Lei av et kjedelig liv. Trenger hjelp til å komme meg videre

[Tine]

Høres ut som en depresjon. I tilfellet burde du ta tak i det fortere enn snarest. Tar man ikke tak i det blir det bare verre og verre, helt til det virker helt umulig å komme ut av. En time hos fastlegen er nok en god start.

[Loverdose]

Kjenner meg så absolutt igjen i alt du skriver. Jeg sliter med alvorlig depresjon og angst, har gjort det i mange år. Det høres virkelig ut som du er deprimert, men jeg er ingen psykolog eller lege så jeg kan ikke akkurat gi deg en diagnose. Det er alltid godt å ha noen å snakke med, personlig får jeg ikke utbytte av å prate med en bekjent eller venn, psykolog og fagfolk er mer min greie. Da vet man med sikkerhet at det man sier forblir mellom deg og den andre parten fordi han/hun er ilagt taushetsplikt. Og jeg vil påstå at en psykolog har bedre forståelse for slike tanker fremfor en etablert person på din egen alder som kanskje ikke har noen erfaring med depresjon selv i det hele tatt. Er fort gjort at noen kan be deg ta deg sammen, si at du får gå deg en tur eller begynne å lese en bok og slike ting. Men det er smak og behag, vil du prate med en kompis så prater du med en kompis.

Personlig går jeg også dag ut dag inn og stirrer i veggen, sett bort ifra når jeg er på jobb. Jeg har også gitt opp menn, for slik situasjonen i livet mitt er nå, passer det seg rett og slett ikke med et forhold og jeg aner ærlig talt ikke om det kommer til å gjøre det i lang fremtid. Så da må man liksom jobbe med det man allerede har og ta det der ifra. Det er aldri for seint å hoppe på en ny utdanning, skifte yrke og slike ting. Om du tror det vil hjelpe, så gjør du det. Det kan dog være vanskelig å komme i gang om man er fanget i en negativ spiral. 

Det hjelper kanskje ikke så mye å høre at andre har det slik som du har det, men det kan likevel være godt å vite at man er ikke alene. Det er litt trøst å hente i det, selv om det egentlig ikke gir deg noen som helst motivasjon til å fikse livet ditt heller. Har du vurdert å få deg et kjæledyr? Selv skaffet jeg meg et par gullfisker, ikke at det er så mye selskap i dem men det er en grunn til å stå opp om morgenen iallefall, de må jo ha mat. Sovner fort på sofaen om jeg har fri da, for når jeg har fôret dem og prata litt med dem er det ikke så spennende lenger. Det er mye selskap i katter, og spesielt hunder. Om du ikke har altfor mye jobb og har tid til å ta vare på et dyr kan det hjelpe deg veldig mye. Om du for eksempel går til anskaffelse av en hund kan du melde deg på diverse hundekurs, utstillinger for den del og møte nye mennesker den veien. 

Ellers finnes det jo mange hobbyer å velge mellom, mange er allerede nevnt i tråden her. Det kan være vanskelig å finne seg en hobby om en mangler engasjement og ikke greier å interessere seg for noe. Personlig har jeg ingen interesser sånn sett, heller ingen hobby og da går fritiden fort med til at man bare sover, sitter på PC'en noen timer for dag og stirrer tomt i veggen i håp om at et eller annet bra skal skje. Men hva skulle da det være? Nei, si det. Du har ingen interesse for for eksempel biler, gaming, tegning, lesing? Dataspill er en ganske stor hobby med et bredt spekter av underholdning, kanskje det kan være verdt å sjekke ut? 

Jeg håper det ordner seg for deg. Skal huske på denne tråden om jeg en dag plutselig finner en løsning på hvordan man kommer seg videre. Jeg har prøvd i mange år, men sitter fortsatt på stedet hvil, men vil egentlig påstå at jeg ikke alltid har prøvd like mye. I det siste har jeg vært veldig passiv og bare sovet, jobbet, sovet, jobbet, sovet litt til og jobbet igjen. Men så slår jeg på stortromma noen dager ved å gå meg en tur, rydde huset, lese en bok, bake noe godt. Jeg sliter mye med ensomhet også, jeg har i motsetning til deg ikke venner i det hele tatt som jeg kan omgås, jeg sliter med å finne likesinnede. De få personene jeg har i livet som jeg egentlig ikke vil kalle for vennene mine, men som selv kaller seg for vennene mine, er rake motsetningen av meg selv og jeg må sette på meg selv en maske og tre inn i en helt annen rolle for å orke å være sammen med dem over lengre tid. Og det er jævla travelt. Hvorvidt det er bra for psyken å isolere seg eller å late som man er en annen person sammen med andre, vet jeg ikke. Jeg vet liksom ikke hva som er best. Jeg foretrekker isolasjonen sånn egentlig, men fader altså, jeg savner å være sosial og ha noen å prate med. 

Ikke vær lei deg for at de fleste av kompisene dine/alle er etablerte, tenk heller slik at du er fri som fuglen og kan egentlig gjøre som du vil. Nå står du litt fast, men med litt profesjonell hjelp eller et par selvhjelpbøker og en god porsjon viljestyrke så skal du se at du kommer deg løs. Ikke grav deg selv ned, ikke velt deg i elendigheten slik at du blir stående fast enda lengre. Hva med å ta seg en tur ut på byen en kveld? Ta deg ei øl for deg selv og se om du greier å oppnå noe kontakt, enten med andre menn for vennskap sin del eller med ei annen dame for alt ifra vennskap til noe mer. Du må ikke tro at kun fordi du står litt fast her i livet så er du ikke attraktiv for det motsatte kjønn. Jeg hadde ikke blitt skremt bort om du ikke helt visste hva du ville her i livet, men jeg hadde blitt skremt bort om du løy til meg, for eksempel. Å være ærlig er viktig. 

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke livet ditt som er kjedelig, det er norge! Det er jo ingenting gøy som skjer der! Det er kanskje verdens beste land å bo i med tanke på økonomisk og sosial trygghet, men fy faen så kjedelig hverdagen i norge kan være.

 

Jeg slet med det samme som deg, og i en alder av 28 valgte jeg å søke på en jobb på andre siden av verden. Jeg fikk den jobben, og har nå bodd her i snart 2 år. Beste avgjørelsen jeg har gjort i hele mitt liv. Nå bor jeg i en døgnåpen verdensmetropol, og her er det aldri kjedeli

Ts her igjen!

 

Jeg er helt enig med deg Nordmenn er sure og innesluttet. Kan jeg spørre deg om hvilken jobb du har fått, og hvilken utdanning du har? Reiste du bare uten å kjenne noen?

 

Har faktisk gjort det samme selv. Men da bare for 4 måneder. Tok et idrettstudium i Mexico for 5 år siden. Muligens det kjekkeste jeg har gjort, selv om det ikke førte til noe fornuftig etterpå. Jeg reiste ned uten å kjenne noen. Fikk flere venner, men disse bor på andre siden av landet, så holder lite kontakt med dem. Kunne lett gjort det samme igjen. Kunne lett reist et sted uten returbillett, men da måtte jeg hatt en jobb eller noe der nede. Har ikke økonomi til å feriere

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 04672...2fb

[spøkelset]

Kjenner meg så absolutt igjen i alt du skriver. Jeg sliter med alvorlig depresjon og angst, har gjort det i mange år. Det høres virkelig ut som du er deprimert, men jeg er ingen psykolog eller lege så jeg kan ikke akkurat gi deg en diagnose. Det er alltid godt å ha noen å snakke med, personlig får jeg ikke utbytte av å prate med en bekjent eller venn, psykolog og fagfolk er mer min greie. Da vet man med sikkerhet at det man sier forblir mellom deg og den andre parten fordi han/hun er ilagt taushetsplikt. Og jeg vil påstå at en psykolog har bedre forståelse for slike tanker fremfor en etablert person på din egen alder som kanskje ikke har noen erfaring med depresjon selv i det hele tatt. Er fort gjort at noen kan be deg ta deg sammen, si at du får gå deg en tur eller begynne å lese en bok og slike ting. Men det er smak og behag, vil du prate med en kompis så prater du med en kompis.

 

Personlig går jeg også dag ut dag inn og stirrer i veggen, sett bort ifra når jeg er på jobb. Jeg har også gitt opp menn, for slik situasjonen i livet mitt er nå, passer det seg rett og slett ikke med et forhold og jeg aner ærlig talt ikke om det kommer til å gjøre det i lang fremtid. Så da må man liksom jobbe med det man allerede har og ta det der ifra. Det er aldri for seint å hoppe på en ny utdanning, skifte yrke og slike ting. Om du tror det vil hjelpe, så gjør du det. Det kan dog være vanskelig å komme i gang om man er fanget i en negativ spiral. 

 

Det hjelper kanskje ikke så mye å høre at andre har det slik som du har det, men det kan likevel være godt å vite at man er ikke alene. Det er litt trøst å hente i det, selv om det egentlig ikke gir deg noen som helst motivasjon til å fikse livet ditt heller. Har du vurdert å få deg et kjæledyr? Selv skaffet jeg meg et par gullfisker, ikke at det er så mye selskap i dem men det er en grunn til å stå opp om morgenen iallefall, de må jo ha mat. Sovner fort på sofaen om jeg har fri da, for når jeg har fôret dem og prata litt med dem er det ikke så spennende lenger. Det er mye selskap i katter, og spesielt hunder. Om du ikke har altfor mye jobb og har tid til å ta vare på et dyr kan det hjelpe deg veldig mye. Om du for eksempel går til anskaffelse av en hund kan du melde deg på diverse hundekurs, utstillinger for den del og møte nye mennesker den veien. 

 

Ellers finnes det jo mange hobbyer å velge mellom, mange er allerede nevnt i tråden her. Det kan være vanskelig å finne seg en hobby om en mangler engasjement og ikke greier å interessere seg for noe. Personlig har jeg ingen interesser sånn sett, heller ingen hobby og da går fritiden fort med til at man bare sover, sitter på PC'en noen timer for dag og stirrer tomt i veggen i håp om at et eller annet bra skal skje. Men hva skulle da det være? Nei, si det. Du har ingen interesse for for eksempel biler, gaming, tegning, lesing? Dataspill er en ganske stor hobby med et bredt spekter av underholdning, kanskje det kan være verdt å sjekke ut? 

 

Jeg håper det ordner seg for deg. Skal huske på denne tråden om jeg en dag plutselig finner en løsning på hvordan man kommer seg videre. Jeg har prøvd i mange år, men sitter fortsatt på stedet hvil, men vil egentlig påstå at jeg ikke alltid har prøvd like mye. I det siste har jeg vært veldig passiv og bare sovet, jobbet, sovet, jobbet, sovet litt til og jobbet igjen. Men så slår jeg på stortromma noen dager ved å gå meg en tur, rydde huset, lese en bok, bake noe godt. Jeg sliter mye med ensomhet også, jeg har i motsetning til deg ikke venner i det hele tatt som jeg kan omgås, jeg sliter med å finne likesinnede. De få personene jeg har i livet som jeg egentlig ikke vil kalle for vennene mine, men som selv kaller seg for vennene mine, er rake motsetningen av meg selv og jeg må sette på meg selv en maske og tre inn i en helt annen rolle for å orke å være sammen med dem over lengre tid. Og det er jævla travelt. Hvorvidt det er bra for psyken å isolere seg eller å late som man er en annen person sammen med andre, vet jeg ikke. Jeg vet liksom ikke hva som er best. Jeg foretrekker isolasjonen sånn egentlig, men fader altså, jeg savner å være sosial og ha noen å prate med. 

 

Ikke vær lei deg for at de fleste av kompisene dine/alle er etablerte, tenk heller slik at du er fri som fuglen og kan egentlig gjøre som du vil. Nå står du litt fast, men med litt profesjonell hjelp eller et par selvhjelpbøker og en god porsjon viljestyrke så skal du se at du kommer deg løs. Ikke grav deg selv ned, ikke velt deg i elendigheten slik at du blir stående fast enda lengre. Hva med å ta seg en tur ut på byen en kveld? Ta deg ei øl for deg selv og se om du greier å oppnå noe kontakt, enten med andre menn for vennskap sin del eller med ei annen dame for alt ifra vennskap til noe mer. Du må ikke tro at kun fordi du står litt fast her i livet så er du ikke attraktiv for det motsatte kjønn. Jeg hadde ikke blitt skremt bort om du ikke helt visste hva du ville her i livet, men jeg hadde blitt skremt bort om du løy til meg, for eksempel. Å være ærlig er viktig. 

Trist å høre at du/ dere har det slik. Vil også sterkt anbefale å gå til anskaffelse av kjæledyr. Er ufattelig hvor mye selskap og glede det kan medføre.

Endret 11. april 2016 av spøkelset

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg så absolutt igjen i alt du skriver. Jeg sliter med alvorlig depresjon og angst, har gjort det i mange år. Det høres virkelig ut som du er deprimert, men jeg er ingen psykolog eller lege så jeg kan ikke akkurat gi deg en diagnose. Det er alltid godt å ha noen å snakke med, personlig får jeg ikke utbytte av å prate med en bekjent eller venn, psykolog og fagfolk er mer min greie. Da vet man med sikkerhet at det man sier forblir mellom deg og den andre parten fordi han/hun er ilagt taushetsplikt. Og jeg vil påstå at en psykolog har bedre forståelse for slike tanker fremfor en etablert person på din egen alder som kanskje ikke har noen erfaring med depresjon selv i det hele tatt. Er fort gjort at noen kan be deg ta deg sammen, si at du får gå deg en tur eller begynne å lese en bok og slike ting. Men det er smak og behag, vil du prate med en kompis så prater du med en kompis.

 

Personlig går jeg også dag ut dag inn og stirrer i veggen, sett bort ifra når jeg er på jobb. Jeg har også gitt opp menn, for slik situasjonen i livet mitt er nå, passer det seg rett og slett ikke med et forhold og jeg aner ærlig talt ikke om det kommer til å gjøre det i lang fremtid. Så da må man liksom jobbe med det man allerede har og ta det der ifra. Det er aldri for seint å hoppe på en ny utdanning, skifte yrke og slike ting. Om du tror det vil hjelpe, så gjør du det. Det kan dog være vanskelig å komme i gang om man er fanget i en negativ spiral. 

 

Det hjelper kanskje ikke så mye å høre at andre har det slik som du har det, men det kan likevel være godt å vite at man er ikke alene. Det er litt trøst å hente i det, selv om det egentlig ikke gir deg noen som helst motivasjon til å fikse livet ditt heller. Har du vurdert å få deg et kjæledyr? Selv skaffet jeg meg et par gullfisker, ikke at det er så mye selskap i dem men det er en grunn til å stå opp om morgenen iallefall, de må jo ha mat. Sovner fort på sofaen om jeg har fri da, for når jeg har fôret dem og prata litt med dem er det ikke så spennende lenger. Det er mye selskap i katter, og spesielt hunder. Om du ikke har altfor mye jobb og har tid til å ta vare på et dyr kan det hjelpe deg veldig mye. Om du for eksempel går til anskaffelse av en hund kan du melde deg på diverse hundekurs, utstillinger for den del og møte nye mennesker den veien. 

 

Ellers finnes det jo mange hobbyer å velge mellom, mange er allerede nevnt i tråden her. Det kan være vanskelig å finne seg en hobby om en mangler engasjement og ikke greier å interessere seg for noe. Personlig har jeg ingen interesser sånn sett, heller ingen hobby og da går fritiden fort med til at man bare sover, sitter på PC'en noen timer for dag og stirrer tomt i veggen i håp om at et eller annet bra skal skje. Men hva skulle da det være? Nei, si det. Du har ingen interesse for for eksempel biler, gaming, tegning, lesing? Dataspill er en ganske stor hobby med et bredt spekter av underholdning, kanskje det kan være verdt å sjekke ut? 

 

Jeg håper det ordner seg for deg. Skal huske på denne tråden om jeg en dag plutselig finner en løsning på hvordan man kommer seg videre. Jeg har prøvd i mange år, men sitter fortsatt på stedet hvil, men vil egentlig påstå at jeg ikke alltid har prøvd like mye. I det siste har jeg vært veldig passiv og bare sovet, jobbet, sovet, jobbet, sovet litt til og jobbet igjen. Men så slår jeg på stortromma noen dager ved å gå meg en tur, rydde huset, lese en bok, bake noe godt. Jeg sliter mye med ensomhet også, jeg har i motsetning til deg ikke venner i det hele tatt som jeg kan omgås, jeg sliter med å finne likesinnede. De få personene jeg har i livet som jeg egentlig ikke vil kalle for vennene mine, men som selv kaller seg for vennene mine, er rake motsetningen av meg selv og jeg må sette på meg selv en maske og tre inn i en helt annen rolle for å orke å være sammen med dem over lengre tid. Og det er jævla travelt. Hvorvidt det er bra for psyken å isolere seg eller å late som man er en annen person sammen med andre, vet jeg ikke. Jeg vet liksom ikke hva som er best. Jeg foretrekker isolasjonen sånn egentlig, men fader altså, jeg savner å være sosial og ha noen å prate med. 

 

Ikke vær lei deg for at de fleste av kompisene dine/alle er etablerte, tenk heller slik at du er fri som fuglen og kan egentlig gjøre som du vil. Nå står du litt fast, men med litt profesjonell hjelp eller et par selvhjelpbøker og en god porsjon viljestyrke så skal du se at du kommer deg løs. Ikke grav deg selv ned, ikke velt deg i elendigheten slik at du blir stående fast enda lengre. Hva med å ta seg en tur ut på byen en kveld? Ta deg ei øl for deg selv og se om du greier å oppnå noe kontakt, enten med andre menn for vennskap sin del eller med ei annen dame for alt ifra vennskap til noe mer. Du må ikke tro at kun fordi du står litt fast her i livet så er du ikke attraktiv for det motsatte kjønn. Jeg hadde ikke blitt skremt bort om du ikke helt visste hva du ville her i livet, men jeg hadde blitt skremt bort om du løy til meg, for eksempel. Å være ærlig er viktig. 

Mange gode råd og fine refleksjoner. Setter pris på at du vil dele dette, og ja, det er jo en "slags" trøst at man ikke er alene om å føle det slik. Håper du finner venner du kan være deg selv rundt. Jeg vet det slitsomt å hele veien late som man er en annen.

 

Anonymous poster hash: 04672...2fb

[Loverdose]

 

Trist å høre at du/ dere har det slik. Vil også sterkt anbefale å gå til anskaffelse av kjæledyr. Er ufattelig hvor mye selskap og glede det kan medføre.

 

Jeg har så vanvittig lyst på katt eller hund, men dessverre jobber jeg for mye til at jeg har tid til å ha et krevende dyr, i tillegg skal jeg flytte innen de neste tre årene og må tenke litt over hvordan det blir med bosituasjon, jobb og studier. Har man derimot tid til å ta vare på et dyr bør man så absolutt gå til anskaffelse av det, det kan være så mye glede, kjærlighet og selskap i et kjæledyr! 

 

 

Mange gode råd og fine refleksjoner. Setter pris på at du vil dele dette, og ja, det er jo en "slags" trøst at man ikke er alene om å føle det slik. Håper du finner venner du kan være deg selv rundt. Jeg vet det slitsomt å hele veien late som man er en annen.

 

Anonymous poster hash: 04672...2fb

 

Håper det hjalp litt. Vi kommer oss nok opp og frem en dag vi også!