Fortiden slår tilbake som en pisk ....

[2late4sorrow]

Var sammen med en jente for noen år siden, som den gangen sleit med mye psykisk.

Var veldig glad i henne kan vel si jeg elsket henne, men tilslutt måtte jeg bare komme meg ut av forholdet da det ble for tungt og depressivt, suicidalt... Ser nå at hun har fått seg ny mann, barn etc.

Kjenner det gjør vondt i hjerte og sjel nå når jeg føler at dette kunne vært mitt barn osv..

Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme fortiden.. jeg føler jeg elsker henne fortsatt... men forstår at alt er tapt... forstår at jeg bare må glemme dette.. men det gjør vondt,  jeg sliter...  jeg er en grei fyr som ikke vil noen vondt...

Hva tenker dere ?

 

[AnonymDiskusjon]

Jeg tenker at jeg føler med deg. Og jeg tenker at dette kunne blitt meg selv om noen år. Er i lignende situasjon nå. Jeg elsker kjæresten min (vært sammen i 2 mnd), men hun sliter en del psykisk og det blir en byrde. Men jeg er så utrolig glad i hun og vil ikke la hun gå, så jeg har bestemt meg for å leve med det og støtte hun, for jeg setter hun først. Jeg kan leve med å måtte trøste og hjelpe hun, for det viktigste for meg er å gjøre hun lykkelig.

Annet enn det så er det vel for sent for deg. Men hvis du vil, så kan du jo sende hun en melding og si hvor mye du angrer? Sånn at hun har deg i bakhodet om det en dag blir slutt med mannen hun er med nå? Vet jo aldri.

Men når du har gjort det, må du prøve å glemme hun, for det kan være for sent for alltid og du må leve ditt eget liv også.

Anonymous poster hash: 0c929...681

[Gjest Bruker-245639]

Du var ikke rett for henne. Så om du virkelig elsker henne så fokuserer du på at hun nå har det bra.

[hekomo]

Men hvis du vil, så kan du jo sende hun en melding og si hvor mye du angrer? Sånn at hun har deg i bakhodet om det en dag blir slutt med mannen hun er med nå? Vet jo aldri.

 

Jo, man vet. Man vet at det ikke er noen grunn til å lage trøbbel for henne. Hun har endelig fått et godt liv og har en familie, og også ansvar for egne barn. Da begynner man ikke å kødde med hodet hennes.

 

Hvis han virkelig elsker henne lar han henne leve livet sitt.

 

Skulle hun en gang bli singel igjen - greit. Men hun har et nytt liv med barn, for svarte.

[heartlife]

Var sammen med en jente for noen år siden, som den gangen sleit med mye psykisk.

Var veldig glad i henne kan vel si jeg elsket henne, men tilslutt måtte jeg bare komme meg ut av forholdet da det ble for tungt og depressivt, suicidalt... Ser nå at hun har fått seg ny mann, barn etc.

Kjenner det gjør vondt i hjerte og sjel nå når jeg føler at dette kunne vært mitt barn osv..

Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme fortiden.. jeg føler jeg elsker henne fortsatt... men forstår at alt er tapt... forstår at jeg bare må glemme dette.. men det gjør vondt,  jeg sliter...  jeg er en grei fyr som ikke vil noen vondt...

Hva tenker dere ?

Jeg er ganske lik deg, i det at fortiden bor i meg. Men aksepter det. Fortiden er en del av livet ditt. Den damen var en del av livet ditt selv om dere ikke er sammen lenger. Hun vil på en måte alltid være en del av din historie, som du bærer med deg i "ryggsekken på din rygg". 

 

Jeg forstår smerten. Du kunne gjerne ønske at det var ditt barn, og at du fortsatt var sammen med henne. Men aksepter de følelsene. Du har de følelsene for henne, men forsøk å jobb deg videre med livet ditt selv om det er tungt. Ta hensyn og vis omsorg til deg selv. Tren... det gjør deg lettere i sinnet, nyt naturen, og hør musikk. Finn deg noen interesser. Og forsøk å tenk litt smått fremover. Et lite steg frem kan fort bli et stort steg. Men vet hvor tungt det er.  En dag så kan det være at du har et barn sammen med en ny dame som du virkelig kan elske like høyt som du elsket din eks. 

 

Jeg tenker ikke at du er et en djevel selv om du har slike tanker. Jeg forstår deg. 

Endret 18. mars 2016 av heartlife

[heartlife]

 

Jeg tenker at jeg føler med deg. Og jeg tenker at dette kunne blitt meg selv om noen år. Er i lignende situasjon nå. Jeg elsker kjæresten min (vært sammen i 2 mnd), men hun sliter en del psykisk og det blir en byrde. Men jeg er så utrolig glad i hun og vil ikke la hun gå, så jeg har bestemt meg for å leve med det og støtte hun, for jeg setter hun først. Jeg kan leve med å måtte trøste og hjelpe hun, for det viktigste for meg er å gjøre hun lykkelig.

 

Annet enn det så er det vel for sent for deg. Men hvis du vil, så kan du jo sende hun en melding og si hvor mye du angrer? Sånn at hun har deg i bakhodet om det en dag blir slutt med mannen hun er med nå? Vet jo aldri.

 

Men når du har gjort det, må du prøve å glemme hun, for det kan være for sent for alltid og du må leve ditt eget liv også.

 

Anonymous poster hash: 0c929...681

 

Enig i det. Trådstarter:  Du kan sende henne en melding å si hvor mye du angrer, men på en måte så er "toget kjørt". For barnets del er det best at du ikke sender den meldingen!. 

[1969]

Hva i all verden vil den meldinga hjelpe til med ? Bedre samvittigheten til han som stakk når hun hadde problemer ?

 

Til TS : Nei hold deg unna. du hadde sjansen, men tok den ikke.

[BadCat]

Man høster som man sår. Bedre lykke neste gang.

[Sir-Allistair]

Skjønner ikke helt logikken. Å bringe et barn i den mixen av depresjon og selvmordstanker ville gjort alt verre. Men hvis det er slik at hun ble frisk så skjønner jeg godt at du angrer på at du stakk midt i stormen. Uansett: Gjort er gjort. Ta det som en lærdom.