent. Men hun dumpet meg av den grunn. Selvfølgelig og dessverre.

[Clan]

Tror det er bedre å få et svar og vite at man har gjort det, enn å leve i uvisshet. Hvem som tar kontakt spiller på en måte ingen rolle for at ting skal bli riktig, for man vet aldri hva den andre tenker på andre siden og egentlig er det det man bør tenke mest på, egentlig.

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

 

 

Jeg tenker på å kontakte henne hele tiden. Men er ikke klar for dommedagen. Er ikke klar for å høre at jeg har mistet henne og bli avvist. 

[AnonymDiskusjon]

snip

Tror det er bedre å få et svar og vite at man har gjort det, enn å leve i uvisshet. Hvem som tar kontakt spiller på en måte ingen rolle for at ting skal bli riktig, for man vet aldri hva den andre tenker på andre siden og egentlig er det det man bør tenke mest på, egentlig.

Anonymous poster hash: 69c3d...501

 

TS:

 

Men tingen er at ukene etter bruddet prøvde jeg alt jeg kunne for å få henne tilbake. La meg flat, sa vi kunne fikse dette sammen, LETT... Jeg er enda 100% sikker på at om vi hadde vært flinke å snakket om det, jobbet med det, hadde alt vært fint idag... Men hun var tydeligvis ikke villig til å gi det en sjangse da...

Siden jeg forsøkte hardt tiden rett etter bruddet å få henne tilbake, er det jeg mener at nå vet hun hvor jeg står, det er hun som må føle tvilen, savnet og lysten til å gi oss muligheten til å løse dette sammen....

 

Henrik: Av og til føler jeg at jeg er på riktig vei, men er nok like så ofte jeg føler det motsatte... Jeg som deg tenker enda på hun som drømmedama... Hun er enda fantastisk... Det som stikker ekstra dypt er jo planene jeg hadde i hodet om hvordan framtiden vår skulle bli.. Vi hadde vært sammen i nesten 7 år... Jeg var klar for å ta steget videre. Gifte oss. Få barn.... hele pakka... Nå sitter jeg her alene, rykket tilbake til start, og vet ikke hva som skjer, hva jeg vil.... Følt veldig på savnet i dag.. Håper morgendagen og helgen som kommer blir lettere... Men ja, jeg tror vertfall vi gjør det riktige ved å holde oss i maska, ikke ringe eller ta kontakt. La det gå litt tid... ikke "være der" for hun gjennom bruddet på en måte.... Så om hun ikke tar kontakt på en god stund, kan vi heller gi lyd fra oss, høre hvordan hun har det og hva hun gjør for tiden.... Men for min del tenker jeg det blir en stund frem i tid....

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

[AnonymDiskusjon]

Feilen flere av dere gjør er å tenke at det ikke er en mulighet. Man må se på grunnene. Tro meg, jeg har jobbet med dette.

 

Ingen går ut av et forhold med kjærlighet uten grunn. Det er alltid en grunn.

Det mange gjør, er å forsterke grunnen, ikke forminske.

Andre feil: Å ikke forstå grunnen til brudd.

-Det er alltid dumt å ta tilbake en person man har gjort det slutt med, hvis vedkommende ikke vet grunnen eller forstår hvorfor det ble slutt og et slikt valg ble tatt. Ingen tjener på å undervurdere valget om å gå ut av et forhold, det bør nesten overvurderes helst. Skriver ned noen eksempler:

 

Grunnen: Hvis personen sier at grunnen er at h*n ikke er forelsket lenger, er det en av den verste begrunnelsen du kan få. Da har vedkommende tenkt nøye gjennom dette på forhånd og det har antageligvis lagt på seg flere og flere grunner for bruddet såpass lenge av personen ikke ser ende på problemene.

Forståelse: Han/henne har mistet følelser for deg på veien. 

 

Grunnen: Om personen sier at det er fordi man kommuniserer dårlig, så har kanskje personen prøvd å kommunisere dette til deg på mange måter men treffer aldri spikeren. Vedkommende begynner å tvile på forholdet. Ønsker forbedringer. Om det ikke blir det, kan man miste følelser. Eller man må bli i et dårlig forhold med kulde og krangler og misforståelser.

Forståelsen: Sier personen at hun/han ikke har følelser for deg lenger? Nei. Grunnen er dårlig kommunikasjon. Om du vil ha personen tilbake, skriv ned grunnene for her er det mulighet for forbedring hvis du har mulighet til å slutte med det som er problematisk eller finner løsninger. Du må forstå at vedkommende dumpet deg, i stedet for å sitte fast i tankene og begrunnelsene til bruddet.

 

Grunnen: Har du vært utro? Da har du en stor oppgave foran deg før du i det hele tatt har en sjanse. Mange forhold går i stykker etter utroskap og tillitsbrudd. Det er slutt fordi du har løyet, du har såret han/henne, du har knust personen og personen gjør det slutt med deg fordi han/henne ikke vil leve i et forhold hvor de har det på den måten.

Forståelsen: Hun/han har mistet troen på deg og på forholdet. Er usikker på om ting kan ordnes, men det er hvert fall lett å forstå hvorfor vedkommende har forlatt deg. Men du leser dette fordi du vil ha partneren din tilbake, og jeg skal fortelle deg at det har du mulighet til. Har du løyet? Slutt med det! Har du vært selvmedlidende og ustødig? Slutt med det, med det samme! Og aldri mer gjør det igjen!

 

 

Og sånn går listen. 

Jeg leser at få av dere har forstått grunnen til brudd, få av dere har forståelse for brudd. Grunnen til at jeg sier det, er fordi dere sitter å venter på at vedkommende skal savne dere. Om dere ikke har fått den første grunnen jeg nevnte, så har dere ingen grunn til å tenke at vedkommende ikke savner dere. Det er utrolig vanskelig å ta en beslutning, at man går fra partneren sin. Når man sitter der og tror på kjærligheten i mellom dere, så er det håp. Men da må dere også forstå at dere må handle deretter også, for å få personen tilbake. Det mange av dere gjør, er å gå-videre. Selvsagt får man ikke noen tilbake ved å gå videre. Man signaliserer noe helt annet enn det man ønsker til vedkommende man savner: nemlig at personen tok riktig valg og beslutning.

 

Så det dere bør gjøre er å skrive ned hvorfor det ble slutt. Finn løsningen på det problemet. Har du gitt personen mulighet til å føle at valget var riktig? Slutt med det samme, da blir det slutt.

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[AnonymDiskusjon]

 

snip

Tror det er bedre å få et svar og vite at man har gjort det, enn å leve i uvisshet. Hvem som tar kontakt spiller på en måte ingen rolle for at ting skal bli riktig, for man vet aldri hva den andre tenker på andre siden og egentlig er det det man bør tenke mest på, egentlig.

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

 

TS:

 

Men tingen er at ukene etter bruddet prøvde jeg alt jeg kunne for å få henne tilbake. La meg flat, sa vi kunne fikse dette sammen, LETT... Jeg er enda 100% sikker på at om vi hadde vært flinke å snakket om det, jobbet med det, hadde alt vært fint idag... Men hun var tydeligvis ikke villig til å gi det en sjangse da...

Siden jeg forsøkte hardt tiden rett etter bruddet å få henne tilbake, er det jeg mener at nå vet hun hvor jeg står, det er hun som må føle tvilen, savnet og lysten til å gi oss muligheten til å løse dette sammen....

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

 

Hun var ikke enig i at ting ikke ville ordne seg lett. Hvorfor var hun ikke enig?

 

Når hun gjorde det slutt med deg, så er tiden rett etterpå en dårlig løsning å ordne ting. Hvor lang tid har det gått nå, ts? Var det to måneder? Det er et bedre tidspunkt enn tiden etterpå. Hun var ikke på samme ståsted som deg etter bruddet. Du var den som ble dumpet, hun var den som gikk. Mange som blir dumpet prøver å få personen tilbake rett etterpå, det funker sjeldent. 

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[AnonymDiskusjon]

Hodet hennes/hannes 1 uke etterpå: Hun/han har det vondt. Har kjærlighetssorg. Men det var forventet, hun/han har tatt det steget og visste at det kom til å bli vondt.

 

Hodet ditt 1 uke etterpå: Kjærlighetssorg. Sjokk. Må ha personen tilbake og prøver å overtale vedkommende om å komme tilbake. Livredd for å miste personen. 

 

Scenario blir som følger: Dere sitter å prater. Hun forteller årsaken til valget (det var dårlig kommunikasjon osv). Du sier at det kan fikses! Lett, til og med! Det kan fikses med det samme! Ikke gi meg opp, ikke gi oss opp. Det som er problemet med dette, er at du ikke tar problemet seriøst nok. Det er selvfølgelig mulig at du gjør det, men kan du sitte å si det når du tenker tilbake? Hadde du egentlig kontroll på det du sa så kort tid etter bruddet, i full kjærlighetssorgrus? Er du sikker på at du fikk signalisert noe speiselt og viktig til vedkommende der og da, på riktig tidspunkt? Er du sikker på at du var i stand til å påvirke hennes valg der og da, og i tillegg virket seriøs, ikke bare overtalene? Det mange føler under en sånn prosess, er at man ikke føler seg forstått, man føler ikke at personen egentlig skjønner hvorfor du har tatt et så seriøst steg bort. Du ser at vedkommende til og med tror at det er lett for deg å gå, siden du er den som gjør det. Du får også beskjed om at alt du synes er tungt, LETT kan fikses. Det er det ikke?

 

Hun: Det har jeg ikke troa på. Vi klarte ikke å fikse dette mens vi var sammen og jeg tok et valg. Det valget var alvorlig for meg.

Deg: Hjelp, hun elsker meg ikke og dumper meg sikkert fordi hun liker noen andre. Jeg må gi henne tid til å savne meg, jeg må gå videre. Du har ergo signalisert at hun må gå videre. Du må gå videre. 

 

Jeg anbefaler hvert fall noen av dere å prøve å fortelle vedkommende som har dumpet dere, for en og siste gang, hva dere tenker etter så mange måneder etter bruddet. Nå mens dere er lettere å ta seriøst enn i starten. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

[superjan87]

Jeg er i den situasjonen at kjæreste eller nå x da har mistet følelser pga dårlig stemning over tid, total mangel på kommunikasjon og vil flytte ut for å få litt pusterom fra dette. Dette var noe som kom ganske så slengt i trynet da vi egentlig skulle kjøpe hus sammen å skulle ta opp lån samme uke, hadde gått igang med oppussing og innkjøp av møbler og div(noe vi hadde planlagt nesten ett år i forveien ettersom vi skulle kjøpe huset av min far) og hun har pratet om ett barn til, samt giftemål ikke lenge før hun gjorde dette. Hun sier hun sa slike ting i desperate forsøk på å redde forholdet og få oss til å se en fremtid.

 

Har vært en laber stemning det siste halve året pga at jeg har følt at noe var galt, ikke hele tiden, men ofte.. Det fikk meg til å tenke at hun muligens hadde fått følelser for en annen og jeg distanserte meg litt og var egentlig litt små sinna og hakkete på hun hele tiden pga de tankene jeg gikk med. Spurte henne ofte på veien om det var noe galt, om følelsene fortsatt var der, om ho fortsatt var intressert i meg osv, men hun sa at det var meg hun ville ha og leve med osv. Må også nevne at vi har en sønn på 2.5år.

 

Alikevel etter hun sa dette for drøye 6 uker siden, så er det jeg som måtte ta alle standpunktene. Jeg måtte gjøre det slutt for å ha noe å forholde meg til ettersom hun vinglet sånn å jeg merket det knuste meg innvendig, ga henne muligheten flere ganger på forskjellige måter å gjøre det slutt ettersom det var ho som slapp bomben først og fremst.

 

Det virker som om hun ikke vil gi helt slipp ettersom hun sier hun holder dørene åpne for oss igjen, men at vi må gå videre med oss selv, men ikke med andre og vi skal finne på ting med vår sønn fremover for å se hva som kan skje. Skal også på ferie med ho i sommer samme vår sønn til kristiansand og sabeltann.

 

Ho har absolutt ingen hensikt å finne seg noen ny sier ho og det er ikke hensiktene hennes heller som ho sier med at ho vil ut, hun sendte melding til min søster forrige uke hvor ho skrev at ho måtte flytte ut for å få pusterom og at vi fikk se hva som skjedde mellom meg og ho fremover.

 

Jeg er veldig glad i henne å ønsket ikke at dette skulle skje og følelsen nå er ikke spesielt god. Hun har fortsatt ikke funnet seg leilighet 6 uker etter sjokket og bor hos meg den uka ho har lillegutt. Det er noe jeg gjør for min sønn så han skal ha det så optimalt og stabilt som mulig og også for at ho skal kunne slappe av med han når ho har han så ho kan gi 100% som mor. Har gjort det sånn de to siste ukene at når ho er hjemme hos meg når ho har sønn min så flytter jeg til mor mi å bor der og når jeg har han bor ho hos sine foreldre ett stykke unna eller hos en venninde som bor rett ved jobben. Har ikke vært lett å gå oppå hverandre i denne tiden under samme tak. Jeg har vært der at jeg har gått igjennom mange faser i de 6 ukene.. Sorg, prøvd å få henne tilbake, sinne, frustrasjon og nå en form for jeg må bare se videre, men vil se hva som kan skje mellom oss. Gjennom disse ukene har det blitt mye prating, små krangling, diskusjoner og gjennom min frustrasjons periode har der vært veldig vanskelig for oss begge. Ho sier også selv at det ikke er mulig å starte vår prosess før hun har funnet seg noe og det er jeg enig i. Vi må få litt tid for oss selv, kanskje kjenne på litt savn, også skal hverdagen takles for første gang som alene foreldre.

 

Jeg ønsker å være samlet som familie, jeg vet hvilke feil jeg har gjort på veien og årsaken til at det ble slik mellom oss.. Føler det er først nå jeg kjenner henne ordentlig gjennom ett 3 år langt forhold og hvilke behov ho har og hva slags behov forholdet vårt har. Forutsetningene for å lykkes denne gangen er jo så mye bedre enn de har vært. Bare synd den første ordentlige samtalen vi har hatt på 3 år skulle vise seg å være så drastisk og skulle ende sånn. Er skuffet over at hun ikke sa ifra ordentlig lenge før og vi kunne rettet opp dette på veien, jeg føler jeg prøvde å ta opp dette, men hun ga meg bare de samme svarene hver gang. Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette egentlig og ting er vanskelig følelsesmessig. Men er ikke der at jeg vil gi opp! Vi har på en måte funnet tilbake til en god tone igjen mellom oss etter en siste prat nå på mandag og hun spør meg om hjelp og jeg har bidratt mye for henne denne uken. Når hun mest sannsynlig flytter ut denne uken i ny leilighet, så kan vi egentlig endelig starte vår prosess.

Endret 28. april 2016 av superjan87

[AnonymDiskusjon]

Forstår frustrasjonen din, superjan. Ingenting er verre enn kvinner som sier "alt er bra mellom oss", når de egentlig VET at ting ikke er bra. Det er også lett å gjennomskue - noe du har gjort i et halvt år. Allikevel brånekter hun for at noe er galt hver gang du tar den merkelige oppførselen hennes opp i samtale, og du må bare "godta" at forholdet er på vei i dass.

 

Slike kvinner er ikke verdt å kjempe for. De ønsker nemlig ikke å kjempe selv.

Anonymous poster hash: fc1e2...1e8

[AnonymDiskusjon]

 

Hodet hennes/hannes 1 uke etterpå: Hun/han har det vondt. Har kjærlighetssorg. Men det var forventet, hun/han har tatt det steget og visste at det kom til å bli vondt.

 

Hodet ditt 1 uke etterpå: Kjærlighetssorg. Sjokk. Må ha personen tilbake og prøver å overtale vedkommende om å komme tilbake. Livredd for å miste personen. 

 

Scenario blir som følger: Dere sitter å prater. Hun forteller årsaken til valget (det var dårlig kommunikasjon osv). Du sier at det kan fikses! Lett, til og med! Det kan fikses med det samme! Ikke gi meg opp, ikke gi oss opp. Det som er problemet med dette, er at du ikke tar problemet seriøst nok. Det er selvfølgelig mulig at du gjør det, men kan du sitte å si det når du tenker tilbake? Hadde du egentlig kontroll på det du sa så kort tid etter bruddet, i full kjærlighetssorgrus? Er du sikker på at du fikk signalisert noe speiselt og viktig til vedkommende der og da, på riktig tidspunkt? Er du sikker på at du var i stand til å påvirke hennes valg der og da, og i tillegg virket seriøs, ikke bare overtalene? Det mange føler under en sånn prosess, er at man ikke føler seg forstått, man føler ikke at personen egentlig skjønner hvorfor du har tatt et så seriøst steg bort. Du ser at vedkommende til og med tror at det er lett for deg å gå, siden du er den som gjør det. Du får også beskjed om at alt du synes er tungt, LETT kan fikses. Det er det ikke?

 

Hun: Det har jeg ikke troa på. Vi klarte ikke å fikse dette mens vi var sammen og jeg tok et valg. Det valget var alvorlig for meg.

Deg: Hjelp, hun elsker meg ikke og dumper meg sikkert fordi hun liker noen andre. Jeg må gi henne tid til å savne meg, jeg må gå videre. Du har ergo signalisert at hun må gå videre. Du må gå videre. 

 

Jeg anbefaler hvert fall noen av dere å prøve å fortelle vedkommende som har dumpet dere, for en og siste gang, hva dere tenker etter så mange måneder etter bruddet. Nå mens dere er lettere å ta seriøst enn i starten. 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 69c3d...501

 

TS:

 

Det er gått litt over 2 måneder siden bruddet nå. For en ukes tid siden kom hun over for å hente noen ting, og jeg ønsket å snakke med hun så vi spiste sammen. Vi snakket litt om hvordan ting gikk osv.. Jeg lurte på om hun kunne fortelle rett ut hvorfor hun gjorde det valget hun gjorde, da jeg ikke helt 100% følte jeg skjønte grunnen. Hun sa hun hadde mistet følelsene for meg, vi var mer bror/søster noe hun ikke ønsket... Jeg spurte da om hun ikke trodde at vi kunne fikset det, om vi hadde vært flinkere å snakke sammen, om jeg hadde fått ett varsel om det, jobbet sammen om problemet. Nei det trodde hun ikke, vertfall ikke enda, og hun var enda helt sikker på hun hadde gjort det riktige valget. Hun dro den du sa; "Hvorfor skal vi klare fikse det nå, når vi ikke har klart det på alle årene vi var sammen". Mitt svar på det var jo at jeg ikke har skjønt hun har hatt det sånn. Ett forhold på mange år går i bølgedaler, og jeg trodde vi var på stø kurs opp etter en mørk og trist vinter. 

Føler dette var vår "avsluttende" samtale. Jeg fikk sagt at jeg ville ha henne. Jeg tror enda 100% vi hører sammen. Jeg sa jeg var her om det skulle være noe, hva som helst... Derfor jeg føler ballen ligger litt hos henne nå...

 

 

Hun var ikke enig i at ting ikke ville ordne seg lett. Hvorfor var hun ikke enig?

Svarer på det over, hun dro" Vi har ikke klart å fikse det på alle disse årene, hvordan skal vi fikse det nå". Vi har klart ikke hatt det slik i alle årene. Og hadde hun fortalt meg, eller hadde JEG og HUN vært flinkere å fortelle disse tankene til hverandre, vet jeg vi hadde ordnet det. Jeg vet jeg og burde vært flinkere å snakke sammen, men ja, minst like mye hun... 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0