Hvordan bli trygg i et forhold

[AnonymDiskusjon]

Før i tiden var jeg veldig trygg på meg selv, generelt uredd og aldri sjalu.

Jeg hadde alltid mye å falle tilbake på dersom et forhold skulle bli slutt og det var generelt godt å eksistere.

 

Var singel i en lengre periode fra 2012 til starten av 2015 i et forsøk på å bygge meg opp igjen etter en rekke dårlige tidligere forhold.

Tidligere partnere har behandlet meg veldig dårlig vil jeg si, jeg har vært med to stykk som var manisk depressive (hun ene påstod det, hun andre hadde diagnose) og enda ei som var generelt veldig ufølsom og kald.

Med tanke på dette og veldig mye annet som har brutt meg ned i livet mitt, så har jeg havnet ca på bunn. Jeg er ikke trygg på meg selv, jeg føler sterk ensomhet når jeg er alene (noe jeg nesten aldri gjorde før), jeg er rett og slett på en måte avhengig av dama mi (som faktisk er veldig snill, omtenksom og forståelsesfull).

Har vært i et forhold i ca et år nå og jeg er generelt redd, ustabil, sjalu uten grunn (dette forsøker jeg å sjule mest mulig).

 

Jeg har blitt veldig kynisk og deprimert.

 

Noen grep jeg har gjort er å trene ofte og slikt, nå løfter jeg mer enn jeg noengang har gjort og er mye større enn jeg har vært, men det gir meg veldig lite sammenlignet med god mental helse som jeg hadde før.

 

Hvordan finne gløden? Hvordan blir jeg den i forholdet som er minst redd for å miste den andre?

Hvordan kan jeg finne tilbake til den jeg var?

 

Jeg føler ikke jeg kan gjøre det slutt "for å finne meg selv" i en alder av 25.

Jeg sa opp en jobb fordi jeg trodde den ødela livet mitt, jeg kom meg ut av et forhold en gang som jeg trodde var roten til alt vondt, jeg har også forsøkt å flytte til en ny by 6 timer unna men flyttet tilbake etter ei stund.

Problemene følger etter meg uansett hva jeg gjør. Det er noe sykt som skjer i hodet mitt. Jeg har det veldig dårlig selv om forholdet med dama er fullt av kjemi og sex, jeg tjener over 200kr i timen på et avslappet kontor, jeg trener annahver dag osv, samt jeg har to hunder.

Dette er ikke den klassiske "jeg har alt men føler noe mangler"...

Dette er mer som "jeg har det meste i orden men jeg ser ikke vitsen med å leve"

 

Det kan dog hende at jeg befinner meg i en langvarig depressiv periode, og at det slipper taket etterhvert

Anonymous poster hash: a3d6b...94a

[Kablam]

Hmm. Har du prøvd å finne en mening utenfor jobb og forhold, som f.eks. en hobby? Lære å dykke, lære å synge, lage musikk, lage kunst, tegneserier, eller en lag-idrett? Prøve å få svart belte i en kampsport, eller klatre noen av verdens høyeste fjell? Safari i Afrika? Besøke Nepal og hjelpe fattige og ta noen guidede fjellturer i Himalaya? Naturfotografi?

Når det gjelder selve forholdet, kan noen timer hos psykolog der du snakker om de nedbrutte periodene være lurt. Kanskje noen ting du ikke har tenkt over, eller noen inspirerende ting vil komme frem.
 

Endret 14. mars 2016 av Kablam

[IntelAmdAti]

Du hørtes deprimert ut. Spiser du fisk? Hvis ikke kan du mangle vitamin D, det gjør deg nedstemt og trøtt/slapp.

Ta en tur til lege, få time hos psykolog. Det er ingen grunn til å gå rundt for halv maskin hvis det er enkelt å gjøre noe med situasjonen din

[AnonymDiskusjon]

Hmm. Har du prøvd å finne en mening utenfor jobb og forhold, som f.eks. en hobby? Lære å dykke, lære å synge, lage musikk, lage kunst, tegneserier, eller en lag-idrett? Prøve å få svart belte i en kampsport, eller klatre noen av verdens høyeste fjell? Safari i Afrika? Besøke Nepal og hjelpe fattige og ta noen guidede fjellturer i Himalaya? Naturfotografi?

 

Når det gjelder selve forholdet, kan noen timer hos psykolog der du snakker om de nedbrutte periodene være lurt. Kanskje noen ting du ikke har tenkt over, eller noen inspirerende ting vil komme frem.

 

Jeg har produsert musikk i mange år og tjener ca mellom 100-400 kr i måneden på spotify og itunes.

Det er ikke så veldig mye men det faktum at jeg har fått til dette burde jo være en glede i hverdagen.

Men jeg får ingen særlig glede av det lenger og mangler inspirasjon, det er vel kanskje en av de tingene som fører til en ond sirkel. Når tingene man liker å gjøre ikke gir noe lenger.

 

Og takk til tips om å dra til psykolog. Det er vel noe jeg har utsatt, og utsatt, og utsatt...

 

Anonymous poster hash: a3d6b...94a

[Gjest Bruker-245639]

Psykolog. Det hjelper, bare du er villige til å la deg hjelpes.

[Kablam]

 

 

 

Og takk til tips om å dra til psykolog. Det er vel noe jeg har utsatt, og utsatt, og utsatt...

 

Anonymous poster hash: a3d6b...94a

 

Mange utsetter å dra til psykolog fordi de ser på det som en slags nedtur, litt som "ånei, hvis jeg drar til psykolog virker det jo som at jeg er en gal person som MÅ ha psykolog." 

Men sannheten er at veldig mange bruker psykologer til ulike ting, en psykolog kan være en coach, støtte og rådgiver for deg! Psykologen har taushetsplikt, så det du sier vil ikke bli spredd som rykter heller.

 

Blant dem som går til legen er vel 1/4 psykiske årsaker, så det er veldig vanlig å bruke helsevesenet til det.

 

Hvis du ikke liker psykologen, er det alltid lov å prøve en ny.

Endret 14. mars 2016 av Kablam

[Krokanrull]

Jeg har vurdert psykolog til noen ting selv, men for meg er det som utsetter det/gidder ikke er at det er jo er sykt dyrt? Right?

 

Jeg tenker det er kjipt å bruke tid og penger på noe som kanskje ikke hjelper en gang. Eller enda verre, noe som kanskje vasker opp noe grums eller ja. Har tillit til at det kan funke, men er jo sabla dyrt eller?

[Gjest Bruker-245639]

Jeg har vurdert psykolog til noen ting selv, men for meg er det som utsetter det/gidder ikke er at det er jo er sykt dyrt? Right?

 

Jeg tenker det er kjipt å bruke tid og penger på noe som kanskje ikke hjelper en gang. Eller enda verre, noe som kanskje vasker opp noe grums eller ja. Har tillit til at det kan funke, men er jo sabla dyrt eller?

Definer dyrt.

[Krokanrull]

Har ikke noe eksakt tall, men som student også videre er det ikke det mest fristende å bruke penger på. Men tar kanskje feil.

[heartlife]

 

Før i tiden var jeg veldig trygg på meg selv, generelt uredd og aldri sjalu.

Jeg hadde alltid mye å falle tilbake på dersom et forhold skulle bli slutt og det var generelt godt å eksistere.

 

Var singel i en lengre periode fra 2012 til starten av 2015 i et forsøk på å bygge meg opp igjen etter en rekke dårlige tidligere forhold.

Tidligere partnere har behandlet meg veldig dårlig vil jeg si, jeg har vært med to stykk som var manisk depressive (hun ene påstod det, hun andre hadde diagnose) og enda ei som var generelt veldig ufølsom og kald.

Med tanke på dette og veldig mye annet som har brutt meg ned i livet mitt, så har jeg havnet ca på bunn. Jeg er ikke trygg på meg selv, jeg føler sterk ensomhet når jeg er alene (noe jeg nesten aldri gjorde før), jeg er rett og slett på en måte avhengig av dama mi (som faktisk er veldig snill, omtenksom og forståelsesfull).

Har vært i et forhold i ca et år nå og jeg er generelt redd, ustabil, sjalu uten grunn (dette forsøker jeg å sjule mest mulig).

 

Jeg har blitt veldig kynisk og deprimert.

 

Noen grep jeg har gjort er å trene ofte og slikt, nå løfter jeg mer enn jeg noengang har gjort og er mye større enn jeg har vært, men det gir meg veldig lite sammenlignet med god mental helse som jeg hadde før.

 

Hvordan finne gløden? Hvordan blir jeg den i forholdet som er minst redd for å miste den andre?

Hvordan kan jeg finne tilbake til den jeg var?

 

Jeg føler ikke jeg kan gjøre det slutt "for å finne meg selv" i en alder av 25.

Jeg sa opp en jobb fordi jeg trodde den ødela livet mitt, jeg kom meg ut av et forhold en gang som jeg trodde var roten til alt vondt, jeg har også forsøkt å flytte til en ny by 6 timer unna men flyttet tilbake etter ei stund.

Problemene følger etter meg uansett hva jeg gjør. Det er noe sykt som skjer i hodet mitt. Jeg har det veldig dårlig selv om forholdet med dama er fullt av kjemi og sex, jeg tjener over 200kr i timen på et avslappet kontor, jeg trener annahver dag osv, samt jeg har to hunder.

Dette er ikke den klassiske "jeg har alt men føler noe mangler"...

Dette er mer som "jeg har det meste i orden men jeg ser ikke vitsen med å leve"

 

Det kan dog hende at jeg befinner meg i en langvarig depressiv periode, og at det slipper taket etterhvert

 

Anonymous poster hash: a3d6b...94a

 

Du er din egen lykkesmed. Et forhold er det mest usikre som fins. Men jeg tror det er best å bare ta en dag av gangen og håpe dersom man finner en.Men alle som har alt du drømmer om, har det ikke noe sikrere. Et forhold er usikkert.  Forsøke å være sterk og styrke seg opp. Lurt gjerne å være singel i en periode for å gi seg selv styrke. 

 

Viktig: Tren... Finne deg noen interesser , fokuser på noe positivt.... Finn deg en hobby: fotografering, natur, spinning, sykling, turer i naturen, svømming...

 

Du er gjerne deprimert, men forsøk å jobb med deg selv. Lag deg en blogg eller noe der du skriver daglig fremgang, eller ned tanker og hvordan løse de osv. Det er bra terapi.  Håper det ordner seg for deg . Og husk : du er aldri en taper. Du er et sterkt menneske! 

Endret 16. mars 2016 av heartlife

[Gjest Bruker-245639]

Har ikke noe eksakt tall, men som student også videre er det ikke det mest fristende å bruke penger på. Men tar kanskje feil.

Ser utfordringen som student, spesielt om en går utenom det offentlige. Å bruke en drøy 1000-lapp et par ganger i måneden er nok ikke overkommelig da.

[TheMartine]

Jeg har vurdert psykolog til noen ting selv, men for meg er det som utsetter det/gidder ikke er at det er jo er sykt dyrt? Right?

 

Jeg tenker det er kjipt å bruke tid og penger på noe som kanskje ikke hjelper en gang. Eller enda verre, noe som kanskje vasker opp noe grums eller ja. Har tillit til at det kan funke, men er jo sabla dyrt eller?

 

Det er bare de private som er dyre, der ligger det på rundt tusenlappen per time (som regel 45-60 min). Offentlige behandlere går inn under egenandelsordninga.

 

Når det gjelder selve behandlinga, så... tja, for mange funker det, for meg har det aldri hatt noen effekt, men det tror jeg skyldes at jeg ennå ikke har funnet en som kan utfordre verdenssynet mitt skikkelig.

 

Men altså, hvis du vurderer å gå til psykolog ser jeg ikke noen god grunn til å la være. Ja, du må nok ta tak i gammelt grums, og ofte blir det verre før det blir bedre, men sånn er det jo med mange ting. Ikke noe løser seg av seg selv.

[Krokanrull]

 

Jeg har vurdert psykolog til noen ting selv, men for meg er det som utsetter det/gidder ikke er at det er jo er sykt dyrt? Right?

 

Jeg tenker det er kjipt å bruke tid og penger på noe som kanskje ikke hjelper en gang. Eller enda verre, noe som kanskje vasker opp noe grums eller ja. Har tillit til at det kan funke, men er jo sabla dyrt eller?

 

Det er bare de private som er dyre, der ligger det på rundt tusenlappen per time (som regel 45-60 min). Offentlige behandlere går inn under egenandelsordninga.

 

Når det gjelder selve behandlinga, så... tja, for mange funker det, for meg har det aldri hatt noen effekt, men det tror jeg skyldes at jeg ennå ikke har funnet en som kan utfordre verdenssynet mitt skikkelig.

 

Men altså, hvis du vurderer å gå til psykolog ser jeg ikke noen god grunn til å la være. Ja, du må nok ta tak i gammelt grums, og ofte blir det verre før det blir bedre, men sånn er det jo med mange ting. Ikke noe løser seg av seg selv.

 

Interssant å høre. Kanskje jeg skal prøve. Tar vel kontakt med fastlege som første steg da. Samme som du gjorde?

[TheMartine]

Japp, fastlegen er første steg. Da får du henvisning, og gjerne hjelper hun/han deg med å søke plass. Det kan godt være litt ventetid  i det offentlige, så det er like greit å komme i gang.

[AnonymDiskusjon]

Ikke se på det å gå til psykolog som et tap. Se på det som en seier at du er villig til å ta tak i problemene dine.

 

Har selv positiv erfaring med å gå til psykolog i forbindelse med angst. Det tok tid før jeg tok det steget, men er glad for at jeg gjorde det.

 

Anonymous poster hash: 29843...b35

[Krokanrull]

Ikke se på det å gå til psykolog som et tap. Se på det som en seier at du er villig til å ta tak i problemene dine.

 

Har selv positiv erfaring med å gå til psykolog i forbindelse med angst. Det tok tid før jeg tok det steget, men er glad for at jeg gjorde det.

 

Anonymous poster hash: 29843...b35

Interessant. Følte du det hjalp? Jeg tenkte henvende meg ved å sende en mail om time til fastlegen min denne uka kanskje.