Hvordan har kjærlighetssorg forandret deg som person?

[AnonymDiskusjon]

 

Det er jo selvfølgelig lett for deg å si, men når du er midt oppe i det selv så er det ikke lett å tenke sånn. Spesielt ikke når det er første kjærligheten jeg noen gang har hatt, og vi var sammen i 4 år fra 19 til 23 som gjorde at jeg formet livet mitt sånn. Ser man på det her utenifra, så selvfølgelig har du rett. Jeg burde tenke sånn, og bare komme meg videre.

 

I mitt hodet var dette den personen jeg skulle dele resten av livet med, og få barn med. Når det plutselig blir knust pga vi ble for komfortable med hverandre i følge henne, og mer som venner - så er det ekstremt vondt. I tillegg har jeg blitt så godt kjent med henne og hennes familie at det å skulle få en ny person så nære i livet mitt igjen er nesten umulig å forestille seg. Og vanene er også ille, savner alt. Føles ut som om det aldri kommer til å gå over... Samtidig prøver jeg å stole på de som sier at det går over med tid. 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

Hei igjen, Thomas:)

Det har du rett i, når man er midt i det så vet man ikke bedre og iallefall ikke når vi har aldri opplevd det før. Men lurte på om vi skal lage en deal? Jeg har bestemt meg for å stole på det de eldre og erfarne sier om dette. At det SKAL gå over. Kanskje ikke nå, men at det vil det! Gråtingen kommer sjeldnere, det vet jeg for det opplever jeg. Og når du føler for å gråte igjen

så er det så godt, for da får du tømt deg. Så hvis du må, så gjør du det og gjør hva enn som er best for deg, men lov meg å ikke bli hengt fast i det slik jeg er. Du er i en altfor fersk sorg at du må tenke over det og ikke la det skje! Så hvis vi sier til oss selv at det er ok å gråte og hyle osv. men at vi skal stole på det de eldre sier? Du har vel foreldre som kanskje kunne ha pratet

med deg og som også har vært der? Det er utrolig hva de har vært gjennom på sin vei og hva de har erfart. Det hadde jeg ikke fått vite eller fått så mye hjelp med dersom de ikke hadde vært der selv.

- TS

 

 

Thomas: 

 

Ja jeg er helt enig med deg. Gråtingen er også sjeldnere enn før, det merker jeg jo. Men plutselig kommer det. Men er som du sier, er litt godt noen ganger også, får liksom tømt meg litt...  Jeg velger også å stole på det de sier. 

 

Ja jeg prater med både foreldre og venner som har vært igjennom det samme. Prater spesielt mye med foreldrene mine, da begge har erfart dette. Og det hjelper å høre, da alt jeg forteller og sier kjenner de seg igjen i. Så vi er hvertfall ikke alene om dette her! 

 

Jeg tror det verste for min del, er at jeg føler skyldfølelsen. Siste halvåret så har vi ikke funnet på så mye. Angrer på at jeg ikke tok mer intiativ på å gjøre ting. Hun har sagt i ettertid at det har gjort at hun har mistet følelser. Men, uansett hvor mye jeg angrer og tenker at jeg skulle gjort det og det, så er det i fortiden og det hjelper jo ikke hva enn jeg gjør nå... Hun vil jo ikke prøve mer. Men det er fortsatt vondt med skyldfølelsen.

 

Rart hvordan jeg tenker at det skal være henne og meg, jeg trodde jeg hadde møtt den spesielle for meg i livet, samtidig vet jeg jo at hun ikke vil lenger. Og da er det jo ikke meningen, og må jo være gjensidig kjærlighet.. Bare trodde VIRKELIG at hun følte det samme om meg, at vi skulle være sammen resten av livet. Men sånn er det ikke, og da må jeg bare tvinge meg selv til å komme videre på en måte. Bare å skrive her hvis du føler for det, jeg er på forumet daglig. 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

[anonym jente]

Du må ikke angre å tenke på alt du gjorde å ikke gjorde. Jeg ga beskjed til eksen min at vi burde endre på ting for at dette skulle fungere, men han tok det aldri seriøst. Da jeg sa jeg ikke orket mer og ville slå opp så sa han at det var små bagateller som en kunne fikse på.. men da tenker jeg hvorfor har han da ikke gjort noe med det før.. og jeg viste at det kom aldri til å endre seg. Eller vist han hadde endret seg så hadde det bare vart en liten stund også hadde det gått tilbake i den samme gamle tralten, Jeg mener at  det er like mye hennes feil at hun ikke snakket med deg og problemene sine. Det tar to stykker for at forholdet skal fungere og vist hun ikke har gitt deg noe hint eller pekepinn på hvor landet ligger så virker det som om hun ikke jobbet så mye for at forholdet skulle fungere. 

[AnonymDiskusjon]

Du må ikke angre å tenke på alt du gjorde å ikke gjorde. Jeg ga beskjed til eksen min at vi burde endre på ting for at dette skulle fungere, men han tok det aldri seriøst. Da jeg sa jeg ikke orket mer og ville slå opp så sa han at det var små bagateller som en kunne fikse på.. men da tenker jeg hvorfor har han da ikke gjort noe med det før.. og jeg viste at det kom aldri til å endre seg. Eller vist han hadde endret seg så hadde det bare vart en liten stund også hadde det gått tilbake i den samme gamle tralten, Jeg mener at  det er like mye hennes feil at hun ikke snakket med deg og problemene sine. Det tar to stykker for at forholdet skal fungere og vist hun ikke har gitt deg noe hint eller pekepinn på hvor landet ligger så virker det som om hun ikke jobbet så mye for at forholdet skulle fungere. 

Thomas:

 

Jo, du har rett i det... Det høres veldig likt ut som mitt forhold, bare at hun ikke ga den beskjeden... Når hun gjorde det slutt, så sa hun akkurat det. At hvis vi prøver nå så varer det en liten stund også hadde det gått tilbake til det samme. Problemet er at hun aldri tok den samtalen med meg, og satt seg ned med meg og sa nå må vi endre på ting ellers så fungerer det ikke... Jeg tror bare hun ikke ville nok. Jeg tenker at hvis hun virkelig ikke vil miste meg, og elsker meg såpass mye at hun vil ha meg i livet hennes, så hadde hun tatt det opp. Så da er det kanskje ikke meningen, selv om jeg tenker at alt er min feil og at hun er the one... 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

[BadCat]

Jeg trodde at kjærligheten skulle vare livet ut. Det var i alle fall det hun lovet, men så måtte jeg innse at det ikke ble slik.

 

Er brødet muggent, så må det i søpla. Ja, det var nybakt og godt en gang, men nå er det forbi og søpla venter. Så må man videre.

[Imis]

 

 

Det er jo selvfølgelig lett for deg å si, men når du er midt oppe i det selv så er det ikke lett å tenke sånn. Spesielt ikke når det er første kjærligheten jeg noen gang har hatt, og vi var sammen i 4 år fra 19 til 23 som gjorde at jeg formet livet mitt sånn. Ser man på det her utenifra, så selvfølgelig har du rett. Jeg burde tenke sånn, og bare komme meg videre.

 

I mitt hodet var dette den personen jeg skulle dele resten av livet med, og få barn med. Når det plutselig blir knust pga vi ble for komfortable med hverandre i følge henne, og mer som venner - så er det ekstremt vondt. I tillegg har jeg blitt så godt kjent med henne og hennes familie at det å skulle få en ny person så nære i livet mitt igjen er nesten umulig å forestille seg. Og vanene er også ille, savner alt. Føles ut som om det aldri kommer til å gå over... Samtidig prøver jeg å stole på de som sier at det går over med tid. 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

Hei igjen, Thomas:)

Det har du rett i, når man er midt i det så vet man ikke bedre og iallefall ikke når vi har aldri opplevd det før. Men lurte på om vi skal lage en deal? Jeg har bestemt meg for å stole på det de eldre og erfarne sier om dette. At det SKAL gå over. Kanskje ikke nå, men at det vil det! Gråtingen kommer sjeldnere, det vet jeg for det opplever jeg. Og når du føler for å gråte igjen

så er det så godt, for da får du tømt deg. Så hvis du må, så gjør du det og gjør hva enn som er best for deg, men lov meg å ikke bli hengt fast i det slik jeg er. Du er i en altfor fersk sorg at du må tenke over det og ikke la det skje! Så hvis vi sier til oss selv at det er ok å gråte og hyle osv. men at vi skal stole på det de eldre sier? Du har vel foreldre som kanskje kunne ha pratet

med deg og som også har vært der? Det er utrolig hva de har vært gjennom på sin vei og hva de har erfart. Det hadde jeg ikke fått vite eller fått så mye hjelp med dersom de ikke hadde vært der selv.

- TS

 

 

Thomas: 

 

Ja jeg er helt enig med deg. Gråtingen er også sjeldnere enn før, det merker jeg jo. Men plutselig kommer det. Men er som du sier, er litt godt noen ganger også, får liksom tømt meg litt...  Jeg velger også å stole på det de sier. 

 

Ja jeg prater med både foreldre og venner som har vært igjennom det samme. Prater spesielt mye med foreldrene mine, da begge har erfart dette. Og det hjelper å høre, da alt jeg forteller og sier kjenner de seg igjen i. Så vi er hvertfall ikke alene om dette her! 

 

Jeg tror det verste for min del, er at jeg føler skyldfølelsen. Siste halvåret så har vi ikke funnet på så mye. Angrer på at jeg ikke tok mer intiativ på å gjøre ting. Hun har sagt i ettertid at det har gjort at hun har mistet følelser. Men, uansett hvor mye jeg angrer og tenker at jeg skulle gjort det og det, så er det i fortiden og det hjelper jo ikke hva enn jeg gjør nå... Hun vil jo ikke prøve mer. Men det er fortsatt vondt med skyldfølelsen.

 

Rart hvordan jeg tenker at det skal være henne og meg, jeg trodde jeg hadde møtt den spesielle for meg i livet, samtidig vet jeg jo at hun ikke vil lenger. Og da er det jo ikke meningen, og må jo være gjensidig kjærlighet.. Bare trodde VIRKELIG at hun følte det samme om meg, at vi skulle være sammen resten av livet. Men sånn er det ikke, og da må jeg bare tvinge meg selv til å komme videre på en måte. Bare å skrive her hvis du føler for det, jeg er på forumet daglig. 

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Når det kommer er det bare godt å få det ut, det er veldig viktig! Det er godt å høre at du prater med dem om det.. veldig godt å få ut og få forståelse for det osv!

Skyldfølelse tror jeg er noe alle tenker på når noe tar slutt.. man føler at man burde gjort ditten og datten, men det er to om forholdet og sånn sett burde hun også sagt mer om det tidligere og vært åpen om det. Men ofte sier de jo at en part har tenkt over det lenge, så hun har nok vært gjennom prosessen den siste tiden. Derfor føler du nok kanskje at ting er så mye lettere for henne nå, ikke sant?

Men skyldfølelse trøkker oss bare lenger ned, og det gjør det veldig mye mer vondere.. Jeg håper den slipper taket hos deg snart!

Ja, bare å si ifra du også ! Jeg er litt treigere med å svare osv, men jeg er innom av og til og sjekker

 

[N|troXx]

Kjærlighetssorg er som å kjøre bil og kollidere voldsomt, men så fortere du kommer deg inn i en annen bil jo mindre er sjansen for at du får bilskrekk. Life goes on.

 

Tja, er ikke bilen som gir folk skrekken, men andre bilister som oppfører seg idiot i trafikken. Er der akkurat nå, å kjøre bil går greit, så lenge det ikke er idioter på veien.

[AnonymDiskusjon]

Thomas: 

Jeg har hele tiden hatt for meg at kjærligheten skal vare livet ut, selv om man har nedturer i et i forhold - skal man prate om det og FIKSE det. Ikke kaste det bort... Men det var ikke hennes tanke. Jeg liker ikke tanken at det er en neste, også kanskje neste... Og vi hadde det jo bra, det var ingen krangling, vi var snille med hverandre, men fordi vi ble mer som gode venner så gjorde hun det slutt. Men sånn blir det vel etterhvert uansett? Det er vel sånn det blir i forhold, at man mer som bestevenner. Men nå har jeg egentlig mistet håpet på kjærligheten, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal gi så mye til en ny person noensinne igjen, jobbe så mye for å være sammen resten av livet. 

 

Sliter veldig å finne livsglede, og jeg føler meg mye ensom. Og som han over sier, jeg blir skremt når jeg ser andre forhold som er dårlige osv... 

Samtidig har jeg ikke noe valg enn å komme meg videre, siden hun ikke vil. Er bare så vanskelig det her...

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

[Imis]

Thomas: 

 

Jeg har hele tiden hatt for meg at kjærligheten skal vare livet ut, selv om man har nedturer i et i forhold - skal man prate om det og FIKSE det. Ikke kaste det bort... Men det var ikke hennes tanke. Jeg liker ikke tanken at det er en neste, også kanskje neste... Og vi hadde det jo bra, det var ingen krangling, vi var snille med hverandre, men fordi vi ble mer som gode venner så gjorde hun det slutt. Men sånn blir det vel etterhvert uansett? Det er vel sånn det blir i forhold, at man mer som bestevenner. Men nå har jeg egentlig mistet håpet på kjærligheten, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal gi så mye til en ny person noensinne igjen, jobbe så mye for å være sammen resten av livet. 

 

Sliter veldig å finne livsglede, og jeg føler meg mye ensom. Og som han over sier, jeg blir skremt når jeg ser andre forhold som er dårlige osv... 

 

Samtidig har jeg ikke noe valg enn å komme meg videre, siden hun ikke vil. Er bare så vanskelig det her...

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

Ts her igjen:

 

Åh, jeg får så vondt av å lese det du skriver, Thomas..vi tenker utrolig likt og det er vanskelig å akseptere det! Du har enda grunn til å føle det sånn i og med at det har gått såpass "kort" tid, ikke sant? Så ikke føl at det er dumt, for sorg tar forskjellig tid på alle. Bare se på meg som har hatt det så lenge,

men jeg bare vil ikke at du skal bli hengende fast i det slik som meg. Det har ikke gått en dag hvor jeg ikke tenker på scenarioer osv. Det skjedde mye mer som jeg klandrer meg selv for, da jeg fikk all skyld og ble trøkket fullstendig ned, selv om det er HAN som feiler noe. Jeg er helt enig i at man skal prate og fikse ting,

men noen mennesker går istedet! Du kan sikkert føle at du fortsatt står stille..samme gjorde jeg og jeg sa det høyt også til de rundt meg at jeg kommer for svarte INGEN vei og om jeg kommer et steg videre, faller jeg tre tilbake! Men de rundt meg merker at man kommer et steg videre, noe man ikke ser selv. Det kan ta tid før den

viljestyrken vi leter etter kommer, for det er DEN som er nøkkelen. Man vil, men samtidig vil man ikke og noe holder en igjen. For vi mennesker kan faktisk fortrenge det om vi vil, men likevel drar man i den tanken og man hoper seg inn i mer og mer og så blir det bare kaos som igjen fører til at man kjenner på det vonde.

Jeg har lært mye av forskjellige, både folk og terapi..at det er bare følelser, det er FRYKTELIG VONDT, men det er ikke farlig. Det har holdt på å ta livet av meg, men vil jeg virkelig la en person som gjorde meg så vondt og trøkket meg ned med å lyve og bedra vinne? Nei, ikke svarten om han fortjener det! Likevel har jeg dager hvor jeg prøver å tenke at det er bare tanker og følelser og man føler gjerne at de fortsatt er i livet ditt, men å høre at de ikke er det, gjør veldig vondt..

 

Det kommer til å komme bedre dager og noen dager hvor du er nede igjen.. På din side er jeg glad for din skyld at du fikk en slags avslutning og forklaring iallefall, det har MYE å si. Og jeg håper så inderlig på dine vegner at du kommer deg på beina fortereog den dagen skal komme skal du se! Ting tar bare tid selv om man hater å høre det mer enn noe annet!

Det blekner mer og mer, ja..det gjør vondt nå og da selvfølgelig... men da må du bare takle det der og da. Trener du? Løping og trening gjør at du blir fysisk sliten istedet for psykisk, og det hjelper mye på nattesøvn iallefall!

Nå husker jeg ikke hvor gammel du er, men som de andre sier så vokser vi og kanskje en dag ser vi at det ikke hadde funket med dem i det lange løp. Jeg vet ikke og jeg har ikke stolt på noen angående alt det de sier om at man kommer over alle kjærlighetssorger EN GANG. Jeg håper og jeg vil tro at det venter noe ENDA BEDRE for oss begge!

 

Men ja, lov meg og ikke bli hengt fast i det, for det er farlig når det blir en vane (slik som meg). Man idealiserer og setter dem på en pidestall, noe som er farlig.

 

Bare send mld om du føler for det! Kom i snakk med en del eldre mann her for lenge siden og vi pratet sammen og har nå og da spurt hvordan ting går med hverandre.

Det er godt å dele og hjelpe selv om man ikke kjenner vedkommende!

Endret 24. mai 2016 av Imis

[AnonymDiskusjon]

 

Thomas: 

 

Jeg har hele tiden hatt for meg at kjærligheten skal vare livet ut, selv om man har nedturer i et i forhold - skal man prate om det og FIKSE det. Ikke kaste det bort... Men det var ikke hennes tanke. Jeg liker ikke tanken at det er en neste, også kanskje neste... Og vi hadde det jo bra, det var ingen krangling, vi var snille med hverandre, men fordi vi ble mer som gode venner så gjorde hun det slutt. Men sånn blir det vel etterhvert uansett? Det er vel sånn det blir i forhold, at man mer som bestevenner. Men nå har jeg egentlig mistet håpet på kjærligheten, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal gi så mye til en ny person noensinne igjen, jobbe så mye for å være sammen resten av livet. 

 

Sliter veldig å finne livsglede, og jeg føler meg mye ensom. Og som han over sier, jeg blir skremt når jeg ser andre forhold som er dårlige osv... 

 

Samtidig har jeg ikke noe valg enn å komme meg videre, siden hun ikke vil. Er bare så vanskelig det her...

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

Ts her igjen:

 

Åh, jeg får så vondt av å lese det du skriver, Thomas..vi tenker utrolig likt og det er vanskelig å akseptere det! Du har enda grunn til å føle det sånn i og med at det har gått såpass "kort" tid, ikke sant? Så ikke føl at det er dumt, for sorg tar forskjellig tid på alle. Bare se på meg som har hatt det så lenge,

men jeg bare vil ikke at du skal bli hengende fast i det slik som meg. Det har ikke gått en dag hvor jeg ikke tenker på scenarioer osv. Det skjedde mye mer som jeg klandrer meg selv for, da jeg fikk all skyld og ble trøkket fullstendig ned, selv om det er HAN som feiler noe. Jeg er helt enig i at man skal prate og fikse ting,

men noen mennesker går istedet! Du kan sikkert føle at du fortsatt står stille..samme gjorde jeg og jeg sa det høyt også til de rundt meg at jeg kommer for svarte INGEN vei og om jeg kommer et steg videre, faller jeg tre tilbake! Men de rundt meg merker at man kommer et steg videre, noe man ikke ser selv. Det kan ta tid før den

viljestyrken vi leter etter kommer, for det er DEN som er nøkkelen. Man vil, men samtidig vil man ikke og noe holder en igjen. For vi mennesker kan faktisk fortrenge det om vi vil, men likevel drar man i den tanken og man hoper seg inn i mer og mer og så blir det bare kaos som igjen fører til at man kjenner på det vonde.

Jeg har lært mye av forskjellige, både folk og terapi..at det er bare følelser, det er FRYKTELIG VONDT, men det er ikke farlig. Det har holdt på å ta livet av meg, men vil jeg virkelig la en person som gjorde meg så vondt og trøkket meg ned med å lyve og bedra vinne? Nei, ikke svarten om han fortjener det! Likevel har jeg dager hvor jeg prøver å tenke at det er bare tanker og følelser og man føler gjerne at de fortsatt er i livet ditt, men å høre at de ikke er det, gjør veldig vondt..

 

Det kommer til å komme bedre dager og noen dager hvor du er nede igjen.. På din side er jeg glad for din skyld at du fikk en slags avslutning og forklaring iallefall, det har MYE å si. Og jeg håper så inderlig på dine vegner at du kommer deg på beina fortereog den dagen skal komme skal du se! Ting tar bare tid selv om man hater å høre det mer enn noe annet!

Det blekner mer og mer, ja..det gjør vondt nå og da selvfølgelig... men da må du bare takle det der og da. Trener du? Løping og trening gjør at du blir fysisk sliten istedet for psykisk, og det hjelper mye på nattesøvn iallefall!

Nå husker jeg ikke hvor gammel du er, men som de andre sier så vokser vi og kanskje en dag ser vi at det ikke hadde funket med dem i det lange løp. Jeg vet ikke og jeg har ikke stolt på noen angående alt det de sier om at man kommer over alle kjærlighetssorger EN GANG. Jeg håper og jeg vil tro at det venter noe ENDA BEDRE for oss begge!

 

Men ja, lov meg og ikke bli hengt fast i det, for det er farlig når det blir en vane (slik som meg). Man idealiserer og setter dem på en pidestall, noe som er farlig.

 

Bare send mld om du føler for det! Kom i snakk med en del eldre mann her for lenge siden og vi pratet sammen og har nå og da spurt hvordan ting går med hverandre.

Det er godt å dele og hjelpe selv om man ikke kjenner vedkommende!

 

Thomas: Setter stor pris på så godt svar! Er utrolig hvor mange gode mennesker det er som er ute etter å hjelpe, selv på anonymforum  

 

Åh, jeg får så vondt av å lese det du skriver, Thomas..vi tenker utrolig likt og det er vanskelig å akseptere det! Du har enda grunn til å føle det sånn i og med at det har gått såpass "kort" tid, ikke sant? 

 

-Ja det er vanskelig å akseptere at hun jeg har vært sammen med i flere år ikke vil det lenger, selv om jeg vil. Jeg er veldig emosjonelt investert, så det er vanskelig å tenke rasjonelt på det her, uansett om hun har gjort det slutt og sier hun ikke vil - så vil jeg tilbake. Som er dumt... Og naivt... Ja 2 måneder er vel kort tid, så jeg må bare akseptere at det kan ta lang tid, selv om det her er sykt kjipt.

 

Det blekner mer og mer, ja..det gjør vondt nå og da selvfølgelig... men da må du bare takle det der og da. Trener du? Løping og trening gjør at du blir fysisk sliten istedet for psykisk, og det hjelper mye på nattesøvn iallefall!

Nå husker jeg ikke hvor gammel du er, men som de andre sier så vokser vi og kanskje en dag ser vi at det ikke hadde funket med dem i det lange løp. Jeg vet ikke og jeg har ikke stolt på noen angående alt det de sier om at man kommer over alle kjærlighetssorger EN GANG. Jeg håper og jeg vil tro at det venter noe ENDA BEDRE for oss begge!

 

-Ja jeg prøver å stå i det, selv om det er innmari vondt så må jeg bare tvinge meg selv til å gjøre ting. Trening har vært en livsstil hele livet, så ja jeg er flink til å trene - og jeg merker at det hjelper littegrann, så der er motivasjonen på topp. Jeg er 23 år, og ja - jeg sier til meg selv at mest sannsynlig når det her er over og det har gått en stund så skjønner jeg det bedre. Jeg vil jo gifte meg og få barn en gang, og det fungerer jo ikke med en person som er usikker på forholdet. Håper også at det her går over, også treffer jeg meg en dame som er bra for meg Håper ting går bedre med deg og. 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

[oslojenta90]

Jeg var så langt nede som man kan tenke seg, og trodde at det aldri ville gå over og at ingen andre i hele verden kunne ha det så vondt som jeg hadde det, og var så lei av å høre at "det blir bedre med tiden", fordi jeg tenkte at det ikke kom til å skje.

Og det tok meg mange måneder før jeg engang kunne fungere normalt, før jeg kunne spise ordentlig og sove sånn ok. 

 

MEN. Det stemmer. Det blir bedre, utrolig nok. Trodde ikke det skulle skje. ALDRI. Ikke med meg.

Saaakte, men sikkert ble det bedre.

 

Jeg innså at forholdet jeg hadde vært i, ikke var noe bra for meg, som jeg trodde da jeg var oppi det. 

Jeg fortjente så mye mer. Jeg gav så utrolig mye mer enn jeg fikk tilbake, og var aldri god nok. Men jeg var blind av forelskelse, så jeg hadde skylapper på.

 

Jeg har lært at JO, jeg fortjener mye bedre, Jeg fortjener og er verdt noen som behandler meg og aksepterer meg for akkurat den jeg er. Så nå har jeg noe å sammenligne med.

Jeg er i et nytt forhold, og det er som natt og dag. Jeg blir akseptert for akkurat den jeg er, jeg innser at det er dette jeg har fortjent hele tiden, og jeg blir behandlet utrolig bra og vi har det veldig fint sammen.

Jeg er mer skjør på en annen side. Redd for å ikke være god nok. Redd for å bli dumpet igjen fordi jeg ikke er god nok. Men dette er bagasje fra mitt forrige forhold, og noe jeg må jobbe med. Gjør jeg ikke det, kommer jeg meg aldri helt videre heller.

Så med mye bagasje med meg, klarer jeg likevel å se at jeg fortjener alt godt. Det gjorde jeg ikke før.

[AnonymDiskusjon]

Jeg var så langt nede som man kan tenke seg, og trodde at det aldri ville gå over og at ingen andre i hele verden kunne ha det så vondt som jeg hadde det, og var så lei av å høre at "det blir bedre med tiden", fordi jeg tenkte at det ikke kom til å skje.

Og det tok meg mange måneder før jeg engang kunne fungere normalt, før jeg kunne spise ordentlig og sove sånn ok. 

 

MEN. Det stemmer. Det blir bedre, utrolig nok. Trodde ikke det skulle skje. ALDRI. Ikke med meg.

Saaakte, men sikkert ble det bedre.

 

Jeg innså at forholdet jeg hadde vært i, ikke var noe bra for meg, som jeg trodde da jeg var oppi det. 

Jeg fortjente så mye mer. Jeg gav så utrolig mye mer enn jeg fikk tilbake, og var aldri god nok. Men jeg var blind av forelskelse, så jeg hadde skylapper på.

 

Jeg har lært at JO, jeg fortjener mye bedre, Jeg fortjener og er verdt noen som behandler meg og aksepterer meg for akkurat den jeg er. Så nå har jeg noe å sammenligne med.

Jeg er i et nytt forhold, og det er som natt og dag. Jeg blir akseptert for akkurat den jeg er, jeg innser at det er dette jeg har fortjent hele tiden, og jeg blir behandlet utrolig bra og vi har det veldig fint sammen.

Jeg er mer skjør på en annen side. Redd for å ikke være god nok. Redd for å bli dumpet igjen fordi jeg ikke er god nok. Men dette er bagasje fra mitt forrige forhold, og noe jeg må jobbe med. Gjør jeg ikke det, kommer jeg meg aldri helt videre heller.

Så med mye bagasje med meg, klarer jeg likevel å se at jeg fortjener alt godt. Det gjorde jeg ikke før.

Thomas: 

 

Takk for at du deler din historie! Det setter jeg pris på. Og det hjelper meg. Jeg får også litt håp  

Selv om jeg er helt i kjelleren nå, så stoler jeg på det du sier - og aksepterer at det tar tid, men at jeg kommer dit en gang jeg og.

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

[misanthrope]

Jeg ble skilt for et par år siden. Hadde utrolig mye angst og depresjon rundt dette. Skillsmissen gjorde at jeg var ekstremt langt nede... og la på meg masse vekt. Men det siste året har jeg datet flere vakre kvinner jeg aldri ville trodd jeg hadde sjans på. Virket som om de tenner litt på ødelagte og følelsesmessig døde menn. Eller kanskje det er det faktum at jeg virker snobbete og usårbar fordi jeg er mer eller mindre død inni meg nå haha. Jeg fremstår sikkert som om jeg har mye bedre selvtillitt nå enn før. Damer er rare mennesker.

[Muggkaare]

Jeg har blitt en mer skeptisk person, igrunn. Og holder mye igjen på følelser, tar alt veldig rolig. Noe som er veldig greit akkurat nå, for om noe skjer så tar jeg det ikke så veldig tungt.

[Nerdrage]

Sitter akkurat nå i dyp sorg etter at et forhold/ekteskap som har vart i 16/17 år med 2 barn ser ut til å ende. Har lenge hatt en mage følelse på at noe ikke stemte, forsterket av mangel på nærhet og sex fra hennes part.

Sa i fra her på søndag at jeg var klar over at hun er forandret og forlanget svar på hva som foregår.

Fikk som svar at hun over flere år har mistet de gode følelsene for meg og at hun var forberedt på at denne dagen ville komme. Hun har allerede sett etter plasser jeg kan bo og vil ha meg vekk, hun har kalt inn til mekling og møter i bank osv.

 

Jeg sitter her nå helt ødelagt med kaos i hodet og er ikke klar for noe som helst. Vil så inderlig ha ett samliv med henne til dagen jeg dør.

Har en bror jeg får hjelp av men mangler de nære vennene som kunne ha vært en støtte.

Vet ikke hvor veien går og hva jeg skal gjøre...

[AnonymDiskusjon]

Sitter akkurat nå i dyp sorg etter at et forhold/ekteskap som har vart i 16/17 år med 2 barn ser ut til å ende. Har lenge hatt en mage følelse på at noe ikke stemte, forsterket av mangel på nærhet og sex fra hennes part.

Sa i fra her på søndag at jeg var klar over at hun er forandret og forlanget svar på hva som foregår.

Fikk som svar at hun over flere år har mistet de gode følelsene for meg og at hun var forberedt på at denne dagen ville komme. Hun har allerede sett etter plasser jeg kan bo og vil ha meg vekk, hun har kalt inn til mekling og møter i bank osv.

 

Jeg sitter her nå helt ødelagt med kaos i hodet og er ikke klar for noe som helst. Vil så inderlig ha ett samliv med henne til dagen jeg dør.

Har en bror jeg får hjelp av men mangler de nære vennene som kunne ha vært en støtte.

Vet ikke hvor veien går og hva jeg skal gjøre...

Thomas her som skrev tidligere i tråden... Uff...Jeg misunner deg ikke! Høres vondt ut.

Det er hendelser som det her som gjør at min situasjon høres så veldig mye enklere ut. Ettersom jeg sliter fortsatt etter 3 måneder, og vi var sammen i da 4 år - så er jo det ingenting kontra dette.

Jeg håper alt går bra med deg, bare å få det ut her hvis du trenger - jeg bryr meg.

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

[Nerdrage]

Takk Thomas. Bra at det fortsatt finnes folk på internettet som gir håp for menneskeheten.

 

Det er en helt sykt uvirkelig situasjon å sitte å snakke og prøve å ordne opp og finne noe som helst håp med en person man elsker,når man ser tydelig på henne at hun er helt ferdig med forholdet. Får høre fra henne at det er best slik og at ting vil ordne seg for meg etterhvert. Det er bare helt ute av min evne til å forstå.

"nå tar vi ett steg om gangen" sier hun. Men hva i helvete? Hun har tydeligvis tatt alle steg på forhånd. Mens jeg er helt kaos i hodet.

Endret 7. juni 2016 av Nerdrage

[AnonymDiskusjon]

Takk Thomas. Bra at det fortsatt finnes folk på internettet som gir håp for menneskeheten.

 

Det er en helt sykt uvirkelig situasjon å sitte å snakke med og prøve å ordne opp og finne noe som helst håp med en person man elsker. Når man ser tydelig på henne at hun er helt ferdig med forholdet. Får høre fra henne at det er best slik og at ting vil ordne seg for meg etterhvert. Det er bare helt ute av min evne til å forstå.

"nå tar vi ett steg om gangen" sier hun. Men hva i helvete? Hun har tydeligvis tatt alle steg på forhånd. Mens jeg er helt kaos i hodet.

Thomas:

 

Jaja, bare å få det ut! 

 

Det skjønner jeg godt. Nå er det vanskelig å sammenligne oss to da, mtp at du har barn, og det har vært såpass mange år. Men selv om det var "bare" 4 år, så skjønner jeg hva du mener. Det var/er sånn med og, at jeg elsker henne såpass høyt og vil bli gammel med henne, men jeg så på henne at hun er ferdig med forholdet. Og det er trist. Fordi du vil så INNMARI fortsette, men det vil ikke henne. Og det er jævlig tungt. Men jeg merker jo at det går litt og litt bedre med tiden, så får stole på de som sier at det går over med tiden... 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8