Ikke opplyst sine straffeprosessuelle rettigheter

[c-bool]

Om man kommer ut for en hendelse i fylla, være seg skadeverk, urinering td. Og politiet blir kontaktet og senere kommer bort for å ta en prat. Og de spørr om navn, nr osv uten og lese opp mistenktes straffeprosessuelle rettigheter som ingen plikt til forklaring og om saken ellers. Kan det som blir uttalt til politiet da bli brukt som bevis? Dette kan jo ikke anses som et avhør i den forstand at det foregår i beruset tilstand, samt omstendighetene rundt når praten skjer på en uteplass.

[Herr Brun]

Ja, det kan det. 

 

Fra forarbeidene til straffeprosessloven: (Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker)

Hensynet til å motvirke ulovlige metoder fra politiets side som har spilt så stor rolle i amerikansk praksis, har under våre forhold ikke samme vekt. Mulige misbruk fra politiet lar seg mer hensiktsmessig motarbeide ved administrative og disiplinære forholdsregler enn ved å avskjære bevis som kanskje er avgjørende for oppklaring av saken.

Endret 30. mars 2016 av Herr Brun

[ozone]

Faktum er vel at man sa det man sa.

 

Hvis man så mener at man ville sagt noe annet, eller ikke noe i det hele tatt, hvis man hadde blitt gjort oppmerksom på at det kunne bli brukt mot seg i retten, peker vel iallefall i retning av at man er skyldig...

[coffeee]

Dersom politiet stiller den mistenkte spørsmål som vil kunne være av betydning for etterforskningen av saken, trekker dette sterkt i retning av at samtalen er et avhør. I situasjonen du beskriver hvor politiet vet at det mest sannsynlig foreligger et lovbrudd, vil en samtale med en mistenkt nesten alltid være å anse som et avhør. Omstendighetene rundt er av underordnet betydning.

 

Når det gjelder hvorvidt det som ble uttalte kan brukes som bevis, blir det et spørsmål om det å føre beviset vil være en gjentakelse eller en fortsettelse av rettsbruddet som ble begått ved framskaffelsen av beviset.

 

Å tillate et slik bevis ført vil kunne krenke vernet mot selvinkriminering følger av både straffeprosessloven, EMK og SP. De klareste tilfellene har man hvor mistenkte blir tvunget eller lurt av politiet til å oppgi selvinkriminerende informasjon. I situasjonen du beskriver har ikke det skjedd, men politiet har unnlatt å opplyse om mistenktes rett til ikke å forklare seg. For at denne rettigheten skal bli effektiv, er det mye som taler for ikke å tillate slike bevis ført. I praksis vil nok sakens alvorlighet spille en rolle. 

[krikkert]

Som hovedregel vil bevis opptatt fra en beruset person, frivillig avgitt, bli tillatt ført selv om personen i edru tilstand innser at han ikke ønsket å snakke med politiet likevel. Se Øien i LoR 2010 s. 423 som beskriver avveiningstemaene:

 

 

 

Høyesteretts ulike tilnærming i de to sakene kan forsvares. Der politiet har gått for langt i forbindelse med en bevisprovokasjon, har de normalt enten fratatt mistenkte retten til å forholde seg taus i møte med politiet, eller ignorert mistenktes tidligere valg av taushet. Med andre ord dreier det seg om en feil som utgjør et betydelig inngrep i mistenktes rett til å forholde seg taus. En bruk av samtalen som bevis innebærer en fortsettelse av et betydelig inngrep i retten til taushet.

 

Der orienteringsplikten i § 232 ikke er overholdt, vil mistenkte iallfall ha vært klar over at han snakket med politiet, og at den informasjonen han kom med, kunne bli benyttet mot ham i en straffesak. En slik feil i forbindelse med bevissikringen innebærer normalt et mindre inngrep i mistenktes tett til å forholde seg taus. Inngrepets mer moderate karakter vil gjenspeiles hvis forklaringen benyttes som et bevis. Av den grunn vil den materielle argumentasjonslinjen i mindre grad tilsi at det bør gjelde et bevisforbud.