Forelsket i bestevenn

[AnonymDiskusjon]

Hei. Sitter nå i en litt emosjonell knipe og tenker at visdommsord fra forumet kanskje kan hjelpe.

 

Har seg slik at jeg for et par år siden ble kjent med et herlig menneske. Klaffer godt på alle områder. 

 

Jeg innså nok ganske fort at jeg likte denne personen, som mer enn en venn. Men h*n sa et par ting som gjorde at jeg, usikker som jeg til tider kan være, ikke trodde at det var noen sjanse på noe mer og lot det ligge. 

 

Vennskapet har fortsatt og vi er nærmere enn noen gang. Har så lyst til å si hva jeg føler, men jeg er ikke en person kjent for følelser. Dette gjør at jeg sliter med å uttrykke meg på emosjonelle områder og jeg synes det er direkte ubehagelig å snakke om. 

 

For ca 8 måneder siden fikk da denne bestevennen seg kjæreste og jeg så alt håp svinne ut. Det spiser meg opp på innsiden.

 

De to har et avstandsforhold, der jeg er "lykkelig" i fornektelse så fremt denne kjæresten ikke er i byen; stort sett. Tankene kommer på kveldene og jeg har slitt mye med søvn i det siste. Men jeg vet jo at dette ikke er sunt eller ok. 

 

Hva skal man gjøre? Dette er min aller beste venn og hverdagen hadde vært helt grusom uten(jeg har ikke mange venner).

Anonymous poster hash: 52f9d...960

Anonymous poster hash: 52f9d...960

[Noxhaven]

1.Konfronter han om følelsene dine. 

2.Skriv et personlig brev om følelsene dine.

3.Kutt kontakten.

4.Fortsett med selv torturen.

 

Ingen andre en deg selv kan ta dette valget.

 

Slike du forteller det her så virker alt 1. for direkte og alt 4. vil i lengden gå utover helsen din. 

 

Alt 2 kan føre til alt 3, det kan gjøre ekstra vondt for din egen del.

Alt 3. vil gjøre han forvirret men er nok det mest skånsomme for din egen del.

 

Uansett hva du velger så tar lærdom av erfaringen.

[ilpostino]

jeg har selv vært i samme båt som deg TS og da kombinerte jeg 3 og 4 i posten til Noxhaven. Hun jeg hadde følelser for likte meg veldig godt som venn, mente vi hadde sjelden god kontakt osv men det var ikke nok til at hun ville prøve. Jævla kjipt der og da å kutte henne ut men til det beste for meg på sikt. 

[Nimrad]

Mange har nok vært i den der situasjonen. Det er egentlig ikke noe annet fornuftig å gjøre enn å fortelle det på en eller annen måte. Hvis du sliter med å si det rett ut så skriv et brev. Fremstill det gjerne sånn som situasjonen er(at du har følelser) og bare fortell at det nok er best at dere ikke har kontakt lenger siden hen har kjæreste. Uansett utfall er det det aller beste. Du kommer til å ødelegge deg selv sakte men sikkert med å fortsette i det forholdet og du lurer deg selv hvis du tror dere kan fortsette å være venner uten at det blir et problem. 

[AnonymDiskusjon]

Hei. Takk for svar.

 

Tap av kontakt er det jeg frykter mest. Det er vel dette som har holdt meg tilbake fra å fortelle sannheten all den tid jeg selv har innsett dette. H*n er den viktigste i livet mitt, spesielt nå som jeg bor langt fra alle andre venner og familie. 

 

Begge to verdsetter ærlighet og styrken til å si hva man mener ansikt til ansikt. Skriftlig kommunikasjon anses vel som mindre meningsfullt i det det er lettere å utføre. Om man sier noe ansikt til ansikt med full intensjon viser man at en virkelig står for det. Brev er dermed utelukket. Er ikke helt fremmed for tanken om å åpne opp om dette. Er fylla en god idé? Tenker ikke da på sterkt beruset, men etter et par vinglass for å få opp motet. 

 

Noen som har erfaring med selvtorturen? Er en ganske emosjonelt hardbarket person til vanlig. Derfor er denne gnagingen jeg nå føler en sjelden fugl. Lurer på om jeg klarer å takle dette over et lengre tidsperspektiv.

 

Vet for øvrig at jeg er en betydelig figur i vedkommendes liv og at denne personen ville hatt det veldig vondt uten meg. Vi er ganske åpne om hverandres betydning for den andre. Vil nødig påføre en person jeg er så forelsket i lidelse.

 

Er for øvrig redd for at jeg vil kunne forårsake et brudd ved å åpne opp om mine følelser. Det blir et moralsk problem for meg og borderline utroskap, noe som virkelig får meg til å rynke på nesen. Men om jeg ikke vil bryte dem opp, hva er det jeg egentlig vil?! 

 

 

Anonymous poster hash: 52f9d...960

[JULINGiKAKE]

 

Hei. Takk for svar.

 

Tap av kontakt er det jeg frykter mest.

 

 

Anonymous poster hash: 52f9d...960

 

Frykten for tap av kontakt er forståelig men samtidig en illusjon.

Jeg og mange flere har vært i din situasjon.

 

Hadde ei bestevenninne som jeg så på som "the one"

Jeg vågde aldri å ta det opp med henne, men prøvde på diskret hint uten å skremme henne vekk.

 

 

Det eneste jeg oppnådde med det var punkt 4 på Noxhavens svar.

Og det varte lenge. Altfor lenge. Selvpining av en annen verden. Og du tar degselv i å analysere alt hun sier. Prøver å lese mellom linjer. Håpløst.

 

. Å stå med "lua i hånden" strategien vil ikke fungere med mindre du virkelig tror hun kommer til å gjøre et trekk. Problemet er at hvis ingen av dere gjøre et move så vil hun før eller senere forsvinne ut av livet ditt.

 

Hun vil finne seg en mann, få barn etc og du kommer til å bli faset ut. Det er nesten garantert.

 

Beste tipset jeg kan gi deg er. Go for it. Jo fortere jo bedre. Får du avslag, blir sorgen fæl en periode og så går det seg til.

Sitter du på gjerdet, kommer den ulykkelige forelskelsen til å vare helt til du får et slag i trynet og innser at det ikke er noen mulighet.

 

Your choice.

 

Jeg valgte feil. Snakk om å kaste vekk tida.