Angst og jobb

[AnonymDiskusjon]

Hei! Jeg trenger å høres andre erfaringer og råd og tips når det kommer til angst på arbeidsplassen. 

Jeg har jobbet på et sykehjem i hele 5 år, som assistent, uten utdanning. Jeg har jobbet på de samme avdelingene hele tiden og er godt kjent med brukerne, dette er typiske langtidsavdelinger, så med mindre det skjer et dødsfall er det samme brukere på avdelingene. Jeg merker at de gangene vi får nye brukere på avdelingene blir jeg ufattelig nervøs før jobb og dette har blitt spesielt ille det siste året. Jeg har slitt enormt med psyken i mange år, men depresjonene har gått litt ned og angsten tatt overhånd det siste året og jeg gruer meg til jobb hver eneste dag jeg skal jobbe. Jeg forstår ikke helt hva jeg gruer meg til, noen ganger får jeg angstanfall rett før jeg skal dra til jobb (tar 45 minutter å kjøre dit), men jeg har til dags dato aldri ringt og sagt at jeg er syk som følge av det psykiske. Har noen få ganger vært syk pga omgangssyken og influensa, ellers har jeg alltid dratt på jobb. 

 

Noen som har teknikker elns som jeg kan bruke for å gjøre tiden før jobb mer avslappet? I dag skal jeg på seinvakt og jeg sitter bare her og skjelver i armene med en klump i halsen. Redd for å gjøre feil, redd for at nye brukere ikke skal like meg.. Jeg jobber med svært pleietrengende og demente, sånn forresten. Jeg trives jo veldig med dette, men føler aldri jeg gjør en bra nok jobb. Jeg har fått høre at jeg er flink, men syns jeg hører det så sjeldent og det gjør meg så usikker. Jeg er lei av å grue meg til jobb hver dag, det bruker å løse seg når jeg kommer til arbeidsplassen, selv om noen dager er det så ille at jeg går med ekle sommerfugler i magen hele vakten.. Jeg er ofte redd for å ta initiativ, for eksempel om jeg og en faglært skal dusje en bruker, så ber jeg alltid den faglærte om å velge selv om han/hun spør om jeg vil ta senga eller dusje. Så får jeg panikk inni meg fordi jeg vet ikke hva den faglærte vil, redd for å høres lat ut om jeg vil ta senga, redd for at den faglærte syns jeg overtar arbeidet om jeg sier jeg vil dusje, ikke sant. Det er ikke ukjent at demente brukere responderer utrolig bra på sang og musikk, men jeg greier ikke synge, fordi jeg høres ut som en stukken gris når jeg synger. Det er fakta. Ikke noe jeg bare tror, jeg har elendig sangstemme, hehe. Jeg blir noen ganger flau når jeg snakker fordi jeg ikke liker min egen stemme, syns alt jeg sier høres teit ut og slike ting. Dette er noe jeg og psykologen min arbeider med at jeg skal slutte å tenke, for dette gjør jeg i det daglige liv også. Kan plutselig slutte å prate midt i en samtale fordi jeg føler alt jeg sier høres teit ut og ikke er sammenhengende. Jeg sliter litt med stamming, men i jobben går det fint. Å snakke med kolleger og pårørende er vanskeligere enn å snakke med brukerne, steller jeg en bruker alene går det HELT fint!

 

Jeg er observant, bryr meg mye om brukerne og jeg føler jeg er flink og profesjonell selv om det noen ganger virker som jeg ikke er bra nok i forhold til de faglærte. Føler ofte at de på arbeidsplassen tenker "herregud, skal hun jobbe i dag også, nei nei hun er ikke flink, hun passer ikke her" når de ser at jeg skal på jobb eller når jeg kommer på rapporten osv og det er ikke gøy å ikke føle seg ønsket. Psykologen min påstår dette sitter veldig i hodet mitt da, men jeg har vansker med å skille realiteten fra "min" realitet. 

 

Har vurdert helsefagarbeiderutdanning eller sykepleierutdanning, men jeg er altfor ømfintlig for forandringer, jeg sliter med å ikke ta med meg jobben hjem (obviously, tenker mye på jobben når jeg er hjemme) og lignende. Jeg er mer en teoretisk person som liker å lese og skrive, er ikke en typisk praktiker, men jeg trives som sagt i denne jobben. Jeg går vanlig VGS ved siden av, jeg har slitt med skolen også lenge men det har ordnet seg nå heldigvis! 

Anonymous poster hash: 77747...27d