Psykiske plager... NAV, AAP - er ung ufør-tillegg aktuelt for meg med mine problemer?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Kort sykehistorie:

-Spiseproblemer fra barndommen av, sannsynligvis så ille at det nå kan klassifiseres som en atypisk spiseforstyrrelse. Ikke godt nok utredet enda - "fant" ikke helt ut av det da sist jeg var borti en behandler og mat var et tema vi gikk inn på, så var jeg deprimert, og det måtte fikses først før man fant ut av noe

 

-Historie med depresjoner og forverring av spiseproblemer når jeg forsøker å flytte vekk og bo billig og studere. 3 tilfeller så langt av at helseproblemene har blitt ille nok til at jeg har måttet gi opp og flytte hjem. Greit dokumentert, diagnose ble stilt etter en av de, omtrent når jeg var 19-20 år - og det ble godt dokumentert av fastlege tredje gangen når jeg var kommet hjem og helt nedkjørt.

 

-Kronisk "mystisk" hodepine. Har vært med meg siden 19-20årsalderen, fikk diagnose spenningshodepine når jeg var 22 - men kjente meg ikke helt igjen i det. Nå når jeg er 27 har en ny runde med utredninger kommet fram til at jeg har både migrene og spenningshodepine, og jeg godtar det. Behandling fungerer bare i begrenset grad, og hodepinen er i seg selv ille nok til å påvirke arbeidsevne vesetntlig.

 

-Personlighetsforstyrrelse. Fikk diagnosen Schizoid personlighetsforstyrrelse når jeg var 26, og har enda ikke godtatt denne diagnosen. Er igang med en "second opinion" hos ny behandler, men regner med at han også kommer fram til noe tilsvarende.

 

-Angst. Fikk også diagnosen angst og generalisert angstlidelse når jeg var 26. Er veldig uenig i denne diagnosen - og kjenner meg overhodet ikke igjen i at jeg skal ha angst, og tror kanskje at den forsvinner når den nye behandleren gjør seg ferdig. Blir ikke forundret om han lar den stå.

 

Beregningstidspunktet er satt til august 2011, og jeg var da 22 år. Nå har jeg gått i snart 5 år på AAP, og det er mer enn 5 år siden jeg først kom i kontakt med NAV. Fokuset mitt har hele veien vært på å komme i arbeid, og på grunn av det gikk det mange år fra jeg begynte på AAP til behandling ble aktuelt. Nå har jeg etterhvert innsett at jeg ikke har normal arbeidsevne - og etter råd fra saksbehandleren min og legen min ser det ut som om det sakte men sikkert går mot uføretrygd, og jeg lurer litt på det med ung ufør - er det jeg sliter med "nok" til å kunne få det tillegget?

 

Kan jeg risikere å ende opp med uføretrygd uten ung-ufør-tillegget, eller er jeg der at "enten" så blir det ung ufør eller ingenting?

 

Bør jeg ta tak i dette og etterspørre ung ufør med en gang mens jeg enda er på aap - eller er det fornuftig å vente fram til det er nok dokumentasjon for selve uføresøknaden med det?

Anonymous poster hash: 7d4f6...39f

[dag1234]

Det er lurt å ta tak i dette før uføresaken din er avgjort. Ingen grunn til å vente.

 

Slik jeg har forstått det er 'ung ufør' for de som aldri har vært i inntektsgivende arbeid, og at NAV derfor må regne ut stønadsgrunnlaget på en annen måte enn ved 'vanlig' ufør - og ikke at det er et tillegg til uføretrygden.

[Dragen]

Fikk du diagnosen(e) din(e) før 26, så får du ung ufør. Ung ufør følger ikke sykdomstype, men alder.

Sjekk også om du får ung ufør på AAP. Har du ikke det, så må du kreve dette omgående og kreve etterbetaling.

[AnonymDiskusjon]

Dragen: slik jeg forstår det er det når man ble alvorlig og varig syk som bestemmer om man har rett på ung ufør eller ikke - ikke hvorvidt man fikk diagnosen før eller etter man ble 26.

 

Sitat nav.no:

 

 

Vilkårene for å få innvilget rettighet som ung ufør er at:

• du var under 26 år da du ble alvorlig og varig syk
• sykdommen er klart dokumentert av lege/spesialist
• du søker om uføretrygd før fylte 36 år hvis du har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år

 

Men fordi jeg er usikker, og fordi en del av diagnosene har kommet (og vil komme) etter at jeg ble 26, så spør jeg.

 

Er jo flere av problemene mine som har vært pirket borti før jeg ble 26 også - og da bør det vel være mulig å sannsynliggjøre at jeg ble alvorlig og varig syk av de på et tidspunkt lenge før endelig diagnose ble satt? (Det hjelper vel også at beregningstidspunktet er lenge før jeg ble 26?)

 

Får ikke ung ufør på AAP nå.

 

Problemene har vel heller ikke vært godt nok dokumenterte til at det kunne være aktuelt, før resultatene av utredningsprosessen som startet høsten 2014 og førte fram til diagnoser det året jeg ble 26. Har stått på lenge og forlangt arbeidsrettet vinkling på dialogen med NAV, og dermed nedprioritert behandling - først når jeg så at jeg ikke var frisk nok til å takle (veldig) fleksible nettbaserte studier, har jeg gått med på behandling og innsett at jeg ikke har normal arbeidsevne.

Anonymous poster hash: 7d4f6...39f

[L4r5]

Fikk du diagnosen(e) din(e) før 26, så får du ung ufør. Ung ufør følger ikke sykdomstype, men alder.

Sjekk også om du får ung ufør på AAP. Har du ikke det, så må du kreve dette omgående og kreve etterbetaling.

Etter de nye reglene så er det vel ytterlige krav om at det skal være klart dokumentert at dette skal ha hatt en stor innvirkning på dagliglivet i tillegg.

Slik jeg har forstått det hvertfall.

 

Takk den nye regjeringa.

[KVTL]

Uførereformen ble banket igjennom av Stortinget i 2011, da var det fremdeles AP+SV+SP som hadde flertallet.. Nå skal det også sies at vilkårene for ung ufør har i hovedsakelig blitt overført uendret i uførereformen. 

 

Vilkårene for ung ufør er på AAP:

 

 

 

For et medlem som får sin arbeidsevne (jf. § 11-5) nedsatt før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minste årlige ytelse 2,44 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder selv om medlemmet har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom kravet settes fram før medlemmet fyller 36 år. Arbeidsavklaringspenger etter dette leddet kan tidligst gis fra og med den dagen medlemmet fyller 20 år.

 

For uføre:

 

 

 

For et medlem som har blitt ufør før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minsteytelsene som nevnt i andre ledd henholdsvis 2,66 og 2,91 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder selv om et medlem har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom det er klart dokumentert at vilkårene i første punktum var oppfylt før 26 år og kravet settes fram før fylte 36 år. Bestemmelsen i første punktum gjelder også når uføretrygd gis på nytt etter at ytelsen er falt bort på grunn av prøving mot inntekt etter § 12-14. Minsteytelsen etter leddet her ytes tidligst fra og med den måneden medlemmet fyller 20 år.

[Dragen]

Ja, det er riktig at det var forrige regjering som banket gjennom reformen. Men reformen som nåværende regjering satte i kraft er vesentlig forandret. Kravet om at ingen skulle tape i nettoinntekt ble fjernet, for eksempel. Hvem har vel glemt Erikssons "alle har råd til å tape 500 kr i måneden".

 

Hvis både NAV, fastlege og behandler nå hinter til at uføre er rett vei å gå for trådstarter, så er det et klart tegn på at han (eller hun, men vi fortsetter med "han") klassifiserer for ung ufør, da de fleste av diagnosene han har er fastsatt før fylte 26. Og det skal sies at det ikke er diagnosetidspunktet som teller, men frafallet av arbeidsførhet. Jeg fikk selv mine diagnoser etter fylte 26, og har i dag ung ufør.

 

Og som KVTL påpeker så er ung ufør for både AAP og ufør like ("For et medlem som har blitt ufør før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert ...").

 

5 år på NAV før de hinter til ufør er forresten kort tid. Gjennomsnittstiden er 10 år før man får gjennomslag.

Endret 31. mars 2016 av Dragen

[AnonymDiskusjon]

Vel, når de "hinter" om uførhet så er det også sånn at de ser for seg minst et år eller to til med seriøse forsøk på behandling... og om man da teller med de årene jeg slet som student og lot det skure og gå mens studielånet vokste og lånekassen til slutt ikke ville gi meg mere - så nærmer jeg meg fort 10 år før det ender i uførhet, om det går på første forsøk. Hadde jo havnet inn i NAV-systemet tidligere om jeg ikke hadde gått veien om tre mislykkede år med forsøk på tre forskjellige studier... 

 

Tipper den 4-års-hovedregelen for AAP også medvirker til at de holder på å få litt fortgang i mitt tilfelle.

 

Ser det nevnes at dagliglivet må være vesentlig påvirket for at det skal være aktuelt. Tror at det bør være greit å dokumentere om man tar en helhetlig vurdering av situasjonen min.

 

Er helt der at jeg periodevis "må" bo hjemme for helsa og trivselen skyld, og det er jo ikke normalt når man er godt oppe i 20-årene. Takler ikke så lite som ei helg på hotell, har jeg ikke rutinene mine og kjøkkenet mitt så får jeg ikke i meg mat. Hver en tur ut døra er en belastning, og matinntaket mitt fører til at jeg er pent nødt til å prioritere knallhardt hvor aktiv jeg er. Er omtrent helt isolert sosialt sett... og heller ikke rent fysisk i form til å være sosial. (Måtte blant annet hoppe over bryllupet til broderen min, fordi jeg ikke hadde overskudd til å være med...)

 

"Vendepunktet" for min egen del når det gjaldt hvorvidt uførhet kunne være aktuelt for meg var når jeg høsten 2014 begynte å studere. Benyttet meg av den der regelen som sier at det er mulig å ha studier som aktivitet på AAP, for å forsøke å komme ajour med studiepoeng sånn at lånekassen igjen kan gi lån etter et års tid. Allerede til jul så jeg at det å gå tilbake til en normal studiehverdag var håpløst. Besvimte etter en eksamen, og trengte hele jula + januar på å hente meg litt inn igjen... samtidig som "alt" annet ble nedprioritert og jeg ikke fungerte sånn til dagligdags. Flaut og frustrerende - at dette i tillegg var et "enkelt" studie som gjennomsnitsstudenten kombinerer med full jobb... og jeg må ofre alt for å nesten henge med? Uff. 

 

Men helt håpløst er det ikke. Får aksept fra saksbehandler om å fortsette med studiene på deltid, samtidig som jeg setter inn med utredning og behandling som hovedfokus. Delvis fordi det er en ikke helt unyttig aktivitet i en ellers trasig hverdag, og delvis fordi det er noe som "får fram" problemene og er med på å avdekke hva jeg egentlig er istand til. Får jo noen aha-opplevelser av hvor ille det er, gjennom å kjenne på grensene sånn... For eksempel da jeg reiste på samling og ikke taklet det å bo på hotell - eller hvordan jeg reagerer på stress i forbindelse med gruppearbeider og/eller store innleveringer, det er jo sånt der det er nyttig å vite hvordan hodepinen/migrenen reagerer, og hvordan det påvirker spiseproblemene mine.

 

Føler på mange måter at jeg ikke helt passer inn i NAV-systemet - på en måte faller man litt mellom flere stoler når man får problemer som student, det virker som om det er lagt opp sånn at det er mye mer tilrettelagt for de som mislykkes tidilegere, og for de som klarer å komme seg ut i jobb før ting går galt.

 

Det "normale" for meg og mitt utgangspunkt* ville å ha vært ferdig med en pen utdannelse og å ha vært noen år i arbeid allerede. Store deler av de tilbudene NAV har gitt meg har vært milevis unna, og lite egnet. Men jeg har gjort en real innsats på de tilbudene jeg ble med på, og vært åpen for muligheter men samtidig frempå med å få de til å gi et tilpasset tilbud som passer til meg. Det virker som om jeg med fleksible deltidsstudier har funnet "perfekt" aktivitet til å virkelig finne ut av det med egen helse og arbeidsevne. Det virker som om "alle tre" aktørene, saksbehandler, fastlege og psykolog syns det er greit at jeg har "noe" å holde på med, som synliggjør utfordringene mine. Det er jo litt trasig å ofre "alt" av det lille overskuddet jeg har for å studere... når jeg sannsynligvis ikke er frisk nok til å få brukt studiene til noe fornuftig. Men det er jo noe å fylle dagene med... og om jeg noensinne skal "snu" dette her i retning vanlig jobb igjen, så tør jeg ikke drømme om noe mer enn å kanskje endag klare en liten deltidsstilling. Da hjelper det sikkert å ha en eller annen utdanning?   Får veldig forståelse hos saksbehandleren når jeg holder henne oppdatert om det og legger ut om hvor tungt det faktisk er å holde på sånn som jeg gjør, når jeg studerer på bekostning av egen kropp. Hun skjønner ikke at jeg orker. Hun forstår også at jeg legger lista så lavt at en normal frisk person ville tålt dette helt uten problem.

 

(* helt greie karakterer ut fra videregående, smart nok til å kunne klare "nesten hva som helst," skikkelig lesehest, velutviklet logisk sans og talent for programmering, liker realfag, nok business-sense til å få inn litt svartpenger på IT-drift ved siden av skolen når jeg gikk videregående og nok fornuft til å ville mer enn bare drift i liten skala.)

Anonymous poster hash: 7d4f6...39f

[FrihetensRegn]

Seriøst, det tar hele ti år med utredinger i NAV før man finner ut om man er arbeidsdyktig eller ei?! Høres helt vanvittig ut. TS du bør bare søke om det du selv ønsker med en gang. Om du mener du skal ha ufør så søk og ikke vent i fem år til. Det blir bare flere år sløst bort med krangling og byråkratisk kasteball i systemet.

[AnonymDiskusjon]

Frihetensregn: Det er jo et veldig tydelig krav til at behandling skal ha vært forsøkt før uføretrygd er aktuelt. Siden jeg har vært sta nok til å forlange arbeidsrettet aktivitet så lenge som jeg gjorde, så er ikke behandling forsøkt i den utstrekning som gjør det mulig å søke uføretrygd... søker man for tidlig og med for dårlig grunnlag blir man ihvertfall kasteball.

Anonymous poster hash: 7d4f6...39f

[dag1234]

Mer enn et par års ineffektiv behandling har jeg aldri vært ute for. Noen ganger trengs det heller ikke å forsøkes med behandling. Ti år er litt mye.

[AnonymDiskusjon]

Hvordan går man egentlig fram for å søke om dette?

 

Er det nok at man har ytret det muntlig overfor saksbehandler som er tilegnet deg mens man er i AAP? Hvordan vet jeg om de har begynt å vurdere/utrede for denne uførekategorien på meg?

 

Det skal vel ikke være sånn at hvem som helst skal under lupen, men er det en tung vei for å komme dit at man er i lupefokus?

 

Behandles uføre og ung uføre under samme saksbehandling? Jeg har forstått så mye at det er NAV sin utprøving som vektlegges mest, og at leger er mer sekundære informasjonsytere. Det legen påstår/forteller kan NAV overprøve. NAV har mest makt i prosessen?

Anonymous poster hash: bb416...fd8

[dag1234]

Du fyller ut et eget skjema som du får hos NAV. Det er ikke nok å ha ytret ønsket muntlig; du setter frem et skriftlig krav, som det formelt sett heter. Du får hjelp på NAV til å fylle det ut om du synes det er vanskelig.

 

Alle krav om uføretrygd blir behandlet på samme måte, hvor mye du må 'under lupen' kommer an på tilstanden din og hva du har prøvd av behandling og attføring- eller tilretteleggingstiltak. Ingen fasit her, hver sak er unik.

 

NAV fatter et vedtak etter de opplysningene de har om deg. Opplysningene bygger på det du selv har fortalt og uttalelse® fra dine behandlere, men NAV har sine egne leger de bruker i saker som ikke er opplagte.

Det er sjelden NAV tilsidesetter opplysningene som behandlerne kommer med; det er tross alt disse som kjenner søkeren best.

 

Du kan klage på et vedtak. Du får opplysning om hvordan sammen med svaret fra NAV.

[Dragen]

Det skal nevnes at det er NAV-legene som sitter med all makt. Og de er ikke nødvendigvis sakkyndige innenfor feltet de skal vurdere.

En fotlege kan settes til å vurdere en mental helsetilstand. En psykolog kan settes til å vurdere en ødelagt fot.

 

For noen år siden kom NAV inn i velkjent vær, fordi de hadde satt en gynekolog til å vurdere en hjertepasients uføresøknad, og avslo søknaden.

[AnonymDiskusjon]

Ok, så skjema er nødvendig.

 

Hva skjer så etter innlevering av dette søknadsskjemaet? La oss si jeg er midt i AAP. Har vært innom ymse arbeidsmarkedsbedrifter, kurs, tiltak hos NAV over flere år til sammen allerede.

 

Nå har NAV basert på en diagnose som er ganske så ny, tilrettelagt et tiltak for meg. Dette tiltaket er jeg helt forpliktet til å gjennomføre. Noe som er bra, dersom opplevelsen er av det positive slaget. Noe jeg tror kommer til å gå helt greit. Gruer meg selvfølgelig, hvem gjør vel ikke det som har hatt noe motbør i NAV-systemet tidligere.

 

Kommer søknaden til å kunne sette en stopper for tiltaket? Noe jeg ville funnet svært merkelig. Men, jeg spør liksom for om det er mer fornuftig å avvente til tiltaket er kommet et stykke på vei.

 

Alle er så enormt positivt innstillet på at jeg burde kunne komme i en eller annen funksjon. Noe som egentlig ikke er helt urimelig, og samfunnet er på vei inn i en ny ære, hvor det å bli gitt uføretrygd ikke skal bli så mye enten eller lengre. Det er jo udelt positivt for selv individet (men også for samfunnet) at det blir gitt mulighet til å arbeide noe.

 

Jeg lurer jo selvfølgelig på hvor mye jeg med mitt ståsted blir nødt til å arbeide, noe annet ville jo vært unaturlig (at man ikke brydde seg). For det har vært motbør før. Så da er det jo naturlig for meg å spør etter prosentvis begrenset arbeid. Vet bare ikke hvordan dette skal arte seg helt.

 

Ser for meg at med alt jeg har vært igjennom og med den nye diagnosen så rimer det med den deltidsstillingsbrøk. Også er det jo en slik grense på 50 % ufør og noe sånn. Så man bør etterspør minst 50 % eller over i uførebrøk?

Anonymous poster hash: bb416...fd8

[dag1234]

Du kan søke uføretrygd når du er i tiltak. 

Du må være minst 50% ufør og tilstanden må være varig.

 

Her står mye https://www.nav.no/no/Person/Pensjon/Uforetrygd

[AnonymDiskusjon]

Lurer på litt det samme som bb416...fd8 - jeg er der at jeg snart får ny diagnose (ferdig med utredninger i løpet av måneden) - og selv om aktiviteten jeg er igang med (deltidsstudier helt utenom opplegget til NAV) oppfattes som nyttig både av saksbehandler, lege og psykolog - så lurer jeg på om det vil kunne telle negativt / at NAV ser nøye nok på saken min til at de plutselig ikke vil la meg fortsette å studere lenger...

 

Det eneste jeg har i hverdagen som gir mening er studiene... "alt" jeg har av overskudd brukes på de, og det er altoppslukende og litt håpløst. (Det skal jo ikke være sånn å studere.)  Ligger vel på mellom 5-15t i uken der jeg aktivt studerer, og det er nok til at jeg etter hver eksamensperiode ender opp helt nedkjørt og syltynn... Normalt på det studiet jeg er inne på, så klarer folk å ligge på full progressjon ved siden av jobb. Jeg har store betenkeligheter om hvor lenge kroppen min takler dette hardkjøret. Allikevel så er jeg der at jeg konsekvent lar studiene vike for å tilpasse meg det behandlingsopplegget som NAV krever, slik at studiene er med på å belyse problemen mine og aldri blir i veien for å følge behandlingsløpet.

 

Bør jeg vente til jeg får vurdert hvorvidt spiseproblemene mine er ille nok til å kunne kvalifisere for en diagnose, før jeg setter fram krav om ung ufør-tillegg på AAP? Den eneste gangen vi tok tak i dette under utredning/behandling var når jeg var såpass deprimert at det måtte takles først.

 

Har jeg forstått det rett om jeg forstår det sånn at det å få ung ufør-tillegg mens jeg enda går på AAP ikke har like strenge krav til hvor mye behandling som skal ha vært forsøkt i forhold til selve uføresøknaden som kommer på et senere tidspunkt i løypa?

Anonymous poster hash: 7d4f6...39f

[AnonymDiskusjon]

Har det noen betydning at jeg egentlig allerede er innvilget tiltaket, har fått vedtaket i brevsform. Fått innkalling og møtt tiltaksarrangør, men ikke fått startet tiltaks-"kjøret" enda?

 

Det sies at det muligens kan måtte påregnes en ca. 5-6 mnd. ventetid før en virkelig setter i gang, da det er mange om beinet for en plass i systemet deres. Tiltaket er lovet en ca. 1 års varighet, før videre nye beslutninger fattes.

 

Skal jeg søke nå i ventetiden? Kan det være smart å rådføre seg med en advokat som kan slike saker, slik at jeg får belyst ting på en best mulig måte? Jeg føler at fastlege er som fastleger flest, interessert i at jeg får meg arbeid på sikt. Når jeg har ytret uførespørsmålet overfor fastlege så har vedkommende en litt annen oppfattelse, da vi ikke "deler sko". Dessuten så har jeg litt utfordringer ved å ytre ting muntlig, så ved legetimer så kan det hende jeg ikke for fortalt nødvendige ting.

 

Ellers er legetimene rimelig korte for meg, tross at jeg kan få og har hatt noen dobbelttimer. Men, siden det står på NAV-legene og ikke min fastlege, så kanskje dette ikke betyr så mye. Pga. mine kommunikasjonsutfordringer utover grei skriftlig presentasjon, så føler jeg for å ha et sikkert og grei støtteperson som kan tale litt fra mitt ståsted. For ellers er jeg litt redd for at jeg skal bli oppfattet som mer funksjondyktig enn hva jeg kanskje er.

 

Tiltaksoppstarten kan ikke få startet opp raskt nok, for da får jeg også kjenne på hvordan det går, og sånn sett kunne gi klare tilbakemeldinger. Må bare huske på å ta notater og faktisk få overlevert tilbakemeldingene. Det bør jeg kanskje gjøre overfor fastlegen også.

 

Bør jeg bytte fastlege dersom jeg føler vi ikke blir ordentlig på bølgelengde. Ser vel kanskje på fastlegen som et hinder. Kanskje det er ubegrunnet, for jeg vet jo ikke hvordan ting vil ta veien. Jeg ønsker helst en 50 % stilling maks. Men, kan man ønske seg det og få det, om det kun er man selv som tenker at det er hva man maksimalt kan klare å yte?

 

Er så frustrerende prosess, og ikke vite hva framtiden skal bringe. Egentlig så vil jeg jo ha hjelp til aktivitet, men håper jeg ikke presses altfor mye. 

Anonymous poster hash: bb416...fd8

[dag1234]

7d4f6...39f 

Det er ikke er poeng å bli dårligere, poenget er vel å bli så frisk som du kan. Ung uføre er en måte å regne ut trygd på. Der du ikke har hatt nok inntekt før du ble syk til å beregne trygd, kan du komme under denne ordningen.

 

Dere spør dere om hva som kan være lurt å gjøre i en krevende situasjon. Det er for spesifikt til at jeg kan svare godt. Diskuter med legen eller den behandleren dere har mest tiltro til. 

[AnonymDiskusjon]

Det høres fornuftig ut.

 

Men, dersom man trenger å kjøre med redusert kapasitet, i et stadig mer tidsjagende og pengefokusert samfunn, så kommer man gjerne til kort. Så lenge livene våres er fundert på markedsøkonomi, så trenger man en viss sum penger, for å bo, spise ..

 

Så det jeg er ute etter er å bli ferdig med lupe, og få en "dom" som jeg kan leve med. For NAV har jo en viss målestokk. Så da må jeg lære litt om hva den målestokken går ut på, for å passe inn i den?

 

Jeg vet selv at jeg for tiden ihvertfall ikke hadde orket et fullt 100 % kjør. Har forsøkt 80 % lett kjør, uten at det gjorde meg noe godt. Så ble jeg presset til 100 % kjør ufrivillig. En god stund senere så møtte jeg rett og slett veggen.

 

Så "i min verden" så vil tanken om 50 % ihvertfall være bedre enn de tidligere erfaringene. Men, neste jobb/aktivitet vil jo være helt annerledes enn den foregående på mange måter, vil jeg tro. Så jeg kan jo ikke vite sikkert hva jeg tåler i den neste aktiviteten. Dessuten så går jeg å tenker kanskje ufruktbare tanker om at dersom jeg nå blir for frisk, så må jeg kanskje fortsette livet i forutsetninger som hele tiden svever på tålegrensene mine.

 

Jeg hadde rett og slett likt at jeg slapp verdens skjas og mas, og ble gitt enkle, forutsigbare aktiviteter, som jeg selv kan være med å medbestemme litt på mengden av. Slik at jeg på en sunn måte kan vokse meg friskere etterhvert. Men, hele nåløyet til NAV, er egentlig bare en vond ting å måtte gå igjennom.

 

Egentlig så er jeg lei alle mine mislykkede veier i den tidligere verden jeg var i, og vil fri fra det. Egentlig selv om jeg lider med mitt nå i helt passiv tilstand utenfor arbeidslivet, så synes jeg det på mange måter er bedre sånn enn den tiden som var så vond forut for at jeg møtte veggen. Jeg har mange arr, og har mistrohet til at bedrifter skal tilrettelegge særlig godt for slike som meg.

 

Men, jeg må jo prøve ut det nye også. Vanskelig nok denne prosessen. Grubling på det gjør ikke saken bedre. Er nesten best å bare fjerne seg seg fra å tenke for mye over det i det daglige, så kommer dagen før jeg vet ordet av det. Og med dagen som skal komme, så vil min skepsis ligge der som et ekkelt teppe/hinder.

Anonymous poster hash: bb416...fd8