Brudd etter utroskap

[En Gedi]

En sak til, skulle du falle for fristelse å prøve igjen, husk på at det bare er rosa skyer som ikke finnes!! Bare å begynne på nytt..,

Jeg tenker mye sånn at jeg har ikke mer tid å kaste bort på dette, årene går..

Vet ikke hvor gammel du er men det er helt sikkert gode muligheter for å skaffe seg et godt liv med en ny partener etterhvert!

Og, ikke fall for fristelse å feie over alt som kan gå og masse fest! Damer kommer etterhvert!! Bruk tid på og finne deg selv igjen...

Prøve igjen er nok ikke et tema en gang nå, tror ikke det blir det i fremtiden heller fordi løgnene og sviket var så massivt. Vi har vært en god familie, holdt sammen i mange år. Jeg er psykisk sterk så noen uker skal jeg klare på et eget soverom her hjemme med barna og kona rundt meg. De tok dette hardt , så må det finnes løsninger vi kan leve med som en familie videre uten at jeg og kona har kontakt.

Jeg har sikret meg at kona ikke har kontakt med de hun begikk svik med, og har satt helt klare betingelser at vi kan leve sammen under samme tak noen uker til vi får i orden det praktiske, brudd på dette da blir det hotell på meg til noe annet er i havn. Men jeg tror ikke dette vil skje med det første iallefall.

Takker for alle dine gode innspill og din erfaring selv om du er rimelig fersk i samme situasjon. Men skal jeg tippe er det vel første fase av denne forferdelige situasjonen som er aller verst. Samlivsbrudd er "begravelsen som ingen kommer med blomstrer til" slik føler jeg det nå. Det er ordner seg sikkert til slutt, selv om det tar tid. Håper du får en god ny fremtid for deg  selv og dine barn.

[darkness|]

Hvorfor skal du bestemme over eksen din når du har endt forholdet? Og hvorfor trengte barna dine å få vite om utroskapet? Visste du at det er forsket på samlivsbrudd med barn i bildet? Det er ikke samlivsbruddet som er det verste. Det som er en viktig faktor er hvordan foreldrene klarer å forholde seg til hverandre i etterkant. Ser at du har voksne barn, men en dag blir du mest sannsynlig bestefar, eller kanskje barna gifter seg , og det å ikke kunne ha et felles familiearrangement fordi mor og far ikke kan omgås, er veldig trist selv om man er voksen.

 

Selv om barna er voksne så ser de på deg og eksen din som pappa og mamma, ikke kvinne + mann i et seksuelt forhold. De har derfor ikke behov for å vite om utroskap. I tillegg så har du potensielt ødelagt forholdet mellom mor og barn en god stund fremover fordi de muligens føler at de må ta ditt parti. Skjønner at det sikkert kan føles rettferdig for deg, men det er ikke rettferdig ovenfor dine barn.

[En Gedi]

Hvorfor skal du bestemme over eksen din når du har endt forholdet? Og hvorfor trengte barna dine å få vite om utroskapet? Visste du at det er forsket på samlivsbrudd med barn i bildet? Det er ikke samlivsbruddet som er det verste. Det som er en viktig faktor er hvordan foreldrene klarer å forholde seg til hverandre i etterkant. Ser at du har voksne barn, men en dag blir du mest sannsynlig bestefar, eller kanskje barna gifter seg , og det å ikke kunne ha et felles familiearrangement fordi mor og far ikke kan omgås, er veldig trist selv om man er voksen.

 

Selv om barna er voksne så ser de på deg og eksen din som pappa og mamma, ikke kvinne + mann i et seksuelt forhold. De har derfor ikke behov for å vite om utroskap. I tillegg så har du potensielt ødelagt forholdet mellom mor og barn en god stund fremover fordi de muligens føler at de må ta ditt parti. Skjønner at det sikkert kan føles rettferdig for deg, men det er ikke rettferdig ovenfor dine barn.

Jeg bestemmer ikke over henne i det hele tatt, jeg sitter en betingelse uten noen mulighet for forhandlinger. Det har hun gått med på, og det gjelder bare en kort periode til dette er oppgjort. Barna vet ikke om dette i det hele tatt, bare om at det blir et samlivsbrudd.  Jeg klarer å forholde meg til henne angående barna og deres familier når den tid kommer. Men ikke noe mer. Det blir vår måte å løse dette på, så får fremtiden vise hva som skjer.

Endret 18. juli 2016 av Gunners68

[Deltidspappa]

Det er viktig å ikke sette barna opp mot den ene, selv om hun har gjort som hun har gjort. Det vil betale seg i lengden. Vi har fremdeles masse styr her med papirer til nav, barnetrygder osv som skal ordnes.. Men jeg svelger det i meg og holder en så god tone som mulig for at dette skal gå greit.

Hvilke faser som er verst, vet ikke helt jeg, synes det er ille nå jeg noen mnd etterpå.

I ukene etterpå var jeg helt sjokka, gjorde mye rart da, nesten som ingen ting hadde hendt, dro på familiebesøk sammen, venner på middag osv.. Helt merkelig! Snakket sammen om å ordne det...Men etterhvert går det virkelig opp for en hva som er skjedd og man skjønner mer omfanget av det. Noen klarer vist å reparere det igjen. Men jeg klarer da ikke det, høres ikke ut som du heller klarer det! Hørte noe fint som passer til dette: "Det som var, det er ikke.Det er noe annet nå".

Stå på nå, jobb med deg selv.

Det er strevsomt, alle sier at det blir bedre..herregud som jeg gleder meg til den dagen kommer nå alt er bedre!!!

[En Gedi]

Det er viktig å ikke sette barna opp mot den ene, selv om hun har gjort som hun har gjort. Det vil betale seg i lengden. Vi har fremdeles masse styr her med papirer til nav, barnetrygder osv som skal ordnes.. Men jeg svelger det i meg og holder en så god tone som mulig for at dette skal gå greit.

Hvilke faser som er verst, vet ikke helt jeg, synes det er ille nå jeg noen mnd etterpå.

I ukene etterpå var jeg helt sjokka, gjorde mye rart da, nesten som ingen ting hadde hendt, dro på familiebesøk sammen, venner på middag osv.. Helt merkelig! Snakket sammen om å ordne det...Men etterhvert går det virkelig opp for en hva som er skjedd og man skjønner mer omfanget av det. Noen klarer vist å reparere det igjen. Men jeg klarer da ikke det, høres ikke ut som du heller klarer det! Hørte noe fint som passer til dette: "Det som var, det er ikke.Det er noe annet nå".

Stå på nå, jobb med deg selv.

Det er strevsomt, alle sier at det blir bedre..herregud som jeg gleder meg til den dagen kommer nå alt er bedre!!!

Det er aldri snakk om å sette barna opp mot mor, det kommer jeg aldri til å gjøre uansett. De vet ikke noe om grunnen nå, bare at det har skjedd noe. Barna er så store nå at de "lukter" at det er noe galt, de er intelligente og finner seg ikke i noe enkle bortforklaringer og krever å få vite. Jeg har bare sagt at det har skjedd noe, ikke hva. Forteller jeg noe i fremtiden blir det bare at min kone har hatt utenomekteskapelig forhold, ikke noe mer. Men det avhenger helt av hva barna blir fortalt av andre og av mor. Slipper jeg å nevne denne katastrofen mer i fremtiden så blir saken "lukket" fra min side.

Men å dekke over svik og løgner med nye løgner er totalt uaktuelt. Det jeg frykter er at de får høre det fra andre hold, hva skal man si til de da ? Når man velger å spinne nett av løgner, så er ikke metoden å forsette dette. Det kommer alltid frem i lyset.

Takker for oppmuntringen og håper at alt ordner seg for deg også. Kommer ikke til å skrive mer nå, Må komme meg ut av sjokket og få ordnet alt det formelle, og gråte over dette i det uendelige kommer det ikke noe godt ut av, vanskelig å stoppe, men klarer å kontrollere det.

 

Kan man tilgi noe slikt ? Ikke nå ,og i nærmeste fremtid. Hva livet disker opp med etterhvert for vi ta som det kommer. Alle kan endre seg, men er ikke viljen til stede så er det dødfødt.

 

Til slutt deltidspappa ! Jeg gjør slik som deg Følger disse 6 gode strategiene (http://www.judiciumblawg.no/seks-smarte-skilsmisse-strategier/), ser ut som du følger de uten ha lest de Lykke til videre i livet.

Endret 19. juli 2016 av Gunners68

[Deltidspappa]

Lykke til du også?

[Deltidspappa]

Tenker på en sak rundt alt dette! Hvorfor er det slik at man får dårlig samvittighet når man forteller de alle nærmeste hva som egentlig har skjedd? Er det et tegn på at man har mye følelser enda for denne personen? Enda så ille det er alt som har skjedd..

Til alle som er i felles krets sier jeg at vi bare gled fra hverandre...men i går klarte jeg ikke holde meg til en gammel venn..

Skjønner ikke helt at jeg ikke blir sint og alle de tingene som alle sier at man skal være!!men det kanskje kommer etterhvert...

[Civilix]

Det at du ikke blir sint og har dårlig samvittighet kan være koblet opp til tradisjonelle verdier som at du var familens overhode, og dermed legger du skylden på deg selv for bruddet i familieenheten.

 

Irrasjonelt å tenke slik men vanskelig å komme over instinkter, ting endrer seg over tid men på ett punkt er det viktig at du overgår instinktene og begynner å handle nå og det er å få på plass delt omsorg. Forholdet til barna dine kan hvis du er uheldig bli negativt påvirket hvis du ikke har det på plass.

[Deltidspappa]

Takk for svar! Skjønner... Nå er alt av barn delt og vi har 50/50 der heldigvis, så nå må jeg bare fikse meg selv!!!

Og det er strevsomt!!!

[darkness|]

Det har kanskje noe med følelsen av at familien går i oppløsning. Jeg har i hvert fall kjent på følelsen av å svikte barna. Det trenger ikke være henne du har følelser igjen for. Det kan være tapet av det du trodde du skulle ha resten av livet. To år etter så hender det fremdeles at jeg får vondt i magen av å tenke på det.

[Deltidspappa]

Ja, er nok akkurat det! Du har rett, tapet av det man trodde skulle bli resten av livet, det man har jobbet for og bygd opp sammen som bare smuldret bort!

Men hva kan man gjøre, ingenting!! Må bare holde ut alt på en måte..

Og barna, blir rimelig trist når jeg ser på de.. Svir skikkelig når jeg vet at de ikke vokser opp med mamma og pappa sammen som en familie:(

[En Gedi]

Hvorfor skal du bestemme over eksen din når du har endt forholdet? Og hvorfor trengte barna dine å få vite om utroskapet? Visste du at det er forsket på samlivsbrudd med barn i bildet? Det er ikke samlivsbruddet som er det verste. Det som er en viktig faktor er hvordan foreldrene klarer å forholde seg til hverandre i etterkant. Ser at du har voksne barn, men en dag blir du mest sannsynlig bestefar, eller kanskje barna gifter seg , og det å ikke kunne ha et felles familiearrangement fordi mor og far ikke kan omgås, er veldig trist selv om man er voksen.

 

Selv om barna er voksne så ser de på deg og eksen din som pappa og mamma, ikke kvinne + mann i et seksuelt forhold. De har derfor ikke behov for å vite om utroskap. I tillegg så har du potensielt ødelagt forholdet mellom mor og barn en god stund fremover fordi de muligens føler at de må ta ditt parti. Skjønner at det sikkert kan føles rettferdig for deg, men det er ikke rettferdig ovenfor dine barn.

 

Måtte bare svare på denne, og da første setning. Du har ikke endt noe forhold i et ekteskap før det har gått et år med separasjon, så søkt skilsmisse. Dette er ikke noe fjortisforhold, men langvarig ekteskap noe som også stort sett er fakta i de innleggene som er lagt inn i denne tråden. Det er hele familier som er rammet. Derfor kan jeg sitte krav til min kone om hvordan dette skal fungere til separasjonen er et faktum, og frem til skilsmissen er innvilget etter et år om hun overhodet vil avslutte dette på en ordnet måte, og om jeg over tid skulle ønske å fortsette ekteskapet, noe min kone vil. Men sviket er så enormt at det er ekstremt vanskelig.

For meg er det barna som nå er viktigst, hun valgte sviket og får ta de kravene som jeg stiller, eller forsvinne straks. Som jeg skrev tidligere hun har godtatt dette, av egen fri vilje.

Det er voldsomme følelser som raser etter slik traume som et utroskap faktisk påfører ektefellen, og noe som samfunnet burde tatt langt mer alvorlig.

[darkness|]

Et ekteskap er et juridisk dokument som dekker blant annet økonomiske rettigheter. Det gir ikke bestemmelsesrett over en annen person.

 

Jeg skjønner at du er såret og skuffet, men å komme med krav og "trusler" om at hvis ikke hun gjør som du sier så nekter du å avslutte ting på en ordnet måte, er ikke innafor i heletatt.

 

Definer forsvinne. Hvis ikke dere har hatt særeie så kan du ikke kreve at hun skal forsvinne noe mer enn du skal forsvinne.

Endret 25. juli 2016 av darkness|

[Deltidspappa]

Jeg er helt enig i at dette er et traume! Helt syk omveltning! Ikke nok med at forholdet tar slutt men attpåtil skal man få utroskapen på toppen og i mitt tilfelle at et barn som var mitt ble tatt bort uten at jeg visste om det.. Så at vi blir bitre er ikke rart, er vanskelig å holde seg saklig og få til et samarbeid etter sånt. Men akkurat der har vi ikke noe valg uansett hva som er skjedd. Vi har barn sammen som vi må ta oss av. Jeg for min del har gitt opp å kjempe mot henne, det blir ikke noe bedre for min del eller barna og være fiender..handler om at vi må få det best mulig for oss.

[En Gedi]

Sjokket du kjenner kommer til å sitte i lenge, sånn er det bare. Du må innstille deg på å være alene nå, det finnes ikke håp. Samme her, hun ønsket å prøve igjen, men jeg fikser ikke det, hvordan skal du/vi klare å stole på igjen.. Men jeg kjenner følelsen, alt man vil er jo at alt skal være som før alt skiten begynte. Men, det blir det ikke.. Det blir aldri det samme igjen!! Først av alt, kom deg ut, eller hun må ut. Jo lengre dere bor i samme hus jo verre blir det. Hvis du skal ut, lei deg noe for kort tid sånn at du får tid til å komme litt på plass igjen. Trenger tid å tenke... Så er min anbefaling å begrense kontakten etter at alt praktisk er ordnet!

 

Da vil jeg gjerne oppdatere min situasjon litt. De første ukene var blytunge, jeg innså at kona min ikke egentlig angret en dritt. Jeg fulgte de 6 strategiene jeg snappet opp på nettet som i kortformat egentlig er "unngå all konflikt til alt er ordnet". Det fungerte helt perfekt. Hun har nå flyttet ut, og alt det praktiske er ordnet. Jeg har delt "alt i to" og fikk forhandlet frem en grei avtale.

Er nå separert og det går et år før jeg kan søke skilsmisse. Kan bare ikke se at ting vil endre seg i fremtiden angående at vi skal finne sammen igjen etter det som har skjedd. Til det var sviket for massivt, og angeren og viljen fra hennes side til å gjøre opp fraværende.

 

Jeg vil bare anbefale for andre i lignende situasjon, ikke søk konflikt når delingsprosessen pågår, sky det og svelg kameler. Det er ufattelige sterke bånd etter et langt ekteskap, følelsene er streke og jeg har opplevd sider av meg selv oppe i denne krisen jeg ikke viste at jeg hadde. Jeg er faktisk en meget god forhandler , og kan styre sinnet og fokusere i en krise. Det takker jeg Gud for.

 

Jeg var villig til å tilgi om anger og omvendelse var på plass, det ble aldri slik. Så får vi se hva fremtiden bringer. Jeg er alene nå, og jeg vet jo ikke hvordan dette er over lang tid. Noe nytt forhold kommer ikke på tale fra min side før dette er kommet langt på avstand, og man får jo en "radar" på andre mennesker som er ekstremt følsom etter et langt ekteskap. Kan man stole på et ny partner etter noe slikt ?

Jeg vet ikke, det er sikkert noen kvinner der ute som man kan stole på. Kommer man i en krise så er aldri utroskap et middel. Jeg er vaksinert mot utroskap for all fremtid iallefall, nå har jeg fått smake selv hvordan et slik svik føles. Helt ærlig så hadde et dødsfall angående ekteskapet vært lettere å bære en dette sviket jeg opplevde iallefall.

De som ikke har vært igjennom dette vet ikke hva det innebærer. Heldigvis var ikke barna små, det ville komplisert dette ekstremt mye, selv om samfunnet nå har endret seg slik at mannen iallefall står litt sterkere når de havner i en skilsmisse.

 

Takker for denne tråden og gode råd oppe i krisen. Lykke til for alle andre som måtte komme opp i dette. Les denne tråden og ta til dere rådene og kildene som det henvises til, det er gull verdt.

Litt trangere økonomisk blir det for mange etter en skilsmisse, men heller litt mindre penger enn å leve i et svik. Men husk at ingen skilsmisser er like, og man må selv ta selvstendige valg i sin situasjon. Et utroskap kan sikkert tilgis om begge er villige til å gi og ta, der den som har vært utro jobber hardt og viser at vedkommende angrer og  spiller med åpne kort. Jeg kom aldri dit, for viljen var ikke der, derfor mitt valg.