Overgrep mot stedatter, samvær med sin datter.

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Jeg har en problemstilling jeg tenker mye på, og vil gjerne ha andres syn på saken.

Jeg bodde for inntil tre år siden sammen barnefar til min yngste på nå sju år. Jeg har to barn fra tidligere, og de var da 10 og 14 år. Et år før han flyttet ut forgrep han seg seksuelt (beføling) på min datter på 14 da jeg selv var på nattevakt. Han truet henne med å ikke si noe til meg, og det gikk 1 år! hvor min datter gikk med vonde tanker og redsel for at det skulle skje igjen, før hun tok mot til seg og fortalte meg.

Faren til min yngste datter flyttet fra denne dag ut, og gikk i samtale for utredning og en form for terapi. Han fikk påbud første året om samvær med tilsyn. Jeg valgte, for at det skulle bli mest naturlig for min yngste, å være tilsynet. Samværet foregikk derfor hjemme hos meg, eller at vi dro ut og gjorde ting sammen. Etter et år begynte han gradvis å ha noe samvær hjemme hos seg alene. Nå er dette samværet en ettermiddag i uken og annenhver helg. I de to årene som har gått etter påbudet om tilsyn, har vi i tillegg fortsatt å ha en god del samvær sammen alle tre. Dette fordi jeg så at min datter satte STOR pris på dette. Jeg måtte gå dypt inn i meg selv for at dette skulle bli en god ordning. Det betinget at jeg måtte ha en form for fortrolighet og en form for vennskap med min datters overgriper. Men fordi jeg mener det er så utrolig viktig at barn skal kunne ha god kontakt med begge sine foreldre valgte jeg å fortsette denne ordningen.

Barnefar er en noe eldre førstegangsfar, og papparollen falt han egentlig ikke naturlig fra første stund. Han hadde angst når hun gråt, trakk seg heller unna fremfor å bli kjent med henne. Han overlot omsorgen og ansvaret i stor grad til meg, og gjorde heller andre ting for å avlaste meg. Først når hun var tre år følte han seg komfortabel med å være alene med henne. Dette preger i dag kontakten mellom dem. Jeg vet han er glad i henne, og jeg vet hun er glad i pappaen sin. Men jeg tror hun stadig føler at det er jeg som er tryggheten hennes. Hun er en viljesterk ung dame, og hun ytrer tydelig at det er helt ok at pappen er her, men hun VIL at jeg også skal være hjemme.

Siden pappen innrømte overgrepet straks når han ble konfrontert med det, og siden han var meget ydmyk i forhold til det, og siden han har vært åpen og fortellende i forhold til hva de gjør i helgene hun er hos ham har jeg klart å holde på en form for tillit til at hun er trygg når hun er der.

For et halvt år siden fikk pappaen en kjæreste. I begynnelsen var jeg kun positiv til dette, men jeg så raskt forandringer på min datter. Han tok mindre kontakt med henne, var mer fraværende når de hadde samvær etc. Min datter fikk en reaksjon med å ikke ville sovne på kveldene, hadde mareritt på nettene, og er nå veldig avhengig at jeg er i nærheten av henne. Hun vil ikke at jeg skal dra noe sted. Hun argumenterer heftig at pappa kan gjerne komme, men jeg skal også være der.

Etter en stund fortalte pappaen meg at han nå ikke følte det naturlig lenger å ha samvær med sin datter når jeg også var tilstede. Den nye kjæresten likte ikke dette. Så nå har han tatt bort det, med det resultat at min datter enda mindre enn før ønsker å treffe han. Dette gjelder spesielt midtukesamværet.

Så kommer problemstilling 1: Jeg kjenner nå på at min tillit til han i forhold til å sette sine egne behov framfor sitt barn, samt at min datter om få år også vil komme i "utsatt" alder i forhold til overgrepet er så liten at jeg igjen har begynt å bekymre meg i forhold til overnattingssamvær. Tilliten ble holdt i sjakk når vi hadde åpen kommunikasjon, og mens jeg trodde han satte sin datters behov fremfor sine egne.

Problemstilling 2: Han har valgt å gå inn i et nytt forhold uten å fortelle om overgrepet han har begått. Den nye kjæresten har barnebarn, og jeg synes det er feigt og egoistisk av ham å ikke fortelle dette, slik at hun kan beskytte de. Når jeg sier dette, truer han meg (egentlig da vår datter) med at om jeg forteller henne eller andre om det han har gjort vil han gjøre meg til 100% alenemor. Altså han vil heller at hans datter skal miste all kontakt med sin pappa, fremfor å stå for det han har gjort og være ærlig på det. Han påstår selvfølgelig at han aldri kommer til å gjøre noe sånt igjen, og mener derfor hun ikke trenger å vite det. Jeg tenker på den ene siden at jeg ikke har noe med hva han velger å fortelle/ikke forteller i sitt nye forhold. På den andre siden ser jeg på det som største selvfølgelighet at hun skal vite for å kunne beskytte sine.

Tanker, meninger og erfaringer mottas med stor takk.

Hilsen Sara.

 

 

Anonymous poster hash: d5a67...918

[Civilix]

(...) På den andre siden ser jeg på det som største selvfølgelighet at hun skal vite for å kunne beskytte sine.(...)

Anonymous poster hash: d5a67...918

 

Så du tror det er fare for at han gjør det igjen? Tidligere i posten virket det som om du trodde han hadde innsett feilgrepet og ikke ville gjøre det igjen...

[Sara40]

 

(...) På den andre siden ser jeg på det som største selvfølgelighet at hun skal vite for å kunne beskytte sine.(...)

Anonymous poster hash: d5a67...918

Så du tror det er fare for at han gjør det igjen? Tidligere i posten virket det som om du trodde han hadde innsett feilgrepet og ikke ville gjøre det igjen...

[Sara40]

Han har innsett feilgrepet, sagt unnskyld. Men om dette da betyr at han aldri, noensinne vil gjøre sånn mot noen igjen kan vel hverken jeg eller han selv garantere. Jeg vet han kan være i stand til det, for han har allerede gjort det.

Og hvis en som har forgrepet seg på barn/ungdom, sier at han aldri skal gjøre det igjen... Er det da naivt og tro helt og holdent på det han sier, eller har folk en tendens til å "stemple" for alltid....?

[Hekate81]

Han har innsett feilgrepet, sagt unnskyld. Men om dette da betyr at han aldri, noensinne vil gjøre sånn mot noen igjen kan vel hverken jeg eller han selv garantere. Jeg vet han kan være i stand til det, for han har allerede gjort det.

Og hvis en som har forgrepet seg på barn/ungdom, sier at han aldri skal gjøre det igjen... Er det da naivt og tro helt og holdent på det han sier, eller har folk en tendens til å "stemple" for alltid....?

 

Det er veldig naivt. Du vet hva han har gjort, og når du tier om dette, er du indirekte ansvarlig/medskyldig om han forgriper seg på kjærestens barnebarn.

[Nukleosid]

Det er veldig naivt. Du vet hva han har gjort, og når du tier om dette, er du indirekte ansvarlig/medskyldig om han forgriper seg på kjærestens barnebarn.

Det sies ikke noe om politiet var innblandet i dette, men hvis han har fått en straff for det han har gjort, så er jeg usikker på om det er så lurt. Det er vel det samme som trakassering, da det kan føre til at han mister sin kjæreste (og alle fremtidige om hun velger å fortelle det til alle hans fremtidige kjærester), og trådstarter kan straffes for det om han velger å anmelde henne for det.

 

Er det riktig å ødelegge livet til en mann, når han har sonet straffen for det han har gjort og har gjort det han kan for at det ikke skal skje igjen? Han har, som trådstarter sier, gått i terapi og utredning. Jeg har ingen ting til overs for de som forgriper seg på barn, men jeg mener også det er feil at man skal straffes for resten av livet for et enkelt lovbrudd man har begått.

[Civilix]

Hvis det er en frykt for gjentagelse kan jeg forstå at man ønsker å å informere, men man må passe på at dette ikke bare er ønske om hevn ovenfor exen.

[Sara40]

Overgrepet ble ikke anmeldt den gangen. Noe fordi min eldste datter ikke ønsket det den gang, noe for å "beskytte" den yngste for "hets" mot faren. Nå har den eldste derimot blitt over 18 år, og vurderer anmeldelse. Så straff i den forstand har han ikke fått.

Jeg ser du anbefaler meg å ikke fortelle kjæresten om overgrepet, blant annet pga at jeg kan straffes hvis han anmelder meg. Jeg er vel av den oppfatning at jeg ikke har taushetsplikt i forhold til dette. Som mamma til jenta han forgrep seg mot har jeg, som jeg ser det, kun de to jentene mine å beskytte i forhold til hvem/hvor mange som vet dette...og ikke han som overgriper. Så politiet trenger jeg vel ikke frykte. Jeg er mer bekymret for at han bruker sin datter som trussel, og sier han kutter kontakten med henne om noen får vite det han gjorde.

[Nukleosid]

Hvis du bestemmer deg for å fortelle den nåværende og eventuelle fremtidige kjærester om dette, så er det i det minste viktig at det foreligger en anmeldelse på forholdet og at han blir dømt. Ellers kan du havne i større problemer enn han ettersom han kan påstå at du sprer løgner om han. Jeg vil anta det går under æreskrenkelse, og straffen for dette kan være fengsel i et år.
 
Det er vel imidlertid lite trolig at han ønsker å anmelde, av den grunn at det kan skape press på deg/dere til å anmelde. Men det er greit å være klar over mulige konsekvenser.
 
Anmeldes bør han uansett. Jeg forstår imidlertid din frykt for at han kutter kontakten med deres datter, men hvis det er hans "trumfkort", og han ikke setter større pris på datteren sin, så spørs det om ikke det beste er at både du og deres datter aldri behøver å se han igjen?

[ViciousDeli]

Han har innsett feilgrepet, sagt unnskyld. Men om dette da betyr at han aldri, noensinne vil gjøre sånn mot noen igjen kan vel hverken jeg eller han selv garantere. Jeg vet han kan være i stand til det, for han har allerede gjort det.

Og hvis en som har forgrepet seg på barn/ungdom, sier at han aldri skal gjøre det igjen... Er det da naivt og tro helt og holdent på det han sier, eller har folk en tendens til å "stemple" for alltid....?

What you have described, is a situational offender. https://en.wikipedia.org/wiki/Situational_offender

Not a pedophile, not a hebephile, but typically somebody who in a moment of weakness, mental or emotional instability, lapse of judgement, frustration or intoxication, committed an offense out of the blue.

 

Situational offenders who receive therapy and establish a stable relationship with an adult, typically don't reoffend.

 

As such, I'm not really sure what you think telling would accomplish, other than driving a wedge between him and his new partner.

Because if he hasn't told her, that means she probably wouldn't like to hear it.

[Sara40]

 

Han har innsett feilgrepet, sagt unnskyld. Men om dette da betyr at han aldri, noensinne vil gjøre sånn mot noen igjen kan vel hverken jeg eller han selv garantere. Jeg vet han kan være i stand til det, for han har allerede gjort det.

Og hvis en som har forgrepet seg på barn/ungdom, sier at han aldri skal gjøre det igjen... Er det da naivt og tro helt og holdent på det han sier, eller har folk en tendens til å "stemple" for alltid....?

What you have described, is a situational offender. https://en.wikipedia.org/wiki/Situational_offender

Not a pedophile, not a hebephile, but typically somebody who in a moment of weakness, mental or emotional instability, lapse of judgement, frustration or intoxication, committed an offense out of the blue.

 

Situational offenders who receive therapy and establish a stable relationship with an adult, typically don't reoffend.

 

As such, I'm not really sure what you think telling would accomplish, other than driving a wedge between him and his new partner.

Because if he hasn't told her, that means she probably wouldn't like to hear it.

[Sara40]

Jeg vet at JEG ville ha vitet om det om min partner hadde forgrepet seg på et barn før jeg traff ham. For å kunne forhindret at mine barn skulle bli utsatt for det samme. En "situatual offender" har ikke seksuelle preferanser for barn/ungdom, men lar sin angst, lave selvfølelse, sitt stress få utløp i å misbruke et barn seksuelt, om jeg forstår jeg det riktig? Og tar da "lett tilgjengelige" barn som sine egne, stebarn etc?

Hva om selvfølelsen igjen bli lav, eller han kommer i en stressfyllt situasjon? Hvem vet om han ikke gjør det samme igjen? Hvordan kan jeg føle meg trygg på at min datter ikke blir utsatt når han hver annen helg "utsetter" seg selv for å være alene med henne?

Og, det å ha et stabilt voksenforhold er ingen kriterie for ikke gjøre det igjen. Det hadde han når han bodde sammen meg også.

[ViciousDeli]

Jeg vet at JEG ville ha vitet om det om min partner hadde forgrepet seg på et barn før jeg traff ham.

Your wishes, desires, and / or emotions do not necessarily translate into having the right to adversely affect the life of others, though.

 

So let's see if we can think this through together.

 

For å kunne forhindret at mine barn skulle bli utsatt for det samme.

By doing what?

Making sure he was never alone with children?

 

En "situatual offender" har ikke seksuelle preferanser for barn/ungdom, men lar sin angst, lave selvfølelse, sitt stress få utløp i å misbruke et barn seksuelt, om jeg forstår jeg det riktig? Og tar da "lett tilgjengelige" barn som sine egne, stebarn etc?

Hva om selvfølelsen igjen bli lav, eller han kommer i en stressfyllt situasjon? Hvem vet om han ikke gjør det samme igjen? Hvordan kan jeg føle meg trygg på at min datter ikke blir utsatt når han hver annen helg "utsetter" seg selv for å være alene med henne?

Og, det å ha et stabilt voksenforhold er ingen kriterie for ikke gjøre det igjen. Det hadde han når han bodde sammen meg også.

That is mostly correct, but you are kind of asking open-ended, hypothetical questions that don't really have any clear answers.

 

But let's take a look at this from a different angle.

Right now, he is in a stable relationship, has received therapy, repented and said sorry, and tried his best to behave.

So let us assume he has learnt something from that and has come to the conclusion that commiting a crime is something he can't get away with and he has everything to lose by doing so and will grow old in prison.

 

So far so good, yeah?

Next, let us assume you tell on him, his partner leaves him, he loses everything, and then what stops him from beating your face in?

[Sara40]

Jeg setter pris på dine tilbakemeldinger. Vil gjerne se saken fra en annen side. Ja, tenker på å beskytte i form av å ikke la barna være alene med ham. Mitt fjes er jeg ikke så bekymret over. Men barna er det viktigste vi har, og de skal vi beskytte. Der er vi nok enige.

Jeg ser hvordan overgrepet har preget min eldste datter, og det å ha en slik innstilling at "han har nok lært, det skjer nok ikke igjen" er derfor vanskelig. Jeg kunne ikke beskytte min eldste datter, og så bare "satser" jeg på at det skal gå bra neste gang. De bor ikke sammen, så vår datter er alene hos ham når hun er der. Hva tenker du om å fortelle/ikke fortelle vår datter når hun blir litt eldre? Hva om det skjer også med henne, og så får hun i ettertid vite at hennes mamma ikke har fortalt henne om hva som skjedde med sin storesøster?

[ViciousDeli]

Hva tenker du om å fortelle/ikke fortelle vår datter når hun blir litt eldre? Hva om det skjer også med henne, og så får hun i ettertid vite at hennes mamma ikke har fortalt henne om hva som skjedde med sin storesøster?

We all want to protect children and make sure they have the age-appropriate information that can help them stay safe, true.

And we tend to regret the things we do not do, and blame ourselves for not having taken action when we could.

 

On the other hand, we cannot fully eliminate risk from our lives, but have to manage risk by assessing the comparative harm from the possible various outcomes.

 

If you tell her, her view of her father might change for the worse.

A person who she trusted, has done something which now makes her wary of him.

And by doing so, you have taken something valueable away from her: A fatherfigure.

And replaced it with a molester, and perhaps also made her a bit distrusting of men in general.

 

So no, I wouldn't recommend that.

 

Also, much as I can understand your concern and sympathize with your worries, from where I'm coming from - keeping in mind I don't know the full details - I think maybe you are worrying a bit too much.

This, the way I understand it, was a one-time occurrence.

 

You don't need to take my word for it though, us minor-attracted people hang on twitter and post under #talkwithpedophiles, and there are plenty of sexology researchers and psychology experts on twitter too, such as @JamesCantorPhD, Michael Seto, Ray Blanchard, Zhana Vrangalova and so on and so forth.

Endret 14. mars 2016 av ViciousDeli

[AnonymDiskusjon]

Overgrepet ble ikke anmeldt den gangen. Noe fordi min eldste datter ikke ønsket det den gang, noe for å "beskytte" den yngste for "hets" mot faren. Nå har den eldste derimot blitt over 18 år, og vurderer anmeldelse. Så straff i den forstand har han ikke fått.

Anmeldelse i slike forhold er noe man så absolutt bør gå til, fremfor alt for å spare andre for den samme opplevelsen..

 

Det er slik i dag at mange voksne har en del omgang med barn og ungdom som gir muligheten for slike overgrep om man ønsker det..

Dette er gjennom idrett, organisasjonsliv, politikk, for en del er det også jobb i tillegg..

Disse arenaene vil være lukket for en som har en overgrepsdom mot seg siden alle seriøse aktører i disse sektorene krever vandelsattest som vil avdekke slike overgrep.

 

De vil dog ikke kunne spore incest, siden dette ikke fremkommer på en slik attest (ja, det er helt sprøtt)

 

Det har vært tilfeller der overgrep ikke er anmeldt og overgriperen senere har begått nye overgrep som kunne vært unngått dersom han hadde blitt domfelt for det første. Anonymous poster hash: 370c4...04d

[Sara40]

Men la oss da anta at innskriver over tenker rett, at han angrer så mye at han aldri kommer til å forgripe seg på et barn igjen, at skammen og risikoen for fengsel gjør at han har lært. Og la oss anta at det ER slik innskriver over skriver, at etter slike type overgrep (situational offenders) hvor man går i terapi og finner et stabilt voksenforhold, ikke er stor risiko for gjentakelse.

Vil det ikke da bli feil å dømme en mann pga gjentakelsesfare. Ødelegge hans eventuelle muligheter til å bli fotball dommer osv.

[ViciousDeli]

Vil det ikke da bli feil å dømme en mann pga gjentakelsesfare. Ødelegge hans eventuelle muligheter til å bli fotball dommer osv.

In the past, reporting sexual offenses was difficult, especially so for minors.

 

So naturally, most reported offenses were of repeat sexual offenders, who were profiled as "Pedophile Predators".

These people were the most sexually attracted to minors, and often chose professions and / or activities involving social interaction with minors, providing them with ample opportunities for commiting multiple offenses, often spanning decades, until somebody reported them and then others joined in.

 

So the idea is basically to send a signal to minor attracted people that they really shouldn't choose professions on the basis of their attractions, because if they ever slip up and commit an offense, they're out.

This is also why adults aren't allowed to have relationships with other adults under their authority or care, and why the AoC is 18 for teachers and not 16.

 

Simply to protect the vulnerable from exploitation.

 

Which is a good thing.

[Budeia]

Og tar da "lett tilgjengelige" barn som sine egne, stebarn etc?

 

Jeg mener det er en ganske stor terskel fra å gjøre tilnærmelser til et stebarn eller fosterbarn, til å gjøre det til sitt eget barn.

Selv om du mener at han er i slekt med sitt stebarn, er han faktisk ikke det.

 

Det gjør ikke situasjonen noe bedre for forsvarsløse stebarn, fosterbarn, og andre.

Men jeg mener man bør være oppmerksom på at en overgriper som oftest vil nøle mye mer med å inngå et forhold til sitt eget barn.

Hvis han var en som mente han hadde rett på å misbruke sine egne biologiske barn, ville han sannsynligvis begynt med det fra de var ca. ti år gamle.

[Sara40]

Vårt felles barn er bare 7 år enda. Og barnebarna i det nye forholdet er da naturlig nok ikke egne, og kan bli utsatt om han er alene med dem.