Nostalgi dreper meg bit for bit på innsiden - Jeg forstår ikke livet

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en gutt på 19år. Jeg er snart ferdig med første året på et av mine drømmestudier, studerer nå i utlandet. Men det er en ting som plager meg, som jeg føler ødelegger konsentrasjonen, men samtidig er betryggende å tenke på. Fortiden. Men det store negative ved det er at lesekvaliteten går ned og jeg føler meg deprimert. 

 

Jeg savner  egentlig alt av fortiden. Barndommen, livet, når ting ikke hadde noen betydning. Når alt var svart hvitt, da jeg ikke forstod samfunnet, da jeg bare gjorde slik alle sa. Da kun mat og lek var livet. Da økonomien var trang som ungdom, men følelsene og spenningen for å møte venner/gjøre aktiviter dekket opp for dette.

 

Det er spessielt en ting som jeg savner mest. Det er stresset fra videregående. Jeg husker alle følelsene, oppturer, nedturer, når jeg fikk 6 på den ene prøven. Da jeg leste og memorerte på tbanen. Jeg er redd. Redd for å aldri oppleve det igjen. Jeg er redd for forandring. Jeg føler det er en liten bit av meg som dør på innsiden for hvert år som går.

 

Når jeg er tilbake til Norge, sitter jeg gjerne på bussen gjennom hele byen for å oppleve de samme følelsene. Jeg våkner gjerne tidlig om morgen for å sitte utenfor skolebygget og se elevene gå inn. Det er denne følelsen av tap, som gjør vondt. Hvorfor går tid framover? Hvorfor kan jeg ikke oppleve det jeg opplevde før.

 

Jeg sjekker også jevnlig på skolens nettsider, for å se på prøveplan, eksamens plan, bare det å se navnene på lærerne på nettsiden fremkaller følelser av nostalgi. Når jeg oppdager at et navn(læreren har slutta) er borte, blir jeg lei meg, jeg får denne triste følelsen. Det er spessielt 3-4 lærere, hvis de slutter er jeg nesten sikker på at det kommer til å knuse meg fullstendig, spørsmålet er om jeg kommer til å ligge på gulvet og gråte eller om jeg kommer til å sitte i forsterstilling.

 

Samtidig er det skummelt  å tenke på at ingenting er som før, hele trinnet mitt er ikke på den skolen lenger, alt er forandret.

 

Jeg forstår ikke livet. Jeg forstår ikke tid. Hjelp?

Anonymous poster hash: c5b48...e4f

[Lite kreativt navn]

Er det noe i livet ditt du er spesielt misfornøyd med? 

[Vannlinjen]

Virker ikke som om du trives i utlandet.

[Loverdose]

Jeg tror kanskje du er i en liten krise i livet hvor du er på vei ifra å være ungdom til å bli voksen. Du er på en måte redd for hva fremtiden vil bringe, kanskje du er usikker på hva du vil her i livet selv om du går drømmestudiene og rett og slett er lei deg fordi du er ferdig med ungdomstiden og har innsett at det er en tid du ikke får tilbake, den er utlevd, ferdig, du får ikke noe av det som skjedde før, igjen, annet enn minnene du har. Jeg ble litt lei meg nå av å tenke det samme om mitt eget liv, at tenårene mine er forbi, jeg får ikke være den tenåringen jeg skulle ønske jeg var. Personlig liker jeg ikke så godt å mimre fordi jeg da begynner å tenke på at tidene forandrer seg så jævla fort og jeg får ikke tilbake den tiden. Derfor er jeg mer i en fornektelsefase hvor jeg helst vil unngå ting som minner meg om gode tider, i forhold til deg, som oppsøker dem og regelrett savner dem. 

Det kan derimot virke som om du gjør positive minner om til noe negativt. Det med at lærere slutter er selvsagt, noen blir sykmeldte, noen går ut i diverse permisjoner kanskje og noen blir pensjonerte. Sånn er det livet fungerer. Man jobber i mange herrens år og så er man ferdig. Man studerer i noen få år eller mange år, og så er man ferdig, klar for yrkeslivet. 

Å sitte fast i fortiden er ikke noe godt og de aller fleste som lider av depresjon eller er på vei inn i en slik fase, henger fast i fortiden og greier ikke se fremover. Hvordan ser fremtiden din ut? Ser du på den med godt mot, sikker på hva du skal gjøre og hvor du vil bo og hva du vil bli og hva du ellers vil utarte i livet ditt? Hvordan er det med mennesker rundt deg, har du gode venner, en familie du kan betro deg til? Hvordan trives du egentlig der du studerer nå? Trivsel kan ha mye å si, som en bruker over her skriver, det høres ikke ut som du trives så godt i utlandet ettersom du dveler med fortiden hele tiden og er avhengig av å kjenne på nostalgi. Du kan ikke forandre tiden, du kan ikke få den til å gå saktere eller bremse ned på dagene som går. Tiden går fremover, uansett, den går aldri bakover, det gjør den kun i ditt eget hode. 

[Olsenhower]

Av og til virker det å være nostalgisk og sentimental som en forbannelse i livet. Alle har vel en grad av nostalgi, men jeg kan tenke tilbake på hver fase i livet mitt og bli trist. Og det er så å si bare positive minner, være seg barndomsminner og minner så nye som for bare 5 år siden.  For alt jeg vet gjennomgår jeg nå en kjekk fase i livet mitt, men det vil jeg ikke vite før om noen år når jeg ser tilbake.

 

Edit: og jeg er 37 år, så forhåpentligvis ikke en krise fra barn til voksen for min del :-P

Endret 9. april 2016 av Olsenhower

[Kea]

TS, jeg anbefaler deg på det sterkeste å få fatt i boken "The power of now". Jeg har ikke lest den selv, men vet hva den går ut på; jeg vet om noen som gikk gjennom mye av det samme som du beskriver, og det hjalp personen mye. Det kan uansett ikke gjøre ting verre, så verdt et forsøk er det absolutt, selv om du ikke nødvendigvis tror det vil hjelpe.

 

Jeg har vært og er der selv. Ikke hele tiden nå lenger, men da jeg var i utlandet for over 5 år siden, hadde jeg det akkurat på samme måten. Jeg hadde drømmer nesten hver dag der jeg var tilbake i Norge, med alle kjente og kjære, og drømmene var for meg mareritt, selv om de var fine. Fordi jeg savnet Norge sånn. Jeg tenker også hele tiden på hvor fort tiden går, og at en dag vil jeg ligge på dødsleiet mitt og tenke "hvor ble livet av"? Men saken er at tilbringer man hele sitt liv på å tenke tilbake i tid eller frem i tid, går man glipp av NÅ. Og selv om det er viktig å tenke på fremtiden og planlegge, er det også viktig å fokusere på nåtiden og utnytte den korte tiden man er blitt tildelt.

 

Du er 19 år, og har hele livet ditt foran deg. Ikke kast det bort på å leve i fortid eller fremtid. Lev i nuet og nyt det gode som kommer din vei. Det er virkelig alt jeg kan si. Håper du tar det til hjertet.

[Cerent]

Ved å gjøre de tingene du gjør, sjekke nettsider, ta bussen samme vei etc. så opprettholder du bare disse følelsene. Gi slipp på fortiden. Mens du forsøker å gjenoppleve den går du kanskje glipp av nye bra ting.

 

Noen av de opplevelsene du savner fra barndommen var sikkert så beytdningsfulle fordi de var nye, og det vil du ikke oppleve om du bare fokuserer på å gjenoppleve det - fordi da er det nettopp ikke nye opplevelser.

[Pliscin]

Jeg opplever også nostalgi hele tiden, jeg tror det er fordi jeg er mye alene. Jeg får også ofte flashbacks. Spesielt når jeg døser av litt utpå dagen, hvis jeg sitter og blir veldig trøtt og konsentrasjonen forsvinner kan det plustelig dukke opp et svunnet minne fra fortiden. Det kan være følelsen da jeg var hos besteforeldrene mine da jeg var 6 år, da jeg spilte playstation på rommet som 10-åring, eller følelsen av å være forelsket.

 

Jeg har vært deprimert store deler av livet, men jeg skjuler det godt. I tunge perioder tar følelsene helt overhånd, greier nesten ikke fokusere, bare kjenne på lengsel, savn, fortiden, og gode barndomsminner. Selv om jeg er en voksen mann, og sikkert til tider virker tøff, hender det jeg bare kryper under dyna og gråter av hjemlengsel, kanskje en slags metaforisk hjemlengsel også. Jeg kan finne trøst i å vite at kanskje min ødelagte sjel og mine lengsler blir forsonet ved døden.

 

Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre OP. Jeg søker stadig etter terapi som f.eks trening, drikking, være sosial, være med kjæreste etc. Det å være veldig sosial og å snakke mye hjelper litt, men det er slitsomt, samt at følelsene ligger i bunn uansett. Medisiner kan sikkert hjelpe, men det er en liten terskel å oppsøke hjelp, samt at jeg liker ikke å gå på tabletter.

[Zork]

 

Jeg tror mange av oss kjenner på det egentlig forfedelige ved å innse at barn-/ungdommen var vår beste tid og at vi aldri får den tilbake.

 

Trøsten er at resten av livet kan være rimelig glitrende også om en bare lærer seg å nyte nuet.

Endret 10. april 2016 av Zork

[AnonymDiskusjon]

Noen ganger hender det også at jeg gråter før jeg legger meg.

 

Det er denne depresjonen som er vondt. En vanlig student vil kunne lese i fred og ro, mens jeg vil ha disse tankene i bakhhodet, det gjør ting mye mindre effektivt

Anonymous poster hash: c5b48...e4f

[WarpX]

Jeg tror mange av oss kjenner på det egentlig forfedelige ved å innse at barn-/ungdommen var vår beste tid og at vi aldri får den tilbake.

 

Åh joda. I neste liv, så.

[ozone]

Jeg tror de fleste ofte tenker som deg. Du er ikke alene om det.

 

Husk på at selv om du ikke tror det nå, så blir tiden du har nå også et slikt deilig nostalgisk minne i fremtiden!

Trust me! Jeg har vært der selv! Når jeg som 19-åring i militæret på Evjemoen fikk de lange kjedelige fridagene til å gå med minner fra svunne tider, tenkte ikke jeg på at tiden i militæret også skulle bli fantastiske nostalgiske minner senere i livet!

 

Begge deler er bra og viktig: Nyt dine gamle minner så ofte du vil, men ikke glem å leve her og nå!

 

Da oppnår du to ting: et godt liv nå, og flere gode minner senere i livet!

Endret 12. april 2016 av ozone

[Budeia]

Ditt problem er kanskje beslektet med Michael Jacksons, men er egentlig helt motsatt. MJ lagde et Neverland fordi han (trolig) ikke hadde hatt noen koselig og avslappet barndom med mye lek. Du derimot, kunne kanskje tenkt på å bygge et Neverland for å rømme tilbake til den gode barndommen og på grunn av skrekken for utryggheten i voksenlivet.

 

Men hvis det er slik at du har hatt en så kjekk barndom og kjekk skolegang, burde det egentlig gjøre deg takknemlig og du burde ta det som et positivt springbrett videre i livet.

[Gjest Slettet+9817324]

Selv vil jeg ha et Graceland hvor jeg kan skyta TV-n til helvete når jeg er irritert  

[AnonymDiskusjon]

Ditt problem er kanskje beslektet med Michael Jacksons, men er egentlig helt motsatt. MJ lagde et Neverland fordi han (trolig) ikke hadde hatt noen koselig og avslappet barndom med mye lek. Du derimot, kunne kanskje tenkt på å bygge et Neverland for å rømme tilbake til den gode barndommen og på grunn av skrekken for utryggheten i voksenlivet.

 

Men hvis det er slik at du har hatt en så kjekk barndom og kjekk skolegang, burde det egentlig gjøre deg takknemlig og du burde ta det som et positivt springbrett videre i livet.

Jeg hadde langt i fra en veldig god barndom. Den var preget av mobbing og svært begrenset økonomi. Men det var alle følelsene. Presset på skolen, de gode minnene når jeg fikk gode karakterer. Å være ute med venner, uten å tenke på det store bilde. Jeg forstod ikke hva som foregikk i verden, jeg var bare med meg selv og tenkte på meg selv. Jeg gjorde meningsløse ting som å leke i skogen, ha det gøy, fordi alt annet var uten betydning. Men nå er det som om jeg forstår hva verden innebærer, og det gir ingen mening lenger, ingenting gir mening. Hva er poenget med livet liksom? Jeg ville gjerne reist bort fra jordkloden, til en annen planet, oppdaget nye arter, nytt liv, enn å leve i denne lille boblen. Det er det eneste som jeg faktisk ser på som gir mening. Ellers lever alle de samme gamle livene som om de lever på nytt hver dag. Dra til skolen, jobb, sove. Lykke til sier jeg bare.

 

-TS

 

Anonymous poster hash: c5b48...e4f

[ozone]

Got a ticket to the moon
I'll be rising high above the earth so soon
And the tears I cry might turn into the rain
That gently falls upon your window
You'll never know.

 

Ticket to the moon

Flight leaves here today from Satellite Two
As the minutes go by, what should I do?
I paid the fare, what more can I say?
It's just one way...

 

Fra Electric Light Orchestra - 'Time', som er et konseptalbum som omhandler nettopp de tankene du sliter med; Den 'meningsløse' tilværelsen på Jorden, og om resten av universet kanskje er bedre...

 

Lytt til den plata, tipper du liker den 

[Budeia]

Hva er poenget med livet liksom? Jeg ville gjerne reist bort fra jordkloden, til en annen planet, oppdaget nye arter, nytt liv, enn å leve i denne lille boblen. Det er det eneste som jeg faktisk ser på som gir mening. Ellers lever alle de samme gamle livene som om de lever på nytt hver dag. Dra til skolen, jobb, sove. Lykke til sier jeg bare.

 

-TS

 

Anonymous poster hash: c5b48...e4f

 

 

Ok,.. Du hadde en barndom med en del problemer, men det var likevel en nokså enkel barndom. Og nå lurer du på meningen med livet. Av og til er det tråder om Meningen med Livet på forumet Religion og filosofi.

Kanskje du burde delta i dem...

[Gjest Slettet+9817324]

Det *var* bedre før :

 

-Elvis

 

-70s kung fu filmer og 80s action

 

-80s tegnefilmer/leker

 

-80s var Walkens beste periode imo

 

-80s/tidlig 90s wrestling (disse kara hadde karisma ja....damn straight !)

 

-MacGyver

 

-90s Batman animated series

 

-90s Rederiet (Cæsar kan ta seg en bolle !)

 

-90s Heather Locklear (hun har aldri sett bedre ut)

 

Endret 21. april 2016 av Slettet+9817324

[Kakofoni]

 

Noen ganger hender det også at jeg gråter før jeg legger meg.

 

Det er denne depresjonen som er vondt. En vanlig student vil kunne lese i fred og ro, mens jeg vil ha disse tankene i bakhhodet, det gjør ting mye mindre effektivt

 

Anonymous poster hash: c5b48...e4f

Hvis det har seg slik at du tror du er deprimert, ville det kanskje være fornuftig å oppsøke en psykolog, spesielt når du merker at det går ut over lesingen din.

[marius77]

 

Ditt problem er kanskje beslektet med Michael Jacksons, men er egentlig helt motsatt. MJ lagde et Neverland fordi han (trolig) ikke hadde hatt noen koselig og avslappet barndom med mye lek. Du derimot, kunne kanskje tenkt på å bygge et Neverland for å rømme tilbake til den gode barndommen og på grunn av skrekken for utryggheten i voksenlivet.

 

Men hvis det er slik at du har hatt en så kjekk barndom og kjekk skolegang, burde det egentlig gjøre deg takknemlig og du burde ta det som et positivt springbrett videre i livet.

Jeg hadde langt i fra en veldig god barndom. Den var preget av mobbing og svært begrenset økonomi. Men det var alle følelsene. Presset på skolen, de gode minnene når jeg fikk gode karakterer. Å være ute med venner, uten å tenke på det store bilde. Jeg forstod ikke hva som foregikk i verden, jeg var bare med meg selv og tenkte på meg selv. Jeg gjorde meningsløse ting som å leke i skogen, ha det gøy, fordi alt annet var uten betydning. Men nå er det som om jeg forstår hva verden innebærer, og det gir ingen mening lenger, ingenting gir mening. Hva er poenget med livet liksom? Jeg ville gjerne reist bort fra jordkloden, til en annen planet, oppdaget nye arter, nytt liv, enn å leve i denne lille boblen. Det er det eneste som jeg faktisk ser på som gir mening. Ellers lever alle de samme gamle livene som om de lever på nytt hver dag. Dra til skolen, jobb, sove. Lykke til sier jeg bare.

 

-TS

 

Anonymous poster hash: c5b48...e4f

 

 

Da skal jeg hjelpe deg litt. Dette er en fyr som har opplevd noe liknende det jeg selv har opplevd og jeg landet på samme sted som ham, så jeg kan vitne på at det han her sier faktisk er sant. Jeg oppsøkte ikke det okkulte, det oppsøkte meg (en merkelig lang og komplisert historie jeg ikke kommer til å utbrodere her). Men hvis du lurer på meningen med livet, se på livet som en slags test. Gud finnes og djevelen finnes:

 

https://www.youtube.com/watch?v=WbnhIL77tPA

Endret 26. april 2016 av marius77