Så lei, er vell bare å bli tynn med en gang, og ta laser

[AnonymDiskusjon]

Jeg har gitt opp. Jeg er ikke lei meg, men bare litt trist fordi jeg selvfølgelig ikke er bra nok. Trodde jeg hadde funnet drømmemannen for en stund tilbake, han var snill og god mot meg, jeg syntes i utgangspunktet han var litt FOR bra for meg, kanskje. Han var veltrent (ikke at dette er en faktor jeg anser som "best", tvert imot, men han var utrolig deilig), høy, hadde en utrolig flott utstråling og han var veldig snill og typisk gentleman. Damer snudde seg ofte etter han. Og han valgte meg! Valgte å gå ut med MEG! 174 cm høy, ekstra fett på kroppen her og der, store pupper og sånt. Jeg er ikke feit (trodde jeg), jeg grenser akkurat til overvekt på BMI'en dessverre, men det varierer, noen dager veier jeg under grensen og noen dager over. Jeg følte virkelig han syntes jeg var vakker. Han var litt det motsatte av meg, pent kledd med tanke på jobben hans (skjorte og dressbukse osv, noen ganger dress), mens jeg er ei litt mer "rocka" chick, jeg har ene armen dekket i tatoveringer og holder på med sleeve på andre, så litt små her og der, kler meg i svarte klær og er lite utfordrende, men klærne er tettsittende. Er ikke så glad i å vise kløft for eksempel, men jeg er feminin (sminker meg, lakker neglene, lukter alltid godt, bruker tid på utseende i det store og hele). Så vet dere da litt om meg og litt om han! Det var litt store kontraster kan man si! 

Meeeen så skulle vi ha sex og da så jeg tydelig i ansiktet hans at han fikk avsmak når jeg kledde av meg. Smilet hans forsvant. Tenkte ikke noe mer over det, kom jo på at han kanskje reagerte negativt på arrene mine (selvskading) på lårene og leggene, de er ganske tydelige til og med i et mørkt rom som er belyst av levende lys. Man kjenner de jo også når man stryker over beina. Uansett, vi hadde sex, men der var NULL entusiasme fra hans side. Ingenting. Ingen stønning, han tok ikke på meg i det hele tatt omtrent, litt på ryggen og litt på rumpa. Avsluttet i misjonær. Lå ved siden av hverandre og bare stirra i taket. Tenkte jeg skulle krydre stemningen litt så jeg la meg i armkroken hans og strøk på han og sa han var fin osv og prøvde å lette litt å stemningen, så sa han at han visste ikke at jeg var så lubben. 

 

Da stoppet hele verdenen egentlig. Jeg så på han som et spørsmålstegn. Jeg går ikke i posete klær, jeg går for det meste i tettsittende klær, fordi posete klær gjør at jeg ser gigantisk ut. Med tettsittende klær får jeg frem midjen og de fyldige lårene, som jeg før faktisk ikke hadde noe imot. Så jeg sa til han at han hadde jo sett meg i tettsittende klær mange ganger. Ja, sa han, men han så alt fettet mye tydeligere når jeg var naken. Så sa han til meg at puppene mine henger og han syns ikke det er pent. Puppene mine er normal størrelse egentlig, jeg vil ikke påstå de er store selv om mange påpeker det, men de var gigantiske tidlig i tenårene fordi jeg var ganske overvektig, men så gikk jeg ned i vekt, derav heng. 

På dette punktet ble jeg så klart utrolig såret og trakk meg tilbake. Mitt største mareritt var blitt virkelighet, en mann sa rett ut til meg at jeg ser jævlig ut naken. Jeg tok på meg dyna og la meg med ryggen til, begynte så klart å gråte. Han la ikke merke til det tror jeg, uansett så sa han at dette ikke kom til å fungere, han så arrene og skjønner at jeg er syk osv, at jeg kanskje burde bli frisk før jeg går inn i et forhold, han syns uansett ikke arr er pent og det ser forferdelig stygt ut. Jeg har ikke vist arrene mine til noen på flere år, det er over ett år siden sist jeg kutta meg. Jeg har ikke lyst til å gjøre det nå heller, jeg har fått god behandling for selvskadingen, jeg går ikke tilbake på det. 

 

Etterhvert ble jeg så lei meg at jeg jaga han ut. Greide faen ikke mer. Det var så ekkelt og vondt å høre på, han kommenterte alle kompleksene mine som jeg alltid har hatt, ga meg en bekreftelse på at jeg ser jævlig ut. Dette er en god del uker siden nå. Har ikke hørt noe fra han siden. Vi hadde kjempegod kontakt, vi hadde det supert sammen og vi lo mye sammen, hadde det fint helt til vi skulle ha sex.. Jeg glemmer ikke uttrykket i ansiktet hans når jeg kledde av meg! Jeg vet ikke om jeg noen gang tør å kle av meg for en mann igjen. :'( 

 

Jeg har trøstespist siden denne hendelsen, så jeg løy litt lenger her oppe, nå er jeg faktisk overvektig. Jeg har et objektivt syn på meg selv, jeg overdriver eller underdriver ikke, altså. Jeg har jobbet hardt i terapi i mange år med å elske meg selv, og selvbildet mitt er for øyeblikket totalknust, men jeg vet det kommer til å ordne seg etterhvert. Jeg har opparbeidet meg en ganske sterk psyke de siste årene. Er bare at jeg må akseptere å leve alene og det vil jeg jo ikke, jeg er veldig kjærlig av meg og har så lyst å være sammen med noen resten av livet osv. Er ikke ute etter en kort flørt liksom men et langvarig forhold. Jeg er ikke kresen, jeg ser etter en mann som elsker meg for den jeg er, som får meg til å le og som kan trøste meg når jeg er lei meg. Jeg har aldri blitt trøsta før, jeg ble trøsta av en kjæreste jeg hadde i tidlig tenårene de gangene jeg var lei meg liksom men ellers har ingen holdt rundt meg noen sinne når jeg har grått. Voks opp med tildels omsorgsvikt i heimen, men hadde en grei barndom ellers sett bort ifra det og mobbing. 

 

Slet mye med psyken i tenåra da, begynte med selvskading, gått på sterke medisiner. Har hatt et helvete å stri med, med meg selv. Også opplever jeg det her, noe jeg alltid har vært redd for, at en mann skal avvise meg pga kroppen min. Jeg får ikke ordene hans og blikket hans utav hodet mitt! 

Jeg har god helse, til tross for at jeg har litt ekstra, jeg spiser sunt og godt, jeg går tur en gang i blant, jeg holder meg i middels aktivitet og jeg har en fysisk krevende jobb hvor jeg må bevege meg mye (jobber i helsevesenet).. Men det er ikke nok, nå må jeg ned i vekt. Jeg tør ikke oppleve noe sånt igjen. Så jeg har planer om å gå ned ca. 25 kg (veier 79 kg nå), mulig jeg må gå ned mer, så må jeg ta laser og fjerne arrene, selv om det ikke vil ta alt ettersom arrene er dype siden noen av dem ikke har blitt sydd. Lårene mine er stappfulle, leggene er litt mildere. Jeg må operere puppene, enten brystløft eller silikon, vet ikke hva som passer best. Jeg har jo ikke noe valg egentlig føler jeg. :'(

 

Jeg elsket meg selv for den jeg var, men det var ikke nok. Jeg hadde selvtillit, for faen, jeg kledde meg i det fineste undertøyet jeg hadde og kledde av meg FORAN han. Jeg tenkte med meg selv at herregud, nå har jeg overgått meg selv, det var virkelig et stort steg for meg, som likevel sendte meg milevis tilbake i problemene mine. Jeg gråter faktisk ikke når jeg skriver dette (har jaggu grått nok over denne hendelsen), men jeg føler at jeg må totalforandre utseende mitt skal noen like meg. Jeg har lært meg å like rumpa mi, de fyldige lårene mine, de brede hoftene mine og bysten min, men nå liker jeg ikke noen av delene lenger og føler jeg må slanke meg og bli tynn. Hver gang jeg ser meg i speilet naken nå tenker jeg på det han sa. At puppene mine henger for mye, jeg er bare 23 år, puppene mine skal ikke henge sånn. At arrene mine er stygge. Kjempestygge. Han sa "STYGGE" med et skikkelig trykk på ordet. 

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, egentlig.. Vet at det er mange menn på dette forumet, så kjære dere, husk, om ei dame kler av seg foran dere og det viser seg at hun har masse arr, og kanskje hun ikke ser ut HELT som dere hadde forestilt dere naken - jada, man skal være ærlig, men prøv å si det på en måte som ikke vil knuse dama helt!! Det gjør så utrolig vondt at jeg har ikke ord. De fleste har komplekser for arrene sine (og dere som ikke har det, stor tommel opp til dere, dere er flinke!!) fra før, vær snill og ikke gjør det verre.

 

Hilsen ei som mister troen på kjærligheten sakte men sikkert. Jeg og han hadde "det", men kroppen min ødela alt.  

Anonymous poster hash: 783b8...a54

[Malvado]

 

 

 

Hilsen ei som mister troen på kjærligheten sakte men sikkert. Jeg og han hadde "det", men kroppen min ødela alt.

 

Anonymous poster hash: 783b8...a54

 

 

Kroppsfiksert Idiot kalles sånne som ham.

Bare slapp av du , det finnes faktisk bedre menn enn ham , men du må gi deg selv tid og sørge for å finne trivselen med både vekt og utseende. Det betyr at det er DU som skal trives med vekten din , ikke noen andre.

 

Selvskadingen din er også noe du selvsagt må passe på å ikke falle tilbake på , ikke for andre sin skyld , men deg selv.

[AnonymDiskusjon]

Kanskje du er blitt gravid? isåfall har du han på kroken! 

Anonymous poster hash: 8e577...171

[Tobeass]

Ikke tatt meg tid til å lese alt da jeg sitter på jobb, men BMI er en tullete måte å måle kroppen på, da mye av vekten kan være muskler. Gidder ikke å gå mer i detalj om dette akkurat nå, men er fettprosenten man burde gå etter. Høy BMI=/=feit.

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

Hilsen ei som mister troen på kjærligheten sakte men sikkert. Jeg og han hadde "det", men kroppen min ødela alt.

 

Anonymous poster hash: 783b8...a54

 

 

Kroppsfiksert Idiot kalles sånne som ham.

Bare slapp av du , det finnes faktisk bedre menn enn ham , men du må gi deg selv tid og sørge for å finne trivselen med både vekt og utseende. Det betyr at det er DU som skal trives med vekten din , ikke noen andre.

 

Selvskadingen din er også noe du selvsagt må passe på å ikke falle tilbake på , ikke for andre sin skyld , men deg selv.

 

Takk for svar. Jeg vet, men jeg trivdes jo greit med kroppen min og utseendet mitt helt til dette skjedde. Helt jævlig å gå ifra å ENDELIG ha akseptert seg selv til å bli tråkket på slik. Og hva om det skjer igjen!? Jeg vet ikke om jeg tør ta risikoen, skjer dette en gang til kommer jeg garantert til å sprekke, jeg greide å la være denne gangen men om dette skjer igjen kommer det til å bli dobbelt så smertefullt. 

 

 

Kanskje du er blitt gravid? isåfall har du han på kroken! 

 

Anonymous poster hash: 8e577...171

 

Bruker dobbelt opp med prevensjon, har ikke lyst på barn og iallefall ikke med en mann jeg ikke har vært i et forhold med over lengre tid... 

 

Ikke tatt meg tid til å lese alt da jeg sitter på jobb, men BMI er en tullete måte å måle kroppen på, da mye av vekten kan være muskler. Gidder ikke å gå mer i detalj om dette akkurat nå, men er fettprosenten man burde gå etter. Høy BMI=/=feit.

Sant nok, men så har jeg ikke noe særlig med muskler tror jeg, driver jo ikke med styrketrening og sånt.. 

 

Anonymous poster hash: 783b8...a54

[Isbilen]

Se heller på det sånn: Fyren er åpenbart en drittsekk av dimensjoner, og du skal være glad du fant det ut så tidlig.

Endret 5. april 2016 av Isbilen

[KeyanZa]

taper av en mann.. eller mann blir vel ikke rette ordet her..... guttunge.... ikke bry deg om slike tapera!!!

[AnonymDiskusjon]

Har selv ei dame som er veldig sensitiv på dette med kroppen sin.

 

Hun er 156cm og ligger på rundt 65kg, og dermed innen samme BMI som deg.

I tenårene var hun derimot svært overvektig, og sliter tydeligvis med dette enda.

 

Men slik hun er nå er helt perfekt i mine øyne.

 

Jeg liker damer som har kropp.

Jeg er heldig som har endt opp med henne, og forsøker å fortelle henne så ofte som mulig at jeg simpelthen elsker kroppen hennes. Vi har vært sammen i 10 år nå, og hun har heldigvis ikke trent bort rumpa og lårene sine.

 

Jeg forstår fryktelig godt at denne drittsekken har såret deg stygt, og selv om jeg har lyst til å be deg glemme det nullet forstår jeg også at det er lettere sagt enn gjort.

 

Bare prøv å husk at det er menn der ute, og vi er mange, det vet jeg, som foretrekker damer med skikkelig kropp.

 

Er forresten 187 høy og veier 92kg selv.

Føler meg litt heldig som ikke har komplekser med dette, kjerringa kan finne på å ta tak i bilringen min riste på den så magen disser mens hun ler av meg, og jeg kan le med henne.

(Hadde jeg gjort det samme tilbake kunne jeg venta meg en rett høyre og en kald skulder i et par uker...)

Anonymous poster hash: cd3ab...a3f

[Llandari]

Det er skikkelig trist å lese en slik historie, og oppførselen hans som gjør at jeg skammer meg på hans vegne. Helt utrolig at det går an å komme med slike kommentarer. Vel er jeg tilhenger av å si sannheten, men man kan da for pokker tenke litt over ordvalget!

 

Ellers håper jeg mye av det du beskriver av kroppsfiksing og kirurgi er overdrivelser, og ikke alvorlige planer for hva du vil gjøre. Ikke heng deg for mye opp i BMI. Den gir muligens en pekepinn, men bør absolutt ikke brukes som en fasit.

[AnonymDiskusjon]

Jeg fikk nesten tårer i øynene da jeg leste dette her. Seriøst, han fyren der skulle hatt seg en omgang juling. Greit nok, av og til fungerer det ikke så bra i senga som man trodde og håpet, men å ligge der og behandle deg på den måten etterpå er rett og slett utilgivelig.

 

Med 79kg på 174cm kan jeg ikke se for meg at du er så veldig feit. I stedet for å gå ned 25kg og bli et beinrangel ville jeg heller hatt som mål å bytte ut fett med muskler - da vil du se strammere og finere ut på høyere kroppsvekt og du slipper å sulte deg selv.

 

Ellers: det virker som om du ut av dette henter motivasjon til å ville bli en bedre versjon av deg selv. Det er positivt. Bare sørg for at det du bestemmer deg for å gjøre faktisk forbedrer og ikke ødelegger. Begynn med de tingene som ikke krever kostbare kirurgiske inngrep. Generell kroppsfasong kan du alltid kontrollere med aktivitet og kosthold, kirurgi er mer permanent og/eller kostbart å endre på.

 

Lykke til! Håper du med tiden klarer å snu dette til noe positivt!

Anonymous poster hash: 6b309...a9b

[Turtledove]

Nei fy faen for en fyr! Pardon my French ass.

Han burde hatt munnkurv.

 

Husk at BMI ikke er en score over hvor bra man er, og det står ikke stemplet i panna di. Det er en indikator som ikke tar med viktige tall i beregningen sin. 

 

Du virker som en reflektert person som kjenner sine begrensninger og muligheter. Du skriver selv at du vet at det blir bedre, og det håper jeg virkelig at du mener - for det blir det. Han fortjener deg uansett ikke, og som Isbilen sa over her: vær glad du fant ut av dette så tidlig. 

 

Unner deg alt godt og håper du vil ta vare på kroppen din for din egen del, ingen andres. 

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle greie å tenke at det blir bedre, men mye terapi og positiv fremgang med tanke på negativt tankemønster har virkelig gjort sitt. For noen år siden gråt jeg hver eneste dag fordi jeg følte meg for stygg til å leve, jeg levde et isolert liv med TV-serier på skjermen og dataspill, jeg hadde en venn jeg betalte for å handle til meg på daglig basis i en periode på mange herrens måneder, jeg kunne gå dagevis uten å dusje fordi jeg ikke turte å se på kroppen min og de gangene jeg da endelig tok meg mot til å dusje sprakk jeg og kuttet meg i samme slengen fordi jeg ble mildt sagt gal av å se på hvor stygg jeg var og å ta på min egen kropp. Det hørtes helt sinnssykt ut, og det var det også. Jeg kommer aldri til å havne der igjen for jeg vet hvor vondt det var. Også er tanken på å ikke dusje på flere dager ganske ekkel, nå dusjer jeg hver dag. 

 

Jeg føler bare ganske ofte, og spesielt etter denne hendelsen, at det ikke er mulig å elske meg og at jeg er bra nok bare i min egen verden men ingen andres. Men det å ha blitt bra nok i min egen verden er et enormt fremskritt jeg for noen år siden bare kunne drømme om. Jeg vet at han her var en drittsekk når han gjorde det som han gjorde og sa det som han sa, men problemet er at jeg så det overhodet ikke komme. Han var så snill og flott. Men jeg er en godtroende person og jeg er dessverre tildels naiv og sliter med å se igjennom manipulasjon fra det motsatte kjønn (jeg er blitt utsatt for mye utnytting og manipulasjon fra det motsatte kjønn), og jeg sliter med å se tegnene hver gang. 

 

Det er bare dette med at han traff tankene mine så inderlig hardt, han sa akkurat det jeg har tenkt om meg selv så ofte og jeg fikk liksom en bekreftelse på at jeg ikke er bra nok og dette sliter jeg med å komme over. Men alt ordner seg nok med tiden. Jeg er bare utrolig redd for at det skal skje igjen. For om det skjer enda en gang, om jeg får bekreftelse enda en gang til, så er jeg redd for hva resultatet kan bli. Så løsningen på denne problemstillingen er jo isolering, igjen, ikke tørre å date, ikke tørre å møte en mann eller gi meg hen til en som gir meg positiv oppmerksomhet og ber meg på middag. Hva om jeg kler av meg igjen og pikken slokner i det han ser arrene liksom.... Jeg hater de jævla arrene. Jeg har vært hinsides syk, men jeg er ikke SÅ syk lenger, men sliter jo med mye senskader og arr i sjelen også. 

Også er det dette med, når skal en si at en har arr? Var jeg urimelig som ikke nevnte det på forhånd? Jeg tenkte på det ved flere anledninger, at jeg burde kanskje fortelle at jeg har arr og kanskje ta av meg buksa en dag og vise det slik at han er klar over det og ikke blir sjokkert. Men så tenkte jeg at han virker jo forståelsesfull, så kanskje det går fint. Men det gjorde det jo altså ikke. 

Anonymous poster hash: 783b8...a54

[Kikert]

Hilsen ei som mister troen på kjærligheten sakte men sikkert. Jeg og han hadde "det", men kroppen min ødela alt.

 

Kroppsfiksert Idiot kalles sånne som ham.

 

Nei, det blir litt feil og overdrevet spør du meg. Dagens "idealkropp" er litt unna det TS beskriver at hun har. Hun forteller også at det ikke var noe problem å se at hun ikke var "catwalk anorektisk". Jeg prøver ikke å gjøre deg mer lei deg TS, men du virker som en reflektert person som skjønner hva jeg mener

 

Jeg synes dog måten det skjedde på er forferdelig. Virker som han sa det på en overdrevet slem måte og at det var det som såret deg mest. Visste han om arrene fra før? Dette er et meget stort sjokk og veldig vanskelig å "få slengt i trynet" hvis han ikke visste om det eller ikke forsto omfanget. Akkurat den er forståelig.

 

Jeg har surra med en ganske så lubben dame som av mange sikkert regnes som stygg. Var ikke noe problem det, tok igjen på alle andre områder 

 

Viktig at du forstår deg selv TS og at det er vanskelig å møte noen som aksepterer fortiden og arrene dine. At du vil gå ned litt i vekt er nok sikkert bra, er jo ikke usunnt å stramme seg opp litt uansett Du kan dog finne en mann som liker deg som du er, det er vanskelig å føle at man må forandre seg for å kunne ha en sjanse.

 

Du kan antagelig få dekket store deler, hvis ikke alt, av kostnadene til laserbehandling og eventuellt plastisk kirurgi. Legene i dag er veldig flinke og kan gjøre arr minimale, blir knappt synlig hvis man ikke ser etter. De dype arrene kan nok fikses de også. Jeg vet ikke hva du synes om det, men det kan kanskje hjelpe på selvtillitten å fjerne dem?

 

Når det gjelder puppeløft så er det ikke like viktig, men du kan sikkert få støtte til det også hvis det er noe du bestemmer deg for.

 

Alt i alt så tror jeg ikke du er så ille ut ifra det jeg leser. Virker veldig hyggelig og har god selvinnsikt som er bedre på lang sikt enn ei silikonbimboblondine som er like smart som en måke. De damene jeg har surra med som var populære blant alle gutta har jeg bare gitt opp i løpet av kort tid pga verdiene dems og den dårlige selvinnsikten.

 

Jeg prøver absolutt ikke å dra deg mer ned i søla eller være negativ bare for å ha sagt det igjen. Håper ikke ting ble altfor feil skrevet da jeg stort sett skriver det jeg tenker og ting kommer ikke alltid 100% riktig ut. Det er ikke alltid like lett å skrive om slike ting fordi man ikke alltid får forklart seg så godt som hvis man har en samtale ansikt til ansikt.

[Zeph]

Good riddance! Tarveleg oppførsel av han.

 

Han var veltrent (ikke at dette er en faktor jeg anser som "best", tvert imot, men han var utrolig deilig), høy, hadde en utrolig flott utstråling og han var veldig snill og typisk gentleman.

 

Der bomma du nok litt. Ein snill person og gentleman oppfører seg ikkje sånn.

 

Dette med kropp er vanskeleg for mange, det viktigaste er at du er tilfreds med den kroppen du har.

 

Du fann ein person som verka interessant, men som viste seg å vere ein idiot. Ta det som ein erfaring og prøv igjen. Det finnes mange idiotar der ute, men òg veldig mange flotte menneske.

[Noxhaven]

 

 

For om det skjer enda en gang, om jeg får bekreftelse enda en gang til, så er jeg redd for hva resultatet kan bli. Så løsningen på denne problemstillingen er jo isolering, igjen, ikke tørre å date, ikke tørre å møte en mann eller gi meg hen til en som gir meg positiv oppmerksomhet og ber meg på middag. Hva om jeg kler av meg igjen og pikken slokner i det han ser arrene liksom.... Jeg hater de jævla arrene.

 

Mitt første lange forhold fant sted når jeg var 18 år, jeg flyttet inn med jenta og vi hadde det utrolig fint i litt over 2 år, så begynte det å bli dårlig stemning.. 3 måneder senere så møtte hun en kar på en fest der det bare skulle være venninner. Etter 2 uker så ble det slutt. De har nå vært gift i 8 år.

 

Det tok meg 4 år med å forsøke igjen. Jeg var utrolig glad i jenta og ville ikke bli utsatt for slike føleleser ennå en gang.

Jeg fant ei ny, vi datet en stund og vi flyttet sammen. Alt fungerte bra i litt over et års tid. Så begynte kveldene å bli stille, jeg merket at noe var feil men hun ville ikke fortelle hva det var. En dag så fortalte hun bare at det ikke fungerte, at det var henne, ikke meg osv. 

 

Dette var når jeg var jeg 27 år, nå 3 år senere så har jeg fortsatt ikke begynt å se etter noen. Blir alt for lett glad i mennesker og da svir det også greit når man mister det man holder kjært.

 

Noen mennesker sliter så mye med seg selv at de trenger å trykke ned andre for at de skal føle seg tilpass, og det virker som om du fant et kryp som topper alle krypdyr listene.

Det blir som oftest bedre etter man har møtt bunnen, men det tar ofte litt tid å komme seg såpass at man tør å prøve igjen.

 

"Jeg og han hadde "det", men kroppen min ødela alt."

Du kanskje synes at dere hadde "det" men det synes tydeligvis ikke han. Han ødela alt. Ikke kroppen din.

 

Det er han som hadde et problem, og problemet hans gikk utover dine følelser for deg selv. La hans problemer gå utover han selv så tar du tak i dine egne så godt det lar seg gjøre.

Møter du noen som blir slapp av å se deg naken så er det akkurat det samme, det er karen det er feil på, ikke du.

La sånne slite med sine egne kroppsfikserte holdninger, og ikke la de gå utover deg. (De kan også ha prestasjonsangst eller generelle potens problemer som ikke har et fnugg med deg å gjøre)

[Kikert]

Og i andre tråder så skriver folk at sex er veldig viktig. Man må være tiltrukket av hverandre for å ha sex. Ikke presenter denne mannen som den verste av de verste. At han ikke akkurat tok på seg silkehanskene er ikke fint og man bør selvfølgelig prøve å ikke såre folk uansett situasjon.

 

At det ofte tar tid og mange forsøk å finne den rette, en som godtar partneren på godt og vondt, er et faktum i dagens samfunn der bruk og kast er normen.

 

Prøv å se objektivt på dette, det gjør faktisk TS. Man skal ikke trøste folk med løgner og urealistiske ting. Det er viktig å fortelle sannheten. Ikke bare rakk ned på mannen for å støtte TS, det blir for dumt. Som sagt så er det andre ting enn utseende som er veldig viktig noe mange forstår. Det er også viktig at du TS ikke faller helt ned i kjelleren pga dette, hvis du tenker deg om og leser hva du har skrevet selv så bør du faktisk kunne løfte hodet mye bare av det.

 

Det er ikke mange som driver med kjærlighetssorg her inne som forstår ting så godt som TS

[BadCat]

Er han idiot fordi han ikke gir premie for å være middelmådig?

Endret 6. april 2016 av BadCat

[BadCat]

Noxhaven:

Enten kroppen er trent eller utrent så er det et resultat av tidligere tanker og handlinger.

 

Kroppen er ikke en uforandelig sekk med stein man bærer over skuldra og  de fleste kan legge opp til en livsstil som gjør at de kommer fremover. Folk som ikke har gjort noe, fortjener ikke premie.

 

Mor sier: "Jens, så flink du har vært til ikke å rydde rommet ditt, nå skal du få 250 kr ekstra i lommepenger."

Endret 5. april 2016 av BadCat

[AnonymDiskusjon]

Er han idiot fordi han ikke gir premie for å være middelmådig?

 

Jeg trente 3 dager i uka før og følte meg vel, men det er mange år siden. Da skal jeg ikke ha premie av ei dame for en dekade med kroppslig forfall. Da ser jeg helst at hun sier "Den kulemagen din må bort og fuglevingene dine må få noen muskler på seg." Jeg vil i alle fall ikke at hun skal si "Du er fin som du er."

 

 

Noxhaven:

Enten kroppen er trent eller utrent så er det et resultat av tidligere tanker og handlinger.

 

Kroppen er ikke en uforandelig sekk med stein man bærer over skuldra og  fleste kan legge opp til en livsstil som gjør at de kommer fremover. Folk som ikke har gjort noe, fortjener ikke premie.

 

Mor sier: "Jens, så flink du har vært til å ikke rydde rommet ditt, nå skal du få 250 kr ekstra i lommepenger."

Så jeg fortjente altså å høre det han fyren sa til meg mener du og han skulle hatt premie for å fortelle meg alt dette? Jeg tror du burde trent hodet ditt fremfor kroppen. Kanskje det var deg jeg lå med? 

 

Anonymous poster hash: 783b8...a54

[BadCat]

Du sa selv at du følte han var for bra for deg, så fikk du det bekreftet.

 

Om han avviste deg på en høflig måte eller ikke får du avgjøre selv siden vi andre ikke var der. Du hadde nok blitt skuffet og lei deg uansett hvilken måte du hadde blitt avvist på.

Endret 5. april 2016 av BadCat