Takler kristne døden bedre?

[Aiven]

Som kristen må jeg si at det som gjør det enklest å forsone seg med døden for meg, er at jeg overlater det i Guds hender. Jeg aner ikke hva som skjer når vi dør og etterhvert gjenoppstår, men jeg har fullt og helt tillit til Guds kjærlighet og at han ikke vil la meg dø før tiden er inne, enten det måtte skje i morgen eller om 80 år. Man kan si at jeg har overgitt kontrollen til Gud og det er derfor ikke noe som plager meg nevneverdig, slik det gjorde da jeg var agnostiker.

Endret 11. april 2016 av Aiven

[RWS]

Som kristen må jeg si at det som gjør det enklest å forsone seg med døden for meg, er at jeg overlater det i Guds hender. Jeg aner ikke hva som skjer når vi dør og etterhvert gjenoppstår, men jeg har fullt og helt tillit til Guds kjærlighet og at han ikke vil la meg dø før tiden er inne, enten det måtte skje i morgen eller om 80 år. Man kan si at jeg har overgitt kontrollen til Gud og det er derfor ikke noe som plager meg nevneverdig, slik det gjorde da jeg var agnostiker.

Ville det ikke vært bedre om gud lugget deg inn i himmelriket med det samme da? Så slapp du å fly her og ødelegge livet ditt ved å tro du har et jesus helikopter hengenede over deg hele tiden og konstant dårlig samvittighet og lignende? Dette livet er jo allikevel kun et sted der man tørker av seg på bena for å stride inn i himmelriket for de som tror på slike dødskulter, er det ikke?

Så hvorfor ikke dø nå og bli ferdig med tørkingen`?

[Larzen_91]

Det synes jeg var et veldig fint og ærlig svar, Aiven. Enda en grønn en til deg.

 

I stedet for enkelte påstander om at det og det livssynet takler døden (eller dødsangsten) best. Det kan jo argumenteres opp og ned og frem og tilbake i mente for hver side, hva som er logisk å forvente av et menneskelig sinn. Men når det kommer til det med angst og følelser så er det vel ikke så veldig logisk alltid. Det kommer mer an på den enkelte vil jeg tro. Det er flott at kristne (om enn ikke alle/over gjennomsnittet) kan slutte fred med det faktum at vi dør (om det er permanent eller ei kan vi jo si er ukjent). Men det er da mange andre som har et helt greit forhold til døden, blant annet meg selv og flere andre ikke-religiøse. Grunnen til at man har et greit forhold til døden er mindre viktig i så måte, og blir jo helt opp til den enkelte å avgjøre. Dersom man takler døden bedre i håp om et nytt liv i det hinsidige så synes jeg det er helt greit å holde på den holdningen, så lenge man lever livet sitt i alminnelighet og på et helt normalt vis (noe de aller fleste religiøse gjør). Selv om jeg ikke er enig.

[Imlekk]

La oss si at en kristen person håndterer døden av noen som står han/hun nær bedre, fordi han/hun er overbevist om at de vil møtes igjen på et senere tidspunkt.

 

Uhm. Hva skjer så hvis denne personen begynner å tvile, eller slutter å tro?

[Gjest Bruker-95147]

Da håndtere han vel døden slik vanlig dødelige gjør

[ChiaroScuro]

Da slipper personen å bekymre seg for døden lenger.

 

Det er en myte at kristne ikke bekymrer seg for døden. De er redde for at tilgivelse ikke er så enkelt som de lærte i søndagsskolen.

Endret 11. april 2016 av Thonord

[Imlekk]

Det jeg tenkte på er at man da risikerer å dra opp hele sorgen på nytt igjen. Da fordi man ikke nødvendigvis har kommet over sorget, eller bearbeidet den på en spesielt god måte.

[Aiven]

Det jeg tenkte på er at man da risikerer å dra opp hele sorgen på nytt igjen. Da fordi man ikke nødvendigvis har kommet over sorget, eller bearbeidet den på en spesielt god måte.

Det kan nok hende at noen vil få en sorgreaksjon i forhold til det du sier. Men for de fleste vil nok tapet av gudstroen slå langt hardere enn eventuelt tapte muligheter til å se kjære igjen. Det koster å isolere seg fra himmelens og jordens skaper. Sett fra ditt perspektiv ville jeg sagt at sorgen kanskje må bearbeides noe på nytt, men at summen av sorg ikke blir noe større enn den ville vært om man tok alt på en gang.

[RWS]

 

Det koster å isolere seg fra himmelens og jordens skaper.

For mitt vedkommende er dette en innbildning jeg ikke klarer å innbilde meg. Lever godt med at når det er slutt så er det slutt jeg, ville ikke hatt det på noen annen måte.

 

 

Det er en myte at kristne ikke bekymrer seg for døden. De er redde for at tilgivelse ikke er så enkelt som de lærte i søndagsskolen.

Jepp, den nagende tvilen.... Husker jeg hadde den selv når jeg var kristen, den altoverskyggende tvilen om at jeg kanskje ikke var god nok og derfor kanskje ble selektert for en tur med kullskuffa... Man går jo alltid i frykt for jesus/gud helikopteret som alltid svever over deg som kristen, der de ser og hører alt og man aldri er bra nok... Fylt av skam og tvil og alltid en synder som skal være glad at han er i live...

 

Er så glad jeg ikke lenger må gå et liv i frykt for detet uberegnlige monsteret som jeg engang tilba... Og den følelsen da man endelig har klart å legge den siste dødsfrykten man blir innbildt fra dette eventyret på hylla og man kan LEVE, PUSTE og VÆRE et ekte, fritt menneske!!! Det var en herlig følelse det!!! Iblandet usikkerhet over å måtte stå for de tingene man gjør i livet sitt selv selvsagt, men det er en usikkerhet som forsvinner veldig fort, for det går opp for deg at det har vært deg selv som har måttet stå for det gode og dårlige du har gjort allikevel, man skylder bare ikke på en gud eller en satan lenger.

 

Den følelsen var skikkelig befriende og deilig, når man kan leve livet for seg selv uten tankepoliti og grusomme fremtids aspekter HVIS man skulle finne på eller tenke/si noe som himmel diktatoren ikke likte og man kan kaste alle disse kunstige "syndene" dit pepper'n gror, for det går opp for en at disse syndene og skammene som kristendom er så full av (bare det å kikke på jentene i klassen var jo så syndig at man følte man hadde voldtatt jente i tankene og slikt gir ingen god følelse for noe menneske..)

 

Så jeg er veldig glad for at jeg har tre sønner som aldri har opplevd det tanke fengslet jeg opplevde... og at de kan sette pris på dette livet og ikke løpe rundt i konstant døds angst til de dør, som religiøse gjør. (selv om de innbilder seg at de har lagt alt i hendene til gud... Klarer ikke å anse slikt som temmelig ansvarsløst jeg...)

 

Så om kristne takler døden bedre vil jeg si at ateister takler livet bedre... De har ingenting å være redd for, slik kristne har 24/7/265....

[Imlekk]

 

Det jeg tenkte på er at man da risikerer å dra opp hele sorgen på nytt igjen. Da fordi man ikke nødvendigvis har kommet over sorget, eller bearbeidet den på en spesielt god måte.

Det kan nok hende at noen vil få en sorgreaksjon i forhold til det du sier. Men for de fleste vil nok tapet av gudstroen slå langt hardere enn eventuelt tapte muligheter til å se kjære igjen. Det koster å isolere seg fra himmelens og jordens skaper. Sett fra ditt perspektiv ville jeg sagt at sorgen kanskje må bearbeides noe på nytt, men at summen av sorg ikke blir noe større enn den ville vært om man tok alt på en gang.

 

Det er ingen god grunn til å tro at det å miste troen i seg selv må oppleves som smertefullt. Det gjør det sikkert for noen, mens for andre føles det som en frigjøring, mens andre igjen sakte glir ut. Med tanke på hvor mange aspekt av livet som mange kristne kobler opp til sin tro så er det ikke rart at det for disse føles smertefullt å miste troen (og at man manipulerer seg selv til å styrke troen når man er i tvil).

 

Dette gir da en mulighet for at ved å skyve vekk døden gjennom e.g. kristendommen så risikerer man å ikke bearbeide tapet. En potensiell ulempe.

[Aiven]

Dette gir da en mulighet for at ved å skyve vekk døden gjennom e.g. kristendommen så risikerer man å ikke bearbeide tapet. En potensiell ulempe.

Først må du presisere hva du legger i "å bearbeide tapet" og sannsynliggjøre viktigheten av det. Hvis ikke er påstanden kun salgbar til dine trosfeller.

Endret 12. april 2016 av Aiven

[Imlekk]

Først må du presisere hva du legger i "å bearbeide tapet" og sannsynliggjøre viktigheten av det. Hvis ikke er påstanden kun salgbar til dine trosfeller.

 

Betyr det at du går med på at en eventuell sorg ved et tap ikke krever noen overnaturlig forklaring?

 

Jeg trodde du var med på dette med bearbeiding, ref.

Det kan nok hende at noen vil få en sorgreaksjon i forhold til det du sier.[...] Sett fra ditt perspektiv ville jeg sagt at sorgen kanskje må bearbeides noe på nytt [...]

Men greit nok. For det første så er det, som du påpekte her, at hvis man går fra å tro at man vil treffe kjære igjen, til å ikke gjøre det, så kan det medføre at tapet blir friskt.

 

For det andre så vil man måtte lære seg å bearbeide sorg på nytt (denne gangen uten en krykke), noe man potensielt vil måtte gjøre i godt voksen alder. Det kan medføre en del issues.

 

For det tredje, men litt på siden, så vil jeg stille spørsmål ved hvorvidt man faktisk aksepterer et tap når man tror at man vi sees igjen.

 

Når du mener at jeg burde "sannsynliggjøre viktigheten av det", mener du da at jeg burde påvise at det er viktig å bearbeide sorg på en god måte? Eller misforstår jeg?

[ChiaroScuro]

 

 

Det koster å isolere seg fra himmelens og jordens skaper.

For mitt vedkommende er dette en innbildning jeg ikke klarer å innbilde meg. Lever godt med at når det er slutt så er det slutt jeg, ville ikke hatt det på noen annen måte.

 

 

Det er en myte at kristne ikke bekymrer seg for døden. De er redde for at tilgivelse ikke er så enkelt som de lærte i søndagsskolen.

Jepp, den nagende tvilen.... Husker jeg hadde den selv når jeg var kristen, den altoverskyggende tvilen om at jeg kanskje ikke var god nok og derfor kanskje ble selektert for en tur med kullskuffa... Man går jo alltid i frykt for jesus/gud helikopteret som alltid svever over deg som kristen, der de ser og hører alt og man aldri er bra nok... Fylt av skam og tvil og alltid en synder som skal være glad at han er i live...

 

Er så glad jeg ikke lenger må gå et liv i frykt for detet uberegnlige monsteret som jeg engang tilba... Og den følelsen da man endelig har klart å legge den siste dødsfrykten man blir innbildt fra dette eventyret på hylla og man kan LEVE, PUSTE og VÆRE et ekte, fritt menneske!!! Det var en herlig følelse det!!! Iblandet usikkerhet over å måtte stå for de tingene man gjør i livet sitt selv selvsagt, men det er en usikkerhet som forsvinner veldig fort, for det går opp for deg at det har vært deg selv som har måttet stå for det gode og dårlige du har gjort allikevel, man skylder bare ikke på en gud eller en satan lenger.

 

Den følelsen var skikkelig befriende og deilig, når man kan leve livet for seg selv uten tankepoliti og grusomme fremtids aspekter HVIS man skulle finne på eller tenke/si noe som himmel diktatoren ikke likte og man kan kaste alle disse kunstige "syndene" dit pepper'n gror, for det går opp for en at disse syndene og skammene som kristendom er så full av (bare det å kikke på jentene i klassen var jo så syndig at man følte man hadde voldtatt jente i tankene og slikt gir ingen god følelse for noe menneske..)

 

Så jeg er veldig glad for at jeg har tre sønner som aldri har opplevd det tanke fengslet jeg opplevde... og at de kan sette pris på dette livet og ikke løpe rundt i konstant døds angst til de dør, som religiøse gjør. (selv om de innbilder seg at de har lagt alt i hendene til gud... Klarer ikke å anse slikt som temmelig ansvarsløst jeg...)

 

Så om kristne takler døden bedre vil jeg si at ateister takler livet bedre... De har ingenting å være redd for, slik kristne har 24/7/265....

 

Dyp; heter det på norsk. Jeg foretrekker "Profound" på engelsk. det har større dybde. Ok, ok - kunne ikke la være.

 

Jeg forbinder RWS med "Profound" - sammen med Aiven og han derre Buddhisten (som det neimen ikke er lett å følge med hva heter)

 

Kristne finner fred i sin tro.

Buddhister finner det sammee i sin pluralistiske virkelighet.

Ateister lever i nuet. Den eneste virkelighet.

.

[Gjest Bruker-95147]

Med all respekt å melde så må det sies at ingen, hverken ateister, buddhister eller kristne er i nuet, og det fordi nuet favner alt. Så hvis det er en som sier han er i nuet, lager han en illusjon om at det er han og så er det nuet, altså to separate fenomen, og det er ikke mulig hvis man vil være nå

 

Så hvis noen skal beskrive seg selv på korrekt måte kan de bare si; jeg er nå!

Endret 14. april 2016 av Bruker-95147

[ChiaroScuro]

Så du mener at det finnes et "forrige nu", et "nå"  og et "kommende nu"?

[Gjest Bruker-95147]

Det forrige er vel historien, mens det kommende er fremtiden, og ingen av de er nu nå

 

Det er i bunn og grunn ikke noe annet enn nu hele tiden

 

Den tiden det tok å skrive denne posten var jeg ikke i nuet fordi jeg tenkte og vurderte slik at tankene kom på papiret, og dermed brukte jeg hukommelse som bare er min fortid

 

Men nå er jeg ferdig så nu slipper jeg han som skrev dette og akurat han kommer aldri tilbake, helt garantert!

 

Heldigvis ..

Endret 15. april 2016 av Bruker-95147

[covah]

Jeg har ingen problemer med at personer med forskjellige syn på religion har forskjellig syn på hva døden måtte innebære.  Hvis det er en trøst for enkelte å sette sin lit til religion i det de ligger for døden, kan det sikkert være med på å lette påkjenningene for dem.

 

Det jeg HAR problemer med er nå personer med forskjellige religiøse syn på døden begynner å unnskylde, eller aktivt arbeide for at døden skal inntreffe for andre.  

 

Eksempel:  Heavens Gate lederen hjernevasket en rekke personer til å ta selvmord pga. at han hadde en fix ide om at de skulle bli hentet av aliens.

 

Eksempel 2: Foreldre som nekter barn medisinsk behandling fordi "det er guds vilje".

[ChiaroScuro]

Det forrige er vel historien, mens det kommende er fremtiden, og ingen av de er nu nå

 

Det er i bunn og grunn ikke noe annet enn nu hele tiden

 

Den tiden det tok å skrive denne posten var jeg ikke i nuet fordi jeg tenkte og vurderte slik at tankene kom på papiret, og dermed brukte jeg hukommelse som bare er min fortid

 

Men nå er jeg ferdig så nu slipper jeg han som skrev dette og akurat han kommer aldri tilbake, helt garantert!

 

Heldigvis ..

Sorry Sam, men akkurat nu var jeg her!

[Gjest Bruker-95147]

 

Det forrige er vel historien, mens det kommende er fremtiden, og ingen av de er nu nå

Det er i bunn og grunn ikke noe annet enn nu hele tiden

Den tiden det tok å skrive denne posten var jeg ikke i nuet fordi jeg tenkte og vurderte slik at tankene kom på papiret, og dermed brukte jeg hukommelse som bare er min fortid

Men nå er jeg ferdig så nu slipper jeg han som skrev dette og akurat han kommer aldri tilbake, helt garantert!

Heldigvis ..

 

Sorry Sam, men akkurat nu var jeg her!

Folk faller i staver over hvor avanserte de nye tv-skjermene er, snakker om x ant millioner oppdateringer i sekundet, og wow for noen "realistiske bilder"! .. Hvis de åpnet øynene og forsøkte å ta inn "nå" hadde hodene deres "eksplodert", for actually reality oppdateres i en sånn mengde at tallet ikke kan regnes eller sies

 

Det er nuet sitt det!

 

Deathless ..

[Larzen_91]

Nytt reality-TV konsept?

 

Men ja, blir jo litt det samme som at et sekund kan deles opp i uendelig små brøkdeler av nevnte sekund. Og så?