Nakenbilder og oppmerksomhet, trenger sårt hjelp

[DuckDuckGoose]

Jeg har møtt flere utrolig pene jenter (i mine øyne) som er fine på så mange måter, som sliter med selvtilliten. Ofte er det fordi de har vært i et forhold der de har blitt oversett av kjæresten sin etterhvert, at kommunikasjonen med kjæresten er dårlig og usikkerheten på om de er bra nok tar litt over og styrer mer og mer av hva de tenker om seg selv.

 

Nå sier ikke jeg at du har det sånn, men det du trenger er nok en bra fyr som både liker hvordan du ser ut og liker deg som person og aksepterer den du er.

 

Du er ikke alene om å bli litt avhengig av respons fra andre på sosiale medier, men det er veldig overfladisk respons, som oftest. Veldig mange jenter på din alder sliter nok med mye av det samme som du sliter med nå. I tillegg ser man jo så mange jenter som jobber så hardt for å passe inn i et fiktivt ideal, som mange gutter, meg selv inkludert, ikke vil ha.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har møtt flere utrolig pene jenter (i mine øyne) som er fine på så mange måter, som sliter med selvtilliten. Ofte er det fordi de har vært i et forhold der de har blitt oversett av kjæresten sin etterhvert, at kommunikasjonen med kjæresten er dårlig og usikkerheten på om de er bra nok tar litt over og styrer mer og mer av hva de tenker om seg selv.

 

Nå sier ikke jeg at du har det sånn, men det du trenger er nok en bra fyr som både liker hvordan du ser ut og liker deg som person og aksepterer den du er.

 

Du er ikke alene om å bli litt avhengig av respons fra andre på sosiale medier, men det er veldig overfladisk respons, som oftest. Veldig mange jenter på din alder sliter nok med mye av det samme som du sliter med nå. I tillegg ser man jo så mange jenter som jobber så hardt for å passe inn i et fiktivt ideal, som mange gutter, meg selv inkludert, ikke vil ha.

At jeg trenger en bra fyr er det ingen tvil i, men jeg føler jeg kan se langt etter det. Jeg tiltrekker meg "giftige" personer, som utnytter godheten min og som tar meg for gitt. Det skjer hver jævla gang og jeg forstår ikke hvorfor. Dessuten bor jeg på et veldig lite sted og sjansen for at jeg finner meg noen mann her er ekstremt liten. Og jeg skal ikke flytte til en større by før om 2 år. 

 

Jeg er egentlig ikke ute etter å passe inn i et ideal.. Det er for eksempel ikke meg å trene 1-2 timer på treningsstudio nesten hver dag, spise mat med lite kalorier og fett hver eneste dag og aldri unne meg noe i helgene, det er ikke meg å kle meg i magetopper og shorts på sommeren, gå kledd som alle andre, være veltrent, bry meg kun om kosthold og trening, som jeg føler ekstremt mange av jentene nå til dags gjør.. Jeg liker å lese bøker, jeg liker å gå tur, og jeg spiser det jeg vil til middag, men jeg er jo, merkelig nok, ikke glad i hurtigmat og feit mat, men jeg er veldig glad i sjokolade og sånt.. Og jeg har endelig greid å akseptere kroppen min slik den er. Jeg skiller meg litt ut ifra de andre med tanke på stil og utseende generelt, men jeg ser objektivt på meg selv og bruker kun ting jeg vet er kledelig på meg, jeg er ikke blind liksom.. Problemet er bare at ingen andre vil like den og elske meg OG kroppen min, og det gjør meg veldig lei meg. At jeg selv kan være så glad i meg så jeg vil, men det vil ikke forandre det faktumet at jeg forblir ensom og alene. 

 

Det verste jeg vet er å gå på butikken eller et senter når der er masse folk og se et kjærestepar. Se at de kysser hverandre, ler og smiler til hverandre, tuller rundt og holder rundt hverandre eller leier hverandre i hånden. Jeg hater det. Jeg blir supernervøs og angsten slår ut for fullt, for jeg vet at jeg aldri får det slik. Og jeg vil så inderlig ha det. 

 

Så egentlig, så tror jeg ikke det er selvbildet som er problemet, for jeg er innforstått med at noen kan faktisk finne meg attraktiv. Men så var det dette å finne noen som 1) elsker meg 2) liker meg for den jeg er som person og ikke fordi mannen er ensom og bare trenger noen også er jeg den han slår seg til ro med fordi jeg er en idiotisk og naiv håpløs romantiker. Vi alle trenger anerkjennelse her i livet, jeg får det som sagt tidligere her i tråden fra psykologen og lærere, men dette er folk som er opplært til å være snill mot andre og gi motivasjon. For alt jeg vet er alt løgn. Jeg skal snart i møte med helseteamet i kommunen, for å få en venn som kan gå tur med meg og hjelpe meg å handle på butikken når der er masse folk. Er ikke det sykt? At stakkars mennesker som sannsynligvis ikke liker meg må tilbringe tid med meg? Jeg gruer meg som bare det og er ganske sikker på at jeg kommer til å dumpe hele avtalen og si at jeg ikke trenger hjelp og kan gå tur alene og handle alene (selv om det ikke skjer, sannsynligvis, iallefall ikke sistnevnte) fordi jeg vil ikke belaste andre. 

 

Og derfor er jeg også veldig aktiv på nettet. For her kan jeg bare ignoreres. En stakkars helsefagarbeider eller assistent kan ikke bare ignorere meg når han har fått i oppdrag å underholde meg eller være sammen med meg i en liten time. 

 

Anonymous poster hash: c7387...c52

[Tine]

 

 

Jeg syntes ikke du skal ta denne responsen til deg.

 

Menn generelt puler alt med puls uansett hvor jævlig vedkommende ser ut (bare de er desperate nok). Mest sannsynlig tolker de nakenbildene slik at du er et lett ligg og få og det vekker interessen hos bunnslammet som andre kvinner med selvrespekt holder seg unna.

 

Det er forsåvidt greit nok om det er den type menn du ønsker bygge selvbildet ditt på, men vit det at du som er "ute etter den store kjærligheten" ikke vil finne dette her. De vil mest sannsynlig pule deg så aldri prate med deg igjen. 

Men om jeg ikke kan ta til meg denne responsen, hvordan skal jeg da kunne vite at jeg er attraktiv for det motsatte kjønn? Desperat eller ikke, kanskje noen oppriktig syns at kroppen min er fin... Liker å tro det iallefall. 

 

Jeg vet. Og det er derfor jeg ikke møter dem heller. Som jeg har skrevet er ONS ikke min greie og at jeg finner den store kjærligheten på denne måten vet jeg at jeg ikke gjør. 

 

Anonymous poster hash: b7ae6...47c

 

 

Nei jeg tror ikke de oppriktig mener det, jeg tror de desperate bare ser sitt snitt for å få seg no.

 

Hadde du vært oppriktig fin ville du fått respons på dette i virkeligheten. Alle damer med gjennomsnitts utseendet blir rent ned med flørterier og sjekking i det virkelige liv.

 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt opp denne problematikken min din behandler slik at du kan jobbe med din ekstreme lave selvfølelse, ekstreme usikkerhet og kropps komplekser. 

 

Å drive med det du driver med nå er intet annet enn selvdestruktivt. Det føles sikkert fint å få positive tilbakemeldinger, men skammen du påfører deg selv ved å legge ut nakenbilder kommer til å bli din bane. 

 

 

 

"Hadde du vært oppriktig fin ville du fått respons på dette i virkeligheten. Alle damer med gjennomsnitts utseendet blir rent ned med flørterier og sjekking i det virkelige liv."   

 

WHAT??

 

Jeg blir ikke rent ned med flørterier og sjekking, og jeg er ikke noe styggere enn gjennomsnittet..

[Gjest Bruker-245639]

Hvis du hele tiden tiltrekker seg giftige menn, oppsøk psykolog for å få hjelp til å bryte mønsteret.

[Sir-Allistair]

Det å tiltrekke seg "giftige" personer er umulig å unngå, i og med at de ser aktivt etter personer/omstendigheter å utnytte seg av. Det eneste man kan gjøre er gjenkjenne dem og/eller selv være aktiv i å oppsøke de personene man har godt av å ha med å gjøre.

Hvis man går rundt uten å tenke over dette så vil man fort havne i klørne på en "giftig" person. Narsissist, psykopat osv. De går under mange betegnelser, men felles for dem er at de kun har sine egne interesser i tankene.

Endret 2. april 2016 av Sir-Allistair

[DuckDuckGoose]

 

Jeg har møtt flere utrolig pene jenter (i mine øyne) som er fine på så mange måter, som sliter med selvtilliten. Ofte er det fordi de har vært i et forhold der de har blitt oversett av kjæresten sin etterhvert, at kommunikasjonen med kjæresten er dårlig og usikkerheten på om de er bra nok tar litt over og styrer mer og mer av hva de tenker om seg selv.

 

Nå sier ikke jeg at du har det sånn, men det du trenger er nok en bra fyr som både liker hvordan du ser ut og liker deg som person og aksepterer den du er.

 

Du er ikke alene om å bli litt avhengig av respons fra andre på sosiale medier, men det er veldig overfladisk respons, som oftest. Veldig mange jenter på din alder sliter nok med mye av det samme som du sliter med nå. I tillegg ser man jo så mange jenter som jobber så hardt for å passe inn i et fiktivt ideal, som mange gutter, meg selv inkludert, ikke vil ha.

At jeg trenger en bra fyr er det ingen tvil i, men jeg føler jeg kan se langt etter det. Jeg tiltrekker meg "giftige" personer, som utnytter godheten min og som tar meg for gitt. Det skjer hver jævla gang og jeg forstår ikke hvorfor. Dessuten bor jeg på et veldig lite sted og sjansen for at jeg finner meg noen mann her er ekstremt liten. Og jeg skal ikke flytte til en større by før om 2 år. 

 

Jeg er egentlig ikke ute etter å passe inn i et ideal.. Det er for eksempel ikke meg å trene 1-2 timer på treningsstudio nesten hver dag, spise mat med lite kalorier og fett hver eneste dag og aldri unne meg noe i helgene, det er ikke meg å kle meg i magetopper og shorts på sommeren, gå kledd som alle andre, være veltrent, bry meg kun om kosthold og trening, som jeg føler ekstremt mange av jentene nå til dags gjør.. Jeg liker å lese bøker, jeg liker å gå tur, og jeg spiser det jeg vil til middag, men jeg er jo, merkelig nok, ikke glad i hurtigmat og feit mat, men jeg er veldig glad i sjokolade og sånt.. Og jeg har endelig greid å akseptere kroppen min slik den er. Jeg skiller meg litt ut ifra de andre med tanke på stil og utseende generelt, men jeg ser objektivt på meg selv og bruker kun ting jeg vet er kledelig på meg, jeg er ikke blind liksom.. Problemet er bare at ingen andre vil like den og elske meg OG kroppen min, og det gjør meg veldig lei meg. At jeg selv kan være så glad i meg så jeg vil, men det vil ikke forandre det faktumet at jeg forblir ensom og alene. 

 

Det verste jeg vet er å gå på butikken eller et senter når der er masse folk og se et kjærestepar. Se at de kysser hverandre, ler og smiler til hverandre, tuller rundt og holder rundt hverandre eller leier hverandre i hånden. Jeg hater det. Jeg blir supernervøs og angsten slår ut for fullt, for jeg vet at jeg aldri får det slik. Og jeg vil så inderlig ha det. 

 

Så egentlig, så tror jeg ikke det er selvbildet som er problemet, for jeg er innforstått med at noen kan faktisk finne meg attraktiv. Men så var det dette å finne noen som 1) elsker meg 2) liker meg for den jeg er som person og ikke fordi mannen er ensom og bare trenger noen også er jeg den han slår seg til ro med fordi jeg er en idiotisk og naiv håpløs romantiker. Vi alle trenger anerkjennelse her i livet, jeg får det som sagt tidligere her i tråden fra psykologen og lærere, men dette er folk som er opplært til å være snill mot andre og gi motivasjon. For alt jeg vet er alt løgn. Jeg skal snart i møte med helseteamet i kommunen, for å få en venn som kan gå tur med meg og hjelpe meg å handle på butikken når der er masse folk. Er ikke det sykt? At stakkars mennesker som sannsynligvis ikke liker meg må tilbringe tid med meg? Jeg gruer meg som bare det og er ganske sikker på at jeg kommer til å dumpe hele avtalen og si at jeg ikke trenger hjelp og kan gå tur alene og handle alene (selv om det ikke skjer, sannsynligvis, iallefall ikke sistnevnte) fordi jeg vil ikke belaste andre. 

 

Og derfor er jeg også veldig aktiv på nettet. For her kan jeg bare ignoreres. En stakkars helsefagarbeider eller assistent kan ikke bare ignorere meg når han har fått i oppdrag å underholde meg eller være sammen med meg i en liten time. 

 

Anonymous poster hash: c7387...c52

 

Jeg tror ikke det handler om at det ikke finnes bra menn der ute som kan passe til deg, heller det at du ikke har mulighet til å treffe de på en naturlig måte. Ofte treffer man folk på skole og jobb, blir kjent, blir venner og så kan det utvikle seg til noe mer. Å bo på en liten plass kan være bra, men det kan også være kjipt ved at du ikke har det noe bra der du bor akkurat nå.

 

Å bo i Oslo f.eks. gjør at det er lettere å treffe folk som er litt som deg selv, som har de samme interessene, og samtidig er man akseptert for den man er uten at folk ser rart på deg fordi du skiller deg ut fra de streite a4-folka. Jeg skiller meg ikke spesielt ut i forhold til stil, men jeg liker ikke a4-folk, og spesielt ikke de som ser ned på andre fordi de på en eller annen måte er litt annerledes.

 

Nå jobber jeg med mennesker til daglig som skiller seg litt ut, så jeg liker veldig godt mennesker som er litt lite a4.

 

Jeg kjenner meg godt igjen i den følelsen av å se andre ha det bra, mens man ikke har det bra selv. Men ikke tenk at du aldri kan få det sånn, for det stemmer ikke. Det er mange ting du kan gjøre for å komme dit, og hvis du bare gir deg selv god tid (du er jo "bare" 24) så vil kanskje stresse over tanken på å ikke få det til roe seg litt. Prøv å ha fokus på et mål der fremme, at du skal flytte f.eks., for når du flytter til et nytt sted vil det skje ting igjen. Da kan du starte litt på nytt.

 

Og så handler det også om å få det bra med seg selv, ikke nødvendigvis sammen med en annen. For å kunne ha det bra som par, bør man ha det bra med seg selv også.

 

Men si ifra hvis du er i Oslo, så kan jeg spandere en kaffe på deg 

[WubWub]

 

 

Jeg har møtt flere utrolig pene jenter (i mine øyne) som er fine på så mange måter, som sliter med selvtilliten. Ofte er det fordi de har vært i et forhold der de har blitt oversett av kjæresten sin etterhvert, at kommunikasjonen med kjæresten er dårlig og usikkerheten på om de er bra nok tar litt over og styrer mer og mer av hva de tenker om seg selv.

 

Nå sier ikke jeg at du har det sånn, men det du trenger er nok en bra fyr som både liker hvordan du ser ut og liker deg som person og aksepterer den du er.

 

Du er ikke alene om å bli litt avhengig av respons fra andre på sosiale medier, men det er veldig overfladisk respons, som oftest. Veldig mange jenter på din alder sliter nok med mye av det samme som du sliter med nå. I tillegg ser man jo så mange jenter som jobber så hardt for å passe inn i et fiktivt ideal, som mange gutter, meg selv inkludert, ikke vil ha.

At jeg trenger en bra fyr er det ingen tvil i, men jeg føler jeg kan se langt etter det. Jeg tiltrekker meg "giftige" personer, som utnytter godheten min og som tar meg for gitt. Det skjer hver jævla gang og jeg forstår ikke hvorfor. Dessuten bor jeg på et veldig lite sted og sjansen for at jeg finner meg noen mann her er ekstremt liten. Og jeg skal ikke flytte til en større by før om 2 år. 

 

Jeg er egentlig ikke ute etter å passe inn i et ideal.. Det er for eksempel ikke meg å trene 1-2 timer på treningsstudio nesten hver dag, spise mat med lite kalorier og fett hver eneste dag og aldri unne meg noe i helgene, det er ikke meg å kle meg i magetopper og shorts på sommeren, gå kledd som alle andre, være veltrent, bry meg kun om kosthold og trening, som jeg føler ekstremt mange av jentene nå til dags gjør.. Jeg liker å lese bøker, jeg liker å gå tur, og jeg spiser det jeg vil til middag, men jeg er jo, merkelig nok, ikke glad i hurtigmat og feit mat, men jeg er veldig glad i sjokolade og sånt.. Og jeg har endelig greid å akseptere kroppen min slik den er. Jeg skiller meg litt ut ifra de andre med tanke på stil og utseende generelt, men jeg ser objektivt på meg selv og bruker kun ting jeg vet er kledelig på meg, jeg er ikke blind liksom.. Problemet er bare at ingen andre vil like den og elske meg OG kroppen min, og det gjør meg veldig lei meg. At jeg selv kan være så glad i meg så jeg vil, men det vil ikke forandre det faktumet at jeg forblir ensom og alene. 

 

Det verste jeg vet er å gå på butikken eller et senter når der er masse folk og se et kjærestepar. Se at de kysser hverandre, ler og smiler til hverandre, tuller rundt og holder rundt hverandre eller leier hverandre i hånden. Jeg hater det. Jeg blir supernervøs og angsten slår ut for fullt, for jeg vet at jeg aldri får det slik. Og jeg vil så inderlig ha det. 

 

Så egentlig, så tror jeg ikke det er selvbildet som er problemet, for jeg er innforstått med at noen kan faktisk finne meg attraktiv. Men så var det dette å finne noen som 1) elsker meg 2) liker meg for den jeg er som person og ikke fordi mannen er ensom og bare trenger noen også er jeg den han slår seg til ro med fordi jeg er en idiotisk og naiv håpløs romantiker. Vi alle trenger anerkjennelse her i livet, jeg får det som sagt tidligere her i tråden fra psykologen og lærere, men dette er folk som er opplært til å være snill mot andre og gi motivasjon. For alt jeg vet er alt løgn. Jeg skal snart i møte med helseteamet i kommunen, for å få en venn som kan gå tur med meg og hjelpe meg å handle på butikken når der er masse folk. Er ikke det sykt? At stakkars mennesker som sannsynligvis ikke liker meg må tilbringe tid med meg? Jeg gruer meg som bare det og er ganske sikker på at jeg kommer til å dumpe hele avtalen og si at jeg ikke trenger hjelp og kan gå tur alene og handle alene (selv om det ikke skjer, sannsynligvis, iallefall ikke sistnevnte) fordi jeg vil ikke belaste andre. 

 

Og derfor er jeg også veldig aktiv på nettet. For her kan jeg bare ignoreres. En stakkars helsefagarbeider eller assistent kan ikke bare ignorere meg når han har fått i oppdrag å underholde meg eller være sammen med meg i en liten time. 

 

Anonymous poster hash: c7387...c52

 

Jeg tror ikke det handler om at det ikke finnes bra menn der ute som kan passe til deg, heller det at du ikke har mulighet til å treffe de på en naturlig måte. Ofte treffer man folk på skole og jobb, blir kjent, blir venner og så kan det utvikle seg til noe mer. Å bo på en liten plass kan være bra, men det kan også være kjipt ved at du ikke har det noe bra der du bor akkurat nå.

 

Å bo i Oslo f.eks. gjør at det er lettere å treffe folk som er litt som deg selv, som har de samme interessene, og samtidig er man akseptert for den man er uten at folk ser rart på deg fordi du skiller deg ut fra de streite a4-folka. Jeg skiller meg ikke spesielt ut i forhold til stil, men jeg liker ikke a4-folk, og spesielt ikke de som ser ned på andre fordi de på en eller annen måte er litt annerledes.

 

Nå jobber jeg med mennesker til daglig som skiller seg litt ut, så jeg liker veldig godt mennesker som er litt lite a4.

 

Jeg kjenner meg godt igjen i den følelsen av å se andre ha det bra, mens man ikke har det bra selv. Men ikke tenk at du aldri kan få det sånn, for det stemmer ikke. Det er mange ting du kan gjøre for å komme dit, og hvis du bare gir deg selv god tid (du er jo "bare" 24) så vil kanskje stresse over tanken på å ikke få det til roe seg litt. Prøv å ha fokus på et mål der fremme, at du skal flytte f.eks., for når du flytter til et nytt sted vil det skje ting igjen. Da kan du starte litt på nytt.

 

Og så handler det også om å få det bra med seg selv, ikke nødvendigvis sammen med en annen. For å kunne ha det bra som par, bør man ha det bra med seg selv også.

 

Men si ifra hvis du er i Oslo, så kan jeg spandere en kaffe på deg 

 

 

Du skriver mye dritt som ikke hjelper trådstarteren. 

 

Men det forundrer meg ikke et sekund at du slenger til med en treff invitasjonen etter at du spydde ut tomme floskler og "empati".

 

Hvem vet hva som hadde skjedd etter kaffe besøket? Tipper du vil si er at du hadde hennes beste interesse i tankene og at alt du ønsket var en kaffe prat.

 

Du lurer sikkert mange folk med dette spillet. Så da spør jeg, skammer du deg ikke over å lure psykisk syke damer?

 

Er empati i mangelvare eller hva er problemet ditt?

[DuckDuckGoose]

 

Du skriver mye dritt som ikke hjelper trådstarteren. 

 

Men det forundrer meg ikke et sekund at du slenger til med en treff invitasjonen etter at du spydde ut tomme floskler og "empati".

 

Hvem vet hva som hadde skjedd etter kaffe besøket? Tipper du vil si er at du hadde hennes beste interesse i tankene og at alt du ønsket var en kaffe prat.

 

Du lurer sikkert mange folk med dette spillet. Så da spør jeg, skammer du deg ikke over å lure psykisk syke damer?

 

Er empati i mangelvare eller hva er problemet ditt?

 

Jeg skriver det jeg gjør basert på egne erfaringer, og at du tolker det som lureri er jo ditt problem.

Endret 2. april 2016 av Fjott2

[WubWub]

 

 

 

 

Jeg har møtt flere utrolig pene jenter (i mine øyne) som er fine på så mange måter, som sliter med selvtilliten. Ofte er det fordi de har vært i et forhold der de har blitt oversett av kjæresten sin etterhvert, at kommunikasjonen med kjæresten er dårlig og usikkerheten på om de er bra nok tar litt over og styrer mer og mer av hva de tenker om seg selv.

 

Nå sier ikke jeg at du har det sånn, men det du trenger er nok en bra fyr som både liker hvordan du ser ut og liker deg som person og aksepterer den du er.

 

Du er ikke alene om å bli litt avhengig av respons fra andre på sosiale medier, men det er veldig overfladisk respons, som oftest. Veldig mange jenter på din alder sliter nok med mye av det samme som du sliter med nå. I tillegg ser man jo så mange jenter som jobber så hardt for å passe inn i et fiktivt ideal, som mange gutter, meg selv inkludert, ikke vil ha.

At jeg trenger en bra fyr er det ingen tvil i, men jeg føler jeg kan se langt etter det. Jeg tiltrekker meg "giftige" personer, som utnytter godheten min og som tar meg for gitt. Det skjer hver jævla gang og jeg forstår ikke hvorfor. Dessuten bor jeg på et veldig lite sted og sjansen for at jeg finner meg noen mann her er ekstremt liten. Og jeg skal ikke flytte til en større by før om 2 år. 

 

Jeg er egentlig ikke ute etter å passe inn i et ideal.. Det er for eksempel ikke meg å trene 1-2 timer på treningsstudio nesten hver dag, spise mat med lite kalorier og fett hver eneste dag og aldri unne meg noe i helgene, det er ikke meg å kle meg i magetopper og shorts på sommeren, gå kledd som alle andre, være veltrent, bry meg kun om kosthold og trening, som jeg føler ekstremt mange av jentene nå til dags gjør.. Jeg liker å lese bøker, jeg liker å gå tur, og jeg spiser det jeg vil til middag, men jeg er jo, merkelig nok, ikke glad i hurtigmat og feit mat, men jeg er veldig glad i sjokolade og sånt.. Og jeg har endelig greid å akseptere kroppen min slik den er. Jeg skiller meg litt ut ifra de andre med tanke på stil og utseende generelt, men jeg ser objektivt på meg selv og bruker kun ting jeg vet er kledelig på meg, jeg er ikke blind liksom.. Problemet er bare at ingen andre vil like den og elske meg OG kroppen min, og det gjør meg veldig lei meg. At jeg selv kan være så glad i meg så jeg vil, men det vil ikke forandre det faktumet at jeg forblir ensom og alene. 

 

Det verste jeg vet er å gå på butikken eller et senter når der er masse folk og se et kjærestepar. Se at de kysser hverandre, ler og smiler til hverandre, tuller rundt og holder rundt hverandre eller leier hverandre i hånden. Jeg hater det. Jeg blir supernervøs og angsten slår ut for fullt, for jeg vet at jeg aldri får det slik. Og jeg vil så inderlig ha det. 

 

Så egentlig, så tror jeg ikke det er selvbildet som er problemet, for jeg er innforstått med at noen kan faktisk finne meg attraktiv. Men så var det dette å finne noen som 1) elsker meg 2) liker meg for den jeg er som person og ikke fordi mannen er ensom og bare trenger noen også er jeg den han slår seg til ro med fordi jeg er en idiotisk og naiv håpløs romantiker. Vi alle trenger anerkjennelse her i livet, jeg får det som sagt tidligere her i tråden fra psykologen og lærere, men dette er folk som er opplært til å være snill mot andre og gi motivasjon. For alt jeg vet er alt løgn. Jeg skal snart i møte med helseteamet i kommunen, for å få en venn som kan gå tur med meg og hjelpe meg å handle på butikken når der er masse folk. Er ikke det sykt? At stakkars mennesker som sannsynligvis ikke liker meg må tilbringe tid med meg? Jeg gruer meg som bare det og er ganske sikker på at jeg kommer til å dumpe hele avtalen og si at jeg ikke trenger hjelp og kan gå tur alene og handle alene (selv om det ikke skjer, sannsynligvis, iallefall ikke sistnevnte) fordi jeg vil ikke belaste andre. 

 

Og derfor er jeg også veldig aktiv på nettet. For her kan jeg bare ignoreres. En stakkars helsefagarbeider eller assistent kan ikke bare ignorere meg når han har fått i oppdrag å underholde meg eller være sammen med meg i en liten time. 

 

Anonymous poster hash: c7387...c52

 

Jeg tror ikke det handler om at det ikke finnes bra menn der ute som kan passe til deg, heller det at du ikke har mulighet til å treffe de på en naturlig måte. Ofte treffer man folk på skole og jobb, blir kjent, blir venner og så kan det utvikle seg til noe mer. Å bo på en liten plass kan være bra, men det kan også være kjipt ved at du ikke har det noe bra der du bor akkurat nå.

 

Å bo i Oslo f.eks. gjør at det er lettere å treffe folk som er litt som deg selv, som har de samme interessene, og samtidig er man akseptert for den man er uten at folk ser rart på deg fordi du skiller deg ut fra de streite a4-folka. Jeg skiller meg ikke spesielt ut i forhold til stil, men jeg liker ikke a4-folk, og spesielt ikke de som ser ned på andre fordi de på en eller annen måte er litt annerledes.

 

Nå jobber jeg med mennesker til daglig som skiller seg litt ut, så jeg liker veldig godt mennesker som er litt lite a4.

 

Jeg kjenner meg godt igjen i den følelsen av å se andre ha det bra, mens man ikke har det bra selv. Men ikke tenk at du aldri kan få det sånn, for det stemmer ikke. Det er mange ting du kan gjøre for å komme dit, og hvis du bare gir deg selv god tid (du er jo "bare" 24) så vil kanskje stresse over tanken på å ikke få det til roe seg litt. Prøv å ha fokus på et mål der fremme, at du skal flytte f.eks., for når du flytter til et nytt sted vil det skje ting igjen. Da kan du starte litt på nytt.

 

Og så handler det også om å få det bra med seg selv, ikke nødvendigvis sammen med en annen. For å kunne ha det bra som par, bør man ha det bra med seg selv også.

 

Men si ifra hvis du er i Oslo, så kan jeg spandere en kaffe på deg 

 

 

Du skriver mye dritt som ikke hjelper trådstarteren. 

 

Men det forundrer meg ikke et sekund at du slenger til med en treff invitasjonen etter at du spydde ut tomme floskler og "empati".

 

Hvem vet hva som hadde skjedd etter kaffe besøket? Tipper du vil si er at du hadde hennes beste interesse i tankene og at alt du ønsket var en kaffe prat.

 

Du lurer sikkert mange folk med dette spillet. Så da spør jeg, skammer du deg ikke over å lure psykisk syke damer?

 

Er empati i mangelvare eller hva er problemet ditt?

 

Jeg skriver det jeg gjør basert på egne erfaringer, og at du tolker det som lureri er jo ditt problem.

 

 

Så derfor må du ta trådstarter ut på et "kaffe besøk" siden du vet at hu legger ut nakenbilder?

 

Fin unnskyldning du serverer, den fungerer sikkert på undermålere. Men for oss andre så ser vi hva motivet ditt er klart og tydelig.

 

Så da spør jeg igjen : Eier du ikke skam?

[DuckDuckGoose]

 

Så derfor må du ta trådstarter ut på et "kaffe besøk" siden du vet at hu legger ut nakenbilder?

 

Fin unnskyldning du serverer, den fungerer sikkert på undermålere. Men for oss andre så ser vi hva motivet ditt er klart og tydelig.

 

Så da spør jeg igjen : Eier du ikke skam?

 

Du har allerede bestemt deg for at jeg har til hensikt å utnytte trådstarter, så da er det ikke noe vits i å diskutere dette mer her.

Men kan ikke du og jeg møtes på kaffe da? Så kan vi diskutere litt mer. Jeg liker en god diskusjon og å reflektere litt over livet. Jeg lover at jeg ikke skal utnytte deg på noen som helst måte

Endret 2. april 2016 av Fjott2

[WubWub]

 

 

Du har allerede bestemt deg for at jeg har til hensikt å utnytte trådstarter, så da er det ikke noe vits i å diskutere dette mer her.

Men kan ikke du og jeg møtes på kaffe da? Så kan vi diskutere litt mer. Jeg liker en god diskusjon og å reflektere litt over livet. Jeg lover at jeg ikke skal utnytte deg på noen som helst måte

 

 

Nei jeg holder meg unna mennesker som utnytter jenter så jeg må "dessverre" melde avslag her. 

[DuckDuckGoose]

 

 

 

Du har allerede bestemt deg for at jeg har til hensikt å utnytte trådstarter, så da er det ikke noe vits i å diskutere dette mer her.

Men kan ikke du og jeg møtes på kaffe da? Så kan vi diskutere litt mer. Jeg liker en god diskusjon og å reflektere litt over livet. Jeg lover at jeg ikke skal utnytte deg på noen som helst måte

 

 

Nei jeg holder meg unna mennesker som utnytter jenter så jeg må "dessverre" melde avslag her. 

 

Haha, ok 

[Budeia]

Man har intet lært av tallrike påminnelser i andre tråder, om svære svarpyramider (altfor mange svar i samme post).

 

Det er riktig at det er vanskelig å være uten venner og familie. På den annen side, alle har ikke jobb heller.

Når trådstarter innleder med at hun har en pinlig og nedverdigende avhengighet, hva kan man ellers gjøre enn å forsøke å vise til bedre interesser? Hvis andre interesser avvises med at de ikke handler om nakenhet eller sex, tyder det på at trådstarter enten ikke vil ha hjelp, eller har en sexavhengighet som bør behandles i samtalegruppe...

[Sir-Allistair]

 

 

 

Jeg har møtt flere utrolig pene jenter (i mine øyne) som er fine på så mange måter, som sliter med selvtilliten. Ofte er det fordi de har vært i et forhold der de har blitt oversett av kjæresten sin etterhvert, at kommunikasjonen med kjæresten er dårlig og usikkerheten på om de er bra nok tar litt over og styrer mer og mer av hva de tenker om seg selv.

 

Nå sier ikke jeg at du har det sånn, men det du trenger er nok en bra fyr som både liker hvordan du ser ut og liker deg som person og aksepterer den du er.

 

Du er ikke alene om å bli litt avhengig av respons fra andre på sosiale medier, men det er veldig overfladisk respons, som oftest. Veldig mange jenter på din alder sliter nok med mye av det samme som du sliter med nå. I tillegg ser man jo så mange jenter som jobber så hardt for å passe inn i et fiktivt ideal, som mange gutter, meg selv inkludert, ikke vil ha.

 

At jeg trenger en bra fyr er det ingen tvil i, men jeg føler jeg kan se langt etter det. Jeg tiltrekker meg "giftige" personer, som utnytter godheten min og som tar meg for gitt. Det skjer hver jævla gang og jeg forstår ikke hvorfor. Dessuten bor jeg på et veldig lite sted og sjansen for at jeg finner meg noen mann her er ekstremt liten. Og jeg skal ikke flytte til en større by før om 2 år. 

Jeg er egentlig ikke ute etter å passe inn i et ideal.. Det er for eksempel ikke meg å trene 1-2 timer på treningsstudio nesten hver dag, spise mat med lite kalorier og fett hver eneste dag og aldri unne meg noe i helgene, det er ikke meg å kle meg i magetopper og shorts på sommeren, gå kledd som alle andre, være veltrent, bry meg kun om kosthold og trening, som jeg føler ekstremt mange av jentene nå til dags gjør.. Jeg liker å lese bøker, jeg liker å gå tur, og jeg spiser det jeg vil til middag, men jeg er jo, merkelig nok, ikke glad i hurtigmat og feit mat, men jeg er veldig glad i sjokolade og sånt.. Og jeg har endelig greid å akseptere kroppen min slik den er. Jeg skiller meg litt ut ifra de andre med tanke på stil og utseende generelt, men jeg ser objektivt på meg selv og bruker kun ting jeg vet er kledelig på meg, jeg er ikke blind liksom.. Problemet er bare at ingen andre vil like den og elske meg OG kroppen min, og det gjør meg veldig lei meg. At jeg selv kan være så glad i meg så jeg vil, men det vil ikke forandre det faktumet at jeg forblir ensom og alene. 

 

Det verste jeg vet er å gå på butikken eller et senter når der er masse folk og se et kjærestepar. Se at de kysser hverandre, ler og smiler til hverandre, tuller rundt og holder rundt hverandre eller leier hverandre i hånden. Jeg hater det. Jeg blir supernervøs og angsten slår ut for fullt, for jeg vet at jeg aldri får det slik. Og jeg vil så inderlig ha det. 

Så egentlig, så tror jeg ikke det er selvbildet som er problemet, for jeg er innforstått med at noen kan faktisk finne meg attraktiv. Men så var det dette å finne noen som 1) elsker meg 2) liker meg for den jeg er som person og ikke fordi mannen er ensom og bare trenger noen også er jeg den han slår seg til ro med fordi jeg er en idiotisk og naiv håpløs romantiker. Vi alle trenger anerkjennelse her i livet, jeg får det som sagt tidligere her i tråden fra psykologen og lærere, men dette er folk som er opplært til å være snill mot andre og gi motivasjon. For alt jeg vet er alt løgn. Jeg skal snart i møte med helseteamet i kommunen, for å få en venn som kan gå tur med meg og hjelpe meg å handle på butikken når der er masse folk. Er ikke det sykt? At stakkars mennesker som sannsynligvis ikke liker meg må tilbringe tid med meg? Jeg gruer meg som bare det og er ganske sikker på at jeg kommer til å dumpe hele avtalen og si at jeg ikke trenger hjelp og kan gå tur alene og handle alene (selv om det ikke skjer, sannsynligvis, iallefall ikke sistnevnte) fordi jeg vil ikke belaste andre. 

Og derfor er jeg også veldig aktiv på nettet. For her kan jeg bare ignoreres. En stakkars helsefagarbeider eller assistent kan ikke bare ignorere meg når han har fått i oppdrag å underholde meg eller være sammen med meg i en liten time. 

Anonymous poster hash: c7387...c52

Jeg tror ikke det handler om at det ikke finnes bra menn der ute som kan passe til deg, heller det at du ikke har mulighet til å treffe de på en naturlig måte. Ofte treffer man folk på skole og jobb, blir kjent, blir venner og så kan det utvikle seg til noe mer. Å bo på en liten plass kan være bra, men det kan også være kjipt ved at du ikke har det noe bra der du bor akkurat nå.

 

Å bo i Oslo f.eks. gjør at det er lettere å treffe folk som er litt som deg selv, som har de samme interessene, og samtidig er man akseptert for den man er uten at folk ser rart på deg fordi du skiller deg ut fra de streite a4-folka. Jeg skiller meg ikke spesielt ut i forhold til stil, men jeg liker ikke a4-folk, og spesielt ikke de som ser ned på andre fordi de på en eller annen måte er litt annerledes.

 

Nå jobber jeg med mennesker til daglig som skiller seg litt ut, så jeg liker veldig godt mennesker som er litt lite a4.

 

Jeg kjenner meg godt igjen i den følelsen av å se andre ha det bra, mens man ikke har det bra selv. Men ikke tenk at du aldri kan få det sånn, for det stemmer ikke. Det er mange ting du kan gjøre for å komme dit, og hvis du bare gir deg selv god tid (du er jo "bare" 24) så vil kanskje stresse over tanken på å ikke få det til roe seg litt. Prøv å ha fokus på et mål der fremme, at du skal flytte f.eks., for når du flytter til et nytt sted vil det skje ting igjen. Da kan du starte litt på nytt.

 

Og så handler det også om å få det bra med seg selv, ikke nødvendigvis sammen med en annen. For å kunne ha det bra som par, bør man ha det bra med seg selv også.

 

Men si ifra hvis du er i Oslo, så kan jeg spandere en kaffe på deg 

 

Du skriver mye dritt som ikke hjelper trådstarteren. 

 

Men det forundrer meg ikke et sekund at du slenger til med en treff invitasjonen etter at du spydde ut tomme floskler og "empati".

 

Hvem vet hva som hadde skjedd etter kaffe besøket? Tipper du vil si er at du hadde hennes beste interesse i tankene og at alt du ønsket var en kaffe prat.

 

Du lurer sikkert mange folk med dette spillet. Så da spør jeg, skammer du deg ikke over å lure psykisk syke damer?

 

Er empati i mangelvare eller hva er problemet ditt?

Du er klar over nå at du snakker om deg selv? Eller vet du ikke hva som sies om dem som tenker det verste om andre?

[Kikert]

Hvorfor i helvete er det så j***a vanskelig å redigere når man svarer? Sitatpyramider er forferdelig og ødelegger tråden.

 

TS; Det er et kjent problem at jenter har dårlig selvbilde. Det kommer stort sett av det merksnodige vesenet som mediene har presentert som idealkvinnen. Mange føler seg også nedfor pga glansbildene folk presenterer livene sine som på diverse blogger, FB og liknende.

 

Du må lære deg å gi litt faen. Du er den du er og det er lite du kan gjøre med det. Du bør ikke gjøre noe du vet du kommer til å angre på i fremtiden. Start med nettdating vel, det er ikke sagt at du skal ha sex med folk på første date. Er noen virkelig interresert så gir de ikke opp etter 3-4-5 dater uten sex

Endret 2. april 2016 av Belphegor

[Kikert]

 

Du har allerede bestemt deg for at jeg har til hensikt å utnytte trådstarter, så da er det ikke noe vits i å diskutere dette mer her.

Men kan ikke du og jeg møtes på kaffe da? Så kan vi diskutere litt mer. Jeg liker en god diskusjon og å reflektere litt over livet. Jeg lover at jeg ikke skal utnytte deg på noen som helst måte

 

Nei jeg holder meg unna mennesker som utnytter jenter så jeg må "dessverre" melde avslag her. 

 

Etter hva jeg har lest så utnytter du et barn på 16 år https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1717347&do=findComment&comment=23167873

[Civilix]

(...)

Med eksen gikk det ikke fordi jeg ødela meg selv totalt og han ville ikke fikse forholdet. Så da kunne jeg ikke gjøre så mye mer.  

 

 

Anonymous poster hash: b7ae6...47c

Du ødela deg selv, og han ville ikke fikse det...hvis du var den som ødela er det ikke da også ditt ansvar å fikse opp igjen?

 

Har du vurdert om det er dine tanker rundt hva ett forhold er som hindrer deg i å finne en og ha ett forhold med?