Kjærlighet og psykisk sykdom

[Loverdose]

Det har vært en vanskelig dag og jeg går en vanskelig natt i møte. Jeg er så vanvittig lei av å være ensom og alene. Jeg dagdrømmer stadig vekk om kjærligheten, men den er jo ikke eksisterende i virkeligheten. Noen ganger føler jeg meg håpløs, for jeg føler jeg drømmer om noe som aldri kommer til å skje. Jeg vet jo innerst inne at jeg sikkert får meg kjæreste en dag, men de aller fleste gangene når jeg føler meg alene og ensom, føler jeg at det kommer til å være slik for alltid. Mange sier det er så deilig å være singel, for man kan leve livet, uavhengig av andre, man har kun seg selv å bry seg med og det er det. Jeg syns ikke singellivet er noe hyggelig, jeg. Jeg har uansett ikke et spesielt liv jeg vil utforske eller leve, jeg har ikke lyst til å ligge rundt, feste dag ut dag inn. Jeg vil heller ligge i sofakroken en lørdagskveld med en kjæreste, men så heldig er jeg dessverre inne. Ligger for det meste i sofakroken og sipper, så klart da alene. Jada, her velter vi oss i selvmedlidenhet. 

Jeg er over gjennomsnittet egoistisk om jeg blander en mann inn i livet mitt slik livet mitt er nå. Jeg er bedre enn jeg noen gang har vært, men der er fortsatt mye som må fikses på. For en mann hadde jeg kun blitt en belastning og et irritasjonsmoment, jeg er overbevisst om at det ikke går an å falle for en hallveis ødelagt sjel. Jeg har blitt pint i et par dårlige forhold som har vært veldig destruktive og gjort ganske fæle utslag på psyken min, jeg har hatt dårlig dømmekraft og valt feil menn rett og slett. Så er det dette med sårbarhet da, jeg er så vanvittig sårbar at man må behandle meg som en porselenskopp og ta på meg med silkehansker. En sårbarhet jeg prøver å dempe og nærmest bli kvitt, men jeg har alltid vært sårbar, så å bli det stikk motsatte blir jeg nok aldri. 

Det kjennes liksom så merkelig å tenke at noen KAN elske meg. For innerst inne, veldig ofte, tenker jeg at det er ikke mulig i det hele tatt. Jeg er ikke den som sto først i køen når det flotte utseendet ble utdelt. Og noen ganger virker det som om utseendet er alt, uansett hvor bra og god man er som person, så er man dårligere stilt om man ikke oppfyller samfunnets idealer. Jeg aner ikke hva idealet til samfunnet er egentlig, det virker som om det er mye forskjellig. 

Jeg kjenner på en konstant indre uro. Hver gang jeg gråter ønsker jeg så inderlig at noen holder rundt meg og trøster meg. Jeg har kun blitt trøstet av kjærester. Aldri en venninne, aldri en slektning, aldri en mor eller far. Det skaper en enorm trygghet jeg nærmest ikke greier å leve foruten, å vite at noen er der for meg, uansett hva, noen som stryker meg på kinnet og sier at alt går bra. En enkel setning som betyr vanvittig mye når den kommer fra den rette personen. Jeg er egentlig som et lite barn noen ganger, redd for verden og det den har å by på, som trenger noen som passer på meg. Og uten en slik person er jeg på en måte ikke helt meg selv, jeg føler meg ikke komplett. Det handler ikke om lite selvstendighet og mangel på evnen til å leve alene, for jeg har levd alene ganske lenge nå. Det er bare det at jeg trives ikke. Men jeg kan ikke risikere å slippe noen inn heller. Tenk om han går fordi det blir for ukjent, for rart, for skummelt, for plagsomt, for tungt. 

Tankekaos i natten jeg bare føler for å dele. Vil gjerne høre andres erfaringer, for eksempel de som sliter med psyken i form av depresjoner, angst, personlighetsforstyrrelser og lignende, hvordan det går å være i et forhold når man daglig er i en kamp mot seg selv. Hvordan takler kjæresten din det? 
 

Jeg er så redd for at jeg aldri blir frisk og aldri får en kjæreste igjen, at jeg for alltid må sove alene i dobbeltsengen min og at jeg for alltid må spise frokosten, middagen og kveldsmaten min alene. At jeg alltid må dusje alene, ta meg en kjøretur alene, gråte alene, være sint alene, være lykkelig alene. Sistnevnte er definitivt verst. Ingen å dele glede eller lykke med de gangene det inntreffer. Jeg har så mye omsorg å gi, så mye kjærlighet jeg vil dele, men ingen å gi det til, ingen å dele det med. Jeg har blitt tatt for gitt så mange ganger, men jeg slutter ikke å håpe på at jeg en dag ikke vil bli tatt for gitt, at en mann faktisk vil se det gode i meg og bli glad i det fremfor å utnytte det til egen vinning. Jeg er derfor verdens letteste person å utnytte også. Stryk meg litt på kinnet, si noen vakre ord til meg, gi meg en klem når jeg er lei meg og hold rundt meg, så skal det ikke mye mer til før jeg faller pladask og gir deg alt du vil ha og gjør alt for deg. Fordi jeg er så jævla desperat etter å bli elsket. 

Også nærhet, da. Bare det å kjenne tilværelsen av en mann, ligge ved siden av han i senga, sitte ved siden av han i sofaen, stå ved siden av han i køen på butikken. Bare å være nære, bli holdt rundt, kysset, klemt, tullet med, dullet med. Jeg savner så jævlig å kjenne skjeggstubber stikke mot kinnet, savner å la fingrene gli over strukturen på kjeven hans, nedover halsen, kragebeinet, nedover brystkassen, magen. Savner å flette fingrene sammen med en hånd som er dobbelt så stor som min, savner å kjenne en arm over skuldrene og ligge med hodet inntil halsgropen og puste inn lukten av han. Savner å høre en kropp ved siden av meg puste tungt eller snorke i det jeg skal sove. Og sex? Ja, noe av det jeg savner absolutt mest. Gjennom sex i et forhold får jeg alt. Trygghet, omsorg, følelsen av å være vakker, elsket, verdt noe og intens, vanvittig nytelse. Og jeg kan gi alt. Gi han følelsen av at han er den deiligste i verden, den beste mannen på jord, den perfekte for meg. 

For noe klisseri. 
 

[TheMartine]

Altså...jeg vet ikke helt hva du sliter med, men angst eller depresjon er vel nærliggende å tro. Da tenker jeg at mange av disse tankene også skyldes sykdommen din, det der lille trollet som sitter i hodet på deg og forteller at alt håp er ute, at det er umulig å elske deg, at du er en byrde og aldri kommer til å finne kjærligheten.

 

Når man er syk er det viktig å huske på akkurat det der. Det negative tankemønstret kan jo ta helt overhånd hvis man ikke er obs på hvor tankene kommer fra.

 

Jeg har kjæreste og har slitt med angst og depresjon periodevis i alle de seks årene vi har vært sammen. Han skjønner ikke bæret av hva jeg sliter med. Jeg gråt tre uker i strekk, og etterpå lurte han på om jeg hadde hatt det vanskelig eller noe. På én måte er det jo godt at han har såpass minimalt med empati at han ikke lar seg plage av mine problemer, men på den andre siden gjør det bare ting verre når jeg hele tida må overbevise ham om at jeg sliter med ting.

 

Poenget mitt er at en kjæreste vil ikke nødvendigvis være redningen for deg. Noen kan løfte deg opp, andre kan dytte deg enda lenger ned.

[Tharos.]

Huhei, jeg har ikke mye å komme med i forbindelse med psykiske sykdommer og slikt, men tenkte jeg skulle skrive et par setninger likevel. Jeg ser ut som et ubarbert rævhøl i trynet, og resten kunne sikkert også vært skrudd sammen bedre. Dette plager meg.... ingenting. Det er ikke viktig. Ikke hele verden bryr seg om utseende og andre luftslott. Jeg tenkte jeg skulle få det ut, uten at det sikkert hjelper en shite. En kjæreste kommer flygende når du er fornøyd med deg selv. Er du ikke det blir det bare jobb ser jeg for meg.

[Sir-Allistair]

Angående utseende så trenger du bare finne en som liker hvordan akkurat du ser ut. Jeg var engang i et forhold hvor jeg ikke helt falt for utseende hennes, mens alt annet var fantastisk. Det funka ikke.

[DuckDuckGoose]

Jeg levde med en som gradvis ble psykisk dårligere pga fysiske plager, og det endte med at hun var så langt nede at hun var på vei til å ta livet sitt. Å leve med en person som har det tungt psykisk er vanskelig, spesielt hvis man ikke vet hvordan det er å slite psykisk. 

 

Jeg vet selv hvordan det er å slite psykisk, så det var lettere for meg å gjøre det som var rett i ulike situasjoner. Og der ligger løsningen på å ha et forhold også, man må finne en som vet hvordan det er å ha det som du har det. Da blir alt så mye lettere, og man får støtte og ikke avvisning når man trenger det som mest. Men det er klart at mange psykiske og fysiske hindringer setter sitt preg på et forhold, spesielt når det ikke virker som om plagene har noen ende.

[ceauses03]

Du mener du er egoistisk om du blander inn en mann inn i livet ditt, fordi du mener du vil være en belastning for han. Men ut i fra det jeg leser så er jo din dårlige psykiske helse et resultat av det å være ensom og alene, så kanskje kan en kjæreste hjelpe deg med å holde psyken din på plass? Du slår to fluer i ett smekk. Hvorfor lager du ikke en profil på en datingside eller lignende? Det kan hende du finner han du leter etter. 

 

At alle menn bryr seg om utseendet når de velger kjæreste er tull og en stor myte. Et fint smil er nok til å vekke interesse hos de fleste menn. Tror mange en enige med meg her. Jeg har aldri møtt en kvinne som ikke har et fint smil, men jeg har møtt kvinner som ikke smiler. Det er to helt forskjellige ting. 

 

Men jeg skjønner godt hvordan det er å være ensom. Å leve i sin elendighet. Men det er ikke smerte. Du ser, smerte er uunngåelig, men å lide er valgfritt. Ingen medisin kan kurere det lykke ikke kan. Prøv å finn denne lykken. Du lever bare en gang. Du hjelper ikke deg selvv ed å synes synd på deg selv dagen lang. Gjør heller noe med det!

 

 

smerte er uunngåelig , men lidelse er valgfritt.

 

smerte er uunngåelig , men lidelse er valgfritt.

 

[TheMartine]

Herregud, ceauses, det var en inspirerende tale!

[Loverdose]

Den psykiske lidelsen min er ikke bare et resultat av ensomhet, men det er nok blant annet mangel på kjærlighet som er det store problemet her. Jeg har lært å kjenne min egen verdi som menneske, etter en god del år med kognitiv terapi, men det å føle seg verdifull for noen andre også hadde jo virkelig vært noe. Jeg vil ikke påstå at jeg opplevde omsorgssvikt som barn, men mangel på den rette omsorg fra mine foreldre, ja, uten tvil. Og kjærligheten jeg har fått ifra menn, i forbindelse med flørter og forhold, har der og da vært fantastisk, men i de aller fleste tilfellene vet jeg ikke om kjærligheten var ekte, fordi jeg som sagt, har blitt manipulert, løyet til og utnyttet i de aller, aller fleste tilfellene. Jeg tror kjærlighet kunne "reparert" meg, iallefall en smule, nok til at jeg selv kunne fiksa meg selv fullstendig. 

Det virker uansett som at veldig mange, om ikke alle, ikke vil ha en kjæreste som har en psykisk lidelse. Jeg ser jo den, og forstår det jo, for det er jo tøft å leve med noen som sliter og det er hardt å noen ganger måtte være "hobbypsykolog", som man fint kaller det. Selv hater jeg det ordet, men uansett. En kjæreste støtter jo og hjelper, er omsorgsfull og trøster. Men det virker ikke som om alle, eller rettere sagt, mange/noen, vil ha den rollen. De vil ha ei frisk og rask dame med lite komplikasjoner psykisk. Jeg vet jeg kommer til å føle meg uhyre dårlig om jeg en dag møter en mann, faller pladask, han faller for meg og jeg lar det gå for lenge før jeg bryter isen med å si at jeg har en diagnose, jeg sliter fortsatt den dag i dag og det krever en porsjon tålmodighet og forståelse. Jeg må si det før jeg går til sengs med han, for jeg har arr på kroppen som viser at jeg har ikke hatt det lett med meg selv. Da har han jo plutselig egentlig ikke et valg (han har jo det men er man litt for snill som person er det fort gjort å føle seg trengt oppi et hjørne tror jeg). Han liker meg veldig godt, men dette er en side av meg som det er 50% sjanse kan skremme han bort. 

Jeg skulle så klart prøvd å finne lykken, men per nå våger jeg ikke ta sjansen på det, fordi jeg kommer ikke til å takle en eventuell avvising. Jeg er ikke "sterk" nok til å få et nei eller bli avslått av uvisse grunner. Jeg føler meg rett og slett ikke klar for det, selv om jeg er klar som et egg for kjærlighet og fryd og gammen. Det er veien til det som er vanskelig og som jeg så klart jobber med. 

Utseende er ikke det absolutt største hinderet sånn egentlig. Jeg får ofte komplimenter for øynene mine og jeg har hørt langt flere ganger enn jeg kan huske at smilet mitt er "trollbindende", men dette er jo noe de fleste kvinner får høre fra tid til annen. Et kompliment jeg noen ganger også har hørt, som jeg setter pris på, er at jeg er sjarmerende og det er noe jeg prøver å støtte meg på de dagene jeg har det ekstra tungt. Dette er da komplimenter som har kommet fra mennesker jeg på et tidspunkt i livet har hatt et snev av tillit til, så jeg vet på en måte innerst inne at det ikke er løgn, selv om jeg på dårlige dager vakler mellom å ikke tro på det og tro på det. 

Den lidelsen jeg har er ikke evigvarende. Jeg velger iallefall å tro det og håpe på det. Jeg blir frisk en dag jeg også, men det tar bare tid, spørsmålet er om en mann har tålmodighet nok til å leve med meg til jeg blir frisk. For hvor lang tid det tar, DET aner jeg ikke. 

[Tidenvilvise]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Kan jeg spørre deg om du har diagnosen: Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse? 

[Loverdose]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Kan jeg spørre deg om du har diagnosen: Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse? 

Nei. Er under utredning for personlighetsforstyrrelse as we speak. Over 2 år siden du spurte da, men kanskje du fortsatt er interessert i å vite. 

 

Har vært innom og lest denne tråden noen ganger de siste ukene. Fikk meg type til slutt, bruddet kom for noen uker siden. Viste seg at det hjelper ikke om noen elsker meg, for jeg føler meg ikke elska uansett. Hjelper ikke at noen holder rundt meg når jeg gråter, for jeg vil det ikke uansett. Hjelper ikke at noen spiser frokost og kvelds med meg, for det er ensomt likevel. Sånn er det når man har rota seg bort i hodet sitt. Presiserte i innlegget mitt over her at jeg er egoistisk om jeg blander en mann inn i livet mitt. Visst faen, jeg ble en ekstremt dårlige erfaring for en bra mann. Bra jobba! 

Endret 8. juni 2019 av Loverdose

[Tidenvilvise]

Hei igjen,

Leit å høre om din erfaring med kjæreste, mann.

 

Jeg kjenner meg fremdeles igjen i dine erfaringer, tomhet, og ensomhet,uansett om man er i ett forhold.

Og en overhengende frykt om å bli forlatt fordi man ikke er bra nok.

 

Jeg kjenner diagnosen Emosjonell ustabil persnlighetsforstyrrelse godt, da jeg selv har den, og har gått i behandling for mine utfordringer i forhold til relasjoner i mange år. Sist i DBT gruppe.

 

Jeg tror med stor sikkerhet at det du sliter med, og hvorfor du opplever livet slik du gjør

Det bunner ut i barndom, omsorgssvikt.

 

Kunne du tenke deg å bli bedre kjent, jeg bor i Oslo.

 

Hilsen

en med de samme tanker, erfaringer og ønsker for en bedre fremtid ❤

Hei igjen,

Leit å høre om din erfaring med kjæreste, mann.

 

Jeg kjenner meg fremdeles igjen i dine erfaringer, tomhet, og ensomhet,uansett om man er i ett forhold.

Og en overhengende frykt om å bli forlatt fordi man ikke er bra nok.

 

Jeg kjenner diagnosen Emosjonell ustabil persnlighetsforstyrrelse godt, da jeg selv har den, og har gått i behandling for mine utfordringer i forhold til relasjoner i mange år. Sist i DBT gruppe.

 

Jeg tror med stor sikkerhet at det du sliter med, og hvorfor er det samme.

Det bunner ut i barndom, omsorgssvikt.

 

Kunne du tenke deg å bli bedre kjent, jeg bor i Oslo.

 

Hilsen

en med de samme tanker, erfaringer og ønsker for en bedre fremtid ❤

Endret 10. juni 2019 av Tidenvilvise

[AnonymDiskusjon]

Nei. Er under utredning for personlighetsforstyrrelse as we speak. Over 2 år siden du spurte da, men kanskje du fortsatt er interessert i å vite.

 

Har vært innom og lest denne tråden noen ganger de siste ukene. Fikk meg type til slutt, bruddet kom for noen uker siden. Viste seg at det hjelper ikke om noen elsker meg, for jeg føler meg ikke elska uansett. Hjelper ikke at noen holder rundt meg når jeg gråter, for jeg vil det ikke uansett. Hjelper ikke at noen spiser frokost og kvelds med meg, for det er ensomt likevel. Sånn er det når man har rota seg bort i hodet sitt. Presiserte i innlegget mitt over her at jeg er egoistisk om jeg blander en mann inn i livet mitt. Visst faen, jeg ble en ekstremt dårlige erfaring for en bra mann. Bra jobba!

Sliter du med emosjonell deprivasjon?

 

Anonymous poster hash: 6c0c7...2a5

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke slik at ting løser seg bare at en får det en har satt seg som ett mål for at da vil alt bli eller være bra, dessverre. Det er bare håpløst, og bortkastet. Vet ikke hvor mange ganger jeg har kjent det på kroppen. Jeg er meget, meget heldig som har ei som må være utrolig gla i meg. Jeg er sikkert ett helvete å leve med til tider. Vet ikke helt hva jeg skal si her, men skal være ærlig. Det er ikke enkelt å være i ett langvarig forhold, heller tvert i mot og etter min erfaring bein tøft. Jeg får ikke til å endre den jeg er, men blir nødt til å presse meg selv til ting jeg ikke vil noen ganger. Det kan kanskje høres «normalt» ut, vet ikke hvordan dette oppleves for andre «friske» mennesker men for meg så er dette ett mareritt til tider. Det er jo heller ikke slik at det forbedres over tid i mitt tilfelle.

 

Før følte jeg meg ensom og satte meg store mål for hva jeg ønsket. Nå har jeg så å si alt jeg ønsket meg. Hus,bil, familie og hele pakka, men føler meg like vel ensom. Ja, jeg føler meg ensom og det er mye vanskeligere nå enn tidligere da jeg var alene føler jeg. Det kommer vel av at jeg har flere ubehagligheter nå enn når det bare var meg. Misforstå meg ikke, jeg har jo flere gode stunder nå kontra tidligere også, det er bare at det ble endel mer vanskeligere også når det først blir komplisert. Det er det som blir mer slitsomt.

 

Det jeg skal litt frem til er at selv om en «straffer» seg selv og er veldig streng med seg selv, kanskje på forskjellige områder, ett par av dem kan fort være å ha negative tanker om seg selv og ønske seg ting en ikke har, så skal en ikke ta det for gitt at det blir så mye enklere av den grunn.

 

Jeg har innsett at jeg ikke fikk utdelt de beste kortene her i livet, men det går greit. Jeg må bare forsøke å se så positivt som mulig på det, og her aller helst meg selv, hvis ikke så vet jeg ikke hvordan jeg skal klare det.

 

Anonymous poster hash: 62fbc...84c