Kun én prosent av norsk gass videreforedles i Norge

[torest]

Verdiene forsvinner til utlandet.

Kun én prosent av norsk gass videreforedles i Norge

[Xantippe]

Dette har irritert meg i alle år.

Men det er jo typisk for Norge å eksportere råvarer.

Dessuten ville jo CO2-utslippet øke i Norge hvis vi skulle foredle gassen, og da kommer protestene fra nolduser som ikke skjønner at det ikke spiller noen rolle hvor CO2 produseres.

Her i landet ville man hatt muligheten for å pumpe CO2 ned i grunnen for å øke oljeutvinningen.

[Jan H. Pedersen]

Det er jo det samme som har vært tilfelle med mestparten av fisken som fanges i norske farvann....Finnmark eks. Kina har jo prekevert det meste....for så å bli sendt tilbake til Norge. HVOR er våre politikere.....har de ingen styring?

[Proton1]

Når Hogne Hongset og Tina Rørvik påstår at fravær av en stor, norsk aktør i Bamble er begrunnelse for at vi ikke klarer å utnytte våre offshore ressurser bedre, så er jo det helt feil. Den petrokjemiske industrien i Bamble ble påbegynt i 1974 av Hydro, Saga og Statoil hvor tanken nettopp var å utnytte norsk gass. Beliggenheten ble valgt for å kunne samkjøre ressursbruken med Hydros anlegg på Herøya. Når vi ikke fikk dette til, og alt nå er solgt til INEOS, så er i hvert fall ikke begrunnelsen fravær av en stor aktør. INEOS, som er et privat selskap registrert i Sveits, ble startet av engelskmannen Jim Ratcliffe i 1998, har i dag 17000 ansatte, og en global omsetning på USD 54 mrd. - dette solgte vi - det er til å gremmes over. Avhendelsen skjedde ikke pga fravær av en tung, norsk aktør, men på grunn av fravær av en fornuftig, nasjonal industripolitikk. Når vi gang på gang ser det samme skje - at norsk industri, som vi skulle leve av i fremtiden, blir solgt til utlandet, så mener jeg forklaringen er enkel. Vi styres av mennesker som ikke skjønner industriutvikling. Som har gått gradene fra klassens tillitsmann på barneskolen, gjennom alskens politiske organisasjoner og kanskje endt opp på Stortinget uten noen gang å ha hatt en skikkelig jobb. Hvor oppfatningen lever i beste velgående om at velstand skal fordeles - den oppstår av seg selv. Vi trenger en ny industriell revolusjon i Norge.

[sitdown]

Jeg synes vi burde investere i oppstartsbedrifter, samtidig å legge til rette for langsiktig perspektiv, istedetfor å gi støtte. Da vil det bli mindre lukrativt å selge tidlig, samtidig som vi kan være med å påvirke bedriften.

[Decion]

Vi skal vel alltid forsøke å bli bedre, men det er liten grunn til å svartmale. Jeg var med på å bygge crackeren i min tidlige yrkeskarriere, og føler et lite «eierskap» der. Sener deltok jeg ved Hydros oppgradering av PVC fabrikken på Herøya, som i dag har en kostnadseffektiv produksjon. Mitt inntrykk er at denne utviklingen skjedde gjennom en kombinasjon av kloke industrifolk og politikere som brukte vide virkemidler for å få til utvikling. Senere generasjoners ledere har vært mer opptatt å fokusere på finansområdet, og der spiller det ingen rolle hvor eierskapet ligger. Ettersom Norge er et lite land følger der derav at vi har færre kapitalister. Når politikerne diskuterer statlig eller privat eierskap ligger det et klart faktum bak at ikke mange norske investorer er potensielle kjøpere, og dermed vil et utsalg av statlige eiendeler gå til utlandet. Da crackeren i Bamble ble bygget var Hydro kloke nok til å sette av en tomt til bygging av en ny fabrikk. Ineos som overtok Hydros petrokjemidivisjon ønsker nå å bygge en ny cracker, men må stille økonomiske garantier. Mye tyder på at Norge mangler et apparat (og vilje?) til slik støtte, og det er mulig at satsingen til Ineos skjer i et annet land.

Det er ikke alltid industrieierskap går ut av Norge. I dag arbeider jeg i et delvis norskeid prosjekt som planlegger en større investering i UK. Poenget er at kapitalen har en viss «intelligens», det vil si at man investerer best innenfor områder man har kunnskap om. Norsk marinkunnskap er verdensledende og rimelig godt spredt rundt kysten. Norsk gassnæring er nok mer geografisk samlet. Det er nok allikevel slik at den kompetansen norsk gassnæring representerer er unik, og har et meget stort uutnyttet potensial for industrialisering. Dette kan blant annet videreutvikle nye arbeidsplasser innen såkalte grønne næringer.