Overgangen sosialt sett skole/univ. --> arbeidsliv

[AnonymDiskusjon]

Trådtittel sier egentlig alt. Litt bakgrunn: Jeg har lenge vært dårlig sosialt, trukket meg tilbake og holdt meg til det som var trygt og godt, men lengtet alltid etter noe nytt. Tre år inn i universitetet føler jeg meg som et egg som endelig har klekket. Jeg er klar for å ta over verden. Men universitetstida er allerede snart slutt. Livet som arbeidstaker ruver der fremme som en stor, svart vegg. Jeg trenger mer tid, jeg er ikke klar. Jeg kan ikke etablere meg før jeg har fått meg kjæreste (hvilket jeg i en alder av 23 aldri har hatt). Jeg har så mye ugjort. Jeg kunne brukt universitetstida til å nyte livet til det fulle (det skal jeg fra nå av), men nå ser jeg på mens mennesker jeg så gjerne skulle tilbrakt så mye mer tid med, tenker på utveksling, flytting til andre land, osv.

 

Eksempel: Jeg møtte et menneske her om dagen, som gav meg bakoversveis. Hun bare var så utrolig responsiv, proaktiv, komplementerte min egen humor så perfekt, vi diskuterte i timevis av gangen, til seint om kvelden. Og hun skinner som en sol i mine øyne, metaforisk sett. Hun har et gigantisk sosialt nett, hun leder forskjellige ting, hun har masse folk som ser opp til henne. Hun er så beundringsverdig og jeg vil utfordre meg selv, bli mer som det. Ingenting i hele verden virker så interessant som å bli kjent med henne, prøve å bli mer sånn selv. Hvis jeg kunne bli en som betydde noe for henne så ville det bety alt i verden. Da ville jeg ha rundet livet. Men hun er som et vindkast, alltid på vei et annet sted, opptatt med egne ting, skal steder jeg aldri kan følge etter. Og tiden går så fort, og tiden igjen er så kort.

 

Blir litt cheesy kanskje alt dette her Men jeg føler meg bare inspirert. Problemet mitt er bare at jeg begynner å se mening og en retning i livet som jeg virkelig vil følge. Men arbeidslivet er som en stor, ruvende, svart vegg som jeg frykter vil stoppe meg. Hvordan skal jeg kunne møte likesinnede, unge mennesker, på jakt etter kjæreste, vennskap, spenning osv. på samme måte når jeg ender opp i en potensielt helt ny by hvor jeg skal jobbe og tjene penger, ta opp lån til leilighet, hus, osv.

 

Jeg begynner å vurdere å begynne på en ny utdanning når jeg er ferdig med masteren. Eventuelt prøve å reise rundt, tjene penger her og der og prøve å oppleve mennesker og folk. Bygge meg et nettverk, selvtillit, vise for meg selv at jeg kan være hvem som helst. Jeg kan ikke etablere meg ennå. Ikke på mange år tror jeg. Før det trenger jeg visse grunnleggende behov oppfylt...

 

Ja... Dette ble jo helt j***lig langt da! xD

Alle former for refleksjon, svar, tanker mottas med stor entusiasme!!

Anonymous poster hash: 2c400...a90

[Aiven]

Ikke spesielt langt

 

Den angsten du føler tror jeg er litt overdrevet. Du gjør selvsagt som du vil. Om man kutter litt ned på "fornøyelser" (dataspill og tv), er det utrolig hva man kan få til.

Endret 22. mars 2016 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Utrolig hva man får til? Kunne du gitt noen eksempler? TV og spilling driver jeg veldig lite med

Anonymous poster hash: b08ba...879

[Imlekk]

For hva det er verdt så trives jeg godt i arbeidslivet, selv om jeg er ganske nylig ut fra skolebenken. Det er nok ganske avhengig av hva slags jobb du begynner i. Høres ut som om du burde se deg om etter et ungt miljø. Hva studerer du?

[lesles]

Vær spontan og vær et ja-menneske. Da ender du med å oppleve mer enn du forestilte deg.

[AnonymDiskusjon]

For hva det er verdt så trives jeg godt i arbeidslivet, selv om jeg er ganske nylig ut fra skolebenken. Det er nok ganske avhengig av hva slags jobb du begynner i. Høres ut som om du burde se deg om etter et ungt miljø. Hva studerer du?

 

Ja, sant det. Jeg vil helst starte i en bedrift med unge mennesker, men jeg vet ikke om jeg tør å si nei til det første og beste tilbudet jeg får. Jeg går et av siving.-studiene på NTNU (5-årig). Blir sannsynligvis enten noe R&D, konsulentvirksomhet, programmering eller noe liknende.

 

@lesles,

Ja, det er så sant det. Har opplevd mye bra pga. dét det siste halvåret. Jeg kjenner bare at jeg har et behov for å være i et miljø hvor jeg fremdeles har sjansen til å ta initiativ, si ja til ting. Har inntrykk av at folk slutter i stor grad med det når barn og kjæreste kommer i veien.

 

Anonymous poster hash: b08ba...879

[AnonymDiskusjon]

Skulle tro det var jeg som skrev det her. Går også 3. året siv.ing. på ntnu, har endelig det siste året begynt å løsne sosialt (Etter jeg slet mye med skader og ble isolert), men studietiden er allerede på vei mot slutten. Har datet en del det siste året, og alle jentene jeg møter der, virker ut til å ha gjort så mye. Drar på familieferier over hele verden, er med venner fra skolen og barndommen og fester over hele landet, blir til stadighet invitert med på nye ting og har gutter som jakter på dem overalt. Presterer bra på skolen gjør dem også. De fleste av disse har vært 1. eller 2. klassejenter. De er fortsatt tidlig i studentlivet, men de har allerede langt bedre sosialt liv, mye større nettverk og mye mer å foreta seg til enhver tid enn jeg har. Er så misunnelig på dem, og føler ungdommen har kjørt meg rett forbi nå som arbeidslivet venter..

 

Vet ikke om du kan relatere til dette. Aner ikke om det er manglende sosiale antenner i yngre alder som har vært årsaken (Kommer fra et lite sted med enstøingforeldre) eller det at jeg ikke kunne være med på fester og lignende i tenårene pga. antibiotika mot skadene jeg pådro meg. Liker å skylde på sistnevnte..

Anonymous poster hash: 958ed...f7e

[Horten Market]

Jeg begynner å vurdere å begynne på en ny utdanning når jeg er ferdig med masteren. Eventuelt prøve å reise rundt, tjene penger her og der og prøve å oppleve mennesker og folk. Bygge meg et nettverk, selvtillit, vise for meg selv at jeg kan være hvem som helst. Jeg kan ikke etablere meg ennå. Ikke på mange år tror jeg. Før det trenger jeg visse grunnleggende behov oppfylt...

 

Det er en god plan.

 

Men vær klar over at før du vet ordet av det, så har dine jevnaldrende etablert seg med ektefelle og barn, et stort hus og allerede gjort karriere i arbeidslivet. Vi kan dessverre ikke få både i pose og sekk her i livet, våre valg vil alltid innebære at andre ting velges bort. Det jeg synes er litt viktig er at vi er bevisst på konsekvensene av valgene vi gjør, slik at vi ikke gjør noe vi kommer til å angre på. Du kommer sikkert til å angre uansett, enten på det du har gjort eller på det du ikke har gjort, men det er lettere å takle når valgene var velbegrunnede.

 

Det er også noen som angrer på at de etablerte seg for tidlig, og tenker på at de gjerne skulle vært fri og reist og opplevd mer av verden.

[AnonymDiskusjon]

TS her.

 

 

Skulle tro det var jeg som skrev det her. Går også 3. året siv.ing. på ntnu, har endelig det siste året begynt å løsne sosialt (Etter jeg slet mye med skader og ble isolert), men studietiden er allerede på vei mot slutten. Har datet en del det siste året, og alle jentene jeg møter der, virker ut til å ha gjort så mye. Drar på familieferier over hele verden, er med venner fra skolen og barndommen og fester over hele landet, blir til stadighet invitert med på nye ting og har gutter som jakter på dem overalt. Presterer bra på skolen gjør dem også. De fleste av disse har vært 1. eller 2. klassejenter. De er fortsatt tidlig i studentlivet, men de har allerede langt bedre sosialt liv, mye større nettverk og mye mer å foreta seg til enhver tid enn jeg har. Er så misunnelig på dem, og føler ungdommen har kjørt meg rett forbi nå som arbeidslivet venter..

 

Vet ikke om du kan relatere til dette. Aner ikke om det er manglende sosiale antenner i yngre alder som har vært årsaken (Kommer fra et lite sted med enstøingforeldre) eller det at jeg ikke kunne være med på fester og lignende i tenårene pga. antibiotika mot skadene jeg pådro meg. Liker å skylde på sistnevnte..

Anonymous poster hash: 958ed...f7e

 

 

Oi, ja. Vi har en del til felles. Misunnelse har jeg slitt med, men da rettet mot mine egne venner, hvorav hver eneste en har hatt kjæreste. Men de tankene plager meg ikke nå for tiden.

Hva med sånn som jeg foreslo i åpningsposten; å starte på et nytt studium etter masteren, eventuelt forlenge studieløpet? Jeg føler at dette er en ganske attraktiv tanke i det tilfellet at jeg ikke føler meg klar når masteren er ferdigskrevet. Da skal jeg ikke bry meg med karakterer eller å fullføre. Det dumme med å dra ut studieløpet er vel at man får mindre stipend, og at SIT kaster deg ut for ikke å følge studieprogresjonen da...

 

Og en ting til: hvordan har du gått frem for å gå på date med jenter? Jeg synes det er ekstra interessant å høre fra en person som har litt samme problemene som meg.

 

Ang. jenter for min del, så har jeg ennå ikke datet, eller vært forelsket i noen. I løpet av den korte perioden jeg i det hele tatt hatt selvrespekten og selvtilliten til å kjenne jenter har jeg ikke funnet noen som jeg føler jeg deler mye med, muligens med unntak av én viss person, men som jeg ennå ikke har fått dannet meg et skikkelig bilde av.

 

For min del dreide det seg aldri om "manglende sosiale antenner", men manglende interesse av å involvere meg + manglende erfaring (pga. jeg aldri involverte meg i andre folk). Jeg trodde inntil nylig at jeg mangler sosiale antenner i en del situasjoner og at jeg ikke greier å føre en bra samtale. Har oppdaget gjennom mange små seire (over meg selv) og suksesser de siste månedene at det var helt feil.

 

 

 

Jeg begynner å vurdere å begynne på en ny utdanning når jeg er ferdig med masteren. Eventuelt prøve å reise rundt, tjene penger her og der og prøve å oppleve mennesker og folk. Bygge meg et nettverk, selvtillit, vise for meg selv at jeg kan være hvem som helst. Jeg kan ikke etablere meg ennå. Ikke på mange år tror jeg. Før det trenger jeg visse grunnleggende behov oppfylt...

 

Det er en god plan.

 

Men vær klar over at før du vet ordet av det, så har dine jevnaldrende etablert seg med ektefelle og barn, et stort hus og allerede gjort karriere i arbeidslivet. Vi kan dessverre ikke få både i pose og sekk her i livet, våre valg vil alltid innebære at andre ting velges bort. Det jeg synes er litt viktig er at vi er bevisst på konsekvensene av valgene vi gjør, slik at vi ikke gjør noe vi kommer til å angre på. Du kommer sikkert til å angre uansett, enten på det du har gjort eller på det du ikke har gjort, men det er lettere å takle når valgene var velbegrunnede.

 

Det er også noen som angrer på at de etablerte seg for tidlig, og tenker på at de gjerne skulle vært fri og reist og opplevd mer av verden.

 

 

Takk for svar. Ja, jeg er ganske enig i det. Et av mine største problem nå, om jeg ikke får meg kjæreste raskt som svint, er om jeg skal dra på utveksling. På en side har dette vært en drøm i over 3 år, og jeg ser endelig ut til å få den oppfylt. På den andre siden vil det bety at jeg utsetter det største i hele livet mitt (kjæreste) med over 1 helt år, og at jeg må begynne ganske fra scratch når jeg kommer tilbake for å ta 5.-året av utdanningen, som dessuten også uten tvil vil bli et veldig travelt år. Og det er jo til og med ikke sikkert at jeg får kjæreste det kommende året heller.

 

Avhengig av valget jeg tar kan jeg ende opp med å lengte meg tilbake til Norge fra utlandet. Eller potensielt angre resten av livet på at jeg ikke dro da jeg hadde sjansen. Så ja, jeg ser verdien av at valgene jeg tar må være velbegrunnede.

Anonymous poster hash: b08ba...879